Hvem tjente godt på forsikringsoppgjørene?

Tekst: Carsten Syvertsen og Hans-Jørgen Wallin Weihe

De mange forsikringsoppgjørene etter Alexander L. Kielland havariet.

Norges største industrielle ulykke førte til et av etterkrigstidens største forsikringsoppgjør. Det var et oppgjør for plattformen som ble erklært for «total loss» og som senere ble senket på dypt vann nord for Stavanger: Avbruddsforsikringer for at kontrakter ikke kunne følges opp og tap av inntekter. Forsikringer for pårørende til de som hadde mistet livet eller blitt skadet og de som hadde blitt reddet. Mange av de som var med på ulykken hadde også private forsikringer og i noen tilfeller forsikringer gjennom sine bedrifter. Når en person var forsikret flere steder kunne det i noen tilfeller føre til avkortninger i utbetalinger.

Tallene vi oppgir er 1980-tall med omregnede tall til 2018, beløp i parentes.

De pårørendes og de som overlevedes erstatninger

Gard og Skuld var ansvarsselskap for personforsikringene. Gard var det som ble kalt for ledende selskap, vurderte sakene og sto for utbetalingene. I minnebanken fortelles det at Gards representant reiste rundt med en koffert full av penger. Selskapet forsøkte å oppsøke alle individuelt og hadde en avtale med LO om hvordan dette skulle skje.

Forsikringsmessig opererte man med gruppene barn, enker, foreldre og de overlevende.  Skadeerstatningsloven av 1969 var at skadelidte eller etterlatte skulle ha full erstatning for de tap de var påført. Skadelidte skulle etter reglene ha kompensert det tapet de fikk av ulykken. Tap av liv, eiendeler, tap av ervervsevne, fremtidige merutgifter og inntektsbortfall skulle kompenseres.  Det betydde at skadelidte økonomisk skulle ha samme økonomi som de hadde hatt om ulykken ikke hadde skjedd.

Tap av fremtidig inntektstap er vanskelig å beregne. Mange av de som omkom kunne ha fått en karriere og en øket lønn. Tapet var også avhengig av utdanning, posisjon og ansettelsesforhold. Det betydde at erstatningsbeløpene kunne variere betydelig.  Ved siden av standardiserte erstatninger ble det i flere tilfeller utbetalt individuelle beløp. Det siste skjedde gjerne ved at den som fikk utbetalingen fraskrev seg retten til å reise ytterligere krav.

Den standardiserte utbetalingene var til en enke var på 800.000 kroner (3.021.603), til barn under 20 år kr 50.000 (188.850) og til overlevende uten skader kr 25.000 (94.225). De 20 som var registrert med skader fikk erstatninger fra kr 50.000 (188.850) til kr 425.000 (1.605.226). Tallene bak er omregnet etter Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks til 2018 kronebeløp. I praksis fikk de fleste av enkene betydelig fratrekk i disse utbetalingene. Grunnen var blant annet framtidige pensjonsutbetalinger og fratrekk på grunn av andre forsikringer Av dem som har oppgitt beløp fikk mange utbetalinger på rundt 500.000 (1.888.502) og noen betydelige lavere. En av de yngste enkene fikk ikke utbetaling for ett av barna. Grunnen var at mannen hadde vært for ung til å adoptere et barn hun hadde fra tidligere.  Han hadde fungert som far for barnet og de var i gang med adopsjonsprosessen, men mannen døde et par dager før adopsjonen kunne iverksettes.

I praksis var det store variasjoner og det er kjent at flere de som gikk til sak for å få høyere beløp vant fram. De siste utbetalte erstatningene kom til etter forlik som ble hemmelighetstemplet og var betydelig høyere. Mange av de pårørende hadde behov for rask utbetaling og hadde ikke økonomi til å føre noen prosess mot forsikringsselskapet. De var unge med forsørgerbyrde og hadde ofte lån som måtte betjenes. I minnebanken er det eksempler på en unge enke med tre barn som sto uten penger hele påsken.  De best stilte hadde private livsforsikringer og noen hadde solid støtte fra venner og familie. Men, det er også eksempler på de som sto helt alene uten noen form for støtte inntil utbetalingene kom.

