40 år siden Kielland

Tekst: Kian Reme, Kielland-nettverkets leder

Hva skjedde i 1980 da «Kielland»-plattformen kantret og 123 mann mistet livet? Endelig, etter 40 års kamp, har overlevende, etterlatte, forskere og fagforeninger vunnet fram – i det minste ett steg fram. Nå skal Riksrevisjonen gå gjennom katastrofen på nytt, etter et enstemmig vedtak i Stortinget i juni 2019.

Uten SAFE hadde denne del-seieren ikke vært mulig. Etter at Universitetet i Stavanger med professor Marie Smith-Solbakken i spissen startet et omfattende forskningsarbeid, ble den første «RÅOLJE»-boka utgitt høsten 2016. Etterlatte og overlevende reorganiserte et eget nettverk med krav om en ny offentlig granskning. SAFE har støttet oss fra Dag 1, både økonomisk, politisk og moralsk. Etter hvert har flere faglige sammenslutninger kommet til, først og fremst Fellesforbundet.

Riksrevisjonen arbeider etter prinsippet om «utsatt offentlighet». Det betyr at de normalt ikke kunngjør noe om arbeidet før rapporten er ferdig – sannsynligvis våren 2021. Det beste vi kan håpe på er en klar anbefaling til Stortinget: Kielland-ulykken må granskes på nytt.

27 mars 1980

Forfatteren Alexander L Kielland har satt sitt merke på Stavanger. En forfatter av nasjonalt format, og samtidig en sentral samfunnsaktør som politiker, borgermester, avismann. Og navnet hans ble lånt til boligriggen Alexander L Kielland – som har satt et like stort merke på Stavanger, Rogaland og hele landet.

«Ingenting er så rommelig som havet, ingenting så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslingene som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst; for det har aldri lovet noe…»

Jeg og kona var på vei hjem til Stavanger, torsdag før påskeferie, 27 mars. Kona var gravid i sjette måned og vi stanset hos venner i Kristiansand. Der hørte vi en illevarslende melding på Dagsrevyen om en ulykke i Nordsjøen. Et par dager før hadde jeg hørt at min bror Rolf skulle være hjemme i påsken, men for sikkerhets skyld ringte jeg hjem til Sandnes. Og jeg fikk høre at han for første gang på de fem årene han hadde jobbet i Nordsjøen var kalt ut til en ekstra jobb. Han hadde flydd ut samme dag.

Senere fikk vi vite at han hadde landet på Kielland-riggen bare fire timer før havariet. Tre dager senere fikk vi endelig bekreftet at han var blant de savnede.

212 mann var om bord denne skjebnetunge kvelden. Mange av dem var fra Rogaland, de aller fleste tilknyttet HMV-verftet i Haugesund, og noen få fra Stavanger, Sandnes, Jæren. I tillegg var det mange fra Agderfylkene og Vestfold og mange fra Trøndelag om bord, – de fleste arbeidet for OIS og Siemens. Været var ruskete som det ofte er på denne årstiden og det hadde begynt å blåse opp. Rundt klokka seks ble gangbroen mellom produksjonsplattformen Edda og boligriggen Alexander L Kielland hevet, og Rolf var en av dem som måtte la jobben på Edda ligge og ta seg over gangbroen til Kielland.

Overlevende forteller at de litt før halv sju hørte et par dumpe slag, og merket at riggen begynte å tilte. Folk kom seg ut av kinosal, matsal og lugarer, mens riggen ble liggende med en kraftig slagside.

Alexander L Kielland var en flytende borerigg som ble bygget for kommandittselskapet Stavanger Drilling på midten av sytti-tallet av det franske CFEM-verftet. Den var bare snaut fire år gammel. Allerede før den forlot Dunkirk i 1976 hadde rederiet landet en kontrakt med Phillips Petroleum Company der riggen skulle brukes som boligplattform på Ekofiskfeltet, og Kielland måtte derfor bygges om. Stavanger Drilling avslo verftets tilbud om opplæring, og provisoriske containere ble tatt om bord uten bistand fra verft eller konstruktør, først i Arendal og seinere ute på feltet.

