Av Cain
tråder strekkes ut
av ingenting
renner igjennom
fyller opp med
lys og mørke
mennesker av natten
oppløses av dagen
tunellen vi aldri ser
men allikevel
må igjennom
kvinner og menn
uskyldige små
utblåst som lys
et liv er bare akkurat så langt
som det neste sekundet
Vi ble som nasjon rammet av en forferdelig tragedie fredag 29. april da 13 kollegaer styrtet i døden på vei hjem etter endt tur fra Gullfaks B. Det virket ufattelig, og det var med sjokk og fortvilelse vi mottok budskapet da et av de siste navnene ble frigitt; Ole Magnar Kvamme. Da kom hendelsen svært, svært nær.
Ole Magnar var en kamerat. Han var medlem hos oss i SAFE fra han begynte i Statoil på elektroavdelingen på Statfjord A i 1988. Med sitt rolige og lune vesen fant han seg fort til rette, og for oss andre var det ikke vanskelig å like Ole Magnar. Han var alltid hjelpsom, enten som en sterk fagmann, eller på det personlige plan. Han hadde alltid tid til å lytte, vise empati og dele erfaringer. Du fikk alltid det lune smilet hans med deg når du forlot ham, og det føltes godt.
Ole Magnar var engasjert både i velferden om bord, og ikke minst i bedriftsidrettslaget. Det var ikke vanskelig å finne han etter arbeidstid, på tredemøllene i tredje etasje eller klokka 23 med en pølse og yoghurt i hånden. Han var en ivrig langdistanseløper, og det er ikke få «møller» han har slitt ut. På fritiden sprang han maraton rundt om i verden, og det er vel ikke det langløp i Norge han ikke løp.
Ole Magnar var en som søkte utfordringer. Etter en hektisk periode, i begynnelsen i elektroavdelingen, søkte han seg på slutten av 90-tallet over i driftsavdelingen der han i hovedsak hadde ansvar for kraftstasjonen med tilhørende hjelpesystemer. På begynnelsen av 2000-tallet var han klar igjen, ville ha nye utfordringer, og begynte dermed på land for en stund med oppfølging i prosjekter.
Et par år etter rammet tragedien han, han mistet sin kjære kone Helga. Det ble et stort savn for ham.
Ole Magnar forble på land. Han begynte i anleggsintegritet med ansvar for prosjekter innen elektro på forskjellige installasjoner. Dette medførte en del reising ut og inn for oppfølging. Det var på en sånn tur ulykken inntraff.
Han etterlater seg tre voksne barn og barnebarn.
Vi lyser fred over Ole Magnars minne.
Arvid Eirik Skines
Nestleder SAFE i Statoil, Sokkel
Tekst: Linda Kleveland, pensjonert offshorearbeider i Statoil. Foto: Mette Møllerop
Følelsen av at en skal hjem, er sterkere enn uroen for å fly helikopter.
Alle offshorearbeidere har kjent på det. Kjent på den gode følelsen. Våkne grytidlig etter en urolig natt offshore. Så kommer en på hvorfor en har sovet urolig. Hjemreisedag! I dag skal jeg virkelig hjem og fullføre noen flere drømmer. Hjem til fire uker fri. Jeg har gjort mitt. Jobbet mine timer. Bidratt til fellesskapet til A/S Norge. I dag kommer helikopteret og henter meg. Dette er en god dag. Bedre kan det ikke bli.
Stå klar med overlevelsedrakten på i lobbyen. Så hører en helikopteret i det fjerne. Et lite dunk på helidekket og snart ser en kollegaen som skal overta jobben din de neste to ukene. Lykke. Ordre fra helicrew om å gå pent i en rekke til helidekk for så å entre maskinen.
Super Pumaen står der med motor og rotorblad i gang. Mye støy og ofte dårlig vær. Men følelsen av at en skal hjem er sterkere enn uroen for å fly helikopter. Det er ingen trapp på denne maskinen. Bare et trinn. Med korte bein er det litt vrient å komme inn. Tar tak i bøylen og nærmest kryper inn. Trykker seg ned på et sete. Fester sikkerhetsselen. Det er varmt, trangt og dårlige seter. Men jeg skal hjem. Hjem til drømmene. Hjem til enda en ny vår.
Maskinen er i luften. Hører en lyd. Hva var det? Kjenner en indre uro. Ser frem i cockpit. Pilotene er helt rolige. Maskinen går på autopilot. Prøver å få en liten høneblund. Åpner øynene og ser ut. Der ser jeg Sotra i det fjerne. På gode dager ser jeg hjem. Bare minutter igjen til Flesland og drømmene. Lander. Kjenner asfalten under støvlene. Ubeskrivelig. Det er vår og drømmer i luften. Slik var det å reise hjem fra offshore.
Elleve offshorearbeidere var syv minutter unna våren og drømmene sine fredag. To piloter var på sin siste reise.
Hvil i Fred.
Tekst og foto: Mette Møllerop
Å ta vare på de pårørende, være tilstede for dem, vise omsorg for arbeidskolleger, det er det viktigste vi kan gjøre nå. Etterpå kommer de viktige spørsmålene om sikkerhet.
Forbundsleder i SAFE, Hilde-Marit Rysst og 2. nestleder og HMS-ansvarlig Roy Erling Furre, ønsker ikke å spekulere i årsaker og ansvarsforhold nå, i disse tunge dagene etter helikopterulykken.
Familier har mistet et kjært og nært familiemedlem, vi har mistet en venn, en god arbeidskollega, og Norge har mistet 13 dyktige arbeidstakere. Det er nå vi skal være der for hverandre.
Spørsmålene om hvorfor, er mange. Det er nærliggende, og etter hvert påkrevd, å stille spørsmålene om sikkerhet, om den er god nok. For fagforbund og tillitsvalgte som jobber med å sikre gode arbeidsforhold for sine medlemmer, er ønsket om korrekte, raske svar og fakta etter den tragiske ulykken svært aktuelt.
Er dette en vanskelig balansegang? Er det «ufint» å be om svar på om helikoptersikkerheten er god nok få dager etter at helikopteret falt ned i Turøy utenfor Bergen?
– Ja det er vanskelig, sier Hilde-Marit Rysst. Midt i det uvirkelige må man forholde seg til en grusom virkelighet, og samtidig med sorgen over de som døde, skal en ta vare på dem som lever. Ved alle ulykker som får slike katastrofale følger, må man se på konsekvensene ved mangelfullt sikkerhetsarbeid og stille de nødvendige spørsmålene, samtidig som man tar vare på de etterlatte.
Selv om vi kan stille spørsmål, kan vi ikke trekke konklusjoner, supplerer Roy Erling Furre.
– Vi må avvente granskingsrapportene. Når de er kommet på bordet, kan vi se hva som eventuelt må gjøres bedre, hva vi skal stille krav om.
Det som i hvert fall er et faktum, er at helikopter er den eneste fornuftige transportmuligheten vi har ut til arbeidsplassene i Nordsjøen, sier Hilde-Marit Rysst.
– Båttransport er ikke realistisk, verken på grunn av reisetid eller værforhold.
Transport til jobben din er ikke valgfri når du er oljearbeider på sokkelen. Du kan ikke si at i dag tar jeg sykkelen, eller jeg tror heller det blir buss i dag. Du må bruke den transporten arbeidsgiver og myndigheter har valgt, fram og tilbake. Om det skjer en ulykke på din arbeidsplass, forteller ikke evakueringsplanen deg at du raskest mulig skal komme deg ut fra arbeidsområdet. Den forteller deg hvor du skal møte opp for å få transport bort fra plattformen, enten det er via helikopter eller livbåt. Så lenge du ikke har valgmulighet, er kravet til sikker transport udiskutabelt og absolutt.
På en tilfeldig valgt dag, men ikke mer tilfeldig enn at det er få dager etter helikopterulykken, har Flesland 54 helikopteravganger til forskjellige offshoreinnretninger. Sannsynligvis er ankomster til Flesland like mange. Det viser høy aktivitet og sannsynligvis mange turer for samme helikopter.
– Det er naturlig at man gjør seg noen tanker om vedlikeholdsfrekvenser og omfang, når helikoptertrafikken er høy, sier Roy Erling Furre.
De samme tankene gjør oljearbeiderne seg om transport og bruk av helikopter, viser svarene på en spørreundersøkelse utarbeidet av Petroleumstilsynet, Ptil, om «Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet» (RNNP). Ptil har gjennomført denne undersøkelsen siden 2000 for å kartlegge sikkerhets- og arbeidsmiljøtilstanden i petroleumsvirksomheten på sokkelen.
Under spørsmålet knyttet til «Helikopterulykke» skal man angi hvor stor fare man opplever at helikoptertransporten utgjør. Man kan velge mellom seks kategorier hvor 1) er svært liten fare, 6) er svært stor fare.
Også komfort under helikoptertransporten ble vurdert etter samme verdiskala.
Svarene viser at 50,1 prosent opplever svært liten fare ved transporten. 13,7 prosent fordeler seg på de tre kategoriene som opplever fare og svært stor fare.
På spørsmålet om komfort under turen sier 46,7 prosent at de er fornøyd eller svært fornøyd, mens 21,7 prosent er misfornøyd eller svært misfornøyd.
Hva forteller svarene oss?
– Usikkerheten rundt transporten var faktisk ganske stor før ulykken. Når så mange som 13-14 prosent av oljearbeiderne ikke føler seg trygge under transporten, er det høye tall.
Det samme gjelder komfort, som slett ikke må forveksles med noen flytur. Her er det svært begrenset plass for opptil 19 oljearbeidere med overlevelsesdrakt, hvor også drakten tar stor plass i trange seter. Det er varmt, høyt støynivå og risting ved dårlig vær. Det er en transport man ikke nyter, men holder ut på vei ut eller inn.
Hva om undersøkelsen hadde vært gjennomført i dag?
– Vi hadde nok fått helt andre svar, sier Hilde-Marit Rysst. Vi har fått en rekke henvendelser fra oljeansatte og medlemmer som lurer på om de kan få slippe å reise ut, eller unngå å bli transportert av et Super Puma helikopter. Vi hører også at enkelte oljearbeidere sykemelder seg på grunn av frykt for å fly ut til jobben. Dette er bekymringsfullt og det er noe vi må ta på alvor.
Lærdommen fra tidligere ulykker har vist at det er viktig å få en støttegruppe raskt på beina. Odd Kristian Reme, leder for støttegruppen etter Alexander Kielland-ulykken, var på kaien etter Scandinavian Star-brannen helt fra starten, og bisto slik at det ble etablert en støttegruppe. Han har ved en rekke anledninger vist til at støttegrupper aldri kan etableres for tidlig.
Roy Erling Furre har selv erfaring med denne typen arbeid etter at han overlevde Sleipnerulykken i desember 1999, og etablerte både støttegruppe og retningslinjer/vedtekter for slike grupper. Disse retningslinjene er nå blitt en del av retningslinjene til Røde Kors sin” startpakke” for støttegrupper.
Støttegrupper er nok ikke det man tenker mest på i de første dagene etter en slik tragisk ulykke, sier Roy Erling Furre og Hilde-Marit Rysst.
– Da er man omfavnet av familie, kolleger, venner og arbeidsgiver som alle gjør sitt aller, aller beste for at du skal takle veien videre. Likevel er det viktig å minne om at det kommer en tid hvor forsikring, ansvarsforhold, erstatningsansvar og erstatningsbeløp skal diskuteres. Da er gode støttegrupper med erfaring og fagkunnskap viktig å ha i ryggen.
Selv om det er vanskelig å tenke på slike utfordringer nå, er det lov å be om hjelp til raskt å få etablert en støttegruppe.
– Vi bistår gjerne, sier de to, og Røde kors og det nasjonale støttegruppenettverket vil kunne være støtte og pådrivere i dette arbeidet, sammen med dere.
Tekst og foto: Mette Møllerop
Selv om medlemsantallet minker, går antall saker motsatt vei. For å demme opp for arbeidsmengden, har juridisk avdeling fått «låne» juristen Kristine Knudsen fra YS-forbundet Delta.
Kristines fikk en noe annerledes start på vikariatet på SAFE-huset enn hun kanskje hadde tenkt. Første arbeidsdag var mandag etter helikopterulykken, og noe av det første hun var med på, var minnestunden på huset.
– Det var spesielt, men fint å være tilstede. Jeg opplevde jo at det preget stemningen på huset, og slike alvorlige ulykker setter spor i oss alle.
Nå har arbeidsdagene begynt, og «bli kjent»-runden har gitt henne noen navn å sette på ansiktene hun treffer.
– Jeg er blitt godt tatt imot, og begynner så smått å få en oversikt.
Har du fått en oversikt over hva du skal jobbe med og?
– Nei, ikke helt. Det er en travel periode for tida, og mange saker på arbeidsrettsområdet, alle mulige slags saker, har jeg inntrykk av. Som jurist skal jeg derfor bistå juridisk avdeling fram til jul.
Kristine bor på Randaberg, godt gift og med to barn.
Fritidsinteresser blir det så som så med. Jobb og barn tar tid, men en hytte på fjellet gir avkobling og turer.
– Det blir mange hytteturer, bekrefter hun.
Får du tid til det nå når du skal trø til her.
– Håper det blir noen dager innimellom, ja, sier hun.
Tekst og foto: Mette Møllerop
Jubileumsfeiringen til Statoil sokkels 40 år lange historie i Nordsjøen, kan best beskrives som høytidelig, rørende og humoristisk.
En nesten to timer lang markering av jubileet inneholdt kjernen av de viktigste milepælene i klubbens historie, og fanget dessuten bredden ved å trekke inn både markante tillitsvalgte, enkeltmedlemmer, store og små hendelser og historier.
På en storskjerm rullet en collage av bilder og videosnutter med Statoil sokkels historie. Kommentarer som «husker du, det var tider det», «vi sto imot, enda så tøft det var», «hun og han har jeg ikke sett på lenge, husker du de», «ja da var vi unge og vakre…», satte tonen for jubileet.
Dørene inn til Atlantic hall ble åpnet, og med en fin blanding av velkomsttale, foredrag, monolog og musikk ble gjestene satt i stemning før jubileumsmiddagen startet senere på kvelden.
Klubbleder i SAFE i Statoil, avdeling sokkel, Terje Enes, åpnet med å ønske medlemmer og gjester velkommen og håpet at programmet ville gi oss et godt innblikk i klubbens flotte historie. Han trakk fram pensjonistenes og oljepionerenes innsats som ligger bak den sterke og velfungerende klubben sokkelansatte har i dag. Uten deres utrettelige arbeid for å bedre lønns- og arbeidsforhold, og uten motet som trengtes for å gjennomføre de nødvendige kampene for å få dette på plass, hadde neppe klubb og avtaler vært så bra som de er i dag. Terje Enes og klubbstyret var glad for at så mange av disse «gamle» ildsjelene ville delta på jubileumsfeiringen.
Han overlot ordet til tidligere Stavanger Aftenbladjournalist, Arnt Even Bøe, som holdt foredrag om norsk oljehistorie basert på sin blodferske bok, «Time is money». Boka ble for øvrig delt ut til alle delegater og gjester på Statoil sokkels årsmøte.
