Medlemsblad for sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren
Forsidefoto: Overlevende intervjues av New York Times. Bildet ble kjøpt på auksjon av Tomas Jackobsen og gitt til Kielland-nettverket. Utgitt av SAFE magasinet, april 2020.
Ansvarlig redaktør: Hilde-Marit Rysst
Redaktør: Mette Møllerop
Layout: Eirin Aske ved Kai Hansen Trykkeri
Repro og trykk: Kai Hansen Trykkeri
Tekst: Else M. Tungland. Foto: Mette Møllerop.
Gud gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
(Reinhold Niebuhr, 1934)
Kiellandulykken for 40 år siden etterlot et savn som mange fortsatt bærer med seg.
Forventninger som ikke ble oppfylt. Drømmer som gikk i grus. Tomme stoler rundt middagsbord, fotballkamper uten far på sidelinjen, høytider der det alltid var en som manglet, hverdager og liv som ble endret. Hvorfor fortsatt minnes denne grusomme tragedien 40 år etter? Kan det ikke snart være nok?
Hadde du spurt meg for 5 år siden ville jeg sagt ja, men noe har fått meg til å skifte mening. De siste årene har jeg vært med å samle inn historiene til de som var involvert i ulykken. Historiene til nesten 300 personer er nå nedtegnet og samlet i en Minnebank som administreres av Universitetet i Stavanger. Dette arbeidet har overbevist mange om at det er flere grunner til at Alexander L. Kiellandulykken fortsatt er aktuell.
For det første er det spørsmålene om selve ulykkesårsaken. Kielland er en ulykke som ikke helt har villet slå seg til ro. Det har hele tiden har vært stilt spørsmål ved den offisielle årsaken. Har vi fått vite alt? Er det holdt tilbake informasjon? Var dette en varslet ulykke?
Det er viktig at alle steiner snus så vi kan stole på at sannheten har kommet fram, at ansvaret for ulykken plasseres og vi som samfunn kan ta lærdom av feilene som ble begått. Riksrevisjonen ser nå på ulykken på ny og arbeidet deres vil forhåpentligvis gi oss flere svar. Dette er en kamp mange fortsatt synes det er viktig å kjempe.
Men behovet for å vite er også sterk på et mer personlig plan.
Et av argumentene for å senke plattformen etter ulykken var at «nå må de pårørende få ro». Sørgende enker ble tilbudt taushet og valium. Dette var i en tid da store gutter ikke gråt, i hvert fall ikke uten en betydelig mengde alkohol innabords. Barn skulle skånes og historien om ulykken forties. Alt ble gjort i beste mening.
Det er mange som har forsøkt å glemme, og som med vekslende hell har klart det. Våre samtaler med involverte i ulykken viste at det også er mange pårørende som slett ikke ønsker å glemme, men tvert i mot ønsker å vite mest mulig. Hva gjorde far de siste minuttene av livet sitt? Hva hadde han på seg? Hvem snakket han med? Hva spiste han? Slike detaljer er viktige for mange.
Her tror jeg det kan være nyttig å skille mellom det vi husker og det vi vil minnes.
Det vi husker er tanker om det som har skjedd eller ting vi har blitt fortalt. Tanker kommer og går ustoppelig, selv om vi forsøker å glemme. Det er slik vi er laget. Flukt fra de ubehagelige tankene hjelper sjelden. Fortielsen og fornektelse innhenter deg. Det er slitsomt. Det tapper deg for energi. Det er fortærende. Det setter seg i kroppen. Om natten blir tankene til mareritt som ikke gir seg. Mange har hatt det slik. Både overlevende som så kollegaer bli revet i stykker eller forsvinne i bølgene, hjelpeløse tilskuere fra naboplattformen, de som reddet og berget, og ikke minst de som mistet sine kjære. Det var sterke opplevelser for mange og mye man gjerne vil glemme.
Det vi minnes er derimot det vi aktivt ønsker å huske. Det vi velger å tenke på fordi det gjør oss glade, tilfredse, sentimentale – ting vi føler at gjør oss godt. Minner er viktige. Det er slike tanker som former oppfattelsen av oss selv. Historiene om flokken vi tilhører. Minner som knytter oss til fellesskapet og plasserer oss i verden og i relasjon til andre. Når noen du er glad i dør ønsker vi å minnes det som var fint. Vi tar minnene om det som har vært med oss inn i framtiden, til nye generasjoner og plasserer dermed oss selv i den store sammenhengen. Minnene om de som ikke er her lenger lever videre i oss. Så lenge vi holder liv i minnene er de udødelige.
Den velmenende tausheten som mange opplevde etter Kiellandulykken frarøvet mange de gode minnene. Noen beskriver nærmest en hunger etter å få vite mest mulig om hva som skjedde. Ting og små detaljer om det som kan fylle ut fortellingen om far ble veldig viktige. Støvlene hans, verktøyskapet, et utslitt kassettbånd med stemmen hans, en fjern kollega som kanskje visste hvilke vitser han likte. Det blir på samme måte som et barn som har vokst opp uten sine biologiske foreldre. På ett eller annet tidspunkt i livet kommer gjerne et sterkt ønske om å treffe sitt biologiske opphav. For mange er det viktig å vite hvordan far var, hvordan han levde og hvordan han døde. Dette er viktig også for de som var så små da far omkom at de ikke har så mange egne minner.
Et sterkt eksempel på dette er et søskenpar som var 3 og 6 år da de mistet sin far i Kiellandulykken. Historien de hadde blitt fortalt var at far ble reddet opp på en flåte, men at han hoppet i sjøen igjen. I arbeidet med innsamling av historier til Minnebanken snakket vi med de som var i redningsbåten, som tok opp folk fra flåten der far deres var. De hadde en litt mer utfyllende historie om det som skjedde. En skipsmekaniker husket godt mannen i hvit t-shirt. Det var han som holdt flåten inntil båten så kameratene kunne klatre opp stigen først. Da det var hans tur til å gå ombord var det ingen som holdt båten, og flåten drev bort. Det var da han hoppet i sjøen, for å svømme bort til redningsbåten. Det klarte han ikke. Bølgene var for store og han forsvant i havet. Historien endret seg. Far var ikke en som sviktet da det gjaldt som mest, men en helt og redningsmann.
Skipsmekanikeren som fortalte dette hadde aldri greid å glemme mannen de ikke klarte å redde. Det var ikke noe godt minne. Men hans tilbakevendende mareritt ble omskapt til et godt minne for barna til han som druknet. Historien om en far som omkom fordi han reddet sine kamerater. Taushet er ikke alltid det beste.
I Japan har de en form for kunst som kalles Kintsuki, der kunstneren setter sammen ødelagt keramikk. Skårene limes sammen med smeltet gull. Resultatet blir gjerne noe vakrere og mer robust enn det som gikk i stykker. Denne formen for kunst blir gjerne brukt som et symbol på livet. På et eller annet tidspunkt opplever de fleste av oss at det går i knas. Når slikt skjer kjennes smerten, men i stedet for å bli gående å vasse rundt i skårene kan vi plukke opp bitene, sette dem sammen igjen og forsegle skårene med gull. De som mestrer denne livskunsten kommer gjerne styrket ut av de verste prøvelser.
Men en forutsetning for å pusle sammen livet sitt igjen er at man har en rimelig kontroll på skårene og finner noe som henger i hop.
Noen omkomne ble aldri funnet. Flere som var barn da far ble borte forteller at de lagde sine egne fortelleringer for å fylle ut historien som manglet. Noen hadde fantasier om at far hadde strandet på en stålholme, eller at han hadde rekt i land i England og ikke fant veien hjem igjen. Andre sendte flaskepost, snakket med far ved havet og laget seg ritualer som etterhvert ble til gode minner om far.
Men når alt for mange biter mangler i historien kan det være vanskelig å komme videre. For noen er det fortsatt for mange ubesvarte spørsmål i Kiellandulykken til at de kan la den ligge.
Til slutt vil jeg ta med enda en grunn til å minnes. Kiellandulykken framheves ofte som et veiskille for HMS arbeid. Etter ulykken ble det gradvis store endringer både offshore og i landbasert virksomhet. Det er dessverre slik at det ofte er ulykker som framtvinger nødvendige endringer. Mange mener derfor at det er viktig å fortsatt ha Kiellandulykken friskt i minne, så vi ikke sløvner hen, så vi ikke med jevne mellomrom må oppleve nye storulykker for å settes på riktig spor igjen.
Følger vi tankegangen over blir Kielland nærmest som et symbol med samme funksjon som et kranium i barokk kunst på 1600-tallet. Dødninghoder var et hyppig innslag på malerier fra denne perioden. Dette var i en tid da menneskenes livsholdning kan karakteriseres med de to latinske uttrykkene Carpe Diem, som betyr ‘Grip dagen’, og Memento mori, som betyr ‘Husk at du skal dø’.
Kielland var et menneskeskapt univers som gikk under, et symbol på hva som kan gå galt i menneskers jakt på velstand, vinning og profitt. I en tid med klimaendringer der menneskeskapte katastrofer truer i horisonten er det kanskje viktigere enn noen gang å bli minnet om at vi er sårbare. Livet er skjørt. Vi ikke er udødelige. Alt kan bli borte i morgen.
Det er ennå mye å lære av Kiellandulykken.
Pappa reiste på jobb i Nordsjøen som nygift, og så dør han og med tre små barn hjemme. Ta ikke noe for gitt. Livet kan snu seg fort. Vi er derfor veldig bevisste på å fortelle hverandre at vi er glade i hverandre. Jeg legger meg aldri på kvelden før jeg har sagt til ungene mine at jeg er glad i de. Sover de, går jeg inn til de og stryker de på kinnet og sier det til de mens de sover. Det gjør jeg alltid. Det har jeg alltid gjort.
Ole Kristian Skomedal (4 år), sønn til omkomne Tom Arne Skomedal
Kilder: Minnebank Alexander L. Kiellandulykken.
https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/series/Kielland
Da jeg våknet, lå jeg flytende i vannet, alene, så ingenting. En knust båt kom drivende. Om bord satt en mann i bare truse.
Det var Oskar J. Olsen fra Åkra. Jeg veltet meg om bord. Vi fant noen søppelsekker som vi kledde på oss for å holde vinden ute. Blåfargen som var på innsiden av sekkene, ble sittende fast på huden min i mange uker etterpå. En flåte fra «Edda» kom flytende og kolliderte med oss. Der var det tre personer om bord. Dermed var vi fem. Det var blitt mørkt.
En lyskaster fra supplybåten «Safe Truck» fanget oss. Om bord i flåten var stemningen absurd. Vi fem som hadde kommet oss om bord, hadde ingen begreper om fare lenger. Kjente ingen redsel og prøvde å vinke vekk supplybåten. Vi hadde det jo varmt og godt.
Oddbjørn Lerbrekk, helikoptervakt, Stavanger Drilling
Fikk øye på en flåte som lå og dreiv. Jeg heiv ut en hiveline. Gjorde et par forsøk, så fikk de tak i den. En av karene fikk dradd flåten inn til losleideren. Det blåste mye, noen og førti knop. Fire klatret opp. Den femte mistet vi. Det var han som holdt flåten inntil skutesiden slik at de andre kunne klatre opp leideren. Han var bare i truse og hvit t-skorte. Da han slapp tauet for selv å klatre opp leideren, dreiv flåten bort fra båten. Det var mye sjø. Han hoppet for å svømme bort til oss. Leif Ødegård klatret ned leideren for hjelpe han, men da var han borte.