Riggen var bygget med fem bein – en pentagon. Nå hadde D-leggen falt av og lå i sjøen og fløt ved siden av riggen. I prinsippet skulle riggen tåle bortfall av ett av fem beina. I alle fall var det det alle trodde.

Men flere ting gikk galt:

I følge den tekniske manualen fra verftet skulle de to beina i motsatt ende av riggen sluppet inn mer vann, for å stabilisere riggen. Men det gikk ikke når riggen tiltet 30-35°.

I tillegg sto flere dører og luker åpne, på grunn av det hektiske arbeidet med å klargjøre Kielland til boreoppdrag på britisk sektor.

Stavanger Drilling hadde inngått en ny gullkantet kontrakt med Shell for boreoppdrag. Planen var at Kielland skal tas inn for 4-årskontroll, reparasjoner og ombygging fra bolig- til borerigg, før den ble tatt ut til britisk sektor. «Henrik Ibsen» skulle overta som boligplattform på Ekofisk. Men Ibsen ble kraftig forsinket, Kielland ble værende på feltet og ombyggingen måtte skje ute til havs.

E-leggen som sank dypest ned etter bortfallet av D-leggen skulle hatt skalkede luker, igjen ifølge den tekniske manualen. Men på grunn av sveisearbeid nede i E-leggen – som var i strid med manualen der slikt arbeid bare skulle utføres i dokk – var ståldøra på toppen av E-leggen sveist fast i åpen stilling. Alarmen som dermed ble utløst i kontrollrommet ble stanset av en improvisert gummipropp. Både dekket og E-leggen tok dermed inn vann i strie strømmer, og mistet gradvis sin funksjon som flyteelementer. E-leggen ble i stedet et synke-element.

I tillegg sto blokka i tårnet oppe, noe som bidro til svekke stabiliteten kraftig når først tiltingen var et faktum.

Dermed gikk alt galt.

Rolf droppet filmen og stakk innom kontrollrommet på et kort besøk, før han gikk på lugaren. Han må ha kommet seg ut av lugaren og ut på dekk. Mer enn det vet vi ikke. Etter rundt 10 minutter røyk den siste ankerwiren som holdt riggen oppe, og riggen gikk helt rundt. Noen hadde kommet seg i livbåter eller flåter, noen hoppet i sjøen, noen klarte i komme seg opp på Edda.

123 mann døde – 37 av dem var savnet. Rolf var en av dem.

89 overlevde katastrofen.

To dager seinere var dykkere i sving med å ta opp omkomne fra havbunnen. Havdybden var ikke mer enn 70 meter, så det var i seg selv ikke en komplisert operasjon. Belastende, – men ikke komplisert. Omkomne ble tatt opp og sendt i land. Helt til den amerikanske sjefen på Edda bestemte seg for å starte produksjonen igjen. Produksjonen innebar tømming av slam, slammet la seg over de omkomne og fratok dykkerne sikten. Arbeidet med å hente opp de omkomne måtte derfor avsluttes.

Da senere til sammen syv av de omkomne ble funnet om bord på riggen, kan vi fastslå at tretti av de omkomne fikk sin grav på bunnen av Nordsjøen, dekket av slam, takket være «business-as-usual»-holdningen til sjefen på Edda. Havet er en verdig grav. Men måten det skjedde på var alt annet enn verdig.

Texas-perioden før Kielland

Beslutningen om å starte produksjonen illustrerer også tidsskillet mellom før og etter Kielland. Mange oljearbeidere av den eldre skole jeg har snakket med beskriver perioden før katastrofen som «Texas». Texas er en beskrivelse av det som er vilt og ukontrollert, og samtidig mer konkret når det gjaldt Nordsjøen på seksti- og syttitallet: Det var mange fra Texas her. Vi merket det av og til i bybildet, texanere og andre amerikanere ute på byen. De holdt seg stort sett for seg selv.

