Hvorfor fortsatt minnes?

Tekst: Else M. Tungland. Foto: Mette Møllerop.

Gud gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

(Reinhold Niebuhr, 1934)

Kiellandulykken for 40 år siden etterlot et savn som mange fortsatt bærer med seg.

Forventninger som ikke ble oppfylt. Drømmer som gikk i grus. Tomme stoler rundt middagsbord, fotballkamper uten far på sidelinjen, høytider der det alltid var en som manglet, hverdager og liv som ble endret. Hvorfor fortsatt minnes denne grusomme tragedien 40 år etter? Kan det ikke snart være nok?

Hadde du spurt meg for 5 år siden ville jeg sagt ja, men noe har fått meg til å skifte mening. De siste årene har jeg vært med å samle inn historiene til de som var involvert i ulykken. Historiene til nesten 300 personer er nå nedtegnet og samlet i en Minnebank som administreres av Universitetet i Stavanger. Dette arbeidet har overbevist mange om at det er flere grunner til at Alexander L. Kiellandulykken fortsatt er aktuell.

Behov for svar

For det første er det spørsmålene om selve ulykkesårsaken. Kielland er en ulykke som ikke helt har villet slå seg til ro.  Det har hele tiden har vært stilt spørsmål ved den offisielle årsaken. Har vi fått vite alt? Er det holdt tilbake informasjon? Var dette en varslet ulykke?

Det er viktig at alle steiner snus så vi kan stole på at sannheten har kommet fram, at ansvaret for ulykken plasseres og vi som samfunn kan ta lærdom av feilene som ble begått. Riksrevisjonen ser nå på ulykken på ny og arbeidet deres vil forhåpentligvis gi oss flere svar. Dette er en kamp mange fortsatt synes det er viktig å kjempe.

Men behovet for å vite er også sterk på et mer personlig plan.

Verre å ikke vite

Et av argumentene for å senke plattformen etter ulykken var at «nå må de pårørende få ro».  Sørgende enker ble tilbudt taushet og valium. Dette var i en tid da store gutter ikke gråt, i hvert fall ikke uten en betydelig mengde alkohol innabords. Barn skulle skånes og historien om ulykken forties. Alt ble gjort i beste mening.

Det er mange som har forsøkt å glemme, og som med vekslende hell har klart det. Våre samtaler med involverte i ulykken viste at det også er mange pårørende som slett ikke ønsker å glemme, men tvert i mot ønsker å vite mest mulig. Hva gjorde far de siste minuttene av livet sitt? Hva hadde han på seg? Hvem snakket han med? Hva spiste han? Slike detaljer er viktige for mange.

Hvorfor er det slik?

Her tror jeg det kan være nyttig å skille mellom det vi husker og det vi vil minnes.

Det vi husker er tanker om det som har skjedd eller ting vi har blitt fortalt. Tanker kommer og går ustoppelig, selv om vi forsøker å glemme. Det er slik vi er laget. Flukt fra de ubehagelige tankene hjelper sjelden. Fortielsen og fornektelse innhenter deg. Det er slitsomt. Det tapper deg for energi. Det er fortærende. Det setter seg i kroppen. Om natten blir tankene til mareritt som ikke gir seg. Mange har hatt det slik. Både overlevende som så kollegaer bli revet i stykker eller forsvinne i bølgene, hjelpeløse tilskuere fra naboplattformen, de som reddet og berget, og ikke minst de som mistet sine kjære. Det var sterke opplevelser for mange og mye man gjerne vil glemme.

Det vi minnes er derimot det vi aktivt ønsker å huske. Det vi velger å tenke på fordi det gjør oss glade, tilfredse, sentimentale – ting vi føler at gjør oss godt. Minner er viktige. Det er slike tanker som former oppfattelsen av oss selv. Historiene om flokken vi tilhører. Minner som knytter oss til fellesskapet og plasserer oss i verden og i relasjon til andre. Når noen du er glad i dør ønsker vi å minnes det som var  fint. Vi tar minnene om det som har vært med oss inn i framtiden, til nye generasjoner og plasserer dermed oss selv i den store sammenhengen. Minnene om de som ikke er her lenger lever videre i oss. Så lenge vi holder liv i minnene er de udødelige.

Den velmenende tausheten som mange opplevde etter Kiellandulykken frarøvet mange de gode minnene. Noen beskriver nærmest en hunger etter å få vite mest mulig om hva som skjedde. Ting og små detaljer om det som kan fylle ut fortellingen om far ble veldig viktige. Støvlene hans, verktøyskapet, et utslitt kassettbånd med stemmen hans, en fjern kollega som kanskje visste hvilke vitser han likte. Det blir på samme måte som et barn som har vokst opp uten sine biologiske foreldre. På ett eller annet tidspunkt i livet  kommer gjerne et sterkt ønske om å treffe sitt biologiske opphav. For mange er det viktig å vite hvordan far var, hvordan han levde og hvordan han døde.  Dette er viktig også for de som var så små da far omkom at de ikke har så mange egne minner.