Alf Magne Skeime, skipsmekaniker, «Safe Truck»
Jeg ble lagt ned på lugar. Vi frøys jo. Vi fikk en varm dusj, og vi stod på rekke og rad i dusjen. Oddbjørn Lerbrekk sa: «Oskar, klyp meg i armen, jeg tror ikke vi har overlevd dette her» – men vi hadde overlevd.
Oskar J. Olsen, tårnmann, Stavanger Drilling
40 mann sitter og spiser. Det klirrer i tallerkener og bestikk. Det kom et dunk, brak og et smell. Alt blir stille, alle tenker at dette var litt av et vær. Så begynner de å spise igjen. Et par minutter etter kommer et nytt dunk, og det blir litt stille igjen, ulv, ulv, skal det fortsette sånn? Så etter litt renner plattformen over på sida og alt blir feid nedover, glass og tallerkener, gryter – alt i hop ramla. Da tenkte jeg at nå bare må jeg komme meg ut.
Theis Salvesen, catering, Dolphin Services
Vi var heldige på et vis, fordi plattformen datt samme vei som døråpningen. Vi skled i frityrolje og vann mot døråpningen. «Herregud vi skulle hatt survival suit», tenkte jeg. «Dægern den ligger på rommet på lugaren», så jeg lot det være.
Helge Georg Knutsen, rørleggerformann, AS Nymo, OiS
Alt som var løst, kom rasende nedover, mat, saus, gryter, tallerkener og softismaskinen. Alt havnet på golvet. Det var forferdelig sleipt og glatt, og vi sklei rundt. Det var nesten umulig å komme seg oppover. Heldigvis var bordene skrudd fast. Vi dro oss opp langs dem.
Gunnar Guttormsen, elektriker, klubbformann, Stelco, HGD
Blir stående i kø oppover langs leideren. Jeg er i bare underbuksa. Redningsvester blir sendt bakover. Jeg får den siste. Han bak meg får ikke vest. Det er en fra Telemark som bodde i Kristiansand, Olav Lia[1] het han, han overlevde ikke. Jeg får på meg vesten og klatrer høyere. Vi ser på hverandre. Jeg får dårlig samvittighet. Jeg går opp bak vinsjen, der ankerkjettingen er, høyere enn det går det ikke an å komme. Der står jeg en stund og tenker. Rett før jeg reiste, hadde jeg fått vite at kona er gravid. Pappaen min har aldri har hatt en pappa. Fetter Stig har aldri hatt pappa, pappaen hans døde også på sjøen. Nå skal heller aldri mitt barn ha noen far, for nå dør jeg på sjøen. I vår familie skal alle fedre dø på sjøen. Dekket sakker nedover, og lugarrekka er nå full av vann som presser alt der inne ut. Plattformen får mer og mer slagside. Jeg hopper da riggen tipper. Forsvinner langt nedover i noe boblegreier og dragsug. Da jeg kommer opp til overflaten, er riggen borte. Uten vest ville jeg ikke klart meg.
Anders Helliksen, rørlegger, AS Nymo, OiS
Pappa hadde fire unger. Vi trengte han, men fortell han som tok den siste vesten, at vi aldri vil bebreide han for hans valg. Det var ikke nok vester. Det var galt.
Trond Lia (16 år), sønn til omkomne Olav Lia
Olav Lias barn: Trine var 9 år, Janne 12 år, Magne 15 år, Trond 16 år.
Jeg ville ikke gå i livbåten med det samme for jeg så at noen ble knust. Jeg ventet for lenge og hoppet først i bølgene da plattformen gikk rundt. Jeg tvirret rundt og fór under. Det var noe svart som trykket meg nedover. Alt håp var ute. Der og da tenkte jeg at det var det, men så kom jeg plutselig opp til overflaten igjen. Livvesten trakk meg opp igjen. Så fikk jeg øye på livbåten. Det gikk greit å svømme bort til den, men båten lå med baugen i været. Det var ikke et eneste menneske å se noe sted. Jeg var skuffet og så ingen redning. Jeg viklet armen inn i tauverk som var festet til båten, for jeg tenkte at de skal i hvert fall finne meg. – Men så kom det to–tre andre til oppå båten. Vi klarte å snu den på toppen av en bølge. Etter dette fikk vi ikke åpnet sidelukene. De måtte jo opp for at vi skulle komme oss inn i båten. Det så atter mørkt ut. Men så ble lukene på en eller annen måte åpnet. Det føltes etter hvert behagelig å være i sjøen, men å komme seg opp var fryktelig kaldt, jeg ble som en saltstøtte. Jeg var iskald og kunne ikke bevege meg. Jeg måtte ha hjelp til å ta armene ned. De slapp meg ned i bunnen på livbåten. Jeg kom meg fram i baugen, der var det god plass. Det eneste jeg tenkte på, var å bevege meg og få opp varmen.
Håkon Jarl Hansen, matros, Stavanger Drilling
Når du dykker i kveldingen, går lyset gradvis fra mørkeblått til svart. Det lille lyset som er, blir mindre for hver meter du beveger deg bort fra klokken. Snart er det bare lysstripen fra lommelykten igjen. Stemningen er trykket og trolsk.
Angus Kleppe, dykker, Seaway Falcon
Båten navigerte over liket og heiste ned et nett som vi brukte å ha gassflaskene i. Kroppene ble tatt opp i flaskenettet. Målet var å få de opp på en trygg måte. Vi måtte improvisere.
Yngve Tveit, dykker, Wildrake
Vi hadde en korg om bord på Seaway Falcon som vi brukte når vi dykket med luft. Basketen ble heist ned til bunnen fra overflaten. Denne brukte vi nå til å ta opp omkomne med. De ble satt inn i korga og sikret, så de ikke skulle falle ut. Det var den måten vi utviklet.
Per Arne Jakobsen, dykker, Seaway Falcon
Jeg fant to på samme sted. Jeg la den ene forsiktig på siden og sa: «Nå tar jeg kompisen din bort til korga, og så kommer jeg tilbake og henter deg.» Jeg svømte den andre bort og satte han i korga, spente han fast, og fortalte han at han måtte vente litt mens jeg hentet kompisen hans. Jeg svømte bort igjen til kompisen, og betraktet han mens han lå der alene, så fredelig, som om han sov. Jeg tok han i armene og svømte han bort til korga og kunne si noe sånt som at: «Dette er ikke noe sted å være.» Til han andre sa jeg: «Nå er jeg her med kompisen din. Du må flytte litt på deg. Det skal jo være plass til dere begge.» Så festet jeg de godt, begge to, og varslet overflaten. De vinsjet de opp. Sånn gikk dagene.
Wigulf Schjøll, dykker, Seaway Falcon
Jeg ventet på at de skulle ringe meg. Jeg ringte ikke dem for jeg tenkte at de sikkert hadde nok å gjøre. Jeg ventet helt til klokka tre dagen etter. Jeg var redd at de skulle gå hjem etter dette, for det var jo helg. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne ringe politiet i Stavanger. De visste ikke mye her heller, men jeg fikk snakke med en som ga meg telefonnummeret sitt.
Rose Bjørg Jørgensen, ektefelle til omkomne Arne Jørgensen
Jeg ga henne direktenummeret mitt og sa hun kunne ringe meg. Det var ei dame med to barn som bodde østpå, ungene var 16–17 år. Hun ringte oss mange ganger, i alle fall en til to ganger daglig. Det var fortsatt folk på vei inn, så jeg kunne ikke si noe eksakt enda. I en samtale sa hun til meg: «Hvis han blir funnet omkommen, vil jeg at du skal ringe meg.» Jeg lovet henne det.
Bengt Jacob Rode, politibetjent, Stavanger politikammer
I løpet av påsken kom beskjeden om at han var funnet, og jeg måtte ta den telefonen. Jeg husker at jeg satt og så på telefonen et par minutter, og tenkte på hva jeg skulle si. Så jeg ringte til henne og fikk lagt det frem som det var.
Bengt Jacob Rode
Mandag fikk jeg beskjed om at Arne var funnet. Det var den samme politimannen som ringte. Jeg ante ikke om han var gammel eller ung, bare at det var en omtenksom mann. Da han ringte til meg, spurte han først om jeg hadde noen hos meg. Jeg synes det var flott at han tenkte på om jeg ikke bare satt der alene i en krok.
Rose Bjørg Jørgensen
Ikke mange dagene etterpå kom det en blomsterbukett fra henne. Det gjorde sterkt inntrykk at hun i den situasjonen hun var i, og fra en annen kant av landet husket på å vise takknemlighet til meg.
Bengt Jacob Rode
De politifolkene hadde det sikkert ikke heller så lett. Han fortjente virkelig en blomsterbukett.
Rose Bjørg Jørgensen
Dette lærte oss at det er viktig at mennesker i krise får en virkelig person å forholde seg til og ikke bare en telefonsvarer. I lignende situasjoner senere har jeg alltid gjort det samme.
Bengt Jacob Rode
Tekst: Frode Fanebust. Foto: Privat
Om Kielland, minner og ubesvarte spørsmål.
Etter at jeg nå har regnet etter, vet jeg at jeg var 11 år den 27. mars 1980. Og så vet jeg at jeg var langt borte, på Gran Canaria, der mor hadde bosatt seg med broren min og meg etter skilsmissen fra far.
Sannsynligvis var det en helt vanlig kveld for meg – altså en kveld der jeg lå strødd utover gulvet eller i sofaen og leste en bok – akkurat da far klappet seg litt overmett på magen etter komlemiddagen, gikk opp trappen fra kantinen på Ekofisk Hotel og hørte mayday-ropet fra Alexander L. Kielland-plattformen. Det kom fra VHF-radioen han hadde festet i beltet.
Frem til da hadde det vært en vanlig dag for far min også. Men i løpet av de neste timene ble han, transportkoordinatoren for båtene på Ekofiskfeltet, satt på altfor mange og altfor store prøver, slike som det er fullstendig urettferdig at noen skal få i fanget en alminnelig dag på jobben. I tåke og storm, snart også i mørke, måtte båter dirigeres hit eller dit i forsøket på å redde mennesker opp av det vinterkalde havet. Resultatet ble snart kringkastet over hele landet: 89 overlevende, 123 omkommet eller savnet, noe som i praksis var samme sak. Faren min følte det som en dom over egen innsats – urettferdig det også, siden han bare var et tannhjul i et stort redningsmaskineri.
Og så det som skulle tære mest på ham de neste årene: Beskjeden om at bestekameraten Rolf Reme hadde landet på Kielland kort tid før den gikk rundt, og ikke var på listen over overlevende.
Jeg er sikker på at han allerede i dagene etter katastrofen forsto at livet hadde tatt en vending og aldri skulle tilbake på det gamle sporet. Men snart skjedde noe underlig: Kielland (ordet rommet hele katastrofen, og vi kalte den aldri noe annet) ble rundkjøringen som veldig mange forklaringer i senere år måtte innom. Hvorfor drakk far for mye? Kielland. Hvorfor ble foreldrene mine skilt? Kielland. Hvorfor fikk far for seg at han skulle hjelpe fattige barn ute i verden, et ønske som etter hvert endte i Boliviafamiliens mer enn 20 barnehjem og dagsentre? Kielland. Og siden Kielland var en så gedigen, definerende og omveltende hendelse, ble dette sannheter det ikke var plass til å sette spørsmålstegn ved.