Norsk oljevirksomhet startet naturlig nok med minimal norsk kompetanse. Ingen her hadde erfaring med oljeutvinning. Vi måtte hente kompetansen utenfra, og med den sterke dominansen amerikanske selskaper hadde på oljeutvinning internasjonalt, ble det inngått avtaler med bl.a. amerikanske selskaper. Mange av dem med stor aktivitet i Texas.

Texasperioden var en gedigen voksenopplæring for nordmenn og enkelte andre nasjonaliteter som lærte seg faget, bygget opp erfaring og kompetanse. Regjering og storting var også opptatt av denne kompetanseoppbyggingen. Målet var en gradvis overgang til norske selskap, først og fremst det nye Statoil med hovedkontor i Stavanger, men også andre selskap som Hydro og Saga. I tillegg utviklet det seg en etter hvert imponerende underskog av leverandørselskap innenfor boreteknikk, plattformbygging, supplybåter, helikoptervirksomhet, catering – you name it! Stavangerområdet er som kjent blitt en av verdens ledende kompetanseregioner innen alt som har med offshore olje- og gassvirksomhet å gjøre.

Men før alt dette var på plass var det Texas i Nordsjøen. De amerikanske selskapene var ikke kjent for sin gode personalpolitikk, heller ikke for god sikkerhetskultur. Konstruktivt samarbeid med en ansvarlig fagbevegelse kunne en se langt etter.

Kielland-katastrofen endret alt dette. Eller kanskje det er rettere å si at tida etter Kielland falt sammen med den strategiske oppbyggingen av norsk kompetanse, og den etter hvert stadig sterkere rolle de nye norske selskapene fikk. Fagbevegelsen lyktes aldri med å reformere Texas. Amerikanerne dro videre til andre himmelstrøk, særlig i utviklingsland der tut og kjør var hovedregelen. Men fagbevegelsen lyktes i å bygge opp en helt annen samarbeidskultur med de norske selskapene, som etter hvert også påvirket positivt samspillet med de gjenværende utenlandske selskapene. Oppbyggingen av Oljedirektoratet spilte en viktig rolle, og Norge utviklet seg til å bli globalt ledende innen sikkerhetskultur i oljevirksomheten.

I hvor stor grad ble denne sikkerhetskulturen påvirket av katastrofen? Jeg tror det er grunn til å regne med at Stavanger og Norge uansett ville gjort framskritt på dette området, først og fremst på grunn av en klok og langsiktig strategi med å få bedre offentlig kontroll på det som skjedde i Nordsjøen og etter hvert Norskehavet – og utviklingen av en stadig sterkere fagbevegelse. Men Kielland var et enormt sjokk, ikke minst her i Oljehovedstaden Stavanger. Dimensjonene på katastrofen var i seg selv av sjokkerende proporsjoner. Samtidig førte katastrofen til et stort bevissthetsløft, både for kontrollsystemene, for selskapene og for norske politikere.

Kielland-katastrofen ble en vekker som sterkt bidro til et helt nytt nivå på sikkerhetstenkning og forebygging. Slik sett førte de meningsløse tapene min familie og så altfor mange andre familier ble utsatt for, til en ny og langt mer kritisk tenkning om forebygging og sikkerhet. Det gir mening for oss i ettertid, særlig når vi vet hvilken betydning oljevirksomheten har hatt for utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Derfor er jeg i dag stolt over min brors innsats og innsatsen til hans mange norske og utenlandske kolleger som satte livet til, både i Kielland-katastrofen og i mange andre større og mindre ulykker.

Kampen for å snu Kielland

Riggen lå og fløt i Gandsfjorden med bunnen av de fire gjenværende pontongene i vannkanten. Hva skulle gjøres med riggen?

Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde sa til journalister en av de første dagene etter katastrofen at regjeringen skulle gjøre alt som kunne gjøres for å snu plattformen, finne de savnede som måtte være om bord og granske årsakene til havariet. Det skulle ikke stå på penger.

Men regjeringen overlot samtidig ansvaret for at dette ble gjort til vrakets eier: Reder og forsikringsselskapene. Riggen var forsikret gjennom Norsk Oljeforsikringspool, med Storebrand som operativt ansvarlig. Etter å ha fått bekreftet at regjeringen ville finansiere operasjonen, ble oppdraget gitt til Nicoverken Norge og SD Marine – et nystartet lite britisk ingeniørfirma, etablert i en garasje. Ingen av dem hadde bergingserfaring, men vant likevel anbudet bl.a. mot verdens ledende bergingsselskap Smit-Tak International som lå på samme pris. Det er grunn til å undre seg over hvordan – og hvorfor – dette kunne skje.

Texaneren Scot Kobus ble engasjert til å lede jobben. Jeg tok i juni 1980 initiativ til en felles uttalelse fra de norske etterlatte, der vi krevde fortgang i arbeidet og at regjeringen Nordli måtte overta ansvaret fra Storebrand og Stavanger Drilling. Uttalelsen fikk bred støtte fra de etterlatte, og ble kimen til de etterlattes og overlevendes egen organisasjon: Kielland-fondet.

Vi ble tiltagende bekymret ut over høsten og engasjerte teknisk sakkyndige som rapporterte at operasjonen var helt useriøs, og at riggen sannsynligvis ville synke. Flere betraktet operasjonen som et styrt forsøk på å senke vraket. Etter kontakt med den ansvarlige statsråd Reiulf Steen besluttet regjeringen å avblåse operasjonen og gå tilbake til start.

Storebrand mente etter hvert at riggen burde senkes og ble en av våre sterkeste motstandere. Høyre og FrP signaliserte tvil i saken. Regjeringene Nordli og Brundtland sto imidlertid fast på at riggen skulle snus, samtidig som de fastholdt at forsikringsselskapet fortsatt skulle ha ansvaret – denne gang med sterkere offentlig kontroll av operasjonen.

Motbakke

Tida gikk og Norge fikk en ny regjering høsten 1981: Kåre Willochs rene Høyre-regjering. Vi prøvde å overbevise statsråd Arne Skauge om å holde fast ved arbeidet for å snu Kielland, men han landet på motsatt standpunkt: Snuoperasjonen skulle droppes og riggen skulle senkes.

Dermed startet den lange motbakken for etterlatte og overlevende: Vi måtte nå overbevise stortingsflertallet om at det var rett å snu Kielland, mot regjeringens vilje. Vi argumenterte langs tre linjer:

Løftet som ble gitt om at alt skulle bli gjort for å snu plattformen.

Det er galt og umoralsk å senke et fartøy som flyter så lenge det er omkomne om bord, og så lenge det er teknisk mulig å gjennomføre en heving.

Det er galt og umoralsk å senke plattformen før den har blitt gransket. Vi måtte være sikre på at årsakene til katastrofen ble kartlagt ned til minste detalj, tilsvarende det som gjaldt for flyhavarier. Årsaksgranskning er en forutsetning for læring, slik at sikkerheten kan bli bedre.

For å sikre stortingsflertallets støtte måtte vi gjøre to ting:

Vi måtte bygge en bred folkelig allianse som støttet kravet. I tillegg til de etterlatte og overlevende sikret vi oss støtte fra fagbevegelsen og kirken. Det var særlig disse to som var viktige bidragsytere: Stavangerbispen Sigurd Lunde mottok et brev fra statsråd Skauge der kirken ble bedt om å medvirke med en bisettelsesliturgi i forbindelse med den planlagte senkningen. Biskopen avviste dette og uttrykte at en slik senkning ville være en krenkelse av de etterlattes rettigheter.

