Kielland-barna

Tekst: Marie Smith-Solbakken. Foto: Privat

Morgenandakten som på forhånd er innspilt i NRK må forandres. Dette blir klart for presten Victor Andersson etter hvert som omfanget av Kielland-ulykken siger inn. Det er ikke tid å skrive noen ny andakt, han må ta det på direkten. Midt på natten sykler han ned til NRK huset på Marienlyst.

Han har bestemt seg for å snakke om de som er savnet, til de som har mistet og om hva vi kan gjøre for de som sørger. Han vil formane til anstendighet og medmenneskelighet. Klokken halv syv om morgenen, kan vi høre disse ordene på radioen:

… De som er rammet av sorg, må få vite at de ikke skal stå alene. Det vil – rent praktisk – være renter
og avdrag som skal betales. Barn og unge som vil trenge hjelp både til det daglige og til utdannelse. Vår nestekjærlighet må være mer enn varme ord og tanker. Den må bli rent praktisk…

Klarte vi å leve opp til disse formaningene? Nei, er min konklusjon. Det er det de samlede handlinger over tid som avgjør. Og – det er først når vi ser tilbake at vi kan se om gode intensjoner ble virkelighet. Dette er ingen god historie. Det er en trist historie.

Mange av «Kielland-barna» snakket aldri om ulykken og tapet før vi startet å samle inn fortellingene deres i forbindelse med publiseringen av Råoljebøkene. Arbeidet fortsatte etter dette. Fortellingene deres publiseres nå fortløpende i «Minnebanken» ved Universitetet i Stavanger. Barna meddelte seg lite gjennom oppveksten. Nå er de mellom 40 og 50 år og forteller gjerne om hvordan Kielland traff dem og påvirket deres oppvekst og liv.

Tilfeldig og uorganisert

Hvordan varslet vi familiene? Det var tilfeldig og uorganisert.

På Ganddal, sitter 17-åringen Eva Jess som til daglig jobbet på sykkelfabrikken hos Jonas Øglænd. Nå er det lørdag kveld, to dager etter ulykken, og hun og forloveden sitter i sofaen og slapper av. Da kommer det på rulleteksten på TV: «Kåre Marthon Jess savnet». Hun visste ikke at faren hennes var i Nordsjøen, og ingen hadde varslet henne om at han var blant de savnede.

Gudny Hansen fra Island var 11 år og hadde to mindre søsken. Etterhvert kom det frem på radio at det var en islending om bord på plattformen som hadde gått rundt. Gudny forteller at hun og mammaen og de to mindre søsknene gikk å la seg i senga og gråt. De ante det verste. Etter noen dager kom navnet til faren opp i media. Hun husker hvor vondt det var å bære ut og hive avisen hvor pappas navn stod blant de omkomne. Det som ble tilbake var mange ubesvarte spørsmål. Gudny sier at det den dag i dag smerter å ikke ha fått vite hva som skjedde med far hennes, og å vite at ingen har tatt ansvar for at 123 menn omkom.

I Førresfjorden tok presten Per Nordbø ansvar. Da han fikk høre om ulykken, undersøkte han om noen i hans menighet var berørt, og det var det. 10 familier var rammet. Han fulgte personlig opp disse familiene i flere år.

Det ble arrangert en stor minnegudstjeneste i Førresfjorden. Journalister fra de største mediehusene fra inn og utland var tilstede. Mange av barna som mistet sin far opplevde minnestunden langt fra positivt og samlende. De ble beglodd og fotografert. Den siste avskjed med far ble et offentlig skue der de var på scenen. Kirkene var fulle og begravelsesfølget stort. Flere har i ettertid uttrykt at de er leie for at de ikke i større grad fikk sette sitt personlige preg på denne stunden, men måtte dele den med storsamfunnet på deres premisser.

Dempe reaksjoner

Hva forteller barna om hjelpen de fikk fra helsevesenet?

Maia på 10 år fra Nodeland som mistet sin storebror skulle leve med en mor som var så full av sin egen sorg at hun ikke klarte å støtte datteren sin. Hjelpen Maia fikk var valium. Andre hadde lignede opplevelser. Janne på 12 år fra Søgne hadde en far som var blant de savnede. Lege og sykesøster kom hjem til dem noen dager etter ulykken. Janne var pappajente og knust. Legen ga henne beroligende medisin, og sykepleier holdt bokstavelig talt igjen munnen hennes – inntil tabletten var gått ned. I dag spør hun hvorfor de ikke spurte henne om hvordan hun hadde det?

Unnvikende og urutinert

Hvordan møtte skolene barna? Svaret er på en unnvikende og urutinert måte.
Fredag den 28. mars, dagen etter ulykken, var det flere barn i Førresfjorden som gikk til skolen uten å ha fått vite om ulykken, men de skjønte at noe var galt. En husker at mormor og morfar var der om morgenen. De var alvorlige, og mamma stod ikke opp.  I skolegården ble en møtt med «pappaen din er daue». I klasserommet ble ikke ulykken kommentert.