Arnt Even Bøe fokuserte først og fremst på den utrolige historien bak oljenasjonen Norges fødsel og vekst fram til en oljerikdom. At vi fikk den totale kontrollen, var basert på en kombinasjon av flaks, tilfeldigheter, dårlige valg gjort av våre naboland, og smarte, framsynte politikere og embedsmenn. Selv om boka har mye alvor i seg, ble det humor og «cowboyhistorier» som fikk mest oppmerksomhet i foredraget. Som innledning til en festforestilling, passet det perfekt.
Statoilklubbens egen Baste Daltveit fulgte på en flott monolog om oljearbeidernes innsats og oljens betydning for Norge. Den er trykket i sin helhet i SAFE magasinet, side. xx
Tidligere Vamp-vokalist, Vidar Johnsen, avsluttet markeringen med stemningsfull musikk.
Kommentarene fra medlemmer og gjester viste at dette var flott! Både innholdet under markeringen og muligheten til å friske opp minner og historier sammen med tidligere kolleger, ga 40-årsjubileet en ramme som ikke bare var basert på fest, men vel så mye på historikk.
Tekst: Baste Daltveit. Foto: Mette Møllerop
Kvifor hyllar ingen oljearbeidaren. Kvifor skrik ingen no når titusenvis av dei mistar jobbane sine?
40 år med olje på dekk, olje på sjø, på kjeledressar og i andlet. Andlet som viser fleire tiår med historie i dei djupe furene. Som fortel om eit liv og ein industri som har endra seg.
Dei har etablert seg med kjerring og ungar. Sett ungar vekse opp, hatt konfirmasjonar ein skulle ha vore i, ekteskap som raknar. Furene i andleta lyg ikkje, på same måte som fjernsynet som heng på veggen. Fjernsyn som tidlegare berre viste svart/kvitt, skildrar no et samfunn med velferd. Berre sjå på 65-tommaren som heng på veggen, med eige surroundanlegg.
Det har vore streikar og lockoutar, trugslar og usemje. Men også mykje moro. Kollegaer har blitt kameratar, kollegaer har blitt kjerringar. Nokre av dei riktig gode kjerringar og.
Me har vorte heldige. Tidlegare bønder og fiskarar har vorte oljearbeidarar. Rike oljearbeidarar. Sjølv om mange framleis driv med hesjing og slått som før. Som set garn og teiner som om ingenting har skjedd. Fastlands-Noreg har ridd, ridd som om dei var kongar. Ridd på ei medgangsbølgje skapt av ressursar som har lege der i alle år.
For førti år sidan var Noreg eit land i svart/kvitt. Og nokre gråfargar. No fremstår nasjonen som ein regnboge. Me har blitt rike. Søkkrike. Me har så mykje pengar at me ikkje veit kva me skal gjera med alt.
Me byggjer sjukeheimar i Spania, eig gater i London, me har oppdrettsanlegg nesten i kvar ei bukt. Mor Noreg ropar etter meir, meir inntekt, meir velferd. Meir av alt, ja då bortsett fra utgifter.
På 1000-talet hadde me vikingar som sytte for rikdom og velferd. På syttitalet hadde me òg vikingar som starta det heile. Sjølve grunnlaget for vår velferd. Kameratar som betalte i dyre dommar for det me no opplever. Nokre av dei med livet, andre med øydelagd helse. Samstundes som Mor Noreg berre ser framover og nærast berre børstar støv av skuldra som om det skulle vere flass.
Regelverk, tilsyn, uhilda, ikkje høve til å eiga aksjer. Problema er mange for desse byråkratane som nærast speglar seg i glansen frå vår bransje. Vikingane på syttitalet hadde ikkje den store gleda av verken regelverk eller HMS.
No e ringen slutta. Ingen vil lenger bruka ordet HMS.
Noreg har vorte engelsk. Noreg er for lite for dei beste. Jens Stoltenberg og Helge Lund har begynt å jobbe utanlands. Sjølv Thorbjørn Jagland har engelsk som arbeidsspråk.
Ungane våre har vorte digitale. Skal du ha tak i dei, bør du ha noko i neven med eit batteri i. Viss ikkje – gløym det. Gløym det på same måte som me gløymer kva desse plastdingsane er lagde av.
Ingen vil ha bransjen vår. Men alle vil ha plast. Bransjen er ikkje berekraftig. Prøv å bere noko sjølv i desse dagar utan å bruke ein plastpose. Kor kjem all denne plasten frå?
Heile Noreg drøymer. Drøymer om hytte på fjellet, hytte ved sjøen og ein seglbåt større enn naboen sin, men berre dersom den har 4G-dekning og fjernsynskanalar.
Utkant-Noreg drøymer om hordar av turistar som skal leggje frå seg millionar av euro der dei fer i sine elektriske bilar eller aller helst syklar. Nokre av oss drøymer om enklare ting som livbåtar som verkar, helidekk som du kan landa på og eit regelverk som ein kan leve etter. Men det er ein draum. Folk lyt ha draumar.
Distrikts-Noreg i nord drøymer om arbeidsplassar, oljeselskapa drøymer om oljen som ligg der, medan naturrørsla drøymer om urørt natur og kvite viddar. Kvite viddar som har lege der kvart år sidan dei første vikingane fór av garde. Allereie den gongen innsåg dei at me ikkje kan leve av kvite vidder åleine.
Mor Noreg er uroa.
På mange måtar er Noreg svart/kvitt. Me har kvite vidder og me har svart olje. Problemet er no at ingen kan leve av kvite vidder og ingen vil ha den svarte oljen. Slik har det ikkje vore dei siste 40 åra.
40 år og halvvegs i livet. Det finst knapt dei som endrar kurs radikalt om dei er halvvegs i livet. Mor Noreg vaklar, vaklar mellom dei siste 40 åra og dei neste. Ho undrar om ho skal leve av å eige gater i London, oppdrett av fisk eller leva av turistar. Eller om ho skal halde fram med det gamle; olje.
Oljen som har skapt eit levesett som svært mange i verda ikkje er i nærleiken av. Ipadar, Tesla-er, full barnehagedekning, flatskjermar, hytter og eit arbeidsliv med rettferd, kjem ikkje av seg sjølv.
Nokre har gått framfor og vist veg. Og nokre har betalt prisen med livet sitt. Mor Noreg ser seg ikkje tilbake sjølv om dei siste 40 åra kanskje er dei som har forma oss mest.
Noreg har kledd seg i blazer, dongeri og drikk caffè latte. Borte er tida med terylenebukser med sleng så stor at du ikkje såg skotuppane om det ikkje kom eit vindpust. Borte er tida då ein drakk kokekaffe som ein kjøpte på handleslaget. Mykje har endra seg på 40 år.
Tekst og foto: Arne Halvorsen
– Statoil er vår viktigste bidragsyter. En stor og hjertelig takk til de fagorganiserte i SAFE og Lederne, som gir faste månedlige bidrag. Siden starten i 2010 har vi til sammen mottatt 919.280 kroner, forteller daglig leder Washingtoh Carlos Dos Santos Silva på mødrehjemmet Abrigo.
Januar 2016. Det er mandag morgen. En skikkelig blåmandag for den fattige kommunen Itaborai, som er i ferd med å synke til bunns i den verste økonomiske krisen i kommunens historie. Det statlige oljeselskapet Petrobras er ranet til skinnet av grådige og kriminelle politikere, av entreprenører og andre forretningsfolk, som siden 2003 har tappet selskapet for over 100 milliarder kroner. Dermed måtte Petrobras i 2015 utsette byggingen av det store petrokjemiske anlegget, Comperj, som sysselsatte 30 000 anleggsarbeidere. Håpet nå er at arbeidet skal gjenopptas, men ingen vet når. I tillegg svikter inntektene fra oljesektoren. Resultatet er en katastrofe, ikke minst for byens innbyggere.
Og i denne kommunen, vel 60 km fra Rio, ligger Dronning Silvia stiftelse for mor og barn, Abrigo. Eller kort og godt Mødrehjemmet.
Vi svinger inn porten til Mødrehjemmet. Siden oppstarten i 1989 har det huset mer enn 2000 unge mødre, og 1000 barn er født her.
Den tidligere fagforeningsleder Stein Bredal i SAFE er synlig stolt, og han peker på det flotte hovedhuset, som rommer både tannlege- og legekontor:
– Da jeg kom hit første gang i desember 1999 ble jeg imponert over hvor mange unge enslige kvinner med barn, som fikk hjelp og omsorg av den svenske sjømannspresten Stefan Martinsson. Jeg spurte Stefan hva han ville ha gjort hvis han fikk tilført en slump med penger. Han ville bygge et hovedhus, var svaret. Vel hjemme i Stavanger tok jeg igjen kontakt med Stefan, og sammen skrev vi en søknad til Statoils Jubileumsfond, som i 2001 donerte 500 000 kroner til Mødrehjemmet. Dermed fikk Stefan hovedhuset, og jeg en guddommelig overraskelse. For inne i hovedhuset klarte Stefan å bygge et lite kapell, som ikke var nevnt i søknaden, humrer Stein, mens vi parkerer bilen. Han forteller at flere av SAFEs ledere har vært her, som Sten Atle Jølle, Terje Enes og Bjørn Asle Teige.
Washingtoh tar imot oss med et stort smil. Sammen med Stefan styrer han Mødrehjemmet, som har 17 ansatte. Han er hva du vil kalle en blid mann, med et stort og bankende hjerte for de 11 unge kvinnene og 23 barn som for øyeblikket bor her. Den yngste er 16 år, og de har alle sitt eget lille rom:
– Det ideelle er at de bor her inntil to år. Slik er loven. Men vi kaster ingen på gata, bare så det er sagt. De har arbeidsplikt på kjøkkenet, og de må også reingjøre rommene og spisesalen. Her henger en liste hvor hver enkelt kan se når de har kjøkkentjeneste. I tillegg må de studere, eller ta kurser, som kan kvalifisere dem til en jobb. Noen studere om morgen, andre om ettermiddagen eller kvelden. De får servert tre måltider, frokost, lunsj og middag, forteller Washingtoh, mens vi rusler bort til kjøkkenet og spisesalen.
Klokken er 12 og lunsjen serveres. Vi sitter sammen med sosialarbeider Monica Garcez Costa og sykepleier Rachel de Carvalho, som forteller om utfordringene de daglig står overfor:
– Hver helg tenker jeg på hva godt jeg kan gjøre i uka som kommer. Jeg gleder meg til jobben. Den er konkret og viser resultater i form av at jentene forstår hvilke rettigheter de har i samfunnet. Husk at de fleste kommer fra nedbrutte hjem, mange har havnet på gata, de har prostituert seg for en billig penge, de har gått på stoff og mange har aldri hatt identitetspapirer. Da kommer du ingen vei i Brasil. Når de så er klare til å flytte ut, sjekker jeg bo muligheter for mor og barn, forteller Monica, som får samtykkende nikk fra kollegaen Rachel:
– Jeg sjekker hver nyankommen for sykdommer, spesielt kjønnsykdommer. Mange er uvillige, men det ender med at jeg får tatt blodprøver. Problemet er at de prostituerer seg på gata, de får en kjønnsykdom, og jeg forteller dem om kondomer. Ja, sier de, vi er klar over det. Men de gjør likevel ikke noe for å beskytte seg i de avgjørende øyeblikk, forteller Rachel.
Da vi var her for to år siden, møtte vi Bruna for første gang. Hun var da 18 år, mens sønnen Victor var et halvt år. I dag er Bruna blitt 20 år, og nå venter hun tvillinger. Det er en beinhard historie, men ikke enestående her i Brasil. Den forteller viljen til å overleve og komme seg videre. Bruna ble født på gata, like ved den beryktede stasjonen Central Brasil. Hun var det niende barnet til moren, som selv levde på gata. Bruna ble gitt til faren, som var sterkt alkoholisert. Han mishandlet vesle Bruna støtt og stadig, men aldri seksuelt. Faren overlot henne til bestemoren, hvor hun vokste opp. Da Bruna var 12 år sluttet hun på skolen, slo seg ned hos noen venner, begynte å trekke på gata, og hun ble avhengig av stoff:
– Jeg bodde på gata, våknet opp sulten, var skitten, uten penger, uten mat og verst av alt, uten dop. Dermed prostituerte jeg meg for å skaffe penger, forteller hun, uten noen dramatiske fakter:
– Nå må jeg tenke på fremtiden. Jeg går på et kurs for å utdanne meg til værelsesbetjent på hoteller. I tillegg går jeg på kveldskole fem dager i uka, forteller Bruna, som takker Mødrehjemmet for å ha gitt henne en ny sjanse i livet.
Mødrehjemmet rommer også en barnehage, som for tiden har 32 barn, de aller fleste utenfra:
– Vi tar imot barn fra alenemødre, men også alenefedre, for de finnes også. Vi har stor pågang, men begrenset plass, forteller Washingtoh, som understreker at de har et godt samarbeid med kommunen.
Inne i barnehagen synger og danser en liten barneflokk. De stopper opp og nærmest omringer oss:
– Hvor kommer du fra gringo, spør en gutt på fem år. En annen vil vite om vi spiller fotball. Deretter gjenopptar de dansen og vi forlater Mødrehjemmet vel vitende om at støtten SAFE og Lederne gir, er gull verdt for noen av de svakeste i det brasilianske samfunnet. Unge kvinner som er vokst opp på bunnen av livets stinkende septiktank.
Ramme: Dronning Silvias stiftelse for mor og barn, Abrigo.
Etablert i mai 1989 av sjømannspresten Stefan Martinsson
Innvidd i 1992 av dronning Silvia av Sverige
17 heltidsansatte
Tilgang til lege, tannlege og psykolog. Finnes en barnehage, en førskole og en lekeplass. Tilbudene gjelder også for enslige som bor I kommunen
Mer enn 2000 kvinner har fått hjelp siden oppstarten og over 1000 barn er født her
Januar 2016 huser 11 kvinner og 23 barn
Det drives uten noen form for statlig støtte, og er helt avhengig av private gaver, donasjoner og faste bidrag.
I 2001 fikk Mødrehjemmet tildelt 500 00 kroner fra Statoils Jubileumsfond. I forbindelse med Kong Harald og dronning Sonjas besøk i 2003, donerte Statoils Jubileumsfond kr 100 000
Arbeidstakerorganisasjonen Lederne har siden 2011 overført 869 280 kroner – en kroner per 17 000 yrkesaktive medlem pr. måned. Det har gjort Mødrehjemmet i stand til å åpne en psykoterapeutisk klinikk under profesjonell ledelse.
SAFE i Statoil har siden 2014 overført 50 000 kroner – en krone per medlem.
Tekst og foto: Mette Møllerop
Selv om vi er heldige som er ansatt i et solid operatørselskap, må vi ta inn over oss de mange tragiske skjebnene vi har i industrien nå, sa SAFE i Statoil, avdeling sokkels leder Terje Enes, da han åpnet årsmøtet til foreningen som feirer 40-årsjubileum i år.
Vi er inni en stor krise, sa Terje Enes, og viste til de utallige oppsigelsene og permitteringene oljeansatte opplever i oljeselskap og hos underleverandører.
