Tilbakeblikk på Kielland

Tekst: Marie Smith-Solbakken

Torsdagskvelden, dagen før påskehelgen den 27. mars 1980, kantret Alexander L. Kielland i Nordsjøen i et forrykende vær med høye bølger, sterk vind og dårlig sikt. Det var registrert 212 oljearbeidere om bord, 123 av dem døde og 89 overlevde. De fleste kom fra kyst-Norge, men det var også menn fra andre steder i landet og fra utlandet.

En av de fem plattformleggene brakk av klokken 18.30. Plattformen fikk slagside og gikk rundt på under 20 minutter. Ulykken er den største maritime ulykke etter krigen og norgeshistoriens største industrielle ulykke. Den utløste den største redningsaksjonen vi har hatt i Nordsjøen.

Gryende oljenasjon

Norge var en gryende norsk oljenasjon. Oljeprisen var på et historisk toppnivå, utbyggingsprosjektene stod i kø, investeringsviljen var stor og arbeidskraft fra flere hele verden ble trukket mot Nordsjøen.  En rekke landbaserte selskaper hadde fått store oppdrag på plattformene og fagarbeidere fra hele landet var engasjert i arbeidet med utbygningene.

Alexander L. Kielland plattformen ble regnet som en av de sikreste plattformene som fantes. I motsetning til andre plattformer var det en pentagonplattform som hvilte på fem legger som sto på pongtonger. Den var konstruert slik at den kunne miste en legg uten å kantre. Den kunne heves og senkes på havet, hadde eget fremdriftsmaskineri og lå på ulykkestidspunktet oppankret som boligplattform ved siden av produksjonsplattformen Edda. Det var et formål den ikke var konstruert for. Kielland var bygget som boreplattform, men i mangel av boreoppdrag hadde den fått påsveiset containere som ble brukt til lugarer og servicerom.  Enkelte oljearbeidere kalte den for Bangladesh. De sammenlignet containerne med bølgeblikkskurene i slummen i Bangladesh.

Det var helt uforståelig, skrev en utenlandsk ekspert, at plattformen kunne bryte sammen som et korthus etter at et støttestag sviktet.

Plattformen krenger

Rett før ulykkestidspunktet hadde plattformen ligget med en gangbro over til Edda-plattformen. På grunn av værforholdene ble gangbroen heist opp og Kielland forhalt bort fra Edda. Like etter får plattformen slagside. Et støttestag under vannlinjen har knekt og et av de de fem plattformleggene ble revet av.  Plattformen krenger. Vann trenger inn gjennom åpne dører og luker, pumper slutter å virke, og løse gjenstander sklir ukontrollert. Krengningen øker raskt. Etter 20 minutter går plattformen rundt. Den blir liggende opp ned, kun med de runde orange pongtongene synlig på havflaten.

Mirakuløs redningsaksjon

Ulykken utløste den største redningsaksjon vi har hatt i Nordsjøen. Tatt i betraktning værforhold, svikt i beredskap, mangelfullt redningsutstyr og manglende sikkerhetsopplæring er det nærmest mirakuløst at så mange som 89 overlevde. I analyser av ulykken fremgår det klart at egeninnsats var en avgjørende faktor bak redningen av flertallet av dem. Men, det ble også utført en imponerende innsats fra naboplattformen Edda, fra skip som til, fra britiske og norske redningshelikoptre.  Bak dem sto et omfattende apparat som inkluderte overvåkingsfly fra både Storbritannia og Norge som koordinerte arbeidet fra luften, en nederlandsk jager som koordinerte på havet og redningssentraler og mannskap i land fra alle Nordsjølandene. Sivile skip fra alle nasjoner som hadde skip i Nordsjøen på ulykkestidspunktet stilte seg til rådighet under redningen.

Gransking og mangel på ansvar

Dagen etter ulykken ble det nedsatt en granskingskommisjon. Den konkluderte raskt at årsaken var en sveisefeil gjort ved det franske verftet som hadde bygget plattformen under innfestingen av en hydrofon i støttestaget D6. Feilen resulterte i et trøtthetsbrudd, slik at D6-staget tilslutt knakk. Belastningen på D-søylen medførte at den rev seg fra plattformen. Plattformen stod igjen med fire bein, la seg over på siden og veltet. Konklusjonen står fortsatt ved lag.

En senere fransk rapport om ulykken godtar sveisefeilen, men påpekte også feil i bruken av plattformen. I britiske diskusjoner mente man at belastningen av store bølger og vanskelig vær var undervurdert. I en diskusjon ved MIT, et av de fremste tekniske miljøene i USA, påpekte at vann-inntrenging og mangelfull sjøsikring hadde bidratt til at ulykken skjedde så raskt. Det var i tråd med en norsk ekspertutredning om stabilitet som den norske granskingskommisjonen hadde innhentet.

Ingen ansvarlige

Ingen ble stilt til ansvar for ulykken, men det ble påpekt manglende kvalitetskontroll på verftet, mangelfulle rutiner på plattformen, svikt og mangler i sikkerhetsutstyr, svikt i inspeksjonene av plattformen, konstruksjonsmessige svakheter og mangelfull redningsberedskap. Klasseselskapet Veritas, verftet, selskapet som eide plattformen, operatøren, offentlige tilsynsorganer og myndigheter hadde sviktet.