Rektor i Førresfjorden, Hartvig Vaage, forklarer dette med at de ikke hadde konkret informasjon og at de ikke hadde utviklet noen rutiner for å møte en slik katastrofe. De var uvitende og uforberedte.

På Figgjo skole hadde tre av elevene faren på Kielland, da riggen kantret. De var søsken. Lærer Eva Robertstad som var lærer til to av dem, et tvillingpar, forteller at heller ikke på denne skolen snakket de om ulykken. De visste ikke hvordan de skulle gjøre dette.

I Lillesand satt tre barn, Torunn, Robin og Johnny, i samme klasse og var veldig urolige inni seg. De visste ikke hva som var hendt med faren deres. De visste bare at det var skjedd en ulykke, og at at pappaen deres kanskje var på den plattformen som kantret. Undervisningen gikk sin vante gang. I musikktimen trøstet Johnny Torunn. Torunn og Robin fikk faren sin hjem, ikke Johnny.

Mange slet økonomisk

La oss se på det «rent praktiske», det økonomiske. Ja, barna mottok erstatning. De fikk 50 000,- kroner hver. Men ikke alle. En jente på sju år som skulle bli adoptert av han som egentlig hadde vært hennes far fra hun var baby, ble ikke tilkjent erstatning, fordi hennes far Tom Arne Skomedal ble funnet omkommet og erklært død noen dager før han fylte 24 år, som var aldersgrensen for å bli adoptivfar. Adopsjonen trådte dermed ikke i kraft, og Hege Kristine Skomedal fikk aldri erstatning og heller ikke formelt sett den faren hun mente hun hadde. Det siste er likevel det som har smertet mest.

Da pressen skrev at «Nordsjø-enkene» kunne få opp til 1 million kroner i erstatning, dukket det opp betegnelser som «De glade enker» og «Millionøsene». I enkelte miljø ble det snakket om skyhøye erstatninger og glamorøs livsførsel. Mange ble spurt hva de skulle gjøre med alle pengene. Både medfølelse og misunnelse var holdninger som traff familiene som var rammet.

Det skulle vise seg at for de fleste ble ikke erstatningen særlig høy. De fleste opplevde en avkortning. Realiteten for mange var at hovedforsørger var borte, barna var mindreårige og hadde hjemmeværende mødre som måtte omstille seg. Mange av disse barna vokste opp med dårlig råd, og forteller om alt fra å måtte gå fra hus, om at de aldri noen gang fikk reise på skoleturer, korpsturer, fotballturneringer, utenlandsturer, eller at de fikk ski, nye sykler, gått til frisør til at det var skralt med pålegg i kjøleskapet.

Vi har heller ingen eksempler på at finansinstitusjoner strakk seg i fortolkning av regler til fordel for de som hadde mistet. Mannen til Kristin H. Fjellstad hadde kausjonert for et lån til en kompis som ble misligholdt. Banken valgte å trekke inn en stor del av erstatningssummen enken var tilkjent for å dekke dette tapet. Eldste datter på sju år husker at moren hennes satt og grein da banken var hjemme hos dem.  Alle ble ikke godt tatt vare på økonomisk.

Samtidig fortelles det om de som hjalp med det praktiske, som også presten Victor Andersson ba oss om. Ole Kristian Skomedal som mistet faren sin forteller at hver jul i mange år kom selveste direktøren i Øgrey hjem til familien med en kasse med julemat. Det var en stor kasse med kaffe, nøtter, skinke, pinnekjøtt, frukt og sylte. Det var viktig i en ellers trang økonomi.

Noen ble støttet

Victor Andersson sier i sin preken videre:

… De som sitter igjen alene, må få følelsen av at mange står rundt dem og støtter dem – er nær dem. Særlig skal vi tenke på å ta oss av barna og de unge som skal vokse opp uten far. Men våre tanker gjelder også ektefeller og foreldre. Vi kan ikke gjøre ulykken annerledes, men vi kan ta oss av hverandre…

Hvordan var vi som medmennesker, naboer og arbeidskamerater?

Noen forteller at de fikk støtte, andre stod alene.

Trond fikk ny moped og hjelp til å skaffe seg sommerjobb av arbeidskamerater til hans omkomne far Olav Lia.

På Askøy utenfor Bergen stilte naboer, arbeidskamerater og storfamilie opp for enken og trebarnsmoren Liv Irene Berland. Familiehuset som mannen hennes aldri rakk å fullføre ble satt opp på dugnad. Familien kunne flytte inn lille julaften 1980.

Dette er flotte eksempler på praktisk omsorg, men det var også familier som ble utelukket fra fellesskap. Noen forteller om tap av bekjentskaper og sosial status som viste seg å bare eksistere i kraft av mannens posisjon eller som parforhold. Man opplevde gjerne overdrevet mye oppmerksomhet den første tiden etter ulykken, som etterhvert gikk over til «glassblikk» på butikken.

Stillheten etterpå

Mange av Kielland-barna opplevde tausheten også utover den første akutte fasen. Tapet ble ikke snakket om, men de ble likevel minnet om det. Farsdagen er et vondt tema for mange av Kielland-barna. På skolene på åtti- og nittitallet fikk de aller fleste beskjed om å lage kort til far. De som ikke hadde far fikk dermed beskjed om å lage kort til farfar. Det smertet mange, og det smertet farfar, forteller Linda Sæbø fra Halsnøy.

