To romaner om to av de store oljeulykkene

Tekst: Hans-Jørgen Wallin Weihe

Lisa Moore (2009). February, Anansi Press (Kanada)

Atle Berge (2019). Puslingar, Samlaget.

De litterære bidragene som bygger på arven av minner og beskrivelser av menneskene som ble rammet av storulykkene i oljeindustrien gir innsikter og følelsesmessige koblinger som forskningen vanskelig gir.

Den norske romanen «Puslingar» handler om dramatikken året 1980 da kona Astrid og datteren Marita på 8 år til oljearbeideren Johnny sitter hjemme og venter på at telefonen skal ringe.  Faren er i Nordsjøen. Det er uklart om han er på boligplattformen Alexander L. Kielland eller på en av plattformene arbeiderne jobbet på.  Det er en gjenkjennelig situasjon for mange som mistet sine. Arbeidskameraten som kommer hjem og som ikke klarer å fortelle hvordan Johnny døde, avslutter den første delen av boken.

Boken er delt inn i deler. Vi får innsyn i livet som skulle gå videre, granskingen og den unge jentas kamp for å sette seg inn i ulykken. Vi følger henne gjennom forelskelser og drømmen om å bli oljeingeniør. Hun er en av dem som vil ha en forklaring på ulykken og som stiller spørsmålet om hvorfor ingen er stilt til ansvar for katastrofen som førte til at 123 mann døde. Delen om den nye granskingskommisjonen handler om dette. En ung pike jakt på sannheten.  Hun kommer inn på NTH og hun klarer å få oppmerksomhet rundt ulykken. Vi følger henne gjennom oppveksten og  forfatteren får frem menneskene rundt henne, kontakten med farens kollega som var med på dramatikken. Det er dagliglivets dramatikk og utfordringer og en datters kamp og oppvekst.

Forfatteren og journalisten Atle Berge fra Hjelmtveit i Lindås har skrevet tre tidligere bøker. Alle har fått gode omtaler. Det fortjener også denne boken. Det er velskrevet og får frem en drivende godt fortalt måte hvordan det kunne ha vært å leve med arven etter ulykken. Språket er presist, menneskene beskrevet med stor varme og medmenneskelighet. Det er en bok det er vanskelig å legge fra seg før den er ferdig lest. Detaljene fra ulykken er godt gjengitt og basert på den forskningen som har kommet om Kielland ulykken de siste årene. Forfatteren vet hva han snakker om og han kjenner de miljøene han skildrer.

Det gjør også den kanadiske forfatteren Lisa Moore fra Newfoundland. Hun skildrer et miljø hun kjenner og en familie som ble rammet da plattformen utenfor Newfoundland i 1982. I den prisbelønte kanadiske romanen «February» følger vi historien til hustruen Helen O’Mara fra oljeplattformen Ocean Ranger sank.  Det var 84 mann om bord på plattformen på Valentine Day – kjærlighetsdagen og alle omkom. Boken har blitt kalt en solid usentimental framført med gode og realistiske personbeskrivelser.  Hovedfiguren Helen er en helt vanlig kvinne som mister sin mann og familieforsørger. Helen var 30 år, Cal 31 år. Det tok tre dager før de visste at alle var døde. Mange forsvant i havet og ble aldri funnet. De hadde tre barn sammen Johnny på ni, Cathy som var åtte og Lulu som var sju.

Det er en fortettet historie med dagligdagse detaljer som utfordres av tapet av mannen og tapet av faren. Barn som vokser opp med alle de utfordringer det representerer. Dagligdagse utfordringer som plutselig må møtes av en voksen etter at den andre ugjenkallelig er død.  Vi møter hennes valg og anger over de valgene hun i ettertid angrer på.  En meditasjon over hvordan der er å overleve livets tap, skrev en kanadisk anmelder.

Det er vanskelig å skrive om det å bli alene. Moore klarer det uten å bli sentimental og med god innlevelse til alle personkarakterene hun beskriver. Hun får leserne til å kjenne følelsene og lengslene. Beskrivelsene får frem et lokalsamfunn der mange får revet bort sine menn.  Mange av enkene sitter igjen med småbarn. De fleste av de omkomne kommer fra Newfoundland og Labrador. Mange er i slekt.

Det er synd at boken ikke er oversatt til norsk. Jeg håper at den blir det. Den er allerede oversatt til fransk, italiensk, spansk og hollandsk.

Moore har markert seg som en av Kanadas beste forfattere.  Romanen er i ferd med å bli filmatisert og har fått stor anerkjennelse.

Foto: Einar Andersen/Norsk Oljemuseum
Foto: Einar Andersen/Norsk Oljemuseum