Ikke på lenge. Det var da jeg i 2012 skrev boken Oljelandet – fortellinger fra innsiden at jeg ble nødt til å tenke grundig etter. Var ikke grunnen til at min mor, min bror og jeg flyttet til Gran Canaria i 1976 at foreldrene mine allerede da sklei fra hverandre? Hm, det stemmer visst. Og var ikke en viktig grunn til det at far var av den gode gamle sjømannstypen som kunne gå ut for å hente posten på en torsdag og komme hjem til mor og barn, full av anger og gode forsetter, neste mandag? Jo da. Og hadde han ikke fadderbarn i minst tre verdenshjørner – Østerrike, Rwanda og Bolivia – allerede på 1970-tallet? Riktig det også. Den godhjertede, løsaktige periodedrankeren som var faren min – en mann som tross betydelige skavanker ønsket å gjøre verden til et bedre sted og lyktes bedre enn de aller fleste med det – var ikke resultatet av en katastrofe. Kielland forandret livet hans ganske mye, men mannen ganske lite.
Så, levde vi på løgner i familien min? Ikke egentlig, for å lyve er en bevisst handling, mens det å forandre fortiden vår er noe vi gjør hele tiden, ubevisst. Forskning viser at hver gang vi henter frem et minne endres det i prosessen, slik at vi husker det litt annerledes enn gangen før. For min far okkuperte Kielland etter hvert så stor plass at det som var sant og riktig over tid ble fortrengt, og gjennom gjentatte fortellinger ble hans sannheter også mine. Det er ikke det som er det uvanlige. Det uvanlige er at jeg begynte å grave i fortiden for å skrive en bok, og dermed måtte begynne å skille mellom det vi husket og det som var sant.
Det som likevel er sikkert, er at Kielland-katastrofen ble livets store rævspark for far min. Gode forsetter ble omgjort til gode handlinger, og resultatet ble en mildt sagt uvanlig fritidssyssel for en offshorearbeider: Boliviafamilien med sine syv hundre barn, mange av dem med faddere blant hans kolleger på Ekofisk.
Da far døde i 2005, skrev jeg dødsannonsen og brev til fadderne samme dag. «Arbeidet fortsetter!» var beskjeden. Det var den største forpliktelsen min bror og jeg noen gang har tatt på oss. Dermed ble også livene våre forandret for alltid – og uten tvil til det bedre.
Noe av det som fascinerer meg med historiefaget, er at historien aldri er ferdig fortalt. Det finnes alltid nye spørsmål man kan stille, dilemmaer man må håndtere, paradokser som man må løse opp i, eller i de minste være klar over. At minnene vi bærer med oss og historiene vi forteller oss selv er både foranderlige og subjektive, er bare ett eksempel. Min familie er ikke verken den første eller siste som har satt virkning foran årsak og forklart det som skjedde før med det som kom etter. Hjernen leter alltid etter mening. Hvis ingen mening finnes, stokker den gjerne litt om i hukommelsens kartotek. Slik kan det uforklarlige bli forklart.
I forbindelse med Kielland er det ett spørsmål som har blitt stilt gang på gang på gang helt siden mars 1980, og det er hva som var årsaken til ulykken. En dårlig sveis ved verftet som resulterte i en sprekk i et stag, konkluderte granskningskommisjonen, og plasserte dermed beleilig skylden i Frankrike. Ankerhåndteringen, har andre sagt. Kollisjon. Eksplosjon. Feillasting.
Jeg har respekt for spørsmålet, fordi jeg respekterer at dette er noe mange pårørende og overlevende ønsker å få et svar på. Men jeg synes ikke selv at det er særlig interessant. En viktig grunn: Etter å ha lest mye av det som er skrevet om dette er det nærliggende å konkludere at de samme hypotesene er aktuelle i dag som ble lansert i april 1980, og at med bevismaterialet senket på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden vil et endelig svar aldri komme. Dette er åpenbart også fra fortellingene til de mange vitnene som var til stede: De kan si mye om hvordan hver og en oppfattet det som hendte, og det er disse opplevelsene som har betydning for det livet man senere har levd. Opplevelsene er viktige! Men setter man vitnenes minner opp mot hverandre, finner man store avvik. Hendelsen er én, opplevelsene av den mange – og ulike.
Jeg tror at man i bok etter bok og rapport etter rapport har lett etter svaret på feil spørsmål. I stedet for å finne årsaken som utløste ulykken – altså hvorfor et bein falt av og plattformen gikk rundt – burde vekten ligge på å forklare den katastrofen som ble resultatet. Det er ikke det samme, for det første spørsmålet ender naturlig med skylden for en sprekk i et stag, og dermed i en énfaktorforklaring som kan lastes på syndebukken. Det andre åpner for kritikk mot rederi, verft, myndigheter, inspeksjonsapparat og operatør – samt mot apparatet som skulle etterforske, snu, forklare og kompensere etter at katastrofen var et faktum.
Man kan forstå hvorfor disse aktørene har foretrukket at så mye oppmerksomhet har vært vendt mot sveising eller stålkvalitet i Frankrike. Heller det enn å måtte forklare deres egen rolle i at det kunne gå så fryktelig galt med en plattform som etter levering og godkjenning hadde gjort fire års tjeneste i Nordsjøen.
Det var ikke en sveis eller et stag som sviktet da Kielland gikk rundt. Svikten var i systemet som skulle forhindre at en liten feil utløste en stor katastrofe.
Tekst: Frode Fanebust
Gjennom førti år er det skrevet ganske mye og ganske variert sakprosa om Kielland-ulykken.
Bernt Eggen og Håkon Gundersen (red.), (Pax)
Selv med et kobbel av medforfattere er det bemerkelsesverdig at den første boken om Alexander Kielland-katastrofen var klar for publikasjon allerede i midten av april 1980, bare uker etter selve hendelsen. Det smått utrolige er imidlertid hvor mye kunnskap man klarte å få inn mellom to permer allerede på dette tidspunktet. Om man da ikke vil vri på det og si at det er forstemmende at man i de neste 40 årene ikke kom så mye videre …
Jo da, dette er en bok som er både sint og rød, og som har sin egen slagside. Men her er intervjuer med overlevende, fotografier, hendelsesforløp, årsaksanalyse og temmelig treffsikker systemkritikk rettet mot samrøret av kommersielle interesser og myndigheter som bidro til å gjøre en ulykke til en katastrofe. Selv tildekking og ansvarsfraskrivelse analyseres nærmest i sanntid!
Det som i ettertid skjemmer boken, er at Kielland-tragedien så åpenbart brukes når den heves som fane i den politiske kampen mot utbygging av oljevirksomheten nord for 62 breddegrad.
Per Ståle Lønning og Aage Enghaug (Dreyer)
Katastrofe i Nordsjøen bærer preg av å være skrevet før granskningskommisjonen kom med sin rapport og sine konklusjoner. Temaet er selve ulykken, med en kronologisk beretning fra det begynner å ruske seg til med været på formiddagen den 27. mars frem til minnegudstjenesten i Førdesfjorden den 1. april.
Forfatterne holder seg på en respektfull halvdistanse, og legger ikke tanker eller ord i hodet eller munnen på noen. De forsøker bare, etter beste evne og ut fra den informasjonen som foreligger, å fortelle hva som faktisk hendte da 123 mennesker omkom i Norges verste arbeidsulykke. Også denne boken ble utgitt allerede i 1980, men er ellers alt det Nordsjøtragedien ikke er: sober, refererende, forsiktig og tilnærmet apolitisk. Med dagens frie tilgang på Bokhylla.no er anbefalingen for den som vil begynne med begynnelsen klar og enkel: Les begge!
Bjørn Nilsen (Cappelen)
Tre år etter Nordsjøtragedien kaster Bjørn Nilsen all forsiktighet på sjøen, tar grep om storslegga med de sterke, trælete journalist- og visesangernevene og dundrer til i et kampskrift som nok er ment å forene arbeidere på hav og land. Uten noteapparat, men med mye selvskrevet dialog av den mest dramatiske sort, selv når ingenting skjer: ”Dei e så flade så danseplatta i sjøen” forteller en stemme – antakelig sørlandsk, men ellers helt uten navn, kropp eller sted – om de franske Pentagone-plattformene. Skjønt noe ondt er i vente, kan ukjente vestlendinger fortelle om lydene fra sprukket stag: ”Franskmannen e ude og slår med sleggjo igjen, gliste folk det vekk”.
Tematisk går Nilsen videre med blant annet forsikringsoppgjøret til pårørende og snuingen av Kielland-vraket. Det er slett ikke uinteressant, men kombinasjonen av brennende engasjement og dikterisk frihet uten kildebelegg svekker troverdigheten. Det er når Nilsen mot slutten faktisk går til kildene, nærmere bestemt til granskningskommisjonens rapport, og plukker den fra hverandre sitat for sitat, at man ser hvilken bombe denne boken kunne ha blitt.
Dan Tagesen, Jonas Friestad og Alf Axelsen (Dreyer)
I denne billedboken fra 1983 er tekstenes oppgave å forklare og kommentere det vi ser. Det lykkes man meget godt med, der sobre fotografier i toner av grått forteller noe om selve havariet og mye om snuoperasjonene etterpå. Vi tas med på både den mislykkede operasjonen og den som lyktes, fra tauing inn i fjordene til de etterlattes avskjedsseremonier etter snuingen.
Det er noe ryddig og riktig med en bok som velger sitt tema og sin vinkling og gjennomfører uten sidesprang. Virkeligheten er gjerne mer rotete og paradoksal: Omtrent samtidig med at denne boken gikk i trykken som et skriftlig minnesmerke for snuingen, ble vraket av Alexander Kielland-plattformen hastig senket i Nedstrandsfjorden.
Ole Østlund (FALK forlag)
Hadde det ikke vært nettopp for den forhastede senkingen, ville det neppe vært noe grunnlag for denne boken fra 1992. I det ytre er det en digresjonsfylt fortelling om organisasjonsbygging, korrupsjon, privat økonomisk fallitt, eksplosjon, sabotasje, narkotikasmugling, seiling, Kong Olav, CIA og internasjonal storpolitikk – og hvordan alt dette henger sammen med en plattform som kantrer i Nordsjøen. Slik kan den leses som et konspirasjonsoppkok omtrent uten like innenfor norsk sakprosa.
Alternativt, og mer mellom linjene, handler boken om den knusende emosjonelle byrden som mange måtte bære etter Kielland-katastrofen, også utenfor kretsen av pårørende. I kjølvannet av ulykken havarerte ekteskap, og barn mistet sine fedre når fedrene selv mistet ankerfestet og drev bort fra familie og venner. Også det var en tragedie.
Marie Smith-Solbakken (red.), (Hertervig)
Selv om Kielland-katastrofen har vært inkludert som tema i en rekke bøker, skulle det gå helt frem til 2016 før noen – spesifikt historikeren Marie Smith-Solbakken og fotografen Tord F. Paulsen i spissen for en rekke skribenter – gjorde noe nyskapende. Et meget omfattende intervjuarbeid ble skrevet ut og ordnet slik at ulike grupper selv kunne få komme til orde, blant annet overlevende, pårørende, faglige representanter og redningsapparat. Resultatet ble en polyfoni: et faghistorisk prosjekt der stemmer veves sammen i én fortelling.