– Vi må ha det klart for oss at heller ikke Statoil kan leve veldig lenge med en oljepris på 30-40 dollar fatet.
Som kjent har Statoil hatt nedskrivninger på rundt 80 milliarder kroner etter investeringer som neppe har fått mye applaus. Det gir selskapet dårligere forutsetninger for den krisa oljeindustrien nå opplever.
Anita Solheim, ansvarlig for implementering av Lean i UPN (Undersøkelse og produksjon Norge), innledet om ledelsesverktøyet Lean, som er på full fart inn i Statoil.
Lean er en filosofi om kontinuerlig forbedring gjennom deltakelse og samarbeid. Det gjelder oss alle, sa Solheim.
– Lean er både en kultur, en metode og et sett med verktøy.
Jobb smartere, ikke spring fortere, sa Anita Solheim.
– Lean har et viktig prinsipp: at de som er tett på arbeidet selv gjennomfører kontinuerlig forbedring.
Dette må selvfølgelig ikke gå på bekostning av sikkerheten.
– Vi har nå prøvd Lean på plattformene Kristin og Heidrun, og det har vist seg å være et godt verktøy for forenkling og forbedring.
Etter at Kristin og Heidrun har prøvd ut Lean, kom Åsgard, Njord, Norne og Snøhvit i gang. Gullfaks har akkurat startet, og i april begynner vi arbeidet med Lean på Oseberg og Snorre.
Solheim trakk fram flere Lean-prinsipper, som engasjement og involvering, standardisert beste praksis, og åpne opp for gode ideer.
– Lean betyr egentlig slank, og er en tenkemåte for å redusere sløsing. Til forskjell fra Step som var et ledelsesdrevet prosjekt, er Lean det motsatte, her er medarbeiderne i front.
Stikkord er reduksjon av transport og enklere logistikk, unngå venting, redusere unødvendig overproduksjon av for eksempel kopier og materiell, korrigering av eksempelvis upresise bestillinger, kompetanse til riktig tid og sted, hva slags kompetanse trenger vi, kartlegge hva vi kan gjøre selv.
Solheim brukte eksemplet med halvfullt eller halvtomt glass: en «Lean-thinker» tar ikke stilling til det, men spør, hvorfor i all verden bruke et så stort glass?
Flere av delegatene hadde ordet i debatten som fulgte. En fellesnevner var positive erfaringer med Lean, samtidig som det ble advart mot grupperinger i Statoil som «preges av svarte, spisse sko, tjukke briller og store kalkulatorer», og er mest opptatt av hvordan overskuddet som skapes av Lean, skal brukes.
Gunnar Nakken, produksjonsdirektør i Statoil, innledet om framtidsutsiktene i Statoil. Han startet med å slå fast at det siste året har vært krevende for Statoil.
– Vi er inne i en tøff nedtur, og kostnadsnivået er en bransjeutfordring. Statoil startet forbedringsarbeidet tidlig, og vi bruker mye penger på å skape nye aktiviteter.
En anskueliggjøring på hvilke beløp det snakkes om, var et anslag på ni millioner kroner hver eneste time i døgnet.
– Det kan vi ikke fortsette med i lang tid.
2016 blir tøffere enn 2015, men vi tror det vil komme en opptur, vi vet bare ikke når. Når oljeprisen igjen stiger, må vi være klare til å gå på.
Om norsk sokkel sa Nakken at Statoil aldri har investert så mye, og fått så lite igjen.
Nakken var innom konkurransen i markedet og viste til at Saudi-Arabia og skifergass i Amerika er harde konkurrenter. Samtidig er sikker og effektiv drift og en helhetlig forbedring, gode konkurransekort.
Han trakk også fram ressursutnyttelsen på sokkelen, hvor det tas opp rundt 60 prosent av ressursene i bakken.
– Det er nesten dobbelt så mye som konkurrentene ute, som ligger på 35 prosent.
23. runde som nå behandles hos myndighetene, er veldig viktig for oss, og Barentshavet er viktig for hele industrien.
Gjenvalg preget årets valg i SAFE sokkel.
Idar Martin Herland kom inn som nytt styremedlem. På observatørplass for SAFE ung kom Jahn Christopher Nævdal inn. Jarle Ådlandsvik satt som styremedlem i forrige periode, og blir i kommende periode 3. varastyremedlem.
Det nye styret er presentert på side 24.
Gode diskusjoner preget årsmøtet. Drift & Vedlikeholdsstrategi var siste post på programmet før offentlige uttalelser. En rekke delegater tok ordet i debatten som fulgte, og innleggene var preget av presise, faglige vurderinger. Spesielt fikk oppgavesett i lys av framtidig bemanning stor oppmerksomhet.
Her ligger det problemstillinger som vil bli fulgt opp framover.
Dette har vært et flott jubileum, sa Hilde-Marit Rysst da hun takket for innsatsen som ligger bak feiringen av Statoilklubbens 40 år som klubb.
– Både markering og festmiddag ble flott og minneverdig, og gjennomføringen av årsmøtet vært preget av viktige og gode diskusjoner.
Naturlig nok var arbeidssituasjonen i oljesektoren tema i innlegget til forbundslederen.
– Jeg minner om Petroleumsloven §1.2 som sier at oljen skal komme hele landet til gode.
§ 1-2. Ressursforvaltningen
«Ressursforvaltningen forestås av Kongen i samsvar med bestemmelsene i denne lov og vedtak fattet av Stortinget.
Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.»
– Denne paragrafen er nøkkelen til vår velferd. Vi krever innsats fra regjeringen for å sikre fortsatt velferd for hele landet og for å ta vare på norske arbeidsplasser i oljeindustrien.
Hilde-Marit Rysst trakk fram arbeidet som tillitsvalgte og klubber gjør i forhold til oppsagte medlemmer og diverse nedbemanninger.
– Dere merker situasjonen mest, og dere har en vanskelig jobb i disse tider. Se på Transocean. Det er ikke lenge siden de hadde 1500 medlemmer. Nå ligger de på 600. Bilfinger hadde 2900 ansatte. I dag ligger de på 850 -900 ansatte. Det er dramatiske tall, og dramatisk for dem som står uten arbeid og arbeidsinntekt.
1,2 prosent av verdens energiproduksjon er laget av fornybar energi, sa Rysst.
– Om vi slukker lyset i dag, og stopper oljeproduksjonen, er vi tilbake til hest og kjerre. Vi må, enn så lenge, bruke det vi har for å sikre verden tilstrekkelig energi.
Arbeidsledigheten øker, NAVs utbetalinger øker, skatteinntektene synker, og arbeidslivet trenger fortsatt dyktige arbeidstakere. Oljen er fortsatt Norges desidert viktigste næring og inntektskilde.
– Tidligere byttet folk bare kjeledress når kontrakten gikk til andre selskap. Nå er det av med kjeledressen, på med «NAV-kjeledressen», og så, for de som får ny jobb, på med en kjeledress som gir dem lavere lønn og dårligere arbeidsforhold.
SAFE vil ikke ha noen «spising» av tariffavtaler, sa Rysst videre.
– Forbundet eier tariffavtalene, og dersom noen prøver seg her, skal dere henvise dem til oss. Det er tøffe tider, for dere og for oss. Vi blir færre medlemmer, men det er ikke alltid kjøttvekta som teller. Vi gir oss ikke.
Skiftarbeid er en stor belastning og gir nedsatt helse. Men i tillegg til den spesielle skiftordningen er arbeidstakerne i olje- og gassindustrien utsatt for en svært sammensatt kjemisk eksponering, ekstreme støynivå og hard langvarig fysisk belastning.
Hva dette betyr for helse, sykdomsutvikling, uførhet og levealder er ikke kartlagt, tvert imot behandles det som uønsket kunnskap.
Her er det store mørketall. SAFE i Statoil Sokkel krever tallene på bordet!
Forslaget som ble vedtatt med akklamasjon, var innsendt av Halvor Erikstein og Toril Torlei.
Årsmøtet i 2016 til SAFE i Statoil, krever at stortinget gransker utenlandssatsingen til Statoil.
Forslaget som ble vedtatt med akklamasjon, var innsendt av Sten Atle Jølle.
SAFE i Statoil skal jobbe for at de som ble ansatt per tur på nittitallet, skal få opptjent alle årene til pensjon.
(Eksempel: ansatt tur for tur i 1991, ikke ansatt før i 1993)
Forslaget som ble vedtatt med akklamasjon, var innsendt av Berit Rolfsnes.
| Verv | Kandidater | |
|---|---|---|
| Leder | Terje S. Enes | På valg 2017 |
| Nestleder | Sten Atle Jølle | På valg 2018 |
| Nestleder | Porfirio Esquivel | På valg 2017 |
| Nestleder | Arvid Eirik Skines | På valg 2018 |
| HMS sekretær | Toril Torlei | På valg 2018 |
| Kasserer | Bjørn Arne Haga | På valg 2017 |
| Styremedlem | Tor Egil Løvli | På valg 2017 |
| Styremedlem | Per Ove Økland | På valg 2017 |
| Styremedlem | Terje Axe Sørensen | På valg 2018 |
| Styremedlem | Idar Martin Herland | På valg 2018 |
| Styremedlem | Agate L. Hamre | På valg 2018 |
| Styremedlem | Monica Martinsen | På valg 2018 |
| Styremedlem | Odd Inge Rørheim | På valg 2017 |
| Styremedlem | Morten Olsen | På valg 2017 |
| Styremedlem Safe ung | Anette Paula Nygård | På valg 2018 |
| 1. Vara styremedlem | Cato Stamnes | På valg 2017 |
| 2. Vara styremedlem | Kjell Ivar Nesvåg | På valg 2017 |
| 3. Vara styremedlem | Jarle Ådlandsvik | På valg 2017 |
| 4. Vara styremedlem | Magne Johnsen | På valg 2017 |
| 5. Vara styremedlem | Marvin Å. Haugen | På valg 2017 |
| Observatør Safe ung | Jahn Christopher Nævdal | På valg 2018 |
Svært mange av Statoilklubbens markante personligheter og erfarne tillitsvalgte var med på feiringen av 40-årsjubileet. I kombinasjon med markeringen tidligere på ettermiddagen, ble det en flott dag for en vital 40-åring.
(Klikk på et bilde for å åpne stor visning)
Tekst og foto: Mette Møllerop
Vi spekulerer ikke i hvorfor ødeleggelsene på boligkvarteret på COSl Innovator ble så omfattende, før vi har fått fakta på bordet, sier 2.nestleder og HMS-ansvarlig i SAFE, Roy Erling Furre. – Våre tanker går nå til familie og kolleger som er berørt av dødsulykken.
Uværet og bølgehøyden som førte til at Aker-ansatte Rune Morten Narvåg omkom da bølgen knuste lugaren han var på, har ført til en rekke spekulasjoner i pressen om årsaker til den alvorlige hendelsen.
Slike spekulasjoner skal vi unngå, slår Roy Erling Furre fast.
– Nå er det viktig å gi familie og kolleger av avdøde den medfølelse og omsorg som de har behov for.
Ut i fra den informasjon SAFE har fått om saken, ser det ut til at de som er involvert, har håndtert situasjonen godt.
– Det er ingen grunn til å tro at noen av partene har taklet uvær og bølgehøyde på en feil måte. Nå pågår granskingen, og vi får avvente svarene som kommer ut av denne.
Furre henviser blant annet til en VG-artikkel datert 4. januar, hvor journalisten mener å ha belegg for at boligmodulens posisjon i forhold til uværet, er årsaken til dødsulykken.
– Denne typen pressespekulasjoner bidrar kun til å gjøre det mer vanskelig for dem som allerede er involverte.
Flere oljeansatte har opplevd at Nordsjø-været har ført til ødeleggelser på riggene. Knuste vinduer i kontrollrom og i oppholdsrom har skjedd før, men da uten alvorlige personskader. I et kraftig uvær i 1982 knuste bølgene en ventil til ballastkontrollrommet på riggen Ocean Ranger utenfor New Foundland. Vannet førte til kortslutning og kontrollpanelet sviktet. Ballastluker sto åpne og vannet flommet inn, riggen veltet og alle 84 ombord omkom.
I Petroleumstilsynets rapport, «Stabilitetssvikt av innretninger på norsk sokkel» fra 21. februar 2006, opplevde riggen Transocean Prospect en lignende ulykke, men uten de tragiske konsekvenser som COSL-ulykken fikk 30. desember.
11.11.2001: «Det er 2 lysventiler i messerommet i forkant, det var lysventilen lengst mot styrbord som ble slått inn av en stor sjø. Det er ikke montert stormluker på disse ventilene. Alle vinduer i bb fore ankerwinsj kjørebu slått ut, knust.»
Her er Ptil-rapporten:
Statoil har en tradisjon for terminering av kontrakter med selskaper som har hatt ulykker.
– Jeg vil fraråde Statoil på det sterkeste å terminere noen kontrakt, sier Roy Erling Furre.
Kontrakts-terminering kan føre til underrapportering av ulykker, mangel på åpenhet, og ødelegge HMS-arbeidet på lengre sikt.
– Terminering er en lettvint håndtering av situasjonen, men ingen god løsning. En grundig gjennomgang og oppsummering av fakta gir god læring og vil gi et bedre grunnlaget for det generelle sikkerhetsarbeidet videre, sier Furre.
Tekst: Petroleumstilsynet. Redigert av Mette Møllerop.
Dersom hendelsen hadde inntruffet på et tidspunkt hvor flere ombord oppholdt seg i lugarene, kunne flere menneskeliv ha gått tapt.
Her følger en kort oppsummering av Petroleumstilsynets (Ptil) gransking av hendelsen 30. desember 2015 hvor den flyttbare innretningen COSLInnovator ble truffet av en bølge. Én person omkom og fire personer ble skadet. Innretningen fikk omfattende skader i deler av boligkvarteret.
Innretningen var på dette tidspunktet frakoblet brønnen og hevet til sikkerhetstilstand.
Bølgen traff innretningen på babord side av dekksboksen forut og presset inn 17 vinduer, hvorav seks på nedre dekk og 11 på midtre dekk. Vanninntrenging førte til omfattende skader i lugarer fordelt på de to nevnte dekkene. Én person omkom og fire personer ble lettere skadet i ødeleggelsene som fulgte. Bølgen forårsaket også noe deformasjon av frontskottet på dekksboksen.
Dersom hendelsen hadde inntruffet på et tidspunkt hvor flere ombord oppholdt seg i lugarene, kunne flere menneskeliv ha gått tapt.
Etter hendelsen er det gjennomført beregninger av bølgekarakteristikk på grunnlag av værobservasjoner, innretningens sannsynlige posisjon da bølgen traff og vurderinger av skadene på innretningen. Det er Ptils vurdering at bølgen var steil, men at værforholdene 30. desember 2015 sannsynligvis var innenfor det innretningen skal være designet for.
Granskingen påviste to brudd på regelverket:
COSLInnovator hadde ikke klaring på 1.5 m mellom underkant av nederste dekk og høyeste bølgetopp. Innretningens overbygg var ikke dimensjonert for å motstå horisontale bølgelaster.
Opptellingssystemet under mønstring fungerte ikke tilfredsstillende.
