Kielland-bøkene

Tekst: Frode Fanebust

Gjennom førti år er det skrevet ganske mye og ganske variert sakprosa om Kielland-ulykken.

Nordsjøtragedien

Bernt Eggen og Håkon Gundersen (red.), (Pax)

Selv med et kobbel av medforfattere er det bemerkelsesverdig at den første boken om Alexander Kielland-katastrofen var klar for publikasjon allerede i midten av april 1980, bare uker etter selve hendelsen. Det smått utrolige er imidlertid hvor mye kunnskap man klarte å få inn mellom to permer allerede på dette tidspunktet. Om man da ikke vil vri på det og si at det er forstemmende at man i de neste 40 årene ikke kom så mye videre …

Jo da, dette er en bok som er både sint og rød, og som har sin egen slagside. Men her er intervjuer med overlevende, fotografier, hendelsesforløp, årsaksanalyse og temmelig treffsikker systemkritikk rettet mot samrøret av kommersielle interesser og myndigheter som bidro til å gjøre en ulykke til en katastrofe. Selv tildekking og ansvarsfraskrivelse analyseres nærmest i sanntid!

Det som i ettertid skjemmer boken, er at Kielland-tragedien så åpenbart brukes når den heves som fane i den politiske kampen mot utbygging av oljevirksomheten nord for 62 breddegrad.

Katastrofe i Nordsjøen

Per Ståle Lønning og Aage Enghaug (Dreyer)

Katastrofe i Nordsjøen bærer preg av å være skrevet før granskningskommisjonen kom med sin rapport og sine konklusjoner. Temaet er selve ulykken, med en kronologisk beretning fra det begynner å ruske seg til med været på formiddagen den 27. mars frem til minnegudstjenesten i Førdesfjorden den 1. april.

Forfatterne holder seg på en respektfull halvdistanse, og legger ikke tanker eller ord i hodet eller munnen på noen. De forsøker bare, etter beste evne og ut fra den informasjonen som foreligger, å fortelle hva som faktisk hendte da 123 mennesker omkom i Norges verste arbeidsulykke. Også denne boken ble utgitt allerede i 1980, men er ellers alt det Nordsjøtragedien ikke er: sober, refererende, forsiktig og tilnærmet apolitisk. Med dagens frie tilgang på Bokhylla.no er anbefalingen for den som vil begynne med begynnelsen klar og enkel: Les begge!

Gjenferd i Nordsjøen

Bjørn Nilsen (Cappelen)

Tre år etter Nordsjøtragedien kaster Bjørn Nilsen all forsiktighet på sjøen, tar grep om storslegga med de sterke, trælete journalist- og visesangernevene og dundrer til i et kampskrift som nok er ment å forene arbeidere på hav og land. Uten noteapparat, men med mye selvskrevet dialog av den mest dramatiske sort, selv når ingenting skjer: ”Dei e så flade så danseplatta i sjøen” forteller en stemme – antakelig sørlandsk, men ellers helt uten navn, kropp eller sted – om de franske Pentagone-plattformene. Skjønt noe ondt er i vente, kan ukjente vestlendinger fortelle om lydene fra sprukket stag: ”Franskmannen e ude og slår med sleggjo igjen, gliste folk det vekk”.

Tematisk går Nilsen videre med blant annet forsikringsoppgjøret til pårørende og snuingen av Kielland-vraket. Det er slett ikke uinteressant, men kombinasjonen av brennende engasjement og dikterisk frihet uten kildebelegg svekker troverdigheten. Det er når Nilsen mot slutten faktisk går til kildene, nærmere bestemt til granskningskommisjonens rapport, og plukker den fra hverandre sitat for sitat, at man ser hvilken bombe denne boken kunne ha blitt.

”Kielland” – Fra havari til snuing

Dan Tagesen, Jonas Friestad og Alf Axelsen (Dreyer)

I denne billedboken fra 1983 er tekstenes oppgave å forklare og kommentere det vi ser. Det lykkes man meget godt med, der sobre fotografier i toner av grått forteller noe om selve havariet og mye om snuoperasjonene etterpå. Vi tas med på både den mislykkede operasjonen og den som lyktes, fra tauing inn i fjordene til de etterlattes avskjedsseremonier etter snuingen.

Det er noe ryddig og riktig med en bok som velger sitt tema og sin vinkling og gjennomfører uten sidesprang. Virkeligheten er gjerne mer rotete og paradoksal: Omtrent samtidig med at denne boken gikk i trykken som et skriftlig minnesmerke for snuingen, ble vraket av Alexander Kielland-plattformen hastig senket i Nedstrandsfjorden.

Sabotasjen mot ”Kielland”

Ole Østlund (FALK forlag)

Hadde det ikke vært nettopp for den forhastede senkingen, ville det neppe vært noe grunnlag for denne boken fra 1992. I det ytre er det en digresjonsfylt fortelling om organisasjonsbygging, korrupsjon, privat økonomisk fallitt, eksplosjon, sabotasje, narkotikasmugling, seiling, Kong Olav, CIA og internasjonal storpolitikk – og hvordan alt dette henger sammen med en plattform som kantrer i Nordsjøen. Slik kan den leses som et konspirasjonsoppkok omtrent uten like innenfor norsk sakprosa.

