Han de mistet

Da jeg våknet, lå jeg flytende i vannet, alene, så ingenting. En knust båt kom drivende. Om bord satt en mann i bare truse.

Det var Oskar J. Olsen fra Åkra. Jeg veltet meg om bord. Vi fant noen søppelsekker som vi kledde på oss for å holde vinden ute. Blåfargen som var på innsiden av sekkene, ble sittende fast på huden min i mange uker etterpå. En flåte fra «Edda» kom flytende og kolliderte med oss. Der var det tre personer om bord. Dermed var vi fem. Det var blitt mørkt.

En lyskaster fra supplybåten «Safe Truck» fanget oss. Om bord i flåten var stemningen absurd. Vi fem som hadde kommet oss om bord, hadde ingen begreper om fare lenger. Kjente ingen redsel og prøvde å vinke vekk supplybåten. Vi hadde det jo varmt og godt.

Oddbjørn Lerbrekk, helikoptervakt, Stavanger Drilling

Fikk øye på en flåte som lå og dreiv. Jeg heiv ut en hiveline. Gjorde et par forsøk, så fikk de tak i den. En av karene fikk dradd flåten inn til losleideren. Det blåste mye, noen og førti knop. Fire klatret opp. Den femte mistet vi. Det var han som holdt flåten inntil skutesiden slik at de andre kunne klatre opp leideren. Han var bare i truse og hvit t-skorte. Da han slapp tauet for selv å klatre opp leideren, dreiv flåten bort fra båten. Det var mye sjø. Han hoppet for å svømme bort til oss. Leif Ødegård klatret ned leideren for hjelpe han, men da var han borte.

Alf Magne Skeime, skipsmekaniker, «Safe Truck»

Jeg ble lagt ned på lugar. Vi frøys jo. Vi fikk en varm dusj, og vi stod på rekke og rad i dusjen. Oddbjørn Lerbrekk sa: «Oskar, klyp meg i armen, jeg tror ikke vi har overlevd dette her» – men vi hadde overlevd.

Oskar J. Olsen, tårnmann, Stavanger Drilling

Plattformen krenger:

40 mann sitter og spiser. Det klirrer i tallerkener og bestikk. Det kom et dunk, brak og et smell. Alt blir stille, alle tenker at dette var litt av et vær. Så begynner de å spise igjen. Et par minutter etter kommer et nytt dunk, og det blir litt stille igjen, ulv, ulv, skal det fortsette sånn? Så etter litt renner plattformen over på sida og alt blir feid nedover, glass og tallerkener, gryter – alt i hop ramla. Da tenkte jeg at nå bare må jeg komme meg ut.

Theis Salvesen, catering, Dolphin Services

Vi var heldige på et vis, fordi plattformen datt samme vei som døråpningen. Vi skled i frityrolje og vann mot døråpningen. «Herregud vi skulle hatt survival suit», tenkte jeg. «Dægern den ligger på rommet på lugaren», så jeg lot det være.

Helge Georg Knutsen, rørleggerformann, AS Nymo, OiS

Alt som var løst, kom rasende nedover, mat, saus, gryter, tallerkener og softismaskinen. Alt havnet på golvet. Det var forferdelig sleipt og glatt, og vi sklei rundt. Det var nesten umulig å komme seg oppover. Heldigvis var bordene skrudd fast. Vi dro oss opp langs dem.

Gunnar Guttormsen, elektriker, klubbformann, Stelco, HGD

Plattformen kantrer rundt

Blir stående i kø oppover langs leideren. Jeg er i bare underbuksa. Redningsvester blir sendt bakover. Jeg får den siste. Han bak meg får ikke vest. Det er en fra Telemark som bodde i Kristiansand, Olav Lia^[1]  het han, han overlevde ikke. Jeg får på meg vesten og klatrer høyere. Vi ser på hverandre. Jeg får dårlig samvittighet. Jeg går opp bak vinsjen, der ankerkjettingen er, høyere enn det går det ikke an å komme. Der står jeg en stund og tenker. Rett før jeg reiste, hadde jeg fått vite at kona er gravid. Pappaen min har aldri har hatt en pappa. Fetter Stig har aldri hatt pappa, pappaen hans døde også på sjøen. Nå skal heller aldri mitt barn ha noen far, for nå dør jeg på sjøen. I vår familie skal alle fedre dø på sjøen. Dekket sakker nedover, og lugarrekka er nå full av vann som presser alt der inne ut. Plattformen får mer og mer slagside. Jeg hopper da riggen tipper. Forsvinner langt nedover i noe boblegreier og dragsug. Da jeg kommer opp til overflaten, er riggen borte. Uten vest ville jeg ikke klart meg.

Anders Helliksen, rørlegger, AS Nymo, OiS

Pappa hadde fire unger. Vi trengte han, men fortell han som tok den siste vesten, at vi aldri vil bebreide han for hans valg. Det var ikke nok vester. Det var galt.

Trond Lia (16 år), sønn til omkomne Olav Lia

Olav Lias barn: Trine var 9 år, Janne 12 år, Magne 15 år, Trond 16 år.