HMS-regelverket i petroleumsvirksomheten setter krav til klaring mellom nederste dekk og øverste bølgetopp (air gap) dersom innretningens overbygg ikke er dimensjonert for å tåle bølgeslag. En vesentlig del av granskingen har vært å se på hvordan bølgeslag kunne nå opp på fremsiden av overbygget. Analysene utført i designfasen, for å klarlegge air gap, er derfor sentrale i granskningsrapporten.
Det foreligger ulike beregninger av air gap for COSLInnovator, med forskjellige resultater, i tillegg til en modelltest. Det er Ptils vurdering at to sentrale gjennomførte analyser ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til i designutviklingen. Det er sannsynlig at dette forholdet har hatt betydning for skadeomfanget av hendelsen.
Dekk skal dimensjoneres for påkjenning av bølger, dersom en innretning har negativt air gap. Disse kravene er gitt av både Sjøfartsdirektoratet og DNV GL. Kravene skiller ikke spesifikt mellom vertikale og horisontale bølgeslag (knyttet hhv. til underside og ytterside av skott).
Ptil observerer at horisontale bølgeslag ikke har fått oppmerksomhet, selv om negativt air gap ble påvist i analyser utført av både DNV og Grenland Group. Arbeidet som ble utført i prosjektperioden var i hovedsak i tråd med erfaring og industripraksis for flyttbare innretninger på det tidspunktet prosjektet ble gjennomført.
Under designutviklingen fra 2005 til 2008 har det vært skiftende konstellasjoner på eiersiden, og ulike designselskaper har vært involvert. Det har vært uoverensstemmelser og mangelfull kommunikasjon mellom aktørene, særlig da vektøkninger oppstod i byggeprosessen. Ved bytte av designer ble ikke all dokumentasjon overlevert umiddelbart. Det er derfor uklarheter knyttet til hvem som hadde tilgang til hvilken dokumentasjon på gitte tidspunkter.
Aksjonene i den akutte fasen ble gjennomført i hovedsak i henhold til prosedyrer, men det tok cirka 40 minutter å etablere oversikt over personell om bord.
På bakgrunn av de funnene som er gjort i granskingen, varsler Ptil med dette følgende pålegg:
Med hjemmel i rammeforskriften § 69 om enkeltvedtak jf. styringsforskriften § 11 om beslutningsgrunnlag og beslutningskriterier og rammeforskriften § 19 om verifikasjoner pålegger vi COSL Drilling Europe AS gjennom egnede beregninger eller modellforsøk å verifisere at innretningene COSLInnovator, COSLPromoter og COSLPioneer, etter gjennomførte modifikasjoner etter hendelsen, er i samsvar med rammeforskriften § 3 jf. Sjøfartsdirektoratets forskrift om bygging av flyttbare innretninger (FOR 87/856) § 10, punkt 1.1.3, jf. rapportens kapittel 9.1. Videre pålegges COSL Drilling Europe AS å få disse beregninger eller modellforsøk verifisert av uavhengig, kompetent 3. part.
Pålegget skal være etterkommet innen 1.10.2016. Vi skal ha melding når pålegget er etterkommet. En plan for arbeidet skal legges frem for Ptil innen 13.5.2016.
Foto: Statoil – Harald Pettersen
I senere tid har vi sett tre framstøt fra underleverandører i oljebransjen med formål å undergrave opparbeidete rettigheter, skriver SAFE og Fellesforbundet i dette leserbrevet.
Først ute var Brødrene Langseth, som opprettet en ”bedrift” på utsiden av verftet hvor de hadde en ren bemanningskontrakt. På den måten brukte de lokal ansettelse for å omgå arbeidernes tariffestede rett til reisedekning, kost og losji.
Deretter kopierte Beerenberg denne strategien for sine vedlikeholdsarbeidere på Mongstad-raffineriet.
Nå topper Kaefer Energy det hele med å tilby offshorearbeidere ansettelse på selve heliporten, uavhengig av hvor de måtte finne på å bo.
Det er forståelig at Kaefer Energy og andre oljeservicebedrifter først ønsker å rekruttere folk som bor nærmest mulig de ulike heliportene, og på den måten begrense de totale reiseutgiftene. Når det er sagt, har bedriften selv i mange tilfeller vært svært dårlig til å mobilisere folk i henhold til bosted og utreisested på rasjonelt vis. Innenfor de 30 millioner kronene selskapet ved administrerende direktør Bjørshol hevder å bruke på reiser, finnes det rom for forbedring på måter som ikke går på bekostning av tariffavtalene. Derfor er det noe ironisk, men ikke minst bittert, at man starter ”innsparingen” ved å angripe både tariffestede rettigheter og intensjonen i petroleumsloven.
Det er like avslørende at Bjørshol setter reiseutgiftene for de ansatte direkte opp mot overskuddet i selskapet. Uthuling av norske tariffrettigheter i regi av et tyskeid multinasjonalt storkonsern på jakt etter økt profitt er ikke egnet til å skape ro i bransjen, for å si det litt forsiktig. Og når eiernes representanter til tider klager over at ”det nesten ikke er penger å tjene på norsk sokkel”, er det et tankekors at de likevel holder ut og konkurrerer om kontrakter år inn og år ut. Og betaler utbytte.
Større oljeservicebedrifter har nødvendigvis oppdrag og/eller utreise offshore fra flere steder i landet. Oppdragsstedet for flere ansatte vil nødvendigvis variere. Derfor inneholder individuelle arbeidsavtaler ved ISO-bedriftene følgende om arbeidssted:
Disse passasjene ble til de grader understreket av bedriftene selv for noen år siden, da fagforeningen krevde retten for enkelte arbeidere til å stå i stilling på arbeidsstedet ved kontraktsbytter. Alternativet for ansatte hos ”taperbedriftene”, som nå, var å troppe opp med søknad og lue i hånda hos en ny arbeidsgiver. Både Kaefer og Bilfinger (BIS) strittet imot, og slo den gang ettertrykkelig fast at:
”Dette innebærer at den ansatte ikke har noen fast tilknytning til en enkelt kontrakt eller lokasjon”.
Saken ble avvist til deres fordel, uten forbedringer i stillingsvernet.
Nå opptrer Kaefer imidlertid stikk i strid med sin egen argumentasjon fra 2011, nemlig gjennom å tilby nyansatte og oppsagte med gjeninntredelsesrett Sola (heliporten) som ansettelsessted – uavhengig av hvor jobbsøker måtte finne på å være bosatt. Kravet er at den ansatte må ta seg dit for egen regning.
Det medfører vidt forskjellige arbeidskontrakter kollegaer imellom, og konsekvensen blir et A-lag og et B-lag av ansatte med ulike rettigheter på samme bedrift.
Det er tragikomisk å være vitne til arbeidsgivere som galopperer i stikk motsatt retning av hva de gjorde for få år siden. Denne spekulative shoppingmentaliteten må vi bekjempe med alle tilgjengelige midler. Hvis vi ikke tar kampen på alvor, vil vi til slutt stå igjen ribbet for rettigheter.
Ideen om å ikke betale reisen til de som reelt sett må reise mener vi er tariffstridig – faktisk et sjokkerende forsøk på å omgå reisebestemmelsene i tariffavtalen. Ikke mindre enn oppsiktsvekkende er det også at vi får så klare signaler om arbeidsgiversidens posisjoner nå rett i forkant av hovedoppgjøret. Disse spørsmålene må nødvendigvis komme opp i selve frontfaget, som vi alle er omfattet av. Slike framstøt som Kaefer her viser, bidrar ikke til tillit mellom partene.
Hva vil skje neste gang operatørselskapet bytter underleverandør? Skal de hos underleverandøren som er ansatt på heliporten da sies opp, på tvers av ansiennitetsprinsippet og på tross av at arbeidsgiver har mange andre oppdragssteder? Kan vi leve med at noen arbeidere får reisene dekket, mens kollegaer som kun tilbys ansettelse på heliporten ikke får det? Disse spørsmålene svarer seg egentlig selv, så lenge bakteppet er et ønske om et anstendig arbeidsliv.
I tillegg til å være tariffstridig, diskriminerende og altså i strid med ledelsens egen argumentasjon fra få år tilbake, er denne typen ansettelse også praktisk håpløs. Vi har allerede erfaring nok til å kunne slå dette fast, da Kaefer-ansatte bosatt utenfor Skandinavia må dekke store deler av reisene selv.
Mobilisering på kort varsel gjør flybillettene dyre. Dette fører til at mye av lønna går bort i reisekostnader, samt til eventuell overnatting som heller ikke dekkes av bedriften. Særlig dyrt blir det ved høytider, for ikke å snakke om endring av tur, kansellering eller forsinkelser i siste liten. Da går pengene rett ut av vinduet, mens ledelsen komfortabelt lener seg tilbake og sier: ”dette er ikke vårt ansvar”. Og prøver ansatte å ymte at enkelte tider rett og slett er for dyre å reise på, vet vi hvordan HR-ledelsen bruker oppfinnelser som ”minustimer” og ”nektet utreise” for å trekke den ansatte i lønn.
Av alle nevnte grunner burde Kaefer legge denne ideen på hylla først som sist. NHO/Norsk Industri må ta avstand fra denne praksisen, og samtidig prøve å disiplinere egne medlemsbedrifter. I motsatt fall bidrar de til å heve konfliktnivået i en bransje som allerede er presset, og tvinger således arbeidstakernes organisasjoner til å tenke nytt og offensivt. Ja, kanskje er det nettopp slike initiativ som skal til for virkelig å vekke til live nytt engasjement og nye strategier i og rundt fagforeningene?
Odd Arne Melgård
Rune Hantho
Atle Dahl
Jens Hermansson
Atle Forfang Rostad
På vegne av klubbene i henholdsvis Fellesforbundet og SAFE i Kaefer Energy.
Tekst: Sissel Henriksen, Klassekampen. Foto: Mette Møllerop
Artikkelen ble først trykt i Klassekampen 22.04.16
SAFE magasinet har vært så heldige å få trykke omtalen av Ebba Wergeland i forbindelse med hennes 70-årsdag. Ebba har deltatt på flere av våre HMS-konferanser, og har vært, og er, en inspirator i arbeidet for et sundt og bærekraftig arbeidsmiljø. Vi stiller oss i rekken av gratulanter!
Tirsdag 26. april fylte Ebba Wergeland 70 år. Den allsidige legen og forskeren ble ferdig lege i 1970, spesialist i arbeidsmedisin i 1985, og tok doktorgraden i 1999, på ei avhandling om gravides arbeidsforhold. Hun har vært ansatt i Arbeidstilsynet i flere perioder fra 1979, og har også i perioder vært helt eller delvis ansatt ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo. I tillegg til et aktivt yrkesliv har Wergeland vært en aktiv samfunnsdebattant, både i spørsmål knyttet til helsefarlig arbeid, kjønn og helse, arbeidstid, trygd, pensjon og sykefravær og i internasjonale spørsmål, særlig om hjertebarnet Palestina. Hun har gjort en formidabel innsats i solidaritetsarbeidet for palestinerne, har hatt ledende verv i Palestinakomiteen i ei årrekke, og har bak seg tallrike opphold i Midtøsten.
Ebba Wergeland har mottatt en rekke priser: Arbeidsmiljøprisen i 2001, hedersprisen fra den faglige Trondheimskonferansen i 2006 – en anerkjennelse av den store innsatsen hun har gjort som foredragsholder i ulike fora i fagrørsla, der hun har brukt sin medisinske kunnskap til å se arbeidstid og andre arbeidsmiljøforhold fra arbeidstakernes side. I 2006 fikk hun også Neshornet, Klassekampens kulturpris for sin folkeopplysningsinnsats. I 2007 fikk hun sammen med to medforfattere Legeforeningens pris for beste artikkel innen forebyggende medisin, og i 2012 ble hun tildelt Karl Evang-prisen «for sin lange innsats for norsk arbeidsmedisin og arbeidsmiljø, for kvinnene sine retter og for internasjonal solidaritet».
Jubilanten er en mye brukt foredragsholder og har vært medforfatter i flere sentrale verk om arbeidsmiljø, vernearbeid og sekstimersdagen. Til 60-årsdagen ble det arrangert jubileumsseminar, og det ble gitt ut et festskrift, samt ei samling av artikler hun har skrevet. Tekster hun har skrevet blir også jevnlig publisert på nettstedet Ebbas hjørne, www.ebbawergeland.no.
Wergeland var en svært tidlig medarbeider i Klassekampen, med fast spalte om arbeidsmiljø/arbeidshelse på 1970-tallet.
Palestinasolidaritet, helseteam i Libanon, arbeidsmiljø og sekstimersdag – spennet er vidt, men den røde tråden handler om å bruka legekunnskapen til beste for folk flest. På alle felt der Wergeland deltar har hun markert seg som en skarp og saklig debattant, og et svært tålmodig menneske, som vokter seg vel for å trampe på andre. Hennes underfundige humor – noen ganger galgenhumor – er ofte dårlig skjult.
1. juli avslutter hun yrkeskarrieren, og går av med pensjon. «Da skal jeg fortsette med alt det jeg er ganske god til», lover hun, og ser situasjonen rundt asbestforbud og det gjenstridig høye tallet på arbeidsulykker i Norge som fortsatt aktuelle forskningsområder. Wergeland planlegger også å bruke kreftene som pensjonist på å kjempe videre for akademisk og kulturell boikott av Israel, og håper å få flere til å se dette som like viktig som boikott av Sør-Afrika under apartheid.
Vi gratulerer!
Klassekampen
Tekst: Idar Martin Herland, elektriker og lokal tillitsvalgt for SAFE
Skal alle løgnene hans få stå uimotsagt? Skal også fotfolket få taletid?
I Klassekampen torsdag 7. januar, tar Ulltveit-Moe nok en gang et oppgjør med det han mener er privilegerte grupper i samfunnet. Han liker hverken oljearbeiderne eller drosjesjåfører og spår at de kommer til å bli automatisert bort. Da jeg startet å lese, trodde jeg at han med «privilegerte grupper» mente seg selv og kumpanene (les: spekulanter og kaketjuer) i Norge. Men nei, det er ikke de han tenker på!
Det er arbeiderene som er dagens store samfunnsproblem!
Med de uttalelsene i bakhodet, kan vi jo sammen se igjennom noen kalde fakta om oljebransjen.
På topp, sysselsatte olje- og gassindustrien cirka 330. 000 mennesker over hele landet.
Cirka 7.000 av disse var operatøransatte og arbeidet 2-4 rotasjon (to uker på, fire uker av) ute på sokkelen.
Cirka 26. 000 var leverandøransatte med plattform eller borerigg som «normal» arbeidsplass og tilnærmet 2–4 rotasjon. (Mange leverandøransatte arbeider normalt årsverk, om man ser på totale timer per år. Selv vil de nok ikke si at de arbeider 2–4 rotasjon. De må vise stor fleksibilitet både når det gjelder hvor de skal dra, når de skal arbeide og når de skal ha fri) Denne gruppen har også helt andre lønnsvilkår en de ansatte i operatør selskaper.