Alternativt, og mer mellom linjene, handler boken om den knusende emosjonelle byrden som mange måtte bære etter Kielland-katastrofen, også utenfor kretsen av pårørende. I kjølvannet av ulykken havarerte ekteskap, og barn mistet sine fedre når fedrene selv mistet ankerfestet og drev bort fra familie og venner. Også det var en tragedie.

”Alexander L. Kielland”-ulykken: Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene

Marie Smith-Solbakken (red.), (Hertervig)

Selv om Kielland-katastrofen har vært inkludert som tema i en rekke bøker, skulle det gå helt frem til 2016 før noen – spesifikt historikeren Marie Smith-Solbakken og fotografen Tord F. Paulsen i spissen for en rekke skribenter – gjorde noe nyskapende. Et meget omfattende intervjuarbeid ble skrevet ut og ordnet slik at ulike grupper selv kunne få komme til orde, blant annet overlevende, pårørende, faglige representanter og redningsapparat. Resultatet ble en polyfoni: et faghistorisk prosjekt der stemmer veves sammen i én fortelling.

Samtidig gikk noen historikere i arkivene, som da Christer Daatland og Hans-Jørgen Wallin Weihe sammenlignet norsk og britisk håndtering av katastrofer offshore. Ikke minst avslørte Ellen Kongsnes på skup-verdig vis det hemmelige forliket som i 1991 ble inngått i Frankrike mellom verftet, Phillips Petroleum og forsikringspoolen – et forlik som torpederte den offisielle forklaringen fra den norske granskningskommisjonen. Som den norske sakfører Scheel sier i intervju med Kongsnes: ”Konklusjonen (fra ekspertpanelet) var at franskmennene ikke hadde feilkonstruert plattformen, eller hadde noen skyld i ulykken. I praksis betydde det at vi tapte saken.”.

”Alexander L. Kielland”-ulykken: Ringene i vannet

Tord F. Paulsen og Marie Smith-Solbakken (red.), (Hertervig)

I bind 2 fra Råolje-prosjektet er det Tord F. Paulsens fotografier som får skinne, satt sammen med klipp fra intervjuer av dem som er avbildet og innrammet av korte tekster fra flere bidragsytere. Det er også lengre essay der berørte ser katastrofen fra ulike synsvinkler.

Opplevelsene fra selve ulykken er med også her. Men hovedsakelig er dette slik tittelen indikerer, fortellingen om hvilke følger katastrofen fikk. Hva skjedde etterpå, i familien, i Nordsjøen, i bransjen, i olje-Norge? Gjennom bildene og sitatene illustreres tydelig at selv om det snart er førti år siden selve hendelsen, så er den ikke en uforanderlig ting som er pakket ned og låst inne i historiens kjellerbod. For mange innebærer Kielland-katastrofen et traume, en sorg eller et savn de fortsatt lever med.

Alexander L. Kielland-ulykken: Tragedien, spillet og hemmelighetene som kunne ha veltet en oljenasjon

Tommas Torgersen Skretting (Kagge)

Men er det slik at Kielland-ulykken faktisk hender akkurat nå? Det kan man få inntrykket av i Torgersen Skrettings bok (2019), som på journalistisk vis gjennomgående er skrevet i historisk presens. Og som, må man kanskje legge til, er utstyrt med noe av et ”clickbait” som tittel. For er det egentlig en bok om ”spillet og hemmelighetene”? Og kunne faktisk en plattform som veltet også ha veltet en oljenasjon?

Nei, dette er en bok som først og fremst handler om mulige årsaker bak selve ulykken, og som ut fra kjente argumenter lander på en av hypotesene som ble omtalt i Eggen og Gundersens bok i april 1980. Og nei, det er ikke noe verken i Kielland-katastrofen, den historiske konteksten fra 1980 eller i Torgersen Skrettings egen bok som indikerer at norsk oljevirksomhet kunne ha ”veltet”. Derimot er det velkjent at en regjering kunne ha valgt å gå av, og godt mulig at oljevirksomhet nord for 62. breddegrad kunne ha blitt forsinket. Men at det gynger både på havet og i politikken, det er ingen nyhet.

Kielland – basert på historien til de som var der

Else M. Tungland, Marie Smith-Solbakken og Ellen Kongsnes (Kiellandnettverket)

Denne boken, fersk fra trykkeriet i forbindelse med at det i år er førti år siden katastrofen, er basert på det enorme intervjuarbeidet som ble gjort i forbindelse med Råolje-prosjektet. Men mens det prosjektet var et akademisk arbeid som resulterte i flere vitenskapelige publikasjoner, er dette en bok der de involverte – overlevende, pårørende, redningsapparat, granskere, fagforening, politikere – får komme til orde uten historikernes innramming og fortolkning.

Resultatet er en enorm emosjonell kraft og en pageturner av en dokumentarbok som griper om hjertet og klemmer til. Det er umulig å ikke bli berørt når stemmene til de som opplevde katastrofen på nær hold – og som fortsatt på ulike måter lever med den – stiger opp fra hver side. Dette er mikrohistoriens styrke. Så må man leve med at forklaringskraften på et mer tradisjonelt plan blir mindre. Mer enn en bok om hva som faktisk hendte, samles fragmenter av katastrofen her i en fortelling om liv som ble endret for alltid.