Fagbevegelsen – ikke minst forløperen til SAFE – på sin side bidro med en politisk streik som kostet like mye som den planlagte snuoperasjonen ville koste, og slo i bordet med klare og sterke krav om å gjennomføre snuoperasjonen.

Våren 1982 lyktes vi endelig med å sikre stortingsflertall.

Det andre vi måtte gjøre var å levere de tekniske løsningene som skulle til for å sikre en trygg og gjennomførbar snuoperasjon. Regjeringen var motstander av snuing, og ville ikke hatt noen troverdighet dersom de skulle ha ansvaret for en teknisk løsning. Så vi måtte gjøre det selv!

Kielland-fondet engasjerte 14 ulike selskap som bidro til å lage en plan for snuing. Denne planen ble til slutt godkjent av Veritas – og dermed påla Stortinget høsten 1982 regjeringen å gjennomføre snuoperasjonen. Departementet trenerte og stadig nye utsettelser og krav førte til prisen for snuoperasjonen gikk i været.

Etter regjeringsutvidelsen våren 1983 overtok Asbjørn Haugstvedt fra KrF – som sto på vår side i denne saken – som ansvarlig statsråd. Snuingen ble gjennomført i september 1983 – tre og et halvt år etter katastrofen, og til en kostnad på 250 millioner.

Granskning og konsekvenser

Vi oppnådde ett av våre to hovedmål: De omkomne som ble funnet om bord ble tatt ut og fikk sin grav på land, mens de gjenværende 30 som fortsatt var savnet fikk sine graver på havet. Rolf var en av dem. Vi var selvsagt skuffet over at han ikke ble funnet om bord. Men det viktigste for oss var at Rolf til slutt, i september 1983, fikk sin verdige grav på havet sammen med de andre savnede.

Det andre hovedmålet var en full granskning av årsakene til katastrofen. Dette oppnådde vi ikke. I regjeringen hadde Høyre akseptert å gjennomføre en snuoperasjon som de var motstandere av – mot at KrF og Sp aksepterte at statsministeren skulle avgjøre hva som skulle skje med vraket etter snuing.

Mens det franske verftet CFEM og den franske ekspertkommisjonen stilte med et tyvetalls granskere som saumfor riggen i ukevis, besøkte den norske granskningskommisjonen riggen i noen timer og skrev en intetsigende rapport på 7 sider. I den offentlige debatten om snuing eller senkning av riggen, valgte kommisjonen våren 1983 å støtte tilhengerne av senkning. Vi var sjokkert: Hvordan er det mulig at en offentlig granskningskommisjon takker nei til åstedsbefaring? Aksel Kloster som både var Kiellandfondets styreleder og medlem av kommisjonen ble kastet ut av kommisjonen etter krav fra operatørselskapet Phillips.

Og franskmennene valgte å hemmeligholde sine funn.

Kiellandfondet engasjerte to sivilingeniører for å befare riggen, og de mente å finne spor av en eksplosjon i stag D4. Den norske kommisjonen påviste en langt framskreden utmattingssprekk i D6-staget, og gjorde en grundig jobb med analyser av dette staget. Men ville et brudd i ett stag være tilstrekkelig for å rive hele beinet av? Eller kunne det påvises brudd i et annet stag i tillegg til D6? Vi krevde derfor en ny granskning, og fikk støtte fra våre to sivilingeniører, tidligere leder for Kripos’ tekniske avdeling Nils B Skarning, Fysisk Institutt ved Universitetet i Oslo og en sprengningsekspert fra Forsvaret.

Ingen ting hjalp. Opposisjonsleder Gro Harlem Brundtland fikk støtte fra regjeringspartiene KrF og Sp på Stortinget til sitt forslag: å demontere riggen og dermed gi rom for en detaljert granskning. Statsminister Kåre Willoch satte hardt mot hardt og presset KrF og Sp på plass.  «Willoch brukte rå makt» ble forsida på Dagbladet dagen derpå.

Og riggen ble senket i Nedstrandsfjorden i oktober 1983, uten videre granskning.

