Piper Alpha – den andre storulykken i Nordsjøen
Tekst: Christer D. Daatland. Foto: OILC
I Norge er Kielland-katastrofen den viktigste storulykken. På britisk sokkel er Piper Alpha ulykken som viste behovet for endring.
I Norge er Kielland-katastrofen den viktigste storulykken. På britisk sokkel er Piper Alpha ulykken som viste behovet for endring.
6. juli 1988 startet en brann på Piper Alpha, den største produksjonsplattformen på britisk sokkel. Plattformen hadde vært i virksomhet siden 1976, og ble vedlikeholdt parallelt med at produksjonen gikk for fullt. Piper Alpha var selskapet Occidentals viktigste inntektskilde. 167 mennesker, 75 % av dem som var om bord, omkom. De fleste brant i hjel.
Her er utdrag fra et intervju med Jake Molloy, leder av Oil Industry Liaison Committee (OILC), Storbritannias viktigste fagforening for oljearbeidere. Intervjuet er far januar 2016
Jeg var offshore, på dagskiftet på Brent Delta, da jeg hørte om ulykken. Radiooperatøren sa at opptil seks mann var døde. Jeg gikk og la meg og hørte først om det virkelige omfanget neste morgen. Ingen kunne tro det. Alle visste at det var en risiko, men ingen kunne forestille seg at en plattform som Piper Alpha kunne bli totalt ødelagt på en slik måte. Det var ikke noe sinne, bare totalt sjokk. Alle kjente folk om bord. Så, i oktober, kom utblåsningen på Odyssey, og senere en eksplosjon på Brent Alpha, og i 89 en eksplosjon på Brent Delta. Da kom sinnet. Vi forsto at Piper ikke var en ulykke, men en del av et større problem. Vi trengte forandring. Det var et stort ledelsesproblem. Alle slags historier kom til overflaten. Vi forsto at mange ulykker med dødsfall bare hadde blitt rapportert lokalt. Sinnet begynte å vokse i 88/89. Det førte til streiker sommeren 89, og krav om nye HMS-standarder og ny regulering av bransjen.
Fagorganisering i Nordsjøen
Før Piper Alpha var det ingenting. Hvis du nevnte fagforeninger offshore kunne du miste jobben. De fleste jobbet for kontraktører, så det var lett for selskapene å si at de ikke ville ha den eller den personen ombord. Det var agrforeningsknusing, og det skapte en fryktkultur. Det var et totalt fravær av organisering, med unntak av forpleiningsindustrien.
Piper Alpha førte til dannelsen av OILC. Flere aktivister kom sammen og bestemte seg for å samarbeide, men det var ikke en fagforening. Det var en samordningsgruppe. Det skapte interesse blant arbeiderne. OILC var ikke en fagforening til å begynne med. Derfor kunne vi jobbe uten frykt for sanksjoner fra myndighetene. Vi stengte den britiske delen av Nordsjøen to år på rad. Det var streiker i 89 og flere streiker ble forberedt sommeren 1990. OILC holdt møter, samlet inn penger, trykket informasjon, og var viktige for mobiliseringen. De delte kontor med PAFA – the Piper Alpha Families Association (Foreningen for de etterlatte etter Piper Alpha). PAFA jobbet hardt for å trekke Occidental for retten, men etter ti års kamp ga de opp og oppløste seg selv.
Industrien bare kastet penger på problemet. Timelønnen ble doblet på halvannet år. Men konflikten handlet ikke om penger. Den handlet om innflytelse. Forsøkene på å organisere arbeiderne ble motarbeidet. Da lønningene steg virket det som at det var mye å tape, og TUC (tilsvarende det norske LO) trakk seg ut og forlot OILC. Mange av arbeiderne var sinte for dette, og ville ha sin egen forening, så OILC ble en fagforening. Det ga oss en stemme i debatten om HMS og arbeiderrettigheter. Hvis det ikke hadde vært for OILC ville virkeligheten offshore sett helt annerledes ut i dag. Vi holdt fokuset på sikkerheten.