Det er et begrenset antall senger på norsk sokkel. Statoil opererer 80 prosent av alle felt, og hadde per desember 2015, kun 4.409 senger tilgjengelig. Om man tar med alle produksjonsplattformer og tilgjengelige borerigger, ligger nok det totale antall senger på sokkelen langt under 20.000. (Altså kan man maksimalt huse 60.000 mennesker på norsk sokkel per år. Statoil kan maksimalt huse cirka 13.000 pr år)
Per desember 2014 hadde cirka 91.000 personer gyldig offshorekurs. Det er kun de som har mulighet til å reise ut på sokkelen. Mange av disse har nok aldri vært offshore. Mange har i løpet av 2015, kun hatt en eller få dager på sokkelen.
Akershus og Oslo klatret i 2015 opp på henholdsvis 3. og 4. plass, på listen over fylker med flest ansatte i oljeindustrien. Over 70.000 av industriens 330.000 sysselsatte bor i disse to fylkene. Jeg tror at de fleste av disse arbeider på land.
Gjennomsnittlig tjente en offshoreansatt 774 000,- pr år i 2012.
Langt under fem prosent av de totale kostnadene i bransjen går til lønn til de som arbeider 2-4 rotasjon ute på sokkelen. Da tar vi fryktelig godt i.
Gjennomsnittlig kostet det 63 kroner å produsere et fat (BOE) på norsk sokkel i 2013. I dag har de fleste oljeselskap kuttet kostnader, så dagens totale produksjonspris burde ligge vesentlig lavere.
Mange tjener svært godt på oljeindustrien. De som tjener aller mest går ikke i kjeledress. Køen av profitører er lang. Svært mange har et sugerør i «oljebransjen», og langt ifra alle tilfører noe av verdi. Antallet «oljemilliardærer» i dress og slips er snart høyere en antallet «oljemillionærer» i kjeledress. Var ikke det rart?
Ulltveit-Moe sammenligner også dagens oljearbeidere og drosjesjåfører med gårsdagens «utgåtte» yrkesgrupper, slik som tekstilarbeidere og sekretærer.
Ja vel? Drosjesjåførene ønsker han jo ikke å kvitte seg med, men han vil «effektivisere» ved å slippe inn flere tilbydere og få presset prisen og lønnskostnadene ned.
Er også drosjesjåførene en av landets «privilegerte» yrker? Ubers «delingsøkonomi» er ikke et teknologisk fremskritt, men skvising av en yrkesgruppe ved hjelp av ny teknologi.
Når Ulltveit-Moe han ønsker å «automatisere» bort jobben min, må jeg få lov til å sitere Liv Signe Navarsete: «Du veit ikke kva du snakkar om!»
La meg bruke plattformen jeg arbeider på som eksempel:
Plattformen er ti år gammel. Den skal etter hva vi vet nå, produsere olje og gass frem til 2034. Altså i 18 år til. Selv om den er over ti år gammel, er den en av de nyeste i Statoil. Til en hver tid opereres den av 34 mennesker som sørger for at den produserer 95 prosent av alle timene i året. Døgnet rundt, året rundt. Den er også laget for å ha folk om bord. Som et nødvendig onde selvfølgelig. Men den er også helt avhengig av pleie og stell. Døgnet rundt, året rundt. I et år er det cirka 8.800 klokketimer.
På grunn av flinke folk om bord, har vi på ti år produsert verdier for mange hundretalls milliarder. Størsteparten av disse verdiene tilfaller statskassen. Det synes å irritere en del av landets kaketjuver noe voldsomt. Om vi ser til England, tilfaller størsteparten av verdiene private interesser. I disse dager er oljevirksomheten et reint tap for den engelske stat. Men i Norge er det fremdeles først og fremst staten som får overskuddet.
Tenk om bilen din skulle hatt motoren i gang i 95 prosent av årets timer, altså cirka 8.400 timer hvert eneste år, i kanskje tretti år? Og husk; du kan kun stoppe motoren i fem prosent av tiden! Hvor mye stell og service måtte ikke bilen din ha hatt? Tenk på hvor ofte du måtte ha byttet lyspærer og diverse pumper og slikt. For ikke å snakke om olje og oljefilter. Det er grunnen til at man må slå av motoren i fem av tiden. Enkelte ting må man nemlig stanse for å få gjort.
Slik er det på oljeplattformer også. Noen ganger må man stanse for å få gjort noe av vedlikeholdet. Men størsteparten av vedlikeholdet og utskiftingen av delene skjer under full produksjon. 24 timer i sju dager i uken tilpasser menneskene ombord på plattformen seg til plattformens sine behov. Disse menneskene er selvfølgelig et nødvendig onde, og noe mange nok skulle ønsket at de klarte seg uten. Men det er nok et stykke frem. Å «automatisere» alle de gamle plattformene på sokkelen er rett og slett ikke mulig innenfor fornuftige økonomiske rammer. Om vi tenker oss en satellitt, er den designet for å vare en gitt tid, uten vedlikehold, før den slutter å virke. Det er ikke plattformene våre. Teknologisk sett, er plattformene våre på samme nivå som en Opel Kadett, fra 1992.
Dette vet Jens Ulltveit-Moe. Han vet utmerket godt at både han og jeg antagelig ligger seks fot under før verden klarer seg uten fossile energikilder. Plattformen jeg arbeider på skal antageligvis stenges ned om 18 år. Er det sannsynlig at verden klarer seg uten olje og gass om 18 år? Vil plattformen «min» da fremdeles ha livets rett? Den er, allerede i dag, nedbetalt mange ganger. Å erstatte den med noe annet ville være dårlig butikk, både for lommeboken og miljøet. Han vet også at produksjonskostnadene på engelsk side totalt sett er fire ganger høyere, på tross av relativt sett, billig arbeidskraft. I den spisse enden ute på plattformene, vel å merke.
Så hvorfor er egentlig Jens Ulltveit-Moe så irritert på disse oljearbeiderne?
Jeg tror at det er fordi disse to prosentene av de ansatte i den norske oljeindustrien er den beste garantisten for at fremtidens inntekter fra oljeeventyret fremdeles havner i statskassen, og ikke i lommene til hæren av kaketjuver og spekulanter.
Tekst og foto: Mette Møllerop
Vi er svært godt fornøyd med den innleieavtalen klubben og selskapet er blitt enige om, sier Bjørn Sætervik og Jan Inge Nesheim, henholdsvis leder og nestleder i SAFE-klubben i Esso.
SAFE-klubben og ledelsen i Esso har etter konstruktiv dialog, kommet til enighet om avtale for innleie. Det signerte dokumentet tar for seg prinsipper for hvilke posisjoner som kan bli bemannet av entreprenører på grunn av midlertidig karakter av arbeidet, og hvilke jobber som er av mer permanent karakter, og som vil bli fylt av egne ansatte. Dette vil, som et eksempel bety at ansatte som pensjonerer seg eller av andre grunner slutter å virke for Esso vil bli erstattet av nye medarbeidere.
SAFE-klubben er enig med Esso om at det er behov for en viss fleksibilitet, hovedsakelig for planlagte prosjekt offshore, og derfor blir en andel innleie opprettholdt.
SAFE-klubben trekker fram at avtalen har kommet på plass ved at både de tillitsvalgte og ledelsen har hatt det samme målet om et høyt HMS-nivå, stabilitet og høy oppetid. Klubben er også svært fornøyd med at rekrutteringskampanjen startet allerede dagen etter at avtalen var på plass.
SAFE and the management of Esso have through constructive dialogue reached agreement regarding hiring and employment. The signed document addresses the principles for determining which jobs can be staffed by contractors due to the temporary nature of the work, and which jobs are more permanent in nature and will be filled by own employees. This will, as an example, mean that employees that retire or for other reasons stop working for Esso will be replaced by new employees.
SAFE agree with Esso that there is a need for some flexibility, primarily in respect of planned offshore project, and therefore parts of hiring will be maintained.
SAFE pointed out that the agreement has been made possible because both the employee representatives and management have had the same goals of high level of HSE performance, stability and high uptime. The club is also delighted that the recruitment campaign already started the day after the agreement was in place.
Målet vårt var å sikre gode lønns- og arbeidsbetingelser for de ansatte i innleiebedriftene som har kontrakt med Esso, forteller Sætervik og Nesheim.
– Det resulterte i en kartleggingsprosess av innleiestatusen i Esso. Vi fant store forskjeller i flere bedrifter, blant annet i Norisol og Aker.
At det ble funnet forskjeller, var for så vidt ingen stor overraskelse. Mistanken om sosial dumping var så absolutt tilstede, blant annet fordi det var vanskelig å få ut dokumentasjon på lønns- og arbeidsforhold for de innleide.
Ledelsen så og at egne, fast ansatte var en styrke for selskapet, også økonomisk.
– Selskapet får en stabil arbeidsstokk som føler eierskap til jobben og arbeidsplassen sin, og det gir den enkelte ansatte en god jobbtrygghet.
Vi har felt i senfasedrift, og da er det ekstra viktig at vi har egne ansatte på disse feltene
Dette synspunktet deles også av Petroleumstilsynet, Ptil.
– Vi trenger erfarne folk som har tankene sine på jobbutførelse, ikke på hvor neste oppdrag blir. Dette betyr mye for sikkerheten, fordi senfaseprosjekter er mer utfordrende.
Ledelsen i Esso har alltid tatt vare på sine ansatte.
– Selskapet liker ikke å si opp folk, og de er flinke til å rokkere på ansatte for å sikre at folk blir i selskapet.
Betyr det at det ikke er aktuelt med oppsigelser framover?
– Vi vil nok og komme i en situasjon hvor det blir oppsigelser, men det blir neppe i løpet av de nærmeste årene, slik det ser ut nå. Men akkurat nå fokuserer vi på ansettelser, og er svært godt fornøyd med den avtalen vi har fått i stand. Tilbakemeldingene fra de innleide er overveldende gode.
De to klubblederne trekker fram jurist og organisasjonssekretær i SAFE, Levard Olsen-Hagen, som har vært en god støttespiller i prosessen.
– Vi har fått mye god hjelp av Levard, særlig på området lov- og regelverk. Hans argumentasjon har vært til nytte for oss i vårt arbeid for å få gjennomslag for synspunktene våre.
Du kan være innleid arbeidskraft i ett år, deretter kan du søke om fast ansettelse. Som vikar har du et tidsbegrenset vikariat hvor du vikarierer for en fast ansatt. Vikariater kan være nødvendig ved sykdom, permisjon eller når fast ansatte deltar i tidsbegrensede prosjektjobber for eksempel utenfor Norge.
I SAFE magasinet 3-2015 hadde vi en artikkel om innleieproblematikken i Esso, hvor klubben mente antall innleide var for høyt.
Klubben hadde da i lang tid forsøkt å lage en avtale med bedriften som regulerte antall ansatte og innleide i tråd med AML § 14-9, samt i bilag 8 i Overenskomsten.
Rammen var maksimalt 15 prosent innleie, men Esso på det tidspunktet hadde 26 prosent. 53 av 201 ansatte var innleide.
Alle avganger/utskiftinger i selskapet de siste årene har i stor grad blitt fylt opp med innleide, sa Bjørn Sætervik i juni 2015.
– Samtidig er det positivt at lærlingene har fått fast ansettelse. Vi er glad for at selskapet har klart å finne en åpning for disse.
Selskapet hadde heller ikke på dette tidspunktet hatt oppsigelser. Klubben mente da at bemanningen var så marginal, at det burde være rom for ansettelser. Verken beredskap, sykefravær eller arbeidstopper var mulig å håndtere uten å bruke overtid.
– Vi hadde ikke det vi kaller «robust bemanning» slik Styringsforskriften § 14 krever, sa Bjørn Sætervik. Det medførte derfor også flere innleide enn det var rom for i Arbeidsmiljøloven.
Nå ønsker både selskapets ledelse og klubben at dette antallet skal ned på et minimum.
– I forbindelse med senfase-produksjonen har vi en prosjektfase som krever noe innleie framover. I 2017 – 2018 er prosjektet ferdig, og da blir det reduksjon av innleie.
Det vil bli en avveining mellom overtid eller innleie.
– Mange ansatte ønsker noe overtid. Samtidig skal vi ha en høy HMS-standard. Dette fokuserer vi på, og må finne den rette balansen mellom mengden overtid og sikker jobbutførelse. Det tror jeg vi har klart.
Klubben er godt fornøyd med avtalen og resultatet?
– Ja, vi mener vi har gjort en god jobb. Vi er fornøyd, og det er ledelsen og. Det er dessuten alltid en fordel å se at vi jobber mot samme mål.
Tekst: Mette Møllerop. Foto: Halvor Erikstein
Riggbesøk er kjekt, det slår Hilde-Marit Rysst ettertrykkelig fast. Sammen med klubbleder i SAFE i Transocean, Steinar Nesse og yrkeshygieniker i SAFE, Halvor Erikstein, hadde de tre hyggelige og nyttige dager sammen med oljearbeiderne på riggen.
Både SAFEs tillitsvalgte og ansatte syns det er flott at det legges til rette for arbeidsplassbesøk.
– Vi er glade for at vi får anledning til å komme om bord på riggene, og ikke minst at det var plass til oss alle tre samtidig, sier forbundsleder Hilde-Marit Rysst.
De tre representerer mye kompetanse. Hilde-Marit trekker fram Halvor Eriksteins brede kunnskapsbase på området arbeidsmiljø, som et godt eksempel.
– Halvor får mulighet til faglig diskusjon og formidling, og i forbindelse med omvisningene på riggen, blir det utveksling av nyttig og viktig fagkunnskap knyttet til oljearbeidernes egne erfaringer om emnet. Det er viktig både for dem som jobber der, og for oss i SAFE sentralt.
Steinar Nesse, Transoceans driftige klubbleder, får også ros av Hilde-Marit.
– Han har organisert turen og lagt alt til rette for at vi skulle få et flott opphold. Dessuten er det lett å se at han stiller opp for sine medlemmer. Han legger mye arbeid i at avtaler og regelverk skal følges, ikke minst nå i forbindelse med oppsigelsene og omstillingene i selskapet.
Hilde-Marit peker på at et godt samarbeid med de lokale tillitsvalgte er en forutsetning for at gode arbeidsplassbesøk skal lykkes.
– Den lokale tillitsvalgte på Winner er et godt eksempel på det. Han sørget for at årets første arbeidsdag på riggen ble på akkurat «hans» stolthet, «Svanen».
Svanen er kallenavnet på riggen. Transocean Winner er en gammel rigg, fra tiden med Hydro og Saga.
– Opprinnelig var den vakker og flott, til sommeren ender den nok som spiker. Det ble vi fortalt under oppholdet.
Vemodig?
– Ja, det er jo det, men den har gjort nytte for seg i mange, mange år.
Riggen bærer preg av at historiens dager er talte.
Den får ikke mer oppussing og «pynt», og standarden skiller seg fra nye og nyere rigger, men den er fortsatt funksjonell.
Kaffebarer og oppholdsrom er stedene for gode drøs. Her samles folk i korte pauser og praten går om det meste.
– Det er kjekt for oss som nå er på land å få informasjon, tips og innspill fra dem som er ute i produksjonen. Medlemmene eier forbundet, og det er viktig at vi bruker de innspillene vi får til å utvikle gode SAFE-saker.