Erfaringsdeling etter andre ulykker og katastrofer

Snuingen av Alexander L Kielland markerte et viktig prinsipp som må gjelde også etter andre ulykker: Vi skal gjøre alt som er mulig for å ta opp de omkomne etter slike ulykker, enten det gjelder fiskebåter, oljeinstallasjoner eller fly og helikopter. Og selv om vi ikke oppnådde målet om en full granskning har dette kravet blitt sentralt også ved senere ulykker og katastrofer.

Kielland-fondet var i realiteten den første støttegruppen for etterlatte og overlevende etter større ulykker og katastrofer. For første gang tok ofrene ordet selv og stilte krav, forlangte å bli hørt.

Etter Kielland har slike støttegrupper blitt normen etter større ulykker. Kielland-fondets erfaringer har blitt brukt og råd har blitt innhentet. Jeg og andre fra det tidligere Kielland-fondet har i større eller mindre grad bidratt med råd og anbefalinger etter følgende større ulykker og katastrofer:

• Ocean Ranger – katastrofen i Canada i 1982
• Concem-ulykken i Gandsfjorden i 1985
• Scandinavian Star i Skagerak i 1990
• Estonia-ulykken i Østersjøen i 1994
• Sleipner-ulykken på Vestlandskysten i 1999
• Åsta-ulykken i 2000
• Tsunamien i 2004
• Bourbon Dolphin-ulykken i 2007
• Utøya-katastrofen i 2011

På tross av meningsløsheten som rammer oss når særlig unge folk dør, oppleves det som meningsfullt å kunne bistå når andre kommer i liknende livskriser. Mange av de aktive fra ulike støttegrupper har også organisert et Nasjonalt Støttegruppenettverk, for å bidra til at erfaringer blir videreført til andre på en god måte.

Kielland-katastrofen var oljemedaljens bakside i 1980. Men vi skal være stolte av at katastrofen ble et tidsskille for bedre sikkerhet.

Nye spørsmål

Fram til april 1990 arbeidet Kielland-fondet videre med kravet om ny granskning. Dette var særlig knyttet til de sterke indisiene på eksplosjon i D4-staget. Sivilingeniør Ole Østlund var en sterk pådriver her gjennom anmeldelser og skriv til statsadvokater, Riksadvokat, regjering og kongehuset.

Kielland-fondet ønsket å gå videre med dette skritt for skritt: Vi prioriterte kravet om videre granskning i offentlig regi av de sterke indisiene på en eksplosjon, og årsakene til eksplosjonen i D4. Østlund gikk lenger: Han lanserte sabotasje-teorien, brøt med Kielland-fondet og etablerte sin egen organisasjon (FALK). Han ga ut bok på eget forlag med beskrivelse av en omfattende konspirasjon som involverte Statoil, hjemmefronten, det for lengst nedlagte kommunistiske nettverket «Mot Dag» og andre.

I 1990 ga Kielland-fondet opp forsøkene på å få gjennom en ny offentlig granskning. Vi forfattet en grundig rapport til Stortinget og oppfordret Rogalandsbenken på Stortinget til å gå videre med saken. Rapporten ble oversendt Handels- og Sjøfartsdepartementet, som videresendte til Justisdepartementet, – som la saken i en skuff.

Dette var status helt fram til 2016, da UiS og Stavanger Aftenblad tok ballen.

Flere årsaker

Det som i stor grad kjennetegner kritikere av den norske granskningskommisjonens ensidige fokus på utmattingsbruddet i D6 har vært lanseringen av èn annen årsak. Kielland-fondet fram til 1990 gikk i denne fellen med et ensidig fokus på eksplosjon i D4-staget. Ole Østlund gikk i den samme fellen med et ensidig fokus på hans egen sabotasjeteori.

Andre bidrag har handlet om forankring og forhaling. Eller om riggens manglende stabilitet. Den franske ekspertkommisjonen la fram en noe breiere analyse og satte søkelyset på ulike forhold knyttet til driften av riggen. I tillegg mente de at stag D6 hadde blitt rammet av en ytre påvirkning.