Belastningen med å være oljeenke

Flere av enkene forteller om belastende folkesnakk fordi folk trodde at de hadde fått store utbetalinger. I praksis hadde mange av dem vansker med å klare seg. Det var ikke lett med huslån, byggeprosjekter som var planlagt med stor egeninnsats og annen gjeld å få pengene til å rekke til. I minnebanken er det eksempel på barn som aldri kunne være med på fellesaktiviteter fordi det var for lite penger.

Erstatningssak mot Phillips Petroleum i USA

I alt 165 overlevende krevde erstatning fra Phillips Petroleum i USA.  Saken endte uten at kravet nådde frem. Søksmålet var sendt i noen dager for sent. Phillips brukte betydelige ressurser på å få kravet avvist. To av de avdøde som det ble søkt erstatning for var nordmenn som hadde amerikansk statsborgerskap. Familien valgte å stå solidarisk med de andre i søksmålet, men hadde nok hatt mulighet for å nå frem om disse sakene hadde vært fremmet uten at de sto sammen med de andre.

Utbetalingen til riggeier

Bak eierselskapet Stavanger Drilling sto rederiet Gowart-Olsen. Rederen Carsten Gowart-Olsen karakteriserer oppgjøret som en svært god butikk.  Gowart Olsen forteller i minnebanken: «Skipsaksjeselskapet Solvang (hvor 33 % ble eid av Gowart-Olsen-familien), eide 20 % av K/S Stavanger Drilling I. Solvang fikk rundt 70 millioner kroner. Det var en veldig gunstig situasjon. Erstatningen ble utbetalt i britiske pund, som hadde steget mye siden havariet – det var en betydelig valutagevinst pluss gode renter. Totalt sett var det et veldig gunstig oppgjør. Når det kommer til penger må alle tenke hva som er best for dem selv, og de man representerer. Enden på visen var at vi fikk erklært total loss.»

Forsikringspoolen og kravet om regress

Mange av forsikringsselskapene var re-forsikret i andre forsikringsselskap. Det var vanlig for å spre risiko ved større forsikringer. I slike tilfeller var det et forsikringsselskap som administrerte forsikringen på vegne av en det som blir kalt en forsikringspool. På bakgrunn av granskingen fra den norske granskingskommisjonen reiste operatørselskapet Phillips og den norske forsikringspoolen, representert av Storebrand, krav om regress, fra det franske verftet, konstruktøren og den faktiske utfører av konstruksjonen av staget som røk. I alt ble 30 underleverandører omfattet av søksmålet. Forsikringspoolen støttet seg på den norske granskingskommisjonens konklusjoner.  De ville ha pengene igjen for redningsaksjonen, produksjonstap, erstatninger til overlevende og omkomne, opprydding på feltet og for tap av riggen. Saken ble behandlet av den franske Handelsretten. Etter ti års behandling ble det i 1991 inngått et hemmelig forlik som enda ikke offentliggjort.

Et norsk tap

Forskere og journalister har i avslørt at det opprinnelige kravet fra eiere og operatørselskapet Phillips var på 700 millioner kroner (2 milliarder 644 millioner), mens det hemmelige forliket ga norske aktører en utbetaling på 6,5 millioner kroner (24 millioner 551.000,-). Resultatet var et tap for de norske saksøkerne. Tapet har i ettertid blitt bekreftet av advokat Georg Scheel, som administrerte det norske kravet. Utbetalingen var et symbolsk beløp for å få avsluttet saken og spare prosessutgifter. For partene betydde det hemmelige forliket at man unngikk ubehagelig publisitet.

Dårlige erstatninger til pårørende og overlevende og god butikk til riggeier

Rederen sa i samtalen i minnebanken at alle må «tenke hva som er best for dem selv, og de man representerer». Kapitalinteressene, rederen og de store selskapene visste å ivareta sine interesser. Noen av dem, blant annet Gowart-Olsen og andre som hadde investert i plattformen, tjente penger på ulykken.  Bak selskapet som eide plattformen sto det et konsortium av norske redere, men det var rederiet Gowart-Olsen som administrerte eierselskapet.