SAFE har valgt å prioritere arbeidsplassbesøk, blant annet ved at Owe Ingemann Waltherzøe har fått endret arbeidsoppgavene sine fra saksbehandling til reisesekretær.
– Det er viktig for oss å kunne ta virkeligheten i riggnæringen inn over oss, vite hva som rører seg, hva er folk opptatt av. Å pleie kontakten med medlemmene våre er en viktig oppgave for SAFE, slår Hilde-Marit fast.
Nye besøk står for tur. Få dager etter hjemkomst fra Transoceanriggen, bærer det til sjøs igjen. Hilde-Marit, sammen med Owe Ingemann Waltherzøe, Halvor Erikstein og klubbleder i SAFE i Teekay, Kjetil Brandvik, skal besøke riggen Knarr.
Teekay Petrojarl Knarr, som den egentlig heter, er et produksjonsskip og har utreise fra Florø.
– Vi gleder oss, sier Hilde-Marit på vegne av reisefølget, og håper at folkene på Knarr er forberedt på å stille spørsmål og bruke anledningen til gode diskusjoner.
Tekst: Mette Møllerop. Foto: Halvor Erikstein
Produksjonsskipet Knarr, Teekay Petrojarl, var målet med reisen for SAFE-folkene denne gangen.
Initiativet til besøket kom fra klubblederen i Teekay Petrojarl, Kjetil Brandvik. – Det er viktig at medlemmene får god informasjon om situasjonen i næringen, samtidig som de får treffe ledelse og ansatte i SAFE.
Hilde-Marit Rysst, forbundsleder i SAFE, Owe Ingemann Waltherzøe, organisasjons- og reisesekretær, og Halvor Erikstein, yrkeshygieniker og organisasjonssekretær, dro ut fra Florø sammen med klubbleder Kjetil Brandvik.
Vi ble tatt godt imot, forteller Kjetil.
– Det ser ut til at medlemmene der ute setter pris på at SAFE sentralt kommer ut for å høre nytt og få informasjon om deres arbeide, arbeidsforhold og saker de er opptatt av.
Halvor Erikstein ble nevnt spesielt. Sakene som Halvor jobber med til daglig, i kombinasjon med all den konkrete kunnskapen han sitter på, er informasjon folk setter stor pris på.
– Dette ble bemerket flere ganger, sier Kjetil. Det er nyttig kunnskap.
Var det spesielle saker knyttet til HMS som ble kommentert?
– Vi har noen problemer med eksos i akterskipet, og der hadde Halvor forslag og tips til måter å håndtere dette på.
Ellers var selvfølgelig tariffsaker og vårens oppgjør på agendaen. Det er et tema som alltid engasjerer når våren nærmer seg.
Vi fikk møte med både nattskiftet og dagskiftet, sier Kjetil.
– Det var et godt oppmøte fra begge skiftene, men på grunn av høy aktivitet, var det ikke mulig for alle å delta, dessverre. Slik er det av og til.
Også Hilde-Marit Rysst, forbundsleder i SAFE, trekker fram slike møter som verdifulle.
– Vi får mye informasjon som kan omsettes i framtidige, gode SAFE-saker.
Var folkene der ute fornøyd med dere?
– Ja det tror jeg de var. De ga absolutt inntrykk av det. Det er jo mye gjensidig informasjon på slike besøk, og mange gode samtaler, ikke minst i kaffebarene. Selv om det ikke alltid er store, viktige saker som tas opp, er det summen av de mange tilbakemeldingene vi får, som gir oss et innblikk i hverdagen deres. Her hadde vi også et godt inntrykk av trivsel og ryddige forhold.
To dager gikk fort. De fire kom om bord på ettermiddagen og fikk først en omvisning. Deretter gikk det slag i slag. Det første store samlingsmøtet varte helt til halv elleve om kvelden, og det var tidlig opp neste dag for nye samlinger.
Hva setter de mest pris på, tror du?
– Jeg ser at de er glade for å få diskutere HMS med Halvor. Han sitter med fagkunnskap om det meste innen arbeidsmiljø, og i denne konkrete saken om eksos, hadde Halvor nyttige innspill. Jeg tipset dem om saksgang og om AMU, som er et godt og riktig forum for denne typen saker.
Åpent kontorlandskap var også på dagsorden. Det er mye arbeid om bord som krever kontorplass. PC og kontorfasiliteter er blitt nødvendige og selvfølgelige for de aller fleste kategorier bemanning, for OIM (plattformsjefer) og for andre administrative stillinger har det alltid vært det. Forberedelser og etterarbeid ved arbeidsutførelser er en vesentlig del av deres jobb, og da er godt arbeidsmiljø viktig.
Åpent landskap fører til mye støy?
– Ja det gjør det. Det er vanskelig å konsentrere seg om jobben når det er så mye bråk og uro rundt deg.
Hilde-Marit forteller at de hadde samme åpne kontorløsning på Statfjord.
– Det ble løst med en skyvedør i glass. Den kostet en del, men den fungerte, og ettersom det var en glassvegg, ble det på sett og vis åpent og oversiktlig likevel.
Forpleiningspersonalet får fin tilbakemelding av Hilde-Marit og de to andre.
– Det var en veldig serviceinnstilt gjeng fra Sodexo som sørget for at forpleiningen var førsteklasses. Vi ble imponert!
I tillegg var det kjekt å treffe «teekayere», sier gjestene.
– Det var hyggelige og flinke folk.
Halvor trekker fram støyhåndtering i oppholdsrom som veldig bra.
– Jeg ble positivt overrasket over hvor vellykket arbeidet med støy og dårlig akustikk var håndtert. Jeg var på besøk på Knarr da den lå i Haugesund. Da var akustikken plagsom. Nå er det montert lydabsorberende plater i tak og på vegger og akustikken er prima.
Skikkelig skryt, altså?
– Ja, hvis noen sliter med dårlig akustikk i et rom, «look to» Knarr.
Det var første gang Hilde-Marit besøkte et FPSO-skip.
– Skipet er dessuten ganske nytt, det ble satt i produksjon i 2014, og det gjorde det ekstra spesielt.
Skipet er 256,4 meter langt og har en designlevetid på rundt 20 år, forteller Odd-Ketil Jørgensen, kvalitetsleder i Teekay Petrojarl, til nettstedet Standard Norge. Knarr er bygget i Korea, og Teekay Petrojarl, en del av Teekay Corporation, eier skipet. «FPSO står for Floating, Production Storage & Offtake Units. Det vil si et flytende produksjons-, lagrings- og lossefartøy. Skipet får lagerkapasitet på 131 000 m3, mens maksimal oljeproduksjon blir 10 000 m3 per dag.
Skipet er også utrustet for vanninjeksjon og gasskompresjon. Petrojarl Knarr vil ha enkeltmannslugarer for 100 personer. En sentral del av skipet er turret-, swivel- og oppankringsløsningen som er et teknologisamarbeid mellom Teekay Petrojarl og Framo Engineering, hvor Framo designet og leverte alt utstyr.»
Det er Owe Waltherzøe som lager reiseplanene for SAFE-huset. Nå står Petrojarl Varg for tur, deretter er det Oseberg Feltsenter, Cosl og Gullfaks.
Hilde-Marit skal ikke delta på alle disse besøkene.
– Nei, det går ikke. Jeg har mange andre oppgaver som og må løses, og det blir ikke tid til alt. Men jeg vil prioritere disse besøkene høyt, blant annet fordi det er viktig og hyggelig å treffe medlemmene våre og bli kjent med deres arbeidsplasser. Når vi også får reise ut sammen med våre respektive klubblederne, får vi et godt helhetsbilde av virksomheten på de aktuelle arbeidsplassene. Jeg gleder meg til neste besøk!
Og det blir?
– Det blir Cosl og deretter Gullfaks.
Tekst: Mette Møllerop. Foto: Halvor Erikstein
Vi ser det er ekstreme påkjenninger for de tillitsvalgte, og spesielt klubblederne, i forbindelse med nedbemanningsprosessene i oljebransjen, sier organisasjonssekretær i SAFE, Owe Ingemann Waltherzøe.
Situasjonen i oljeindustrien er tøff for både medlemmer og tillitsvalgte. For klubblederne som sitter mellom barken og veden i nedbemanningssakene og må gå med på ubehagelige kompromisser, er dette spesielt vondt.
Vårt inntrykk er at de gjør en formidabel jobb ved å lage rettferdige avtaler og protokoller i sakene som omhandler nedbemanning og oppsigelser, sier Owe Ingemann Waltherzøe som sammen med «reisegjengen» til SAFE opplever situasjonen på nært hold når de er på riggbesøk.
– Kanskje må de gå med på oppsigelser av kolleger de har jobbet med i mange år. Mange er også veldig alene i disse prosessene. På grunn av alle oppsigelsene minker det på de heltidsvalgte stillingene. Grensen for en heltidsvalgt er 100 medlemmer, og når arbeidsstokken er halvert og vel så det, rammer det klubbressursene. Ekstra vanskelig er det når de er i en situasjon hvor disse ressursene trengs mer enn noen gang.
Hva kan SAFE gjøre for dem?
– Vi er opptatt av å slå ring rundt klubblederne. Det er nå de virkelig trenger støtte.
Har du inntrykk av at arbeidsplassbesøkene betyr noe for de tillitsvalgte og medlemmene?
– Ja, det er helt klart. De opplever at vi bryr oss, at vi tar oss tid til å lytte og gi råd i en vanskelig tid.
Det er vanskelig for oss og å møte folk som har mistet jobben og nå går ut oppsigelsestida. De aller, aller fleste har heller ikke noen ny jobb å gå til.
For medlemmer som har mistet jobben sin, er det viktig å fortsatt være medlem i SAFE. Husk at det er gratis, du betaler ikke kontingent når de er arbeidsledig.
De SAFE tillitsvalgte som til nå stort sett har bestått av forbundsleder Hilde-Marit Rysst, organisasjonssekretær Owe Ingemann Waltherzøe, yrkeshygieniker og organisasjonssekretær Halvor Erikstein og den aktuelle SAFE-klubbens klubbleder, er på reise nesten hver enste uke. Imøtekommenhet preger besøkene, og SAFE-gjengen har bare godt å si til måten de blir ønsket velkommen på fra ansatte, medlemmer og ledelse.
– Jeg tror også ledelsen ser at kunnskap om rettigheter og plikter er nyttig å få frisket opp. At begge parter er godt orientert, er en styrke for samarbeidet om bord.
Før påske var SAFE på besøk på COSL Innovator, Gullfaks A og C, og Brage. Sistnevnte plattform ble en spennende tredagers seanse.
På COSL var det en sterk opplevelse å se de store ødeleggelsene etter stormen for noen måneder siden.
– Det var tøft å vite at her har en av de ansatte omkommet. Det gir oss en sterk påminnelse om hvor viktig HMS-arbeidet er. Ingen skal behøve å dø på jobb.
Gullfaks A er Owes gamle arbeidsplass, og tidligere arbeidskolleger sto klar på helikopterdekket for å ønske velkommen. Det ble en flott mottakelse.
– Vi ble mottatt med applaus, kanskje fordi det var det gamle skiftet mitt gjennom 18 år. Men når det er sagt, mottakelsen var flott på Gullfaks C og.
Også Odfjellriggen Deap Sea Atlantic og Odfjell Wellservice på Mongstad har hatt besøk.
– Begge steder har oppslutningen om møtene våre vært veldig bra. På sistnevnte sted fikk vi også flere nye medlemmer.
Neste tur, hvor går den?
– Hammerfest og Cosl Promotor er blant stedene som står på blokken framover nå. I tillegg er det en rekke årsmøter som avholdes i løpet av våren. Disse får selvfølgelig og besøk av oss, sier Owe Waltherzøe.
Tekst: Anita Rugland. Foto: SAFE i Coor
Da har vi avholdt vårt første ordinære årsmøte i SAFE KLUBBEN I COOR
Siden årsmøtet kom tett på påsken var det flere som ikke kunne delta. Men det var en engasjert gjeng som var med Ms Stavangerfjord fra Bergen til Hirtshals 17.-19. mars.
Roy Aleksandersen var med fra SAFE sentralt og hadde gode innlegg om Løft for forpleining, tariff, og om hva som rører seg i fagforenings-Norge, samt med gode bidrag i diskusjonene.
Vi diskuterte hva som er viktig for en ung klubb, hvor langt vi er kommet til nå, og videre utfordringer.
Vi hadde gode og grundige diskusjoner rundt beretning, vedtekter, handlingsprogram og budsjett som siden ble vedtatt. Årsmøtet ga styret myndighet til å velge Vara VO.
Valget ble foretatt og styret, valgkomite og revisorer blir som følger:
Leder: Anita N. Rugland (2 år)
Nestleder: Anders Jansen (1 år)
Økonomi ansvarlig: Birthe Nesse (2 år)
Styremedlem: Roger Amundsgård (1 år)
Styremedlem: Hilde Hysing-Dahl (2 år)
1 Varamedlem: Andre Kristiansen (2 år)
2 Varamedlem: Hans Kolbjørn Pedersen (1 år)
Valgkomite:
Leder: Andre Kristiansen (2 år)
Medlem: Gunhild Vollan (1 år)
Vara: Eirin Vangsnes (1 år)
Revisorer:
Brynhild Bolstad (2 år)
Malvin Larsen (1 år)
Ole Petter Aase (2 år)
Styret blir dermed bestående av fem medlemmer, derav tre nye.
Utsikt og nydeligt vær. Vi hadde flat sjø på hele turen fra Bergen – Hirtshals – Langesund – Hirtshals – Stavanger/Bergen. Ingen var i land.
Anders er en ung mann og veldig interessert i fagforening. Han har tatt flere kurs i SAFE regi og flere kurs står for tur. Han er veldig interessert i å lære mer og leser seg opp på det meste. Han er allerede en ressurs, men vil garantert bli en enda større ressurs etter hvert.
Vi tror han vil passe perfekt som nestleder. Er kokk på SNA.
Roger jobber også som kokk på SNA, men han har vært en del på Statfjord tidligere blant annet som kokk og fagleder. Han er engasjert og har mange interessante innfallsvinkler til saker. Så han er absolutt en ressurs vi setter pris på å ha med på laget.
Birthe er fast vikar i 50 prosent vikariat for vår HVO på SNA. Vi synes det er fantastisk at vikarene er representert i styret i SAFE Klubben. Dermed har vi med oss en kapasitet som kjenner godt til utfordringene som vikarene har. Birthe har drevet firma tidligere og er kjent med regnskap. Vi er derfor glade for at hun vil påta seg vervet som økonomiansvarlig.
Hilde er en gammel traver i fagforeningssammenheng som har vært borte fra det en del år, men ble dratt med i Interimsstyret. Nå er hun på hugget igjen. De fleste har vel fått med seg hennes kapasitet når det gjelder lønn, pensjon og forsikringer. Men hun har mange andre kvaliteter også, og er viktig for styret. Renholder på SFA.