Kritikerne av den norske kommisjonen har på mange måter blitt sin egen verste fiende, der den ene alternative teorien etter den andre har blitt lansert som Sannheten – med stor S.

Ny tilnærming

Da UiS lanserte prosjektet «RÅOLJE» i 2016, sterkt fulgt opp av Aftenbladets store Magasinartikkel om Kielland, fikk arbeidet med saken er langt breiere forankring. Utgangspunktet nå handler om å stille opp all dokumentasjon og alle fakta – og ikke låse seg til èn forklaring, èn teori.

Kielland-nettverket har fulgt opp dette i et godt samarbeid både med UiS-forskere, journalister og fagfolk fra ulike miljøer. Da vi i juni oversendte våre 89 spørsmål til Riksrevisjonen tok vi med problemstillinger knyttet til de fleste av de lanserte teoriene. Her følger noen av dem:

Utmattingsbruddet i D6-staget – den norske kommisjonen

Ingen har bestridt at det var en langt framskreden sprekk i D6-staget, forårsaket av en dårlig sveis knyttet til hydrofonholderen. Noen stiller spørsmålet om det endelige bruddet faktisk skjedde før ulykkeskvelden. Men ingen bestrider sprekken. Her gjorde kommisjonen en god og grundig jobb. Den fortjener også ros for de omfattende anbefalingene om bedre sikkerhet, som kommisjonen sluttet seg enstemmig til, ikke minst takket være fagbevegelsens mann i kommisjonen, Aksel Kloster.

Stabilitet

Notatet som den norske kommisjonen fikk fra siv.ing Emil Aall Dahle om betydelige mangler ved stabiliteten om bord ble klausulert og sterkt undervurdert av kommisjonen. Snuingen av riggen avslørte at tårnhus-døra til E-skaftet sto åpen, noe som ikke var kjent da Emil Aall Dahle skrev sitt notat. Dermed blir stabilitetssvikten – som følge av brudd på rutiner og godt sjømannskap – èn av de viktige årsakene til katastrofen.

Ankerhåndtering og forhaling

Noen av de fremste kjennerne av denne rigg-typen – og først og fremst Nils Gunnar Gundersen som selv opererte en pentagone-rigg fra det samme verftet i mange år – mener at feil oppankring over tid, sammen med en stadig forhaling inn og ut fra faste installasjoner, bidro til å rive riggen fra hverandre. Riggen var konstruert for en forankring med ti ankere, men rederiet fikk Veritas-godkjennelse på åtte ankere. Dette var etter Gundersens og andres vurdering en fatal feil som bidro til at utmattingssprekken i D6 fikk utvikle seg mye raskere enn ved normal og korrekt oppankring og forhaling.

Eksplosjon i D4-staget

De aller første dagene etter ulykken var det flere, bl.a. rederiets ledelse, som offentlig uttalte at ulykken måtte skyldes en eksplosjon. Denne teorien ble raskt forlatt, etter at kommisjonen under befaringen av D-leggen konstaterte en utmattingssprekk i D6-staget. Kommisjonen skriver på s 11 i rapporten at eksplosjonsulykke ikke har vært vurdert.

Det var først etter snuingen av plattformen i 1983 at Kielland-fondets tekniske eksperter mente å finne indikasjoner på en eksplosjon i D4-staget. Denne forklaringen ble gradvis sterkere etter hvert som flere eksperter ble satt på saken. Studier av bruddstedene viser at alle brudd var mekaniske – unntatt bruddene i D4-staget. Sprengningseksperter om Aftenposten og NRK valgte ut bekreftet at dokumentasjonen de fikk tilgang til tydet på en eksplosjon, og burde granskes nærmere. Fysisk Institutt ved UiO fikk tilgang på en prøve fra det øvre bruddstedet i D4-staget, og fant bainitt og tvillinger i stålet – noe som bare oppstår ved «eksplosjonsartet deformasjon».