I dag (januar 2016, en tid med lav oljepris) er færre enn 40 % fagorganisert. Felles forhandlinger fungerer ikke i dag. Oljeselskapene gjør som de vil. Det er ikke noe direkte kontakt med oljeselskapene. Vi ønsker å forandre måten fagforeningene jobber på. Hvis vi ikke bruker denne krisen til å presse gjennom endringer, kan det sette oss tilbake årtier. Regulering av fartøyer er nesten null. De har mannskap fra Filippinene og andre land. Regelverket er veldig slepphendt.
Ville ting ha vært annerledes om det hadde vært fungerende fagforeninger før ulykken?
Mange av oljearbeiderne kom fra skipsindustrien. Olje og gass var en annen verden. Hvis fagforeningene hadde fungert før Piper Alpha-ulykken tror jeg forskjellen ville vært at de hadde protestert mot tanken på å fortsette drift mens man drev vedlikeholdsarbeid. Erfaringen deres hadde stoppet det. HMS-representanter kunne ha påvirket aktiviteten.
Kontraktørene hadde ikke tyngde til å si hva de tenkte. Det var en ‘de og oss’-kultur, med en gruppe av kontraktører som ble undertrykket og gjorde det de fikk beskjed om.
Om forskjellen mellom det norske og det britiske systemet
Trepartssamarbeidet som ble tvunget på oljeindustrien i Norge utgjorde en stor forskjell, og det er grunnen til at Norge fremdeles ligger foran. I Storbritannia er arbeidersiden veldig svak. I 1989 fikk vi retten til å ha valgte HMS-representanter. Vi fikk ikke felles forhandlinger før i 2000. Den norske arbeidsmiljøloven gir tydelige rettigheter og prosedyrer, noe vi ikke har i Storbritannia.
Manglende konsekvenser for de involverte selskapene
Occidental fikk masse kritikk for måten de opererte på. De gjorde det smart – de solgte seg ut og forlot Storbritannia. For de andre selskapene skjedde det ingenting. Alt handlet om Occidental. De fleste av selskapene er fortsatt i drift i dag. De ble beskyttet av at Occidental tok skylden, noe Thatcher tvang dem til.
I 1989 bestemte regjeringsadvokaten seg for at en tiltale ikke var i offentlig interesse. Myndighetene forsto at rettsforfølgelse ville slå tilbake på dem selv. Det er mulig de overtalte Occidental til å dra. Myndighetene hadde unnlatt å regulere eller å lytte til eksperter om hvor farlige disse operasjonene var. De hadde fått beskjed ti år tidligere at om det kom gasslekkasje ville være umulig å stenge. Plattformsjefene hadde streng instruks om at produksjonen måtte holdes i gang uansett. Dermed gjorde de katastrofen verre ved å fortsette å pumpe gass til en brennende plattform. Men ansvaret skulle aldri ha vært plassert på deres skuldre.
Piper Alpha i dag
Det pleide å være Storbritannias eksempel på hvor galt det kan gå hvis vi ikke passer på. På den tiden var det ingen som trodde at en plattform kunne bli helt ødelagt. Det er den viktigste lærdommen. Det er en modell på de verste konsekvensene av uforsvarlig drift. Det minner de som er nye om den potensielle faren. Men det er vanskelig å få dem til å forstå. Hvis du ikke var der eller husker det, har du ikke den samme følelsesmessige tilknytningen.
Forleden hadde jeg en øl med en ny kvinnelig OIM. Hun visste om Piper Alpha, men hadde aldri hørt om Alexander L. Kielland!
De to ulykkene var, på hvert sitt vis, avgjørende for utviklingen av sikkerheten i Nordsjøen. De synliggjorde farene ved å la oljeselskapene dominere og veien videre gikk gjennom strengere regulering. Granskingen og rapporten etter Piper Alpha, hvor det norske sikkerhetssystemet ble trukket fram som et eksempel, medførte at norsk og britisk sokkel har mye til felles i sikkerhetsarbeidet. Den store forskjellen er trolig forskjellen i fagforeningenes rolle.