I sjøen

Jeg ville ikke gå i livbåten med det samme for jeg så at noen ble knust. Jeg ventet for lenge og hoppet først i bølgene da plattformen gikk rundt. Jeg tvirret rundt og fór under. Det var noe svart som trykket meg nedover. Alt håp var ute. Der og da tenkte jeg at det var det, men så kom jeg plutselig opp til overflaten igjen. Livvesten trakk meg opp igjen. Så fikk jeg øye på livbåten. Det gikk greit å svømme bort til den, men båten lå med baugen i været. Det var ikke et eneste menneske å se noe sted. Jeg var skuffet og så ingen redning. Jeg viklet armen inn i tauverk som var festet til båten, for jeg tenkte at de skal i hvert fall finne meg. – Men så kom det to–tre andre til oppå båten. Vi klarte å snu den på toppen av en bølge. Etter dette fikk vi ikke åpnet sidelukene. De måtte jo opp for at vi skulle komme oss inn i båten. Det så atter mørkt ut. Men så ble lukene på en eller annen måte åpnet. Det føltes etter hvert behagelig å være i sjøen, men å komme seg opp var fryktelig kaldt, jeg ble som en saltstøtte. Jeg var iskald og kunne ikke bevege meg. Jeg måtte ha hjelp til å ta armene ned. De slapp meg ned i bunnen på livbåten. Jeg kom meg fram i baugen, der var det god plass. Det eneste jeg tenkte på, var å bevege meg og få opp varmen.

Håkon Jarl Hansen, matros, Stavanger Drilling

I dødsriket

Når du dykker i kveldingen, går lyset gradvis fra mørkeblått til svart. Det lille lyset som er, blir mindre for hver meter du beveger deg bort fra klokken. Snart er det bare lysstripen fra lommelykten igjen. Stemningen er trykket og trolsk.

Angus Kleppe, dykker, Seaway Falcon

Båten navigerte over liket og heiste ned et nett som vi brukte å ha gassflaskene i. Kroppene ble tatt opp i flaskenettet. Målet var å få de opp på en trygg måte. Vi måtte improvisere.

Yngve Tveit, dykker, Wildrake

Vi hadde en korg om bord på Seaway Falcon som vi brukte når vi dykket med luft. Basketen ble heist ned til bunnen fra overflaten. Denne brukte vi nå til å ta opp omkomne med. De ble satt inn i korga og sikret, så de ikke skulle falle ut. Det var den måten vi utviklet.

Per Arne Jakobsen, dykker, Seaway Falcon

Jeg fant to på samme sted. Jeg la den ene forsiktig på siden og sa: «Nå tar jeg kompisen din bort til korga, og så kommer jeg tilbake og henter deg.» Jeg svømte den andre bort og satte han i korga, spente han fast, og fortalte han at han måtte vente litt mens jeg hentet kompisen hans. Jeg svømte bort igjen til kompisen, og betraktet han mens han lå der alene, så fredelig, som om han sov. Jeg tok han i armene og svømte han bort til korga og kunne si noe sånt som at: «Dette er ikke noe sted å være.» Til han andre sa jeg: «Nå er jeg her med kompisen din. Du må flytte litt på deg. Det skal jo være plass til dere begge.» Så festet jeg de godt, begge to, og varslet overflaten. De vinsjet de opp. Sånn gikk dagene.

Wigulf Schjøll, dykker, Seaway Falcon

Blomsterbuketten

Jeg ventet på at de skulle ringe meg. Jeg ringte ikke dem for jeg tenkte at de sikkert hadde nok å gjøre. Jeg ventet helt til klokka tre dagen etter. Jeg var redd at de skulle gå hjem etter dette, for det var jo helg. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ringe politiet i Stavanger. De visste ikke mye her heller, men jeg fikk snakke med en som ga meg telefonnummeret sitt.

Rose Bjørg Jørgensen, ektefelle til omkomne Arne Jørgensen

Jeg ga henne direktenummeret mitt og sa hun kunne ringe meg. Det var ei dame med to barn som bodde østpå, ungene var 16–17 år. Hun ringte oss mange ganger, i alle fall en til to ganger daglig. Det var fortsatt folk på vei inn, så jeg kunne ikke si noe eksakt enda. I en samtale sa hun til meg: «Hvis han blir funnet omkommen, vil jeg at du skal ringe meg.» Jeg lovet henne det.

Bengt Jacob Rode, politibetjent, Stavanger politikammer

I løpet av påsken kom beskjeden om at han var funnet, og jeg måtte ta den telefonen. Jeg husker at jeg satt og så på telefonen et par minutter, og tenkte på hva jeg skulle si. Så jeg ringte til henne og fikk lagt det frem som det var.

Bengt Jacob Rode

Mandag fikk jeg beskjed om at Arne var funnet. Det var den samme politimannen som ringte. Jeg ante ikke om han var gammel eller ung, bare at det var en omtenksom mann. Da han ringte til meg, spurte han først om jeg hadde noen hos meg. Jeg synes det var flott at han tenkte på om jeg ikke bare satt der alene i en krok.

Rose Bjørg Jørgensen

Ikke mange dagene etterpå kom det en blomsterbukett fra henne. Det gjorde sterkt inntrykk at hun i den situasjonen hun var i, og fra en annen kant av landet husket på å vise takknemlighet til meg.

Bengt Jacob Rode

De politifolkene hadde det sikkert ikke heller så lett. Han fortjente virkelig en blomsterbukett.

Rose Bjørg Jørgensen

Dette lærte oss at det er viktig at mennesker i krise får en virkelig person å forholde seg til og ikke bare en telefonsvarer. I lignende situasjoner senere har jeg alltid gjort det samme.

Bengt Jacob Rode