Det var langt verre for de som tapte sine pårørende i ulykken.  Noen hadde fagforeninger i ryggen, men disse var ikke spesielt offensive. De fulgte de standardiserte oppgjørene som gjaldt i andre saker. Det var ikke vanlig med store utbetalinger og mange av de som godtok de første tilbudene fikk lave erstatninger.  I en av de siste saker som ble reist, det såkalte begrensingssøksmålet som ble reist av advokat Pål Mitsem på vegne av 17 personer godtok Phillips alle krav. Saken ble derfor løst uten at det ble behandlet av retten og uten noen offentlig prosess. Selskapet var opptatt av å få satt sluttstrek for sakene.

Det var en annen tid

I dag er det utenkelig med forsikringsfolk som gir oppgjør kontant fra en koffert med penger, men i 1980 var det flere som fikk oppgjør på den måten.  På den tiden brukte folk sjekkhefte og det var ikke digitale betalingsløsninger. Det var vanlig med kontant betaling.  Det kunne ta tid å få ordnet med å få tilgang på ektefellens midler og mange var vant til at mannen tok ut kontanter til husholdningsutgifter. Flere av kvinnene som mistet sine menn var hjemmeværende og mange hadde ingen utdanning. Mange hadde ikke telefon og det var kommunikasjon pr brev, ved besøk eller via en telefon hos en nabo som hadde telefon.

LO advokat Karl Nandrup Dahl (1931 – 2015) førte erstatningssaker etter Jotun brannen i 1976, asbestoppgjøret i Norcem, saken for kreftrammede nikkelarbeidere ved Falconbridge og etter Alexander L. Kielland ulykken. Hans arbeid var avgjørende for at vi fikk en lov om yrkesskadeforsikring. En av NHO-advokatene skal ha sagt «En ulykke kommer sjelden alene – etter den kommer Karl Nandrup Dahl». Kampen for erstatning for de som mistet sine var viktig for hele fagbevegelsen, men kampen for å få erstatning for de som hadde overlevd møtte mindre forståelse. Det var ikke tradisjon for at de som overlevde et havari på sjøen fikk erstatning. Kielland ulykken ble viktig for utviklingen av erstatninger framover og dokumentasjonen som kom om senvirkninger av ulykkesbelastninger gjorde at slike krav møtte større forståelse.

Bedriftsoppgjøret, at plattformen ble erklært «total loss» og senkningen er en egen historie. Forsikringsselskapenes rolle med re-forsikringer og egne investeringer gjorde også at noen av dem fikk en dobbeltrolle. De hadde investert i selskaper som skulle ha erstatning. Dermed kunne de risikere å få en egen interesse av oppgjørene.

Referanser

Kjønstad, Asbjørn (1985). Erstatning for tap av forsørger. Lov og Rett, 1985 (02), side 67 – 111.

Kristiansen, Gerd (2015, 25/8). Nekrolog Karl Nandrup Dahl. Aftenposten.

Skedsmo, K. (1982). Erstatningsoppgjøret etter «Alexander L. Kielland»-ulykken: en sammenligning av oppgjørsmodellen med gjeldende norsk erstatningsrett. Særavhandling Oslo: Universitet i Oslo.

Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 5. Vi som bestemte, støttet og var tilstede. Stavanger: Universitet i stavanger. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services

Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 4. Vi som arbeidet og vi som var arbeidsgivere. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services

Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 3. Vi som mistet. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services

Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 2. Vi som reddet, berget og etterforsket. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services

Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 1. Vi som overlevde. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services

Smith-Solbakken, Marie (2016). «Alexander L. Kielland» – ulykken. Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Smith-Solbakken, Marie og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2019). Alexander L. Kielland- ulykken 1980. Fortielsen og forbitrelsen. I Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Årbok 2019. Oslo: Universitetsforlaget, side 189 -213.

Statistisk sentralbyrå Konsumpris kalkulator (tilgjengelig på nett)

Tungland, Else og Gowart-Olsen, Carsten (2018). Rederi dynastiet. Stavanger: Jæren forlag