Hvilke svar søker vi etter?

Tekst: Mette Møllerop, redaktør i SAFE

Hvorfor minnes, spør Else Tungland i den første artikkelen i særtrykket. Nå er det gått 40 år siden Alexander Kielland-katastrofen etterlot seg 123 familier uten far, ektemann, bestefar, onkel, nevø eller venn. Er det ikke på tide å glemme, gå videre i livet?

Svaret er todelt. Glemme skal vi aldri. Kunnskapen om årsaker til ulykker som har skjedd, er den kunnskapen vi må ha for å unngå dem i framtida. Å gå videre i livet er nødvendig. For å kunne klare det, må vi stole på at sannheten ligger på bordet foran oss. Svaret er altså både kollektivt og individuelt.

Kan det være flere svar å finne?

Det avhenger av hva man ønsker svar på. Hvor mye informasjon ligger fortsatt skult i arkiver? Hvor mange myndighetspersoner og offisielt oppnevnte granskere unnlot å ta granskingen på alvor, basert på ulike personlige motiver? Hvor mange involverte tenkte at det var best å være taus slik at man ikke fikk problemer eller kanskje mistet jobben? Hvor mange tenker det er flaut å ha en offentlig mening om dette først nå, uten å forstå at det er en slik åpenhet det står respekt av? Å ta feil valg hører til det å være menneske. Å rette dem opp i etterkant, er viktigere enn å ha valgt feil.

Vi har en ny generasjon som ikke vet

Strengt tatt har vi faktisk to. De som ble født på sytti- og åttitallet og i beste fall kun har et nyhetsminne fra 27. mars 1980. De som er født på 2000-tallet og knapt nok har hørt om en plattform med samme navn som en forfatter.

Hva bør de vite? Hva slags kunnskap trenger de og hvorfor?

Frode Fanebust har en tankevekkende artikkel i særtrykket, «Far, Kielland og jeg» hvor han sier at han forstår behovet for konkrete svar på spørsmålet «hvorfor skjedde det, hva var årsaken»?

«Jeg har respekt for spørsmålet», sier han, men peker samtidig på et annet svar, nemlig systemet som skulle forhindre at en liten feil utløste en stor katastrofe. Det er her man skal lete etter årsaksforklaringene. At det i liten grad ble gjort, ligger hos aktørene, altså rederi, verft, myndigheter, inspeksjonsapparat og operatør, som fant det svært beleilig å snu fokus mot en eventuell fransk sveisefeil.

Liten tue kan velte stort lass, er et godt uttrykk. Veltet betinger imidlertid at lasten er dårlig sikret. Dette skal vi vite noe om når arbeid skal utføres, og teknisk utforming og mannskapsbehov skal organiseres trygt.

Hvor mange oljerelaterte ulykker kjenner du til?

Ti? Tjue?

Mange av ulykkene er ukjente fordi de ikke er offentlig registrert. Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe har sett på tilgjengelig materiell og funnet noen tall: fra 1970 til 1982 fant de 55 ulykker. I tillegg viser en foreløpig oversikt 66 oljeulykker hvor flere omfatter store tap av menneskeliv, og store utslipp av olje og gass. Artikkelen om omfanget av oljeulykker er ikke med her, men den kommer, og vil bli publisert i magasin og på nett. For SAFE er dette viktig kunnskap. Det bør den og være for fagbevegelse og samfunn.

Er enkelte ulykker viktigere enn andre? Ja, det kan godt være, men viktigst av alt er at summen av alle ulykker gir oss de triste og ubehagelige svarene: «billigst mulig» produksjon, mest mulig fortjeneste til eierne, avstand til menneskene som jobber i industrien, mangel på ansvar, og systemsvikt.

SAFE har gått inn i Alexander Kielland-prosjektet med økonomisk og politisk støtte og praktisk hjelp. Det gjør vi for å minnes de som omkom, støtte deres etterlatte og de som overlevde. Vi gjør det på vegne av våre medlemmers sikkerhet nå og i framtida, og på vegne av alle som er i arbeid i oljevirksomheten og i annen industri hvor sikkerhet og trygghet i arbeidet er avgjørende for å kunne komme hjem fra jobben uten skader.

Det handler ikke om plikt til støtte. Det handler om hva solidaritet er.

Støtte, stå sammen, vise omsorg for hverandre.