Samtidig gikk noen historikere i arkivene, som da Christer Daatland og Hans-Jørgen Wallin Weihe sammenlignet norsk og britisk håndtering av katastrofer offshore. Ikke minst avslørte Ellen Kongsnes på skup-verdig vis det hemmelige forliket som i 1991 ble inngått i Frankrike mellom verftet, Phillips Petroleum og forsikringspoolen – et forlik som torpederte den offisielle forklaringen fra den norske granskningskommisjonen. Som den norske sakfører Scheel sier i intervju med Kongsnes: ”Konklusjonen (fra ekspertpanelet) var at franskmennene ikke hadde feilkonstruert plattformen, eller hadde noen skyld i ulykken. I praksis betydde det at vi tapte saken.”.
Tord F. Paulsen og Marie Smith-Solbakken (red.), (Hertervig)
I bind 2 fra Råolje-prosjektet er det Tord F. Paulsens fotografier som får skinne, satt sammen med klipp fra intervjuer av dem som er avbildet og innrammet av korte tekster fra flere bidragsytere. Det er også lengre essay der berørte ser katastrofen fra ulike synsvinkler.
Opplevelsene fra selve ulykken er med også her. Men hovedsakelig er dette slik tittelen indikerer, fortellingen om hvilke følger katastrofen fikk. Hva skjedde etterpå, i familien, i Nordsjøen, i bransjen, i olje-Norge? Gjennom bildene og sitatene illustreres tydelig at selv om det snart er førti år siden selve hendelsen, så er den ikke en uforanderlig ting som er pakket ned og låst inne i historiens kjellerbod. For mange innebærer Kielland-katastrofen et traume, en sorg eller et savn de fortsatt lever med.
Tommas Torgersen Skretting (Kagge)
Men er det slik at Kielland-ulykken faktisk hender akkurat nå? Det kan man få inntrykket av i Torgersen Skrettings bok (2019), som på journalistisk vis gjennomgående er skrevet i historisk presens. Og som, må man kanskje legge til, er utstyrt med noe av et ”clickbait” som tittel. For er det egentlig en bok om ”spillet og hemmelighetene”? Og kunne faktisk en plattform som veltet også ha veltet en oljenasjon?
Nei, dette er en bok som først og fremst handler om mulige årsaker bak selve ulykken, og som ut fra kjente argumenter lander på en av hypotesene som ble omtalt i Eggen og Gundersens bok i april 1980. Og nei, det er ikke noe verken i Kielland-katastrofen, den historiske konteksten fra 1980 eller i Torgersen Skrettings egen bok som indikerer at norsk oljevirksomhet kunne ha ”veltet”. Derimot er det velkjent at en regjering kunne ha valgt å gå av, og godt mulig at oljevirksomhet nord for 62. breddegrad kunne ha blitt forsinket. Men at det gynger både på havet og i politikken, det er ingen nyhet.
Else M. Tungland, Marie Smith-Solbakken og Ellen Kongsnes (Kiellandnettverket)
Denne boken, fersk fra trykkeriet i forbindelse med at det i år er førti år siden katastrofen, er basert på det enorme intervjuarbeidet som ble gjort i forbindelse med Råolje-prosjektet. Men mens det prosjektet var et akademisk arbeid som resulterte i flere vitenskapelige publikasjoner, er dette en bok der de involverte – overlevende, pårørende, redningsapparat, granskere, fagforening, politikere – får komme til orde uten historikernes innramming og fortolkning.
Resultatet er en enorm emosjonell kraft og en pageturner av en dokumentarbok som griper om hjertet og klemmer til. Det er umulig å ikke bli berørt når stemmene til de som opplevde katastrofen på nær hold – og som fortsatt på ulike måter lever med den – stiger opp fra hver side. Dette er mikrohistoriens styrke. Så må man leve med at forklaringskraften på et mer tradisjonelt plan blir mindre. Mer enn en bok om hva som faktisk hendte, samles fragmenter av katastrofen her i en fortelling om liv som ble endret for alltid.
Tekst: Atle Berge. Foto: Sara Berntsen
I slutten av mars 2010 las eg for første gang om Alexander L. Kielland, hotellplattforma som mista det eine beinet og tippa heilt rundt. Eg må innrømme at eg var ein smule sjokkert. Korleis kunne det ha seg at eg 24 år gammal aldri hadde høyrt om den største arbeidsulykka i Noreg etter krigen?
Då eg begynte å snakke med folk om Kielland-havariet, oppdaga eg raskt eit generasjonsskilje. Venner og familie som var fødde på 80-talet eller seinare, visste stort sett ingenting om ulykka, medan dei litt eldre hugsa nøyaktig kor dei var då meldingane om den kantra plattforma kom. Så mykje meir enn at det var ein frykteleg katastrofe der svært mange omkom, var det likevel få som kunne fortelje noko om, uansett alder. Det var heller ingen som visste at mange etterlatne og overlevande ønskte seg ei ny gransking av ulykka.
Dei neste åra las eg alt eg kunne finne om havariet i det digitale arkivet til Nasjonalbiblioteket. I rapporten til den regjeringsoppnemnde granskingskommisjonen fann eg den offisielle forklaringa på kvifor Kielland hadde mista det eine beinet: Dårleg sveisearbeid ved det franske verftet.
Dei første åra etter ulykka var fokuset på Kielland-ulykka stort: Både NRK og avisene serverte dramatiske forteljingar frå overlevande og etterlatne. Kartlegginga av årsaka til ulykka, samt den tre år lange prosessen med å få snudd riggen, fekk sjølvsagt også mykje merksemd. I tillegg til den daglege mediedekninga, kom det ut ei rekke sakprosabøker om havariet. Bøkene består stort sett av dramatiske vitneskildringar frå sjølve ulykka, men fleire stilte også kritiske spørsmål til arbeidet granskingskommisjonen hadde gjort (2).
I det store og heile er likevel hovudinntrykket at offentlegheita slo seg til ro med konklusjonen til granskingskommisjonen. To månader etter at Alexander L. Kielland var snudd i 1983, vedtok Stortinget å senke riggen på 700 meters djup. Med det var plattforma ute av syne og offentlegheita. Med unntak av ei bok om ein mogleg sabotasje mot Alexander Kielland gitt ut på eige forlag (3), vart det rimeleg stilt om havariet dei neste 30 åra.
Mange overlevande og etterlatne hadde derimot framleis ubesvarte spørsmål. Dei ville mellom anna vite korleis ein sprekk i eit av staga hadde fått vekse utan at nokon oppdaga det, og kvifor granskingskommisjonen la så lite vekt på at plattforma ikkje var drifta etter driftshandboka. Eksplosjonsteorien levde som nemnd også vidare.
Då eg begynte å skrive Puslingar var det dette eg ville vise fram: Måten overlevande og etterlatne har blitt behandla på, og kjensla av at ikkje heile sanninga har komme fram. I boka lar eg tenåringsjenta Marita vere den største forkjemparen for å ta opp saka på nytt. Faren hennar Jonny var på plattforma då ho kantra, og i eit forsøk på å finne ut kva som hende med han, dukkar eit nytt spørsmål opp: Har heile sanninga om Kielland-ulykka komme fram?
Svara Marita finn, for ikkje å snakke om motstanden ho møter, kan vere med på å forklare kvifor eg ikkje hadde høyrt om Kielland-ulykka i 2010:
Historia om Kielland-plattforma er historia om ein ung bransje der god inntening er viktigare enn tryggleik (5). På land stod politikarar og ansvarlege styresmakter og delte ut dispensasjonar (6). Då ei storulykke til slutt hende, spelte dei overraska. Dei hadde ikkje høyrt eit pip om det brutale arbeidslivet i Nordsjøen der den som melde frå om manglande tryggleik, vart sende på land. Både regjeringa, Sjøfartsdirektoratet, Det Norske Veritas, eigaren Stavanger Drilling og operatøren Phillips Petrolium, hadde mykje å tene på at saka vart lagt død.
Marita opplever også at ingen av vitna vil snakke offentleg om det dei veit. Dei er naturlegvis redde for å miste jobbane sine eller henge ut kollegaer.
Etter det massive fokuset på Kielland-katastrofen i første delen av 80-åra, er det heller ikkje til å komme utanom at media og «folk flest» verkar å ha gått leie av saka. Eit anna moment er at snuinga av plattforma hadde vore ein lang og dyr prosess. Det fekk då vere grenser for kor mange ressursar felleskassa skulle bruke på saka!
Det er heller ikkje til komme utanom at oljeplattformane i Nordsjøen har vore ein ukjent arena for journalistar og andre landkrabbar. Kanskje ville det ha vore lettare for fleire å vere høglytt kritiske til granskinga dersom ei ulykke med tilsvarande omfang hadde funne stad på land?
For venner og familie verkar Marita konspiratorisk, slik også dei som har jobba for ei ny gransking, har blitt skulda for å spreie konspirasjonsteoriar. Romanen min sluttar i sinne, ei kjensle av å føle seg svikta av ein heil nasjon, men kanskje får forteljinga ein slags lykkeleg slutt utanfor fiksjonen?
Hausten 2016 trykte Stavanger Aftenblad eit heilt bilag om havariet, og Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger oppsummerte forskinga si i boka «Alexander L. Kielland»-ulykken – hendelsene, etterspillet, hemmelighetene. I både artiklane i Aftenbladet og boka til Smith-Solbakken får vi intervju med vitne som bekreftar teoriar som tidlegare berre har vore presenterte som rykte og spekulasjonar på nettet og i oljearbeidarmiljøet.
Kva var det som var i ferd med å skje? Jo, dei som før var redde for å fortelje, fordi dei ville miste jobben om dei tysta, hadde blitt pensjonistar. Minst ei av kjeldene til Stavanger Aftenblad har også sagt at det har spelt inn at dei er sjuke, og ønsker å fortelje før det er for seint.
Tyngda til Universitetet i Stavanger, gravearbeidet til Stavanger Aftenblad, og sjølvsagt alle vitna som har stått fram med fullt namn, har gjort det umogleg å avvise dei nye opplysningane som konspirasjonsteoriar. Eit halvt år etter at statsminister Erna Solberg sa nei til å møte reperesentatar frå Kielland-nettverket (7), vedtok Stortinget sommaren 2019 at Riksrevisjonen skal gå gjennom granskingskomisjonen sitt arbeid på nytt.
Uavhengig av kva Riksrevisjonen konkluderer med, har den nye merksemda om Kielland-ulykka blitt eit eksempel på kvifor vi treng uavhengig journalistikk, og kvifor ikkje all forsking kan skje på oppdrag frå myndigheiter og private selskap. Kielland-havariet og etterspelet til havariet bør ha ein sentral plass i det kollektive minnet vårt, og eg håpar Puslingar kan vere med på å sikre at motstanden og tausheita ettelatne og overlavande møtte i fleire tiår frå og med slutten av 80-talet blir ein del av denne historia.
1) Nou 1981:11 – «Alexander L. Kielland»-ulykken, s. 84
2) Sjå til dømes Bjørn Nilsen: Gjenferd i Nordsjøen – Kielland-ulykken i norsk oljepolitikk, J. W. Cappelens forlag, 1984.