Jeg, Anita, ble også kastet inn i det da jeg samlet interimsstyret. Selv om jeg, i forkant, hadde flere år bak meg i styret i ESS-klubben, har det vært en bratt læringskurve. Oddleiv Tønnessen var god å støtte seg til. Nå skal jeg fylle hans sko. Det er store sko å fylle, men jeg skal gjøre mitt beste. Jeg er renholder på SFB.
Våre to vara, Andre og Hans, er også veldig engasjerte personer som garantert vil bidra på mange måter. Andre har vært aktivt med i interimsstyret frem til nå. Hans har vært tett på oss på mailer. Begge jobber på SNA så den enheten er sterkt representert i det nye styret. Men jeg tror likevel vi har fått et sprekt og godt styre som er klar til å ta fatt på utfordringene våre.
AU vil bestå av Anita N. Rugland, Anders Jansen og Hilde Hysing-Dahl.
Vi har fire personer som nå har gått ut av styret: Gunhild Vollan, Malvin Larsen, Sigrid Våge og Brigitte Amiand, samt Andre Kristiansen som nå er 1.vara. Vi vil takke for alt de har bidratt med i interimperioden. Det har vært viktig for oss.
Vi har hatt mange gode diskusjoner både på årsmøtet, men også over middagen om kveldene. Det var en god stemning gjennom hele årsmøtet som ga oss mot og masse energi til videre arbeid. Dette håper vi medlemmene skal få merke.
Foto: Ole Gunnar Rasmussen
Et godt besøkt årsmøte på Mongstad gjenvalgte det sittende klubbstyret med leder Jan-Eirik Feste i spissen. Klubben vedtok også en viktig resolusjon om oljen fra Johan Sverdrup-feltet.
Både Bjørn Asle Teige og Ole Gunnar Rasmussen, de to konserntillitsvalgte i SAFE i Statoil, deltok på årsmøtet. Det samme gjorde Roy Erling Furre fra SAFE sentralt.
Årsmøtet ble holdt på Spjeldnes Gard som ligger i naturskjønne omgivelser på Spjeldnes, i Lindås kommune.
Om lokalet sier eierne dette: «Under rehabiliteringa av sauefjøset i 2007 var ynskje å bevare mest mogleg av det gamle. Reidskaper og innretningar har fått nye og kreative bruksområder i lokalet. Gjøtene som dyra fekk mat i har vorte til sittebenker og bordene er tilverka av material frå skogen tilhøyrande garden.»
Et særegent sted, og et flott sted for Mongstadklubbens årsmøte.
SAFE Mongstad krever at oljen fra Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen, som skal føres i rør til Mongstad, renses og raffineres etter dagens miljøkrav på anlegget på Mongstad.
Mongstad er konkurransedyktig på faglig styrke, erfaring og kompetanse!
Oljeproduksjonen og leveransene har svært lang levetid og dette er viktig for hele Vestlandsregionen og samfunnet for øvrig.
Det vil bidra til å sikre utvikling, investeringer, forlenget levetid og styrke dagens raffineri.
Klubbleder: Jan-Eirik Feste
Nestleder: May-Cecilie Ulsmog
Kasserer: Torunn Karin Kolås
Styremedlem: Arild Gisle Tveranger
Styremedlem: Lasse Birkeland
Styremedlem: Leiv Birger Sortland
Styremedlem: Kurt Helge Sjursen
Datatillitsvalgt: Geir Nyheim
Ungdomskontakt: Oddvin Carlsen
Studietillitsvalgt: Helen Revheim
SAFE i Bilfinger hadde et kjempeflott og konstruktivt årsmøte i Berlin i sist uke, forteller klubbleder Lillian Bratholmen.
Det ble valgt nytt styre, og årsmøtet ga klubblederen fortsatt tillit som leder.
I år hadde klubben invitert med seg to gjester fra SAFE-huset, Bjørn Tjessem og Torill Lorentzen, som også bidro med faglig påfyll.
Leder: Lillian Bratholmen (valgt for 1 år, AU)
Nestleder /kasserer: Hogne Hole (valgt for 2 år, AU)
Sekretær: Svenn Ingvaldsen (valgt for 2 år, AU)
Styremedlem: Marius Kristoffersen (SAFE ung representant.)
Styremedlem: Kristian Krane (AU)
Styremedlem: Dennis Wedel
Styremedlem: Stefan Nilsson
Styremedlem: Julian Bjordal
Styremedlem: Gjert Nernes (AU)
Varamedlemmer: Arturas Jasmontas, Ole Johan Lundemo, Ib Jenssen, Gisle Reitan og Arvid Berggren.
Foto: Mette Møllerop
SAFE i Esso er bekymret for selskapets manglende satsing på norsk sektor og forventer at ExxonMobil skal være mer aktiv i å skaffe seg nye lisenser og operatøransvar på norsk sektor. Klubben vil også satse på å få organisere funksjonærene i selskapet på land, og etablere tettere og mer formell kontakt med andre klubber i bedriften.
Bjørn Sætervik ble gjenvalgt som leder for SAFE i Esso for en ny toårs periode på klubbens årsmøte i midten av april. Nestleder Jan Inge Nesheim var ikke på valg. Resten av styret har denne sammensetningen etter årsmøtet:
Morten Øye (gjenvalgt)
Morten Seeberg (ikke på valg)
Thorbjørn Obstad (gjenvalgt)
Arild Widvey (ikke på valg)
Andres Fjeld (ikke på valg)
Magne Andersland (ny)
Vara: Rune Farstad, Gunnar Myklestad, Trygve Holgersen og Tore Grimstad.
av advokat Trond A. Jacobsen
Legal24 har nå siden høsten 2012 levert advokathjelp til SAFE sine medlemmer. Som medlem har du med Advokatforsikring hos Legal24, tilgang til 15 timer rådgivning pr år og bistand ved tvister på de fleste privatrettslige områder. Vi har hatt stor pågang og opplever at stadig flere ser nytten av denne medlemsfordelen og ringer inn til oss enten for å avklare noe som i deres hverdag fremstår usikkert juridisk, sikre verdier ved formalisering i kontrakt eller rett og slett fordi man har havnet i tvist med noen. I tider med økende økonomisk usikkerhet, er det viktig å verne om det man har og sikre sine rettigheter. Som advokater vet vi at jo raskere dere kommer i kontakt med oss og får råd, dess større er muligheten for et godt resultat for dere. Avvent derfor ikke om dere har spørsmål, men ring oss på 07240 så vi kan bringe klarhet i de spørsmål dere måtte ha.
Etter 2 år med bistand har vi fått bedre innsikt i hva som opptar medlemmene hos SAFE, og ønsker å dele denne informasjonen med dere.
Som det fremgår av statistikken går ca. 1/3 av vår bistand med til å gi løpende råd til medlemmene. Dette er henvendelser der dere trenger å vite hvordan dere skal forholde dere juridisk, avstemme om dere har en sak eller ikke, få hjelp til å opprette et dokument mv. Dernest utgjør en stor andel av de sakene vi bistår med familierett, der samlivsbrudd og barnefordeling er i sentrum av denne rådgivning. I disse saker er det naturlig nok mye følelser og stor risiko for konflikt. Vi ser at når vi kommer tidlig inn i disse sakene øker vi muligheten for å få til et godt samarbeid med den andre part om samvær med barn og fordeling av økonomi. Sist men ikke minst jobber vi mye med å sikre medlemmenes verdier, der spørsmål knyttet til fast eiendom er høyt representert.
Vi opplever at de medlemmer vi er i kontakt med er godt fornøyd med Advokatforsikringen og den bistand vi gir til dere. Vi har etter 3 år fått en god historikk på vunne saker i retten og resultater vi har oppnådd ved forlik der det har vært fornuftig. Vi har til dags dato ikke tapt en sak med omkostninger, hvilket vi er litt stolte av. For å illustrere hvordan Advokatforsikringen fungerer vil vi presentere i anonymisert form eksempler på tvistesaker vi har løst.
I tvistesaker har medlemmet ved advokatforsikringen betalt NOK 3 000,- i egenandel som de kan få refundert fra SAFE. Utenom dette har det ikke vært kostnader, og man har også sluppet risikoen ved å måtte betale motpartens saksomkostninger ved et eventuelt tap i retten.
Vi bisto et Safe medlem som hadde bestilt innvendig totalrehabilitering av sin eldre enebolig i en mangelssak mot håndverker. Underveis og etter byggingen klagde eierne på flere feil ved arbeidet. Noe ble ordnet underveis, men ved avslutning av arbeidet stod eierne igjen med flere betydelige feil som håndverker nektet ansvar for. Tvisten ble fastlåst og gikk gjennom forliksrådet uten at man fant en løsning. Det hadde da gått med rundt 2 år til diskusjon.
Vi ble kontaktet og tok opp dialogen med håndverker. Håndverker nektet fortsatt alt ansvar og søksmål ble tatt ut mot ham. Gjennom en lang dag med rettsmekling og forhandlinger ble partene enige om et forlik, nesten 3 år etter at tvisten oppstod. Med dette oppgjøret kunne våre klienter fortsette arbeidet på huset.
Konsekvensen for medlemmet:
Prisavslag: kr 250 000,-
Uten advokatforsikring ville det vært en kostnad på:
52 advokattimer: kr 104 000,- (1600 per time eks. mva.)
Vi ble kontaktet av et Safe medlem som hadde solgt en brukt båt. Kjøper hadde i etterkant påstått mangler ved båten og mente seg berettiget til et prisavslag på neste 2/3 av salgsprisen. Kjøper holdt derfor pengene tilbake. Medlemmet lyktes ikke å komme til en enighet med kjøper på egenhånd.
Med vår bistand ble saken klaget inn til forbrukertvistutvalget. Utvalget delte i det store vårt syn på saken, og gav medlemmet rett på kjøpesummen med et mindre fratrekk for en liten mangel. Det ble også tilkjent forsinkelsesrenter for tiden som var gått – nærmere ett år. Avgjørelse fra forbrukertvistutvalget har samme tvangskraft som en dom fra retten om den ikke ankes inne fristen. Kjøpesummen kan dermed kreves inn med namsmannens hjelp om kjøper ikke betale i henhold til avgjørelsen.
Konsekvensen for medlemmet:
Frikjent for prisavslag: kr 80 000,-
Uten advokatforsikring ville det vært en kostnad på:
18 advokattimer: kr 36 000,-
Vi ble kontaktet av et medlem som hadde inngått en privat låneavtale, som ikke var blitt betjent av kreditor i lang tid. Vi tok opp saken med motparten som anførte at det ikke var inngått noen bindende låneavtale. Saken ble først behandlet av forliksrådet før saken gikk videre til tingretten.
I tingretten nådde vi frem med kravet fullt ut.
Konsekvensen for medlemmet:
Oppgjort lån : 45 000,-
Uten advokatforsikring ville det vært en kostnad på:
36 advokattimer: NOK 72 000,-.
Vi ble kontaktet av et medlem som hadde kjøpt en bruktbil fra en forhandler. Bilen skulle ifølge annonsen ha fullt alle servicer. Dette var uriktig og det ble derfor fremmet et prisavslagskrav. Saken ble behandlet i Forbrukerrådet og gikk videre til Forbrukertvistutvalget. I Forbrukertvistutvalget ble medlemmet tilkjent et prisavslag.
Medlemmet fikk:
Prisavslag: 22 000,-
Uten advokatforsikring ville det vært en kostnad på:
15 advokattimer: NOK 30 000,-
Vi ble kontakt av et medlem i forbindelse med et tidligere skifteoppgjør hvor ekskona krevde at avtalen de hadde inngått om oppgjøret var urimelig og skulle settes til side. Ekskona brakte saken inn til tingretten med krav om at avtalen var ugyldig.
Skifteavtalen ble ansett gyldig og medlemmet vant dermed fullt ut.
Uten advokatforsikring ville det vært en kostnad på:
42 advokattimer: NOK 84 000,-.
Vi ble kontaktet av et medlem som var i en tvist om tolkningen av et testament hvor en bolig var tvistetemaet. Det sentrale i saken var hvordan sekundærdisposisjoner skulle forstås. Saken var juridisk komplisert og det var lang dialog mellom de ulike aktørene i saken. Til slutt kom partene frem til avtale som sikret medlemmet boligen. Medlemmet fikk dermed sikret seg sin rett verdt flere millioner.
Uten advokatforsikring ville det vært en kostnad på:
75 advokattimer: NOK 150 000,-
Som statistikken og eksemplene viser, er Advokatforsikringen et viktig medlemsgode som brukes flittig. Legal24 vil med dette takke for et hyggelig samarbeid i året som er godt og ønsker alle medlemmene en fredelig høytid og et godt nytt år!
Stadig flere pusser opp boligen eller rehabiliterer kostbare eiendeler som fritidseiendom, båter og biler. SAFE-medlemmer er intet unntak, og hos Legal24 mottar vi mange henvendelser om tvister som har oppstått med håndverkere.
Håndverkeroppdragene kan utgjøre en betydelig kostnad, og ikke minst gi stor risiko om jobben ikke utføres til den tid eller til den kvalitet som ble avtalt eller man kunne forvente. Vi blir stadig kontaktet av klienter som ikke har skrevet noen skriftlige avtaler med håndverkene før oppdraget har startet. Dette er ikke å anbefale. Selv om du skal ha en elektriker til å henge opp en taklampe eller andre små og kurante oppdrag, kan skriftlighet gi en ekstra trygghet for partene og forhindre senere konflikter.
Det er et prinsipp i norsk rett at muntlige avtaler er like bindene som skriftlige, men i praksis medfører det en betydelig bevisutfordring når det kommer til å bevise muntlige avtalers innhold og eksistens. Dette må du som forbruker tenke på. Det er nemlig den som hevder et krav som har bevisbyrden for kravets eksistens. Sagt med andre ord, om du hevder at håndverker ikke har levert i henhold til avtalen, er det du som må bevise hva som var avtalt og hvorfor det leverte er et avvik fra dette.
Utfra vår erfaring er det enkelte forhold som går igjen der skriftlighet er særlig viktig, og som det ofte oppstår konflikter om knyttet til håndverkeroppdrag. Dette gjelder hva som skal utføres, hvordan det skal utføres, til hvilken tid og hva som er avtalt om prisen/vederlaget. Det beste er selvsagt at dette fremkommer av en skriftlig avtale, men også annen form for skriftlighet kan tjene som bevis om det senere skulle komme til uenighet, f.eks. er e-post korrespondanse og sms-utveksling praktiske skriftlige kommunikasjonsformer i dag, og som kan brukes som beviser i en eventuell tvist.
Vi vil i det videre beskrive noen eksempler på hva som kan være fornuftig å ta inn i en avtale med håndverker.
For å gjøre gjeldene prisavslag, heving av avtalen, eller andre reaksjoner mot håndverkeren er det et grunnvilkår at det kan påvises et avvik fra avtalen. Dette betyr at avtalens spesifikasjon om hva som skal leveres, når det skal leveres og lignende er helt avgjørende for om du har et krav mot håndverkeren.