Den norske granskingskommisjonen ble stående som Norges offisielle konklusjon. Men det var mange som ikke slo seg til ro med kommisjonens forklaring. I Norge påpekte flere at det måtte ha vært andre årsaker bak ulykken. Det var teorier om at det måtte ha vært en eksplosjon, om at plattformen tilslutt ble slitt fra hverandre ved feil oppankring og forhalinger, at den var overbelastet av alle påbygningene og hadde fått et for høyt tyngdepunkt og om mangelfull sjøsikring. Flere fagfolk, mange av dem som hadde vært på plattformen og involvert i redningsaksjonen var kritiske til konklusjonen til kommisjonen som mente at sveisefeilen ved verftet var årsaken til ulykken.

Forlik og norsk forsikringstap

Etter ulykken ble det utbetalt erstatninger til plattformeieren, til de som hadde overlevd og til de omkomnes familier. Utbetalingen skjedde via en norsk forsikringspool som igjen var re-forsikret både i andre nordiske forsikringsselskap og i forsikringsselskap i London og New York. Plattformen ble erklært som «total loss», og etter snuing senket på dypt vann. Det var stor politisk konflikt rundt både snuingen og senkningen. De som var imot at plattformen ble senket mente at årsakene aldri ble tilstrekkelig utredet.

Erstatningskrav endte med forlik

Den norske forsikringspoolen krevde erstatning fra det franske verftet. Kravet var basert på den norske granskingsrapporten. Etter en langvarig prosess endte det med et forlik som vi nå vet var et nærmest fullstendig norsk tap. Forliket er fremdeles hemmelighetsstemplet, men i 2016 avdekket Aftenbladets journalist og historiker Ellen Kongsnes gjennom arkivstudier og med intervju av forsikringsselskapets advokat at norske interesser tapte saken.  Verftet betalte en symbolsk sum. Antakelig nærmest for å få avsluttet saken og slippe ytterligere saksomkostninger.

Årsaksforholdet var sammensatt

Rettsprosessen hadde vart i 10 år. Kongsnes funn markerer sceneskifte. Diskusjonen i offentligheten hadde frem til da bare dreid seg om å få gjennomslag for et syn. Det hadde vært kranglet om Kielland ble revet i stykker gjennom forhaling, om det var en eksplosjon, om plattformen hadde vært feil belastet ved påbygninger eller om det hadde vært mangelfulle inspeksjoner. Det siste handlet om at så store konstruksjoner alltid ville få noen feil, men at de måtte avdekkes og utbedres etter grundige inspeksjoner.

I dag er det aksept for å hevde at årsaken til ulykken var sammensatt. Det var det ikke etter ulykken da man la hele skylden for ulykken på det franske verftet og konstruktøren. For å gi skylden til verftet måtte man samle seg om sveisefeilen og mangler ved konstruksjonen. Det ble dermed ikke akseptert å påpeke forhold rundt bruken av plattformen.

Taktikk bak kravet

I ettertid kan man reise spørsmål om hvorfor den norske forsikringspoolen gikk til sak. Det var åpenbart at de visste at saken sto svært svakt. Svaret er antakelig at uten å reise sak kunne den norske forsikringspoolen risikert at selskapene de var re-forsikret hos hadde reist krav om avkortninger i utbetalingene til selskaper i Norge på grunn av brukerfeil. De norske interessene samlet seg om at årsakene til havariet lå hos verft og i konstruksjonsmessige svakheter, og lot dermed regningen gå til utenlandske forsikringsselskap. Norske nasjonale interesser sørget dermed for at skylden og regningen skulle gå til kretser utenfor landet.

Konsekvensen var at de sammensatte årsakene bak ulykken ble underkommunisert både nasjonalt og internasjonalt, at arbeidstakerne ble satt på sidelinjen, og at man tilsidesatte den norske samarbeidsmodellen gjorde også at vi ikke fikk en kritisk, informert offentlig debatt. Vi hadde et fungerende verneombudssystem i Nordsjøen som var under oppbygging og ble tillagt mer og mer ansvar, men vi brukte det ikke under Kielland.

Granskingskommisjonen påpekte en rekke mangler og anbefalte forbedringer i sikkerhetsutstyr, rutiner og konstruksjoner. Det var prisverdig og har uten tvil bidratt til bedret sikkerhet både nasjonalt og internasjonalt. Men, underkommuniseringen av brukerfeil og manglende sjøsikring var alvorlig og kan ha ført til manglende fokus på slike faktorer både i Norge og internasjonalt. I Canada kantret plattformen Ocean Ranger i et forrykende uvær i 1982. Alle de 84 ombord omkom i kantringen. Blant faktorene som bidro til ulykkens alvorlige konsekvenser var vanninntrenging, mangelfull sjøsikring, mangler i redningsutstyr og mangelfull opplæring av mannskapet om bord. De samme faktorene var også medvirkende til at Kielland-ulykken ble fatal.