3) Ole Østlund: Sabotasjen mot ‘Kielland’, FALK-forlag, 1992.
4) Marie Smith-Solbakken (red.): «Alexander L. Kielland»-ulykken – Hendelsene, etterspillet, hemmelighetene, Hertevig Forlag 2016.
5) Sjå til dømes Stavanger Aftenblad, 24.08.2019
6) Sjå til dømes Stavanger Aftenblad, 23.09.2019.
7) Stavanger Aftenblad, 29.04.2019
Tekst: Marie Smith-Solbakken
Torsdagskvelden, dagen før påskehelgen den 27. mars 1980, kantret Alexander L. Kielland i Nordsjøen i et forrykende vær med høye bølger, sterk vind og dårlig sikt. Det var registrert 212 oljearbeidere om bord, 123 av dem døde og 89 overlevde. De fleste kom fra kyst-Norge, men det var også menn fra andre steder i landet og fra utlandet.
En av de fem plattformleggene brakk av klokken 18.30. Plattformen fikk slagside og gikk rundt på under 20 minutter. Ulykken er den største maritime ulykke etter krigen og norgeshistoriens største industrielle ulykke. Den utløste den største redningsaksjonen vi har hatt i Nordsjøen.
Norge var en gryende norsk oljenasjon. Oljeprisen var på et historisk toppnivå, utbyggingsprosjektene stod i kø, investeringsviljen var stor og arbeidskraft fra flere hele verden ble trukket mot Nordsjøen. En rekke landbaserte selskaper hadde fått store oppdrag på plattformene og fagarbeidere fra hele landet var engasjert i arbeidet med utbygningene.
Alexander L. Kielland plattformen ble regnet som en av de sikreste plattformene som fantes. I motsetning til andre plattformer var det en pentagonplattform som hvilte på fem legger som sto på pongtonger. Den var konstruert slik at den kunne miste en legg uten å kantre. Den kunne heves og senkes på havet, hadde eget fremdriftsmaskineri og lå på ulykkestidspunktet oppankret som boligplattform ved siden av produksjonsplattformen Edda. Det var et formål den ikke var konstruert for. Kielland var bygget som boreplattform, men i mangel av boreoppdrag hadde den fått påsveiset containere som ble brukt til lugarer og servicerom. Enkelte oljearbeidere kalte den for Bangladesh. De sammenlignet containerne med bølgeblikkskurene i slummen i Bangladesh.
Det var helt uforståelig, skrev en utenlandsk ekspert, at plattformen kunne bryte sammen som et korthus etter at et støttestag sviktet.
Rett før ulykkestidspunktet hadde plattformen ligget med en gangbro over til Edda-plattformen. På grunn av værforholdene ble gangbroen heist opp og Kielland forhalt bort fra Edda. Like etter får plattformen slagside. Et støttestag under vannlinjen har knekt og et av de de fem plattformleggene ble revet av. Plattformen krenger. Vann trenger inn gjennom åpne dører og luker, pumper slutter å virke, og løse gjenstander sklir ukontrollert. Krengningen øker raskt. Etter 20 minutter går plattformen rundt. Den blir liggende opp ned, kun med de runde orange pongtongene synlig på havflaten.
Ulykken utløste den største redningsaksjon vi har hatt i Nordsjøen. Tatt i betraktning værforhold, svikt i beredskap, mangelfullt redningsutstyr og manglende sikkerhetsopplæring er det nærmest mirakuløst at så mange som 89 overlevde. I analyser av ulykken fremgår det klart at egeninnsats var en avgjørende faktor bak redningen av flertallet av dem. Men, det ble også utført en imponerende innsats fra naboplattformen Edda, fra skip som til, fra britiske og norske redningshelikoptre. Bak dem sto et omfattende apparat som inkluderte overvåkingsfly fra både Storbritannia og Norge som koordinerte arbeidet fra luften, en nederlandsk jager som koordinerte på havet og redningssentraler og mannskap i land fra alle Nordsjølandene. Sivile skip fra alle nasjoner som hadde skip i Nordsjøen på ulykkestidspunktet stilte seg til rådighet under redningen.
Dagen etter ulykken ble det nedsatt en granskingskommisjon. Den konkluderte raskt at årsaken var en sveisefeil gjort ved det franske verftet som hadde bygget plattformen under innfestingen av en hydrofon i støttestaget D6. Feilen resulterte i et trøtthetsbrudd, slik at D6-staget tilslutt knakk. Belastningen på D-søylen medførte at den rev seg fra plattformen. Plattformen stod igjen med fire bein, la seg over på siden og veltet. Konklusjonen står fortsatt ved lag.
En senere fransk rapport om ulykken godtar sveisefeilen, men påpekte også feil i bruken av plattformen. I britiske diskusjoner mente man at belastningen av store bølger og vanskelig vær var undervurdert. I en diskusjon ved MIT, et av de fremste tekniske miljøene i USA, påpekte at vann-inntrenging og mangelfull sjøsikring hadde bidratt til at ulykken skjedde så raskt. Det var i tråd med en norsk ekspertutredning om stabilitet som den norske granskingskommisjonen hadde innhentet.
Ingen ble stilt til ansvar for ulykken, men det ble påpekt manglende kvalitetskontroll på verftet, mangelfulle rutiner på plattformen, svikt og mangler i sikkerhetsutstyr, svikt i inspeksjonene av plattformen, konstruksjonsmessige svakheter og mangelfull redningsberedskap. Klasseselskapet Veritas, verftet, selskapet som eide plattformen, operatøren, offentlige tilsynsorganer og myndigheter hadde sviktet.
Den norske granskingskommisjonen ble stående som Norges offisielle konklusjon. Men det var mange som ikke slo seg til ro med kommisjonens forklaring. I Norge påpekte flere at det måtte ha vært andre årsaker bak ulykken. Det var teorier om at det måtte ha vært en eksplosjon, om at plattformen tilslutt ble slitt fra hverandre ved feil oppankring og forhalinger, at den var overbelastet av alle påbygningene og hadde fått et for høyt tyngdepunkt og om mangelfull sjøsikring. Flere fagfolk, mange av dem som hadde vært på plattformen og involvert i redningsaksjonen var kritiske til konklusjonen til kommisjonen som mente at sveisefeilen ved verftet var årsaken til ulykken.
Etter ulykken ble det utbetalt erstatninger til plattformeieren, til de som hadde overlevd og til de omkomnes familier. Utbetalingen skjedde via en norsk forsikringspool som igjen var re-forsikret både i andre nordiske forsikringsselskap og i forsikringsselskap i London og New York. Plattformen ble erklært som «total loss», og etter snuing senket på dypt vann. Det var stor politisk konflikt rundt både snuingen og senkningen. De som var imot at plattformen ble senket mente at årsakene aldri ble tilstrekkelig utredet.
Den norske forsikringspoolen krevde erstatning fra det franske verftet. Kravet var basert på den norske granskingsrapporten. Etter en langvarig prosess endte det med et forlik som vi nå vet var et nærmest fullstendig norsk tap. Forliket er fremdeles hemmelighetsstemplet, men i 2016 avdekket Aftenbladets journalist og historiker Ellen Kongsnes gjennom arkivstudier og med intervju av forsikringsselskapets advokat at norske interesser tapte saken. Verftet betalte en symbolsk sum. Antakelig nærmest for å få avsluttet saken og slippe ytterligere saksomkostninger.
Rettsprosessen hadde vart i 10 år. Kongsnes funn markerer sceneskifte. Diskusjonen i offentligheten hadde frem til da bare dreid seg om å få gjennomslag for et syn. Det hadde vært kranglet om Kielland ble revet i stykker gjennom forhaling, om det var en eksplosjon, om plattformen hadde vært feil belastet ved påbygninger eller om det hadde vært mangelfulle inspeksjoner. Det siste handlet om at så store konstruksjoner alltid ville få noen feil, men at de måtte avdekkes og utbedres etter grundige inspeksjoner.
I dag er det aksept for å hevde at årsaken til ulykken var sammensatt. Det var det ikke etter ulykken da man la hele skylden for ulykken på det franske verftet og konstruktøren. For å gi skylden til verftet måtte man samle seg om sveisefeilen og mangler ved konstruksjonen. Det ble dermed ikke akseptert å påpeke forhold rundt bruken av plattformen.
I ettertid kan man reise spørsmål om hvorfor den norske forsikringspoolen gikk til sak. Det var åpenbart at de visste at saken sto svært svakt. Svaret er antakelig at uten å reise sak kunne den norske forsikringspoolen risikert at selskapene de var re-forsikret hos hadde reist krav om avkortninger i utbetalingene til selskaper i Norge på grunn av brukerfeil. De norske interessene samlet seg om at årsakene til havariet lå hos verft og i konstruksjonsmessige svakheter, og lot dermed regningen gå til utenlandske forsikringsselskap. Norske nasjonale interesser sørget dermed for at skylden og regningen skulle gå til kretser utenfor landet.
Konsekvensen var at de sammensatte årsakene bak ulykken ble underkommunisert både nasjonalt og internasjonalt, at arbeidstakerne ble satt på sidelinjen, og at man tilsidesatte den norske samarbeidsmodellen gjorde også at vi ikke fikk en kritisk, informert offentlig debatt. Vi hadde et fungerende verneombudssystem i Nordsjøen som var under oppbygging og ble tillagt mer og mer ansvar, men vi brukte det ikke under Kielland.
Granskingskommisjonen påpekte en rekke mangler og anbefalte forbedringer i sikkerhetsutstyr, rutiner og konstruksjoner. Det var prisverdig og har uten tvil bidratt til bedret sikkerhet både nasjonalt og internasjonalt. Men, underkommuniseringen av brukerfeil og manglende sjøsikring var alvorlig og kan ha ført til manglende fokus på slike faktorer både i Norge og internasjonalt. I Canada kantret plattformen Ocean Ranger i et forrykende uvær i 1982. Alle de 84 ombord omkom i kantringen. Blant faktorene som bidro til ulykkens alvorlige konsekvenser var vanninntrenging, mangelfull sjøsikring, mangler i redningsutstyr og mangelfull opplæring av mannskapet om bord. De samme faktorene var også medvirkende til at Kielland-ulykken ble fatal.
Tekst: Carsten Syvertsen og Hans-Jørgen Wallin Weihe
De mange forsikringsoppgjørene etter Alexander L. Kielland havariet.
Norges største industrielle ulykke førte til et av etterkrigstidens største forsikringsoppgjør. Det var et oppgjør for plattformen som ble erklært for «total loss» og som senere ble senket på dypt vann nord for Stavanger: Avbruddsforsikringer for at kontrakter ikke kunne følges opp og tap av inntekter. Forsikringer for pårørende til de som hadde mistet livet eller blitt skadet og de som hadde blitt reddet. Mange av de som var med på ulykken hadde også private forsikringer og i noen tilfeller forsikringer gjennom sine bedrifter. Når en person var forsikret flere steder kunne det i noen tilfeller føre til avkortninger i utbetalinger.
Tallene vi oppgir er 1980-tall med omregnede tall til 2018, beløp i parentes.