Det er flere ulike måter å spesifiseres utførelsen på. Dersom det er viktig at det benyttes spesifikke materialer eller at særlige frister og/eller priser overholdes så bør dette fremkomme klart. Dersom hovedformålet med avtalen er å oppnå et spesifikt resultat bør dette også fremgå klart. Avtaler om arbeid på fast eiendom og gjenstander (biler, båter e.l.) tar gjerne sikte på å oppnå et gitt resultat; som at badet skal bli tett, båtmotoren skal fungere, bilen skal få ny lakk. Det bør også avtales noe om omfanget dersom det kan være uklart utfra resultatangivelsen. Skal f.eks. det gamle badegulvet rettes av før fliser legges eller skal flisene legges rett på eksisterende underlag uten grunnarbeider.
Det kan også ved mer inngripende byggearbeid være fornuftig å avtale et referansenivå for resultatet. Et slikt referansenivå sikrer en uavhengig og fast målestokk for arbeidet utover lovens henvisning til at arbeidet skal være «fagmessig». Et mye brukt referansenivå er at våtrommet skal være i samsvar med TEK 10. Ved andre byggearbeider har man referansenivåer satt opp av Standard Norge som de fleste håndverkere vet å forholde seg til. Dette sikrer at begge parter er enig i nivået for utførelsen og resultatet.
Dersom slike forhold er avtalt klart vil avvik fra dette kunne utgjøre en mangel ved utførelsen av oppdraget.
Hvis det ikke er avtalt noe om ytelsen henviser loven til en vurdering av hva som er normalt for utførelsen av slike tjenester. Utførelsen vil da kun være mangelfull om man kan påvise at håndverkers prestasjon ikke tilfredsstiller et minstekrav til resultatet av fagmessig utført arbeid. At man ikke alltid kan oppnå det forventede resultat er imidlertid ikke i seg selv nok til å kunne fastslå at det foreligger mangel, med mindre resultatet positivt er avtalt eller garantert.
For å vende tilbake til eksemplet med fliser, så vil ikke flislegging uten avtale om avretting gi deg krav på bedre fallforhold enn det som var på badet tidligere. Det hjelper ikke at TEK10 stiller opp krav til fall, om det ikke er avtalt at dette skal sjekkes og eventuelt utbedres sammen med flisleggingen. En flis-på-flis løsning på et gammelt gulv vil ikke nødvendigvis medføre at de nyere forskriftskravene i TEK10 utløses for fallforholdene.
Det kan også, som nevnt over, være hensiktsmessig å avtale frister for utførelse. Hvis det ikke er avtalt noe om tidspunktet for utførelsen, skal det mye til å gjøre gjeldene et krav som følge av forsinkelse. Dersom det derimot er avtalt at oppdraget skal utføres innen et spesifikt tidsrom kan det være en mangel at tidsangivelsen ikke holdes.
Noen oppdrag er av en slik art at fastpris ikke kan avtales, og det er helt greit så lenge man er klar over dette. I så fall bør det klart fremgå i avtalen hva som er timesprisen som faktureres. Man kan også ta inn en klausul om at man skal varsles i det timebruken overstiger en viss terskel for å ha nærmere kontroll på utgiftene som pådras.
Uten en fastprisavtale har man ikke noe umiddelbart krav på at tjenesten utføres til en gitt pris. Dersom man er opptatt av prisen på oppdraget er det derfor avgjørende at prisen avtales i en kontrakt. Hvis håndverker ikke vil gi en fastpris kan det være aktuelt med et estimat eller anslag. Dersom det er angitt en maksimalpris, et anslag eller en ca.-pris har håndverker en lovfestet plikt til å ikke overstige denne med mer enn maksimalt 15%. Avtales det tilleggsarbeid kommer imidlertid prisen for dette i tillegg.
Hvis man ikke har avtalt noe om prisen risikerer man en betydelig regning, uten at dette nødvendigvis er noe man kan nå frem med en innsigelse mot. Loven oppstiller ikke noe prisvern, makspris eller liknende, men sier bare at forbruker må betale det som er rimelig hensyntatt tjenestens art, omfang, utførelsen og forholdene ellers.
Dette innebærer at dersom man for eksempel bestiller et spesialsnekret kjøkken, uten å avtale prisen så må du som utgangspunkt betale den regningen du får for dette fra håndverker, selv om den kan være på flere hundre tusen.
Hvis man vil komme med en innsigelse mot prisen, og det ikke er gjort noen avtale om prisen, er man henvist til å bevise at prisen som kreves er urimelig utfra nettopp tjenestens art, omfang og utførelse. Her er terskelen i rettspraksis satt forholdsvis høyt, og den enkelte håndverker gis en vid skjønnmargin i forhold til tidsbruken. Håndverkers skjønnsmargin vil være særlig vid ved spesielle oppdrag, mens det for de kurante og enkle oppdrag ikke vil aksepteres like stor forskjell i tidsbruken mellom ulike håndverkere.
Det er den som er interessert i et gitt resultat, som har den største interessen i at tjenesten er tilstrekkelig spesifisert. Ofte er det forbrukeren som har størst interesse i at f.eks. pris, resultat og tidspunkter blir avtalt. Men dette kan selvsagt også være greit for håndverkeren, da han heller ikke trenger å forholde seg til andre forespørsler uten at det utgjør en tilleggsavtale.
Det er jevnt over tilgjengelig en rekke standardkontrakter man kan ta utgangspunkt i, slik at det ikke er nødvendig at man skriver avtalen fra bunnen av. Vi kan trygt anbefale standardkontraktene fra Forbrukerrådet og Norsk Standard som utgangspunkt. Hvis du har spørsmål eller ønsker bistand i forbindelse med å sette opp en kontrakt med håndverkeren kan vi bistå deg med dette som rådgivning under din advokatforsikring gjennom SAFE.
Dersom noe går galt og tvist med håndverker oppstår er det viktig å huske på følgende:
Det er sentralt at håndverker får beskjed om at du er misfornøyd, enten det gjelder utførelsen, prisen eller andre forhold. Hvis du har fått en faktura du er uenig i må innsigelse mot denne fremmes. En forbruker har rett til å holde tilbake penger, men kun så mye at det sikrer kravet man mener å ha. Det overskytende må utbetales for å ikke komme i ansvar for kontraktsbrudd. Ved tilbakehold av penger risikerer man også å få forsinkelsesrenter på beløpet dersom det likevel ikke var en mangel ved ytelsen.
Hvis konflikten ikke løses med dialog finnes det en rekke tvisteløsningsorganer som kan forsøkes. Dette er bransjens egne organer for løsning av tvister, og selv om avgjørelsene ikke alltid er bindende vil de fleste seriøse aktører rette seg etter sin bransjeorganisasjons anbefalinger. Det gir også en god pekepinn for om man har et krav som man vil kunne nå frem med i retten. Vi kan bistå deg i tvister mot håndverker under SAFEs advokatforsikring.
Dersom det er spørsmål eller du har en tvist er det bare å ta kontakt.
Med vennlig hilsen
Legal24 Advokatfirma AS
Tora K. Vinje
Advokatfullmektig
Telefon: 07240
E-post: safe@legal24.no
I disse tider er det svært mye vi kunne skrevet om, men vi har i fellesskap kommet fram til at en liste over hvordan en nedbemanning skjer etter at det er inngått protokoll er viktig. Juridisk avdeling ser at en del problemstillinger går igjen, en del ting blir glemt flere steder og noen ting blir rett og slett ikke tenkt på.
Jeg tar denne gang ikke stilling til hvilke kriterier som er lagt til grunn eller om klubb og bedrift er enig i kriteriene.
Det aller første vilkåret som må være oppfylt før bedriften kan gå til det skritt å vurdere oppsigelse er at det foreligger saklig grunn. Dette følger av aml § 15-7 (1). «Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstaker forhold». I disse tider så er det normalt begrunnet i virksomhetens forhold, slik at det har lite eller ingenting med den enkelte arbeidstaker å gjøre. Den saklige grunnen må være relevant og skal også være drøftet med de ansatte eller tillitsvalgte i forkant. Når det gjelder selve vurderingen av om grunnen er saklig, så er det arbeidsgiver som har bevisbyrden.
I forkant av en oppsigelse, uansett grunn, skal bedriften kalle den eller de enkelte arbeidstakerne inn til et drøftelsesmøte. Dette følger av aml § 15-1. Bedriften skal sende en skriftlig innkallelse og det skal gå klart fram av innkallingen hvilken type møte dette er. Det skal framgå at møte kan ha betydning for ansettelsesforholdet. Innkallelsen skal heller ikke komme som noen overraskelse. I dette så menes at man vet at bedriften gjennomfører nedbemanninger eller at man har vært innblandet i en situasjon som kan føre til en disiplinær reaksjon.
Formålet med møte er at arbeidstakeren skal kunne komme med sine synspunkter. Det være seg sin historie av en gitt hendelse, eller ved en nedbemanning – hvorfor ikke du skal nedbemannes. Videre er det svært viktig, et slikt møte å få fram hva du kan og hva du har av kompetanse. Har bedriften rett informasjon? Har de fått med seg fagprøven du tok i sommer? At du er begynt på teknisk fagskole? Annen erfaring el. Det har vist seg overraskende mange ganger at bedriften har feil informasjon om sine ansatte. I dette møte er det også viktig at bedriften får fram hvorfor nettopp du sitter der, hvilke av kriteriene er det som gjør at du er kalt inn. Dette skal drøftes dersom dere ikke er enig. I slutten av møte skal det føres en protokoll som inneholder partenes synspunkter. I en slik protokoll bestemmer ikke arbeidsgiver hva arbeidstakeren skal ha med, men de kan selvsagt motsi det under sine synspunkter. Det er viktig at protokollen gir et riktig bildet av det som er blitt sagt eller gjort.
I noen tilfeller så har den enkelte sosiale forhold som må tas med i bedriftens vurdering. Her er det opp til den enkelte å fortelle hvilke sosiale forhold som en mener må tas med. Hva som ligger i sosiale forhold vil jeg ikke gå nærmere inn på her, men det vil alltid måtte gjøres en konkret helhetsvurdering fra bedriften sin side.
Vi får en del spørsmål vedrørende selv gjennomføringen av drøftelsesmøter. Bedriften skal kalle inn til møte, og møter skal gjennomføres med partene i samme lokale. Videre kan man også ta med seg en tillitsvalgt i møte. Disse møtene skal ikke gjennomføres på telefon. Det er et svært viktig møte for den enkelte. I vår næringen er det slik at mange bor andre steder enn der hvor hovedkontoret har adresse. Kostnadene ved møtet dekkes av arbeidsgiver. (man kan ikke kreve dekket kostnaden til egen advokat eller lignende.)
Dersom drøftelsesmøte ikke har gått slik man selv hadde håpet på, vil det komme en oppsigelse i en rekommandert sending. Den kan også overleveres deg personlig, men da skal det skje i hånden, ikke på pulten eller posthyllen din. Mange lurer også på om det er nok å få den tilsendt på epost. Til dette vil svaret være nei. Loven har strenge regler om hvordan en oppsigelse skal overleveres, og det skal skje rekommandert eller personlig. Noen unntak kan dog finnes og avtales uten at jeg kommer nærmere inn på dette. Til selve oppsigelsen så er der noen formkrav som finne i loven, og disse må være oppfylt jf. Aml § 15-4. Disse formkravene er:
Forhandlingsmøte kreves av den som er blitt sagt opp senest 14 dager etter at man mottok oppsigelsen. Dette er en absolutt frist, så ikke mist den fristen. Fristen er satt til 14 dager fra man mottok oppsigelsen, men retten bruker da vanlig postgang +/- som mal. Dvs. at dersom man vet at det er oppsigelsen som kommer rekommandert kan man ikke vente 12 dager før man henter denne. Bruk gjerne datoen som står på oppsigelsen som utgangspunkt, ikke bom på fristene.
I forkant av forhandlingsmøtet er det svært viktig at du ber om en skriftlig begrunnelse for oppsigelsen. Dette er veldig viktig. Man vil og skal vite hvorfor nettopp du er valgt ut. Det skal være en individuell begrunnelse, ikke en generell om hvorfor bedriften må nedbemanne, kriterier ol. Du skal vite hvorfor nettopp du har fått en oppsigelse. Dette har du også krav på, det følger av aml § 15-4 (3) «dersom arbeidstaker krever det, skal arbeidsgiver oppgi de omstendigheter som påberopes som grunn or oppsigelsen. Arbeidstakeren kan kreve å få opplysningene skriftlig». Denne begrunnelsen vil man ha før forhandlingsmøte, slik at man har mulighet til å komme med evt. motargumenter.
Dersom det er en nedbemanning er det også viktig at en opplyser bedriften om hvem man evt. sammenligner seg med før møtet. Hvorfor har dere beholdt x når jeg har lenger ansiennitet enn han? Mer kompetanse el?
Et forhandlingsmøte er nettopp et møte hvor man skal forhandle. Hva må til for at man ikke mister jobben? Finnes det andre oppgaver i selskapet en er kvalifisert til? Kan man gå ned i stilling? Kan man få ut noen ekstra månedslønner eller kurs? Det er lov å prøve alt, det er likevel viktig å være klar over at det ikke er gitt at man får noe, men det er lov å prøve.
Dersom man fortsatt ikke blir enig med bedriften skriver man en ny protokoll. Igjen er det viktig at dine argumenter kommer med i protokollen dersom man mener at noe er feil. Det er også viktig å varsle søksmål, samt kreve å stå i stilling, jf. Aml § 15-11 dersom man mener at oppsigelsen skal bestrides. Dette er viktig å få med!
Jeg har allerede vært innom fristen på 14 dager for å kreve forhandlingsmøte med bedriften. Videre er det en søksmålsfrist på 8 uker for å ta ut søksmål. Denne fristen regnes fra man er ferdig i forhandlingsmøtet og er absolutt. En dag for sent er for sent. Her er det også viktig at dersom dere mener at en oppsigelse bør bestrides må dere få den inn til SAFE – huset umiddelbart etter forhandlingsmøtet. Veldig ofte vil det være en del spørsmål og papirer vi vil ha før vi kan ta stilling til et evt. søksmål og alt dette tar tid. 8 uker her går fort. I de tilfellene der det ikke har vært holdt forhandlingsmøte vil fristen være 8 uker etter at man mottok oppsigelsen, og igjen bruk datoen på oppsigelsen som utgangspunkt.
I gjennomgangen her har jeg skrevet om forskjellige ting som bedriften ”skal” gjøre, men det er likevel ikke slik at en hver feil eller mangel fører til at ugyldig oppsigelse. En må se på helheten.
Det finnes fortsatt momenter som kunne vært med her, men det er skrevet ut fra en del av de problemstillingene vi på SAFE huset har mest av. Listen er altså ikke uttømmende.
Send løsningen på kryssordet inn til SAFE, PB. 145, 40001 Stavanger, innen 15. juni og merk konvolutten «Kryssord».
Husk navn og adresse, og si om du ønsker:
Blant de riktige løsningene trekkes tre vinnere hvor 1.premie er gavekort på 500 kroner, 2. og 3. premie får 300 kroner.
Riktig løsning på kryssordet kommer i SAFE magasinet 2-2016.
PC: Hold down CTRL and press + to enlarge or - to shrink
Mac: Hold down CMD and press + to enlarge or - to shrink.
Click inside this box to close it!