På tross av nye henvendelser til kommisjonen, Politiet, statsadvokat og Riksadvokat ble alle henvendelser avvist. Eller rettere: de ble henvist til en kommisjon som allerede hadde nedlagt seg selv.

Kielland-fondets tekniske rådgiver Ole Østlund lanserte så en sabotasjeteori. Kielland-fondet mente at dette var en spekulativ teori. Vi mente at skritt nummer èn var å sjekke ut og avklare spørsmålet om eksplosjon i D4. Skritt nummer to måtte være at profesjonelle etterforskere vurderte hvordan og hvorfor eksplosjon hadde funnet sted.

Så langt kom vil aldri. Vi kom ikke til skritt nummer èn engang …

Den franske kommisjonen

I 1985 framla ekspertkommisjonen som var oppnevnt av den franske Handelsretten sin rapport. De anerkjente at D-leggen var svekket gjennom en sprekk ved hydrofonholderen i D6-staget, men mente at denne sprekken utviklet seg på grunn av feil drift av plattformen. De hevdet også at D6-staget måtte ha vært utsatt for en ekstern påvirkning – en kollisjon med en supplybåt eller tilsvarende.

Hovedbudskapet handlet om feil drift på en rekke områder. Hovedansvaret for ulykken ble dermed lagt på operatøren Phillips og det norske rederiet Stavanger Drilling.

Den franske ekspertkommisjonen ble i Norge avfeid med at de forsvarte franske interesser. Få spurte om ikke den norske kommisjonen forsvarte norske og amerikanske interesser?

Det er verd å merke seg at den norske regjering og det norske Storting aldri behandlet den franske rapporten. De ble ikke en gang oversatt til norsk.

OPPSUMMERT

SAFE, Fellesforbundet og mange andre støtter Kielland-nettverkets krav om en ny granskning av ulykken. Vi har sammen oppnådd en viktig delseier da Stortinget i juni i fjor enstemmig vedtok å oversende Kielland-saken til Riksrevisjonen. Vi kan forvente at deres rapport til Stortinget kommer våren 2021.

Da kommer neste fase i kampen: Vi må arbeide for at Stortinget vedtar en ny offentlig granskning. Det bær være åpenbart for alle som går inn i saken at den norske granskningskommisjonens rapport fra april 1981 langt fra er tilstrekkelig for å forstå katastrofens mange årsaker.

En ny granskning må ivareta mange ulike hensyn:

Åpenhet i prosessene, slik som eksempelvis den britiske granskningen etter Piper Alpha – ulykken i 1986 ble gjennomført.

Et internasjonalt blikk: Det foreligger både en norsk og en fransk granskning. Den franske ble av ledende norske politikere og institusjoner avskrevet som en rapport som forsvarte franske nasjonale interesser. Franskmennene kan hevde det motsatte: at den norske rapporten forsvarte norske (og amerikanske) nasjonale interesser. En ny granskning må sikres en internasjonal legitimitet.

Flere årsaker: I denne artikkelen framkommer det en rekke ulike årsaksforklaringer. En ny granskning må fordomsfritt undersøke alle fakta knyttet til de ulike teoriene. En ny kommisjon må unngå ensidighet og prestisje.

Sannhet og forsoning: ANC’s modell for granskning av apartheid-tiden i sør-afrikansk historie kan tjene som modell for hva hensikten med granskningen må være: Å søke sannhetene knyttet til katastrofen, å rydde opp i historien ærlig og åpent, uten partshensyn og partsinteresser. Dette vil legge grunnlaget for forsoning og aksept – og kan bli en hjørnestein for hvordan det norske samfunnet framover sørger for full oppklaring av alle spørsmål det er mulig å finne svar på – når katestrofer og ulykker rammer oss. Dette er dypest sett i industriens egen interesse. Og dette er i det norske folks interesse.

Stavanger, januar 2020

 Kian Reme