Gard og Skuld var ansvarsselskap for personforsikringene. Gard var det som ble kalt for ledende selskap, vurderte sakene og sto for utbetalingene. I minnebanken fortelles det at Gards representant reiste rundt med en koffert full av penger. Selskapet forsøkte å oppsøke alle individuelt og hadde en avtale med LO om hvordan dette skulle skje.
Forsikringsmessig opererte man med gruppene barn, enker, foreldre og de overlevende. Skadeerstatningsloven av 1969 var at skadelidte eller etterlatte skulle ha full erstatning for de tap de var påført. Skadelidte skulle etter reglene ha kompensert det tapet de fikk av ulykken. Tap av liv, eiendeler, tap av ervervsevne, fremtidige merutgifter og inntektsbortfall skulle kompenseres. Det betydde at skadelidte økonomisk skulle ha samme økonomi som de hadde hatt om ulykken ikke hadde skjedd.
Tap av fremtidig inntektstap er vanskelig å beregne. Mange av de som omkom kunne ha fått en karriere og en øket lønn. Tapet var også avhengig av utdanning, posisjon og ansettelsesforhold. Det betydde at erstatningsbeløpene kunne variere betydelig. Ved siden av standardiserte erstatninger ble det i flere tilfeller utbetalt individuelle beløp. Det siste skjedde gjerne ved at den som fikk utbetalingen fraskrev seg retten til å reise ytterligere krav.
Den standardiserte utbetalingene var til en enke var på 800.000 kroner (3.021.603), til barn under 20 år kr 50.000 (188.850) og til overlevende uten skader kr 25.000 (94.225). De 20 som var registrert med skader fikk erstatninger fra kr 50.000 (188.850) til kr 425.000 (1.605.226). Tallene bak er omregnet etter Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks til 2018 kronebeløp. I praksis fikk de fleste av enkene betydelig fratrekk i disse utbetalingene. Grunnen var blant annet framtidige pensjonsutbetalinger og fratrekk på grunn av andre forsikringer Av dem som har oppgitt beløp fikk mange utbetalinger på rundt 500.000 (1.888.502) og noen betydelige lavere. En av de yngste enkene fikk ikke utbetaling for ett av barna. Grunnen var at mannen hadde vært for ung til å adoptere et barn hun hadde fra tidligere. Han hadde fungert som far for barnet og de var i gang med adopsjonsprosessen, men mannen døde et par dager før adopsjonen kunne iverksettes.
I praksis var det store variasjoner og det er kjent at flere de som gikk til sak for å få høyere beløp vant fram. De siste utbetalte erstatningene kom til etter forlik som ble hemmelighetstemplet og var betydelig høyere. Mange av de pårørende hadde behov for rask utbetaling og hadde ikke økonomi til å føre noen prosess mot forsikringsselskapet. De var unge med forsørgerbyrde og hadde ofte lån som måtte betjenes. I minnebanken er det eksempler på en unge enke med tre barn som sto uten penger hele påsken. De best stilte hadde private livsforsikringer og noen hadde solid støtte fra venner og familie. Men, det er også eksempler på de som sto helt alene uten noen form for støtte inntil utbetalingene kom.
Flere av enkene forteller om belastende folkesnakk fordi folk trodde at de hadde fått store utbetalinger. I praksis hadde mange av dem vansker med å klare seg. Det var ikke lett med huslån, byggeprosjekter som var planlagt med stor egeninnsats og annen gjeld å få pengene til å rekke til. I minnebanken er det eksempel på barn som aldri kunne være med på fellesaktiviteter fordi det var for lite penger.
I alt 165 overlevende krevde erstatning fra Phillips Petroleum i USA. Saken endte uten at kravet nådde frem. Søksmålet var sendt i noen dager for sent. Phillips brukte betydelige ressurser på å få kravet avvist. To av de avdøde som det ble søkt erstatning for var nordmenn som hadde amerikansk statsborgerskap. Familien valgte å stå solidarisk med de andre i søksmålet, men hadde nok hatt mulighet for å nå frem om disse sakene hadde vært fremmet uten at de sto sammen med de andre.
Bak eierselskapet Stavanger Drilling sto rederiet Gowart-Olsen. Rederen Carsten Gowart-Olsen karakteriserer oppgjøret som en svært god butikk. Gowart Olsen forteller i minnebanken: «Skipsaksjeselskapet Solvang (hvor 33 % ble eid av Gowart-Olsen-familien), eide 20 % av K/S Stavanger Drilling I. Solvang fikk rundt 70 millioner kroner. Det var en veldig gunstig situasjon. Erstatningen ble utbetalt i britiske pund, som hadde steget mye siden havariet – det var en betydelig valutagevinst pluss gode renter. Totalt sett var det et veldig gunstig oppgjør. Når det kommer til penger må alle tenke hva som er best for dem selv, og de man representerer. Enden på visen var at vi fikk erklært total loss.»
Mange av forsikringsselskapene var re-forsikret i andre forsikringsselskap. Det var vanlig for å spre risiko ved større forsikringer. I slike tilfeller var det et forsikringsselskap som administrerte forsikringen på vegne av en det som blir kalt en forsikringspool. På bakgrunn av granskingen fra den norske granskingskommisjonen reiste operatørselskapet Phillips og den norske forsikringspoolen, representert av Storebrand, krav om regress, fra det franske verftet, konstruktøren og den faktiske utfører av konstruksjonen av staget som røk. I alt ble 30 underleverandører omfattet av søksmålet. Forsikringspoolen støttet seg på den norske granskingskommisjonens konklusjoner. De ville ha pengene igjen for redningsaksjonen, produksjonstap, erstatninger til overlevende og omkomne, opprydding på feltet og for tap av riggen. Saken ble behandlet av den franske Handelsretten. Etter ti års behandling ble det i 1991 inngått et hemmelig forlik som enda ikke offentliggjort.
Forskere og journalister har i avslørt at det opprinnelige kravet fra eiere og operatørselskapet Phillips var på 700 millioner kroner (2 milliarder 644 millioner), mens det hemmelige forliket ga norske aktører en utbetaling på 6,5 millioner kroner (24 millioner 551.000,-). Resultatet var et tap for de norske saksøkerne. Tapet har i ettertid blitt bekreftet av advokat Georg Scheel, som administrerte det norske kravet. Utbetalingen var et symbolsk beløp for å få avsluttet saken og spare prosessutgifter. For partene betydde det hemmelige forliket at man unngikk ubehagelig publisitet.
Rederen sa i samtalen i minnebanken at alle må «tenke hva som er best for dem selv, og de man representerer». Kapitalinteressene, rederen og de store selskapene visste å ivareta sine interesser. Noen av dem, blant annet Gowart-Olsen og andre som hadde investert i plattformen, tjente penger på ulykken. Bak selskapet som eide plattformen sto det et konsortium av norske redere, men det var rederiet Gowart-Olsen som administrerte eierselskapet.
Det var langt verre for de som tapte sine pårørende i ulykken. Noen hadde fagforeninger i ryggen, men disse var ikke spesielt offensive. De fulgte de standardiserte oppgjørene som gjaldt i andre saker. Det var ikke vanlig med store utbetalinger og mange av de som godtok de første tilbudene fikk lave erstatninger. I en av de siste saker som ble reist, det såkalte begrensingssøksmålet som ble reist av advokat Pål Mitsem på vegne av 17 personer godtok Phillips alle krav. Saken ble derfor løst uten at det ble behandlet av retten og uten noen offentlig prosess. Selskapet var opptatt av å få satt sluttstrek for sakene.
I dag er det utenkelig med forsikringsfolk som gir oppgjør kontant fra en koffert med penger, men i 1980 var det flere som fikk oppgjør på den måten. På den tiden brukte folk sjekkhefte og det var ikke digitale betalingsløsninger. Det var vanlig med kontant betaling. Det kunne ta tid å få ordnet med å få tilgang på ektefellens midler og mange var vant til at mannen tok ut kontanter til husholdningsutgifter. Flere av kvinnene som mistet sine menn var hjemmeværende og mange hadde ingen utdanning. Mange hadde ikke telefon og det var kommunikasjon pr brev, ved besøk eller via en telefon hos en nabo som hadde telefon.
LO advokat Karl Nandrup Dahl (1931 – 2015) førte erstatningssaker etter Jotun brannen i 1976, asbestoppgjøret i Norcem, saken for kreftrammede nikkelarbeidere ved Falconbridge og etter Alexander L. Kielland ulykken. Hans arbeid var avgjørende for at vi fikk en lov om yrkesskadeforsikring. En av NHO-advokatene skal ha sagt «En ulykke kommer sjelden alene – etter den kommer Karl Nandrup Dahl». Kampen for erstatning for de som mistet sine var viktig for hele fagbevegelsen, men kampen for å få erstatning for de som hadde overlevd møtte mindre forståelse. Det var ikke tradisjon for at de som overlevde et havari på sjøen fikk erstatning. Kielland ulykken ble viktig for utviklingen av erstatninger framover og dokumentasjonen som kom om senvirkninger av ulykkesbelastninger gjorde at slike krav møtte større forståelse.
Bedriftsoppgjøret, at plattformen ble erklært «total loss» og senkningen er en egen historie. Forsikringsselskapenes rolle med re-forsikringer og egne investeringer gjorde også at noen av dem fikk en dobbeltrolle. De hadde investert i selskaper som skulle ha erstatning. Dermed kunne de risikere å få en egen interesse av oppgjørene.
Kjønstad, Asbjørn (1985). Erstatning for tap av forsørger. Lov og Rett, 1985 (02), side 67 – 111.
Kristiansen, Gerd (2015, 25/8). Nekrolog Karl Nandrup Dahl. Aftenposten.
Skedsmo, K. (1982). Erstatningsoppgjøret etter «Alexander L. Kielland»-ulykken: en sammenligning av oppgjørsmodellen med gjeldende norsk erstatningsrett. Særavhandling Oslo: Universitet i Oslo.
Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 5. Vi som bestemte, støttet og var tilstede. Stavanger: Universitet i stavanger. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services
Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 4. Vi som arbeidet og vi som var arbeidsgivere. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services
Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 3. Vi som mistet. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services
Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 2. Vi som reddet, berget og etterforsket. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services
Smith-Solbakken, Marie (2019). Minnebank 1. Vi som overlevde. Stavanger: UiS Scholarly Publishing Services
Smith-Solbakken, Marie (2016). «Alexander L. Kielland» – ulykken. Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene. Stavanger: Hertervig Akademisk.
Smith-Solbakken, Marie og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2019). Alexander L. Kielland- ulykken 1980. Fortielsen og forbitrelsen. I Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Årbok 2019. Oslo: Universitetsforlaget, side 189 -213.
Statistisk sentralbyrå Konsumpris kalkulator (tilgjengelig på nett)
Tungland, Else og Gowart-Olsen, Carsten (2018). Rederi dynastiet. Stavanger: Jæren forlag
Tekst: Hans-Jørgen Wallin Weihe
Lisa Moore (2009). February, Anansi Press (Kanada)
Atle Berge (2019). Puslingar, Samlaget.
De litterære bidragene som bygger på arven av minner og beskrivelser av menneskene som ble rammet av storulykkene i oljeindustrien gir innsikter og følelsesmessige koblinger som forskningen vanskelig gir.