Vi har også eksempler på at sorgen påvirker neste generasjon. Sofie Grundal Berland, sørger over en farfar som hun aldri fikk møte. Hun forteller at da de sang «en farfar i livet» av Odd Nordstoga på skolen gråt hun da hun kom hjem. Hun tenkte på pappaen sin som vokste opp uten far. Faren hennes, Thomas Berland forteller at datteren tar ut sorgen og åpner opp mer enn hva han selv gjorde da han vokste opp. Datteren hans snakker også med bestemor om sorgen, noe hun aldri snakket om da han var barn. Thomas Berlands refleksjon er at måten vi i dag deler sorg på er annerledes enn da han og de andre Kielland-barna vokste opp. Åtti-tallets væremåte å gå videre, prestere og tåle, ikke la sorgen vise og ta overhånd, ta det som en mann, var noe Kielland-barna møtte og har måttet ta med seg. Det er kanskje først i møte med neste generasjon man erkjenner tapet og forstår hva man har sørget over.

Åpenhet er også omsorg

Noe har vi lært. Sorgen kan vi åpne for og tapet kan vi snakke om nå, men den fortsatte lukketheten er ennå noe som smerter både Gudny Hansen fra Island og Terje Olsen fra Førresfjorden. Terje Olsen forteller at han har lest alt han har kommet over, men ingen har forklart han noe om ulykken da han vokste opp. Han har oppsøkt farens kolleger for å høre hvordan det var, og han har snakket med alle de han har møtt som har hatt noe å fortelle om ulykken og livet i Nordsjøen. Som barn spisset han ørene, og lyttet, men turte sjelden å spørre.

Han var med på minnesmarkering da han var åtte år for de som fikk sin grav på havet. Hans far Svein Ove Olsen var blant de tretti som ikke ble funnet. Han så for det meste bare buksebeina til de som var tilstede, men lyttet på hva de snakket om, hadde lyst å spørre, men turte ikke.

Vår nestekjærlighet må være mer enn varme ord og tanker. Den må bli rent praktisk…, sa Victor Andersson.

Den omsorgen Kielland-barna fortsatt trenger er respekt for at de ønsker svar på flere spørsmål. Respekt for at ubesvarte spørsmål fortsatt gnager.

Det er 40 år siden ulykken. Kielland-ulykken er en del av vår historie. 123 menn døde. Og fortsatt er Kielland-ulykken et stort sår. Hva skjedde og hvorfor? Det er et spørsmål som dukker opp – om igjen og om igjen. Hvorfor ble det egentlig slik? Og hvordan hadde det seg slik at ingen ble stilt til ansvar? Det er spørsmål mange av Kielland-barna reiser i dag.

Takk

Takk til dere som har delt historien med oss, og latt oss få innsyn i deres minner, og de konsekvensene det ga for deres liv og deres nærmeste, og gitt oss anledning til å dele deres refleksjoner med offentligheten – om det uopprettelige –  som skjedde 27. mars 1980.

 

Faktaboks: Kielland-nettverket har formulert 89 spørsmål som ble oversendt til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite våren 2019. Riksrevisjonen undersøker nå hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar når det gjelder årsaksforhold og ansvarsforhold omkring ulykken, implementering av tiltak og oppfølging av etterlatte og overlevende. Riksrevisjonen kommer med sin rapport våren 2021.

 

Kilder

Ellingsen, T. (2020, 7. mars). Kirsten ble alene med tre småbarn og boliglån. Agderposten, s. 1, 28-37.

King, H.G. (2020). Overlevende og etterlatte får fortelle. Stavanger Aftenblad. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/kultur/i/WbA0zk/overlevende-og-etterlatte-far-fortelle

Kongsnes, E. (2016, 5. november). Da mannen omkom bygde naboene huset. Stavanger Aftenblad, Magasin. Hentet fra

https://www.aftenbladet.no/magasin/i/v1G2L/da-mannen-omkom-bygde-naboene-huset

Paulsen, T. F. & M. Smith-Solbakken (Red.) (2017). RÅOLJE. Alexander L. Kielland ulykken (Red.)  Ringene i vannet. Stavanger: Hertervig Akademisk

Smith-Solbakken, M. (Red.). (2019). Bind 3: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som mistet. Stavanger: Available online at: UiS Shcolary Publishing Services. https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/book/10

Smith-Solbakken, M. (Red.). (2019). Bind 5: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som bestemte, støttet og var tilstede. Stavanger: UiS Scholary Publishing Services. Available online at: https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/book/11

Smith-Solbakken, M. (Red.) (2016). RÅOLJE. Alexander L. Kielland»-ulykken Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene. Stavanger: Hertervig Akademisk

Weihe, H-J. W. (2017). Prekenen (s. 178-181) I T. F. Paulsen & M. Smith-Solbakken (Red.) RÅOLJE. Alexander L. Kielland ulykken (Red.)  Ringene i vannet. Stavanger: Hertervig Akademisk