Lisa Moore

Tekst: Hans-Jørgen Wallin Weihe. Foto: Marie Smith-Solbakken

Lisa Moore er en av de mest anerkjente kanadiske forfatterne. Hennes bok February om familien til en av dem som omkom i Ocean Ranger ulykken i februar 1982 på Valentine dagen – kjærlighetsdagen- er regnet som en mesterlig skildring av en familie som er rammet.

En mor og hennes barn med alle dagliglivets utfordringer. Oppveksten uten far, pubertet, løsrivningsprosesser og miljøskildringer fra Newfoundland. Boken ble nominert til den prestisjetunge Man Booker prisen i 2010, den vant prisen Canada Reads i 2013. Hun har også fått Commonwealth Writer’s Best Book Award og har vært nominert til en rekke priser.

I februar hadde jeg sammen med professor Marie Smith-Solbakken fra Universitet i Stavanger en samtale med henne i restauranten i «The Rooms» som er provinsens museum og som også rommer dens arkiver.  Vi hadde brukt flere uker på å gå igjennom arkivene etter kommisjonen som utredet Ocean Ranger. Arkivene inneholdt lange vitnemål ordrett gjengitt fra arbeidere som hadde vært om bord på plattformen, fra sjøfolk og eksperter. Mange av dem var nordmenn. Lisa Moore var opptatt av minnebanken etter Kielland ulykken, hun fortalte om fortellingene som var i hennes miljø og om hvordan det var å bo på Newfoundland. Mennesker som bor ved havet står i et fellesskap enten de bor på den ene eller den andre siden av Atlanterhavet.

Romanen February er diktning. Den tar utgangspunkt i en tenkt fortelling, men dette forhindrer ikke at mange kjenner seg igjen i miljøfortellingene og utfordringene hun trekker frem.  Lisa fortalte om møter med mennesker som hadde lest boken.  Selv om hun ville lage en litterær fortelling uavhengig av enkeltpersoners skjebne har fortellingen vist seg å være slik at mange kjenner seg igjen.  Det setter hun pris på, men som hun sa var det også viktig at det ble laget en bok som ikke ble identifisert med en enkelt familie.

Kjennskapet og hennes egen oppvekst i St. Johns på Newfoundland har vært avgjørende. Hun har levd livet sitt på øya, kjenner menneskene og kulturen. Uten denne bakgrunnen kunne hun ikke ha skrevet boken.  Hun er selv født i 1964 og var 18 år da Ocean Ranger havarerte. Havariet preget alle på Newfoundland. Det var knapt noen som ikke med mer eller mindre nærhet ikke kjente noen som var rammet. Den norske ulykken, Alexander Kielland havariet, ble det også mye snakket om. Begge plattformene var slike som skulle tåle alt. Ingen trodde noen av dem kunne havarere.

Lisa understreket at det var naturlig å skrive February.  Det var den mest pregende hendelsen som skjedde på åttitallet.  Det er den største ulykken som har skjedd i moderne tid på øya. Hun gjentar det flere ganger. Om det var en bok som måtte skrives så var det February og det var viktig at den hadde et kvinneperspektiv. Det var kvinner og barn som satt igjen både med sorgen og en uendelig masse oppgaver som skulle løses.  De hadde utfordringer som måtte forstås i kraft av levde liv. Boken kom ut i 2009. Da hadde 84 familier levde med sine tap siden 1982. Den avstanden i tid var også viktig for henne. Hun forteller at hun ville skrive om det levde livet som pekte videre framover og ikke kun den fortettede dramatikken rundt ulykken.

I boken er også dramaet når det skjedde med. Det var en dramatikk som sitter som brent fast hos de som ble rammet. De livene som ble levd etter ulykken hadde den dramatikken med seg, og som Lisa Moore beskriver, kommer den tilbake. En slik ulykke, et slikt tap har livslang virkning og de som vokser opp preger nye generasjoner.

Vi snakker om på nytt om felles erfaringer, kulturer som er preget av tap i flere generasjoner bakover. Slik er det på Newfoundland og slik er det i kystsamfunn i Norge. Det er et tema som aldri blir uttømt. Vi deler et måltid sammen. Snakker om været. Hun ler litt av det. På Newfoundland og i Norge snakker man om storm, vind og snø. I slutten av januar fikk St. John nesten en og en halv meter snø på litt over et døgn.  I havet kommer det isfjell drivende med Labradorstrømmen. Været veksler mellom regn og snø.  Det er stormkast i vinden. Dagen vi snakker sammen er det vakkert vær og vi har en praktfull utsikt fra restauranten.  Lisa sier at det kan endre seg raskt. Dagen etter Ocean Ranger ulykken var det godvær. Når ulykken skjedde var det bølger på 60 fot, orkan i kastene, sjøsprøyt som frøs til is i kastene og lenge umulig for helikoptre på grunn av ising. Båtene som kom til unnsetning hadde store problemer. Noen få av mannskapet på plattformen hadde kommet seg om bord i en livbåt. Den kantret under redningsaksjonen og alle omkom.  Det var ingen som overlevde ulykken. Valentin-natten i 1982 døde det 82 mann.

Jeg ser at Lisa blir berørt når vi snakker om ulykken. Hun snakker om alle som satt igjen, om mødre, fedre, barn, naboer og et helt samfunn av berørte.