Den norske romanen «Puslingar» handler om dramatikken året 1980 da kona Astrid og datteren Marita på 8 år til oljearbeideren Johnny sitter hjemme og venter på at telefonen skal ringe. Faren er i Nordsjøen. Det er uklart om han er på boligplattformen Alexander L. Kielland eller på en av plattformene arbeiderne jobbet på. Det er en gjenkjennelig situasjon for mange som mistet sine. Arbeidskameraten som kommer hjem og som ikke klarer å fortelle hvordan Johnny døde, avslutter den første delen av boken.
Boken er delt inn i deler. Vi får innsyn i livet som skulle gå videre, granskingen og den unge jentas kamp for å sette seg inn i ulykken. Vi følger henne gjennom forelskelser og drømmen om å bli oljeingeniør. Hun er en av dem som vil ha en forklaring på ulykken og som stiller spørsmålet om hvorfor ingen er stilt til ansvar for katastrofen som førte til at 123 mann døde. Delen om den nye granskingskommisjonen handler om dette. En ung pike jakt på sannheten. Hun kommer inn på NTH og hun klarer å få oppmerksomhet rundt ulykken. Vi følger henne gjennom oppveksten og forfatteren får frem menneskene rundt henne, kontakten med farens kollega som var med på dramatikken. Det er dagliglivets dramatikk og utfordringer og en datters kamp og oppvekst.
Forfatteren og journalisten Atle Berge fra Hjelmtveit i Lindås har skrevet tre tidligere bøker. Alle har fått gode omtaler. Det fortjener også denne boken. Det er velskrevet og får frem en drivende godt fortalt måte hvordan det kunne ha vært å leve med arven etter ulykken. Språket er presist, menneskene beskrevet med stor varme og medmenneskelighet. Det er en bok det er vanskelig å legge fra seg før den er ferdig lest. Detaljene fra ulykken er godt gjengitt og basert på den forskningen som har kommet om Kielland ulykken de siste årene. Forfatteren vet hva han snakker om og han kjenner de miljøene han skildrer.
Det gjør også den kanadiske forfatteren Lisa Moore fra Newfoundland. Hun skildrer et miljø hun kjenner og en familie som ble rammet da plattformen utenfor Newfoundland i 1982. I den prisbelønte kanadiske romanen «February» følger vi historien til hustruen Helen O’Mara fra oljeplattformen Ocean Ranger sank. Det var 84 mann om bord på plattformen på Valentine Day – kjærlighetsdagen og alle omkom. Boken har blitt kalt en solid usentimental framført med gode og realistiske personbeskrivelser. Hovedfiguren Helen er en helt vanlig kvinne som mister sin mann og familieforsørger. Helen var 30 år, Cal 31 år. Det tok tre dager før de visste at alle var døde. Mange forsvant i havet og ble aldri funnet. De hadde tre barn sammen Johnny på ni, Cathy som var åtte og Lulu som var sju.
Det er en fortettet historie med dagligdagse detaljer som utfordres av tapet av mannen og tapet av faren. Barn som vokser opp med alle de utfordringer det representerer. Dagligdagse utfordringer som plutselig må møtes av en voksen etter at den andre ugjenkallelig er død. Vi møter hennes valg og anger over de valgene hun i ettertid angrer på. En meditasjon over hvordan der er å overleve livets tap, skrev en kanadisk anmelder.
Det er vanskelig å skrive om det å bli alene. Moore klarer det uten å bli sentimental og med god innlevelse til alle personkarakterene hun beskriver. Hun får leserne til å kjenne følelsene og lengslene. Beskrivelsene får frem et lokalsamfunn der mange får revet bort sine menn. Mange av enkene sitter igjen med småbarn. De fleste av de omkomne kommer fra Newfoundland og Labrador. Mange er i slekt.
Det er synd at boken ikke er oversatt til norsk. Jeg håper at den blir det. Den er allerede oversatt til fransk, italiensk, spansk og hollandsk.
Moore har markert seg som en av Kanadas beste forfattere. Romanen er i ferd med å bli filmatisert og har fått stor anerkjennelse.
Tekst: Hans-Jørgen Wallin Weihe. Foto: Marie Smith-Solbakken
Lisa Moore er en av de mest anerkjente kanadiske forfatterne. Hennes bok February om familien til en av dem som omkom i Ocean Ranger ulykken i februar 1982 på Valentine dagen – kjærlighetsdagen- er regnet som en mesterlig skildring av en familie som er rammet.
En mor og hennes barn med alle dagliglivets utfordringer. Oppveksten uten far, pubertet, løsrivningsprosesser og miljøskildringer fra Newfoundland. Boken ble nominert til den prestisjetunge Man Booker prisen i 2010, den vant prisen Canada Reads i 2013. Hun har også fått Commonwealth Writer’s Best Book Award og har vært nominert til en rekke priser.
I februar hadde jeg sammen med professor Marie Smith-Solbakken fra Universitet i Stavanger en samtale med henne i restauranten i «The Rooms» som er provinsens museum og som også rommer dens arkiver. Vi hadde brukt flere uker på å gå igjennom arkivene etter kommisjonen som utredet Ocean Ranger. Arkivene inneholdt lange vitnemål ordrett gjengitt fra arbeidere som hadde vært om bord på plattformen, fra sjøfolk og eksperter. Mange av dem var nordmenn. Lisa Moore var opptatt av minnebanken etter Kielland ulykken, hun fortalte om fortellingene som var i hennes miljø og om hvordan det var å bo på Newfoundland. Mennesker som bor ved havet står i et fellesskap enten de bor på den ene eller den andre siden av Atlanterhavet.
Romanen February er diktning. Den tar utgangspunkt i en tenkt fortelling, men dette forhindrer ikke at mange kjenner seg igjen i miljøfortellingene og utfordringene hun trekker frem. Lisa fortalte om møter med mennesker som hadde lest boken. Selv om hun ville lage en litterær fortelling uavhengig av enkeltpersoners skjebne har fortellingen vist seg å være slik at mange kjenner seg igjen. Det setter hun pris på, men som hun sa var det også viktig at det ble laget en bok som ikke ble identifisert med en enkelt familie.
Kjennskapet og hennes egen oppvekst i St. Johns på Newfoundland har vært avgjørende. Hun har levd livet sitt på øya, kjenner menneskene og kulturen. Uten denne bakgrunnen kunne hun ikke ha skrevet boken. Hun er selv født i 1964 og var 18 år da Ocean Ranger havarerte. Havariet preget alle på Newfoundland. Det var knapt noen som ikke med mer eller mindre nærhet ikke kjente noen som var rammet. Den norske ulykken, Alexander Kielland havariet, ble det også mye snakket om. Begge plattformene var slike som skulle tåle alt. Ingen trodde noen av dem kunne havarere.
Lisa understreket at det var naturlig å skrive February. Det var den mest pregende hendelsen som skjedde på åttitallet. Det er den største ulykken som har skjedd i moderne tid på øya. Hun gjentar det flere ganger. Om det var en bok som måtte skrives så var det February og det var viktig at den hadde et kvinneperspektiv. Det var kvinner og barn som satt igjen både med sorgen og en uendelig masse oppgaver som skulle løses. De hadde utfordringer som måtte forstås i kraft av levde liv. Boken kom ut i 2009. Da hadde 84 familier levde med sine tap siden 1982. Den avstanden i tid var også viktig for henne. Hun forteller at hun ville skrive om det levde livet som pekte videre framover og ikke kun den fortettede dramatikken rundt ulykken.
I boken er også dramaet når det skjedde med. Det var en dramatikk som sitter som brent fast hos de som ble rammet. De livene som ble levd etter ulykken hadde den dramatikken med seg, og som Lisa Moore beskriver, kommer den tilbake. En slik ulykke, et slikt tap har livslang virkning og de som vokser opp preger nye generasjoner.
Vi snakker om på nytt om felles erfaringer, kulturer som er preget av tap i flere generasjoner bakover. Slik er det på Newfoundland og slik er det i kystsamfunn i Norge. Det er et tema som aldri blir uttømt. Vi deler et måltid sammen. Snakker om været. Hun ler litt av det. På Newfoundland og i Norge snakker man om storm, vind og snø. I slutten av januar fikk St. John nesten en og en halv meter snø på litt over et døgn. I havet kommer det isfjell drivende med Labradorstrømmen. Været veksler mellom regn og snø. Det er stormkast i vinden. Dagen vi snakker sammen er det vakkert vær og vi har en praktfull utsikt fra restauranten. Lisa sier at det kan endre seg raskt. Dagen etter Ocean Ranger ulykken var det godvær. Når ulykken skjedde var det bølger på 60 fot, orkan i kastene, sjøsprøyt som frøs til is i kastene og lenge umulig for helikoptre på grunn av ising. Båtene som kom til unnsetning hadde store problemer. Noen få av mannskapet på plattformen hadde kommet seg om bord i en livbåt. Den kantret under redningsaksjonen og alle omkom. Det var ingen som overlevde ulykken. Valentin-natten i 1982 døde det 82 mann.
Jeg ser at Lisa blir berørt når vi snakker om ulykken. Hun snakker om alle som satt igjen, om mødre, fedre, barn, naboer og et helt samfunn av berørte.
Tekst: Christer D. Daatland. Foto: OILC
I Norge er Kielland-katastrofen den viktigste storulykken. På britisk sokkel er Piper Alpha ulykken som viste behovet for endring.
I Norge er Kielland-katastrofen den viktigste storulykken. På britisk sokkel er Piper Alpha ulykken som viste behovet for endring.
6. juli 1988 startet en brann på Piper Alpha, den største produksjonsplattformen på britisk sokkel. Plattformen hadde vært i virksomhet siden 1976, og ble vedlikeholdt parallelt med at produksjonen gikk for fullt. Piper Alpha var selskapet Occidentals viktigste inntektskilde. 167 mennesker, 75 % av dem som var om bord, omkom. De fleste brant i hjel.
Her er utdrag fra et intervju med Jake Molloy, leder av Oil Industry Liaison Committee (OILC), Storbritannias viktigste fagforening for oljearbeidere. Intervjuet er far januar 2016
Jeg var offshore, på dagskiftet på Brent Delta, da jeg hørte om ulykken. Radiooperatøren sa at opptil seks mann var døde. Jeg gikk og la meg og hørte først om det virkelige omfanget neste morgen. Ingen kunne tro det. Alle visste at det var en risiko, men ingen kunne forestille seg at en plattform som Piper Alpha kunne bli totalt ødelagt på en slik måte. Det var ikke noe sinne, bare totalt sjokk. Alle kjente folk om bord. Så, i oktober, kom utblåsningen på Odyssey, og senere en eksplosjon på Brent Alpha, og i 89 en eksplosjon på Brent Delta. Da kom sinnet. Vi forsto at Piper ikke var en ulykke, men en del av et større problem. Vi trengte forandring. Det var et stort ledelsesproblem. Alle slags historier kom til overflaten. Vi forsto at mange ulykker med dødsfall bare hadde blitt rapportert lokalt. Sinnet begynte å vokse i 88/89. Det førte til streiker sommeren 89, og krav om nye HMS-standarder og ny regulering av bransjen.
Før Piper Alpha var det ingenting. Hvis du nevnte fagforeninger offshore kunne du miste jobben. De fleste jobbet for kontraktører, så det var lett for selskapene å si at de ikke ville ha den eller den personen ombord. Det var agrforeningsknusing, og det skapte en fryktkultur. Det var et totalt fravær av organisering, med unntak av forpleiningsindustrien.