Et sterkt eksempel på dette er et søskenpar som var 3 og 6 år da de mistet sin far i Kiellandulykken. Historien de hadde blitt fortalt var at far ble reddet opp på en flåte, men at han hoppet i sjøen igjen. I arbeidet med innsamling av historier til Minnebanken snakket vi med de som var i redningsbåten, som tok opp folk fra flåten der far deres var. De hadde en litt mer utfyllende historie om det som skjedde. En skipsmekaniker husket godt mannen i hvit t-shirt. Det var han som holdt flåten inntil båten så kameratene kunne klatre opp stigen først. Da det var hans tur til å gå ombord var det ingen som holdt båten, og flåten drev bort. Det var da han hoppet i sjøen, for å svømme bort til redningsbåten. Det klarte han ikke. Bølgene var for store og han forsvant i havet. Historien endret seg. Far var ikke en som sviktet da det gjaldt som mest, men en helt og redningsmann.

Skipsmekanikeren som fortalte dette hadde aldri greid å glemme mannen de ikke klarte å redde. Det var ikke noe godt minne. Men hans tilbakevendende mareritt ble omskapt til et godt minne for barna til han som druknet.  Historien om en far som omkom fordi han reddet sine kamerater. Taushet er ikke alltid det beste.

I Japan har de en form for kunst som kalles Kintsuki, der kunstneren setter sammen ødelagt keramikk. Skårene limes sammen med smeltet gull. Resultatet blir gjerne noe vakrere og mer robust enn det som gikk i stykker. Denne formen for kunst  blir gjerne brukt som et symbol på livet. På et eller annet tidspunkt opplever de fleste av oss at det går i knas. Når slikt skjer kjennes smerten, men i stedet for å bli gående å vasse rundt i skårene kan vi plukke opp bitene, sette dem sammen igjen og forsegle skårene med gull.  De som mestrer denne livskunsten kommer gjerne styrket ut av de verste prøvelser.

Men en forutsetning for å pusle sammen livet sitt igjen er at man har en rimelig kontroll på skårene og finner noe som henger i hop.

Noen omkomne ble aldri funnet. Flere som var barn da far ble borte forteller at de lagde sine egne fortelleringer for å fylle ut historien som manglet. Noen hadde fantasier om at far hadde strandet på en stålholme, eller at han hadde rekt i land i England og ikke fant veien hjem igjen. Andre sendte flaskepost, snakket med far ved havet og laget seg ritualer som etterhvert ble til gode minner om far.

Men når alt for mange biter mangler i historien kan det være vanskelig å komme videre. For noen er det fortsatt for mange ubesvarte spørsmål i Kiellandulykken til at de kan la den ligge.

Kielland et symbol

Til slutt vil jeg ta med enda en grunn til å minnes. Kiellandulykken framheves ofte som et veiskille for HMS arbeid. Etter ulykken ble det gradvis store endringer både offshore og i landbasert virksomhet. Det er dessverre slik at det ofte er ulykker som framtvinger nødvendige endringer. Mange mener derfor at det er viktig å fortsatt ha Kiellandulykken friskt i minne, så vi ikke sløvner hen, så vi ikke med jevne mellomrom må oppleve nye storulykker for å settes på riktig spor igjen.

Følger vi tankegangen over blir Kielland nærmest som et symbol med samme funksjon som   et kranium i barokk kunst på 1600-tallet. Dødninghoder var et hyppig innslag på malerier fra denne perioden. Dette var i en tid da menneskenes livsholdning kan karakteriseres med de to latinske uttrykkene Carpe Diem, som betyr ‘Grip dagen’, og Memento mori, som betyr ‘Husk at du skal dø’.

Kielland var et menneskeskapt univers som gikk under, et symbol på hva som kan gå galt i menneskers jakt på velstand, vinning og profitt. I en tid med klimaendringer der menneskeskapte katastrofer truer i horisonten er det kanskje viktigere enn noen gang å bli minnet om at vi er sårbare. Livet er skjørt. Vi ikke er udødelige. Alt kan bli borte i morgen.

Det er ennå mye å lære av Kiellandulykken.

Pappa reiste på jobb i Nordsjøen som nygift, og så dør han og med tre små barn hjemme. Ta ikke noe for gitt. Livet kan snu seg fort. Vi er derfor veldig bevisste på å fortelle hverandre at vi er glade i hverandre. Jeg legger meg aldri på kvelden før jeg har sagt til ungene mine at jeg er glad i de. Sover de, går jeg inn til de og stryker de på kinnet og sier det til de mens de sover. Det gjør jeg alltid. Det har jeg alltid gjort.

Ole Kristian Skomedal (4 år), sønn til omkomne Tom Arne Skomedal

Kilder:  Minnebank Alexander L. Kiellandulykken.

https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/series/Kielland