Piper Alpha førte til dannelsen av OILC. Flere aktivister kom sammen og bestemte seg for å samarbeide, men det var ikke en fagforening. Det var en samordningsgruppe. Det skapte interesse blant arbeiderne. OILC var ikke en fagforening til å begynne med. Derfor kunne vi jobbe uten frykt for sanksjoner fra myndighetene. Vi stengte den britiske delen av Nordsjøen to år på rad. Det var streiker i 89 og flere streiker ble forberedt sommeren 1990. OILC holdt møter, samlet inn penger, trykket informasjon, og var viktige for mobiliseringen. De delte kontor med PAFA – the Piper Alpha Families Association (Foreningen for de etterlatte etter Piper Alpha). PAFA jobbet hardt for å trekke Occidental for retten, men etter ti års kamp ga de opp og oppløste seg selv.
Industrien bare kastet penger på problemet. Timelønnen ble doblet på halvannet år. Men konflikten handlet ikke om penger. Den handlet om innflytelse. Forsøkene på å organisere arbeiderne ble motarbeidet. Da lønningene steg virket det som at det var mye å tape, og TUC (tilsvarende det norske LO) trakk seg ut og forlot OILC. Mange av arbeiderne var sinte for dette, og ville ha sin egen forening, så OILC ble en fagforening. Det ga oss en stemme i debatten om HMS og arbeiderrettigheter. Hvis det ikke hadde vært for OILC ville virkeligheten offshore sett helt annerledes ut i dag. Vi holdt fokuset på sikkerheten.
I dag (januar 2016, en tid med lav oljepris) er færre enn 40 % fagorganisert. Felles forhandlinger fungerer ikke i dag. Oljeselskapene gjør som de vil. Det er ikke noe direkte kontakt med oljeselskapene. Vi ønsker å forandre måten fagforeningene jobber på. Hvis vi ikke bruker denne krisen til å presse gjennom endringer, kan det sette oss tilbake årtier. Regulering av fartøyer er nesten null. De har mannskap fra Filippinene og andre land. Regelverket er veldig slepphendt.
Mange av oljearbeiderne kom fra skipsindustrien. Olje og gass var en annen verden. Hvis fagforeningene hadde fungert før Piper Alpha-ulykken tror jeg forskjellen ville vært at de hadde protestert mot tanken på å fortsette drift mens man drev vedlikeholdsarbeid. Erfaringen deres hadde stoppet det. HMS-representanter kunne ha påvirket aktiviteten.
Kontraktørene hadde ikke tyngde til å si hva de tenkte. Det var en ‘de og oss’-kultur, med en gruppe av kontraktører som ble undertrykket og gjorde det de fikk beskjed om.
Trepartssamarbeidet som ble tvunget på oljeindustrien i Norge utgjorde en stor forskjell, og det er grunnen til at Norge fremdeles ligger foran. I Storbritannia er arbeidersiden veldig svak. I 1989 fikk vi retten til å ha valgte HMS-representanter. Vi fikk ikke felles forhandlinger før i 2000. Den norske arbeidsmiljøloven gir tydelige rettigheter og prosedyrer, noe vi ikke har i Storbritannia.
Occidental fikk masse kritikk for måten de opererte på. De gjorde det smart – de solgte seg ut og forlot Storbritannia. For de andre selskapene skjedde det ingenting. Alt handlet om Occidental. De fleste av selskapene er fortsatt i drift i dag. De ble beskyttet av at Occidental tok skylden, noe Thatcher tvang dem til.
I 1989 bestemte regjeringsadvokaten seg for at en tiltale ikke var i offentlig interesse. Myndighetene forsto at rettsforfølgelse ville slå tilbake på dem selv. Det er mulig de overtalte Occidental til å dra. Myndighetene hadde unnlatt å regulere eller å lytte til eksperter om hvor farlige disse operasjonene var. De hadde fått beskjed ti år tidligere at om det kom gasslekkasje ville være umulig å stenge. Plattformsjefene hadde streng instruks om at produksjonen måtte holdes i gang uansett. Dermed gjorde de katastrofen verre ved å fortsette å pumpe gass til en brennende plattform. Men ansvaret skulle aldri ha vært plassert på deres skuldre.
Det pleide å være Storbritannias eksempel på hvor galt det kan gå hvis vi ikke passer på. På den tiden var det ingen som trodde at en plattform kunne bli helt ødelagt. Det er den viktigste lærdommen. Det er en modell på de verste konsekvensene av uforsvarlig drift. Det minner de som er nye om den potensielle faren. Men det er vanskelig å få dem til å forstå. Hvis du ikke var der eller husker det, har du ikke den samme følelsesmessige tilknytningen.
Forleden hadde jeg en øl med en ny kvinnelig OIM. Hun visste om Piper Alpha, men hadde aldri hørt om Alexander L. Kielland!
De to ulykkene var, på hvert sitt vis, avgjørende for utviklingen av sikkerheten i Nordsjøen. De synliggjorde farene ved å la oljeselskapene dominere og veien videre gikk gjennom strengere regulering. Granskingen og rapporten etter Piper Alpha, hvor det norske sikkerhetssystemet ble trukket fram som et eksempel, medførte at norsk og britisk sokkel har mye til felles i sikkerhetsarbeidet. Den store forskjellen er trolig forskjellen i fagforeningenes rolle.
Tekst: Marie Smith-Solbakken. Foto: Privat
Morgenandakten som på forhånd er innspilt i NRK må forandres. Dette blir klart for presten Victor Andersson etter hvert som omfanget av Kielland-ulykken siger inn. Det er ikke tid å skrive noen ny andakt, han må ta det på direkten. Midt på natten sykler han ned til NRK huset på Marienlyst.
Han har bestemt seg for å snakke om de som er savnet, til de som har mistet og om hva vi kan gjøre for de som sørger. Han vil formane til anstendighet og medmenneskelighet. Klokken halv syv om morgenen, kan vi høre disse ordene på radioen:
… De som er rammet av sorg, må få vite at de ikke skal stå alene. Det vil – rent praktisk – være renter og avdrag som skal betales. Barn og unge som vil trenge hjelp både til det daglige og til utdannelse. Vår nestekjærlighet må være mer enn varme ord og tanker. Den må bli rent praktisk…
Klarte vi å leve opp til disse formaningene? Nei, er min konklusjon. Det er det de samlede handlinger over tid som avgjør. Og – det er først når vi ser tilbake at vi kan se om gode intensjoner ble virkelighet. Dette er ingen god historie. Det er en trist historie.
Mange av «Kielland-barna» snakket aldri om ulykken og tapet før vi startet å samle inn fortellingene deres i forbindelse med publiseringen av Råoljebøkene. Arbeidet fortsatte etter dette. Fortellingene deres publiseres nå fortløpende i «Minnebanken» ved Universitetet i Stavanger. Barna meddelte seg lite gjennom oppveksten. Nå er de mellom 40 og 50 år og forteller gjerne om hvordan Kielland traff dem og påvirket deres oppvekst og liv.
Hvordan varslet vi familiene? Det var tilfeldig og uorganisert.
På Ganddal, sitter 17-åringen Eva Jess som til daglig jobbet på sykkelfabrikken hos Jonas Øglænd. Nå er det lørdag kveld, to dager etter ulykken, og hun og forloveden sitter i sofaen og slapper av. Da kommer det på rulleteksten på TV: «Kåre Marthon Jess savnet». Hun visste ikke at faren hennes var i Nordsjøen, og ingen hadde varslet henne om at han var blant de savnede.
Gudny Hansen fra Island var 11 år og hadde to mindre søsken. Etterhvert kom det frem på radio at det var en islending om bord på plattformen som hadde gått rundt. Gudny forteller at hun og mammaen og de to mindre søsknene gikk å la seg i senga og gråt. De ante det verste. Etter noen dager kom navnet til faren opp i media. Hun husker hvor vondt det var å bære ut og hive avisen hvor pappas navn stod blant de omkomne. Det som ble tilbake var mange ubesvarte spørsmål. Gudny sier at det den dag i dag smerter å ikke ha fått vite hva som skjedde med far hennes, og å vite at ingen har tatt ansvar for at 123 menn omkom.
I Førresfjorden tok presten Per Nordbø ansvar. Da han fikk høre om ulykken, undersøkte han om noen i hans menighet var berørt, og det var det. 10 familier var rammet. Han fulgte personlig opp disse familiene i flere år.
Det ble arrangert en stor minnegudstjeneste i Førresfjorden. Journalister fra de største mediehusene fra inn og utland var tilstede. Mange av barna som mistet sin far opplevde minnestunden langt fra positivt og samlende. De ble beglodd og fotografert. Den siste avskjed med far ble et offentlig skue der de var på scenen. Kirkene var fulle og begravelsesfølget stort. Flere har i ettertid uttrykt at de er leie for at de ikke i større grad fikk sette sitt personlige preg på denne stunden, men måtte dele den med storsamfunnet på deres premisser.
Hva forteller barna om hjelpen de fikk fra helsevesenet?
Maia på 10 år fra Nodeland som mistet sin storebror skulle leve med en mor som var så full av sin egen sorg at hun ikke klarte å støtte datteren sin. Hjelpen Maia fikk var valium. Andre hadde lignede opplevelser. Janne på 12 år fra Søgne hadde en far som var blant de savnede. Lege og sykesøster kom hjem til dem noen dager etter ulykken. Janne var pappajente og knust. Legen ga henne beroligende medisin, og sykepleier holdt bokstavelig talt igjen munnen hennes – inntil tabletten var gått ned. I dag spør hun hvorfor de ikke spurte henne om hvordan hun hadde det?
Hvordan møtte skolene barna? Svaret er på en unnvikende og urutinert måte.
Fredag den 28. mars, dagen etter ulykken, var det flere barn i Førresfjorden som gikk til skolen uten å ha fått vite om ulykken, men de skjønte at noe var galt. En husker at mormor og morfar var der om morgenen. De var alvorlige, og mamma stod ikke opp. I skolegården ble en møtt med «pappaen din er daue». I klasserommet ble ikke ulykken kommentert.
Rektor i Førresfjorden, Hartvig Vaage, forklarer dette med at de ikke hadde konkret informasjon og at de ikke hadde utviklet noen rutiner for å møte en slik katastrofe. De var uvitende og uforberedte.
På Figgjo skole hadde tre av elevene faren på Kielland, da riggen kantret. De var søsken. Lærer Eva Robertstad som var lærer til to av dem, et tvillingpar, forteller at heller ikke på denne skolen snakket de om ulykken. De visste ikke hvordan de skulle gjøre dette.
I Lillesand satt tre barn, Torunn, Robin og Johnny, i samme klasse og var veldig urolige inni seg. De visste ikke hva som var hendt med faren deres. De visste bare at det var skjedd en ulykke, og at at pappaen deres kanskje var på den plattformen som kantret. Undervisningen gikk sin vante gang. I musikktimen trøstet Johnny Torunn. Torunn og Robin fikk faren sin hjem, ikke Johnny.
La oss se på det «rent praktiske», det økonomiske. Ja, barna mottok erstatning. De fikk 50 000,- kroner hver. Men ikke alle. En jente på sju år som skulle bli adoptert av han som egentlig hadde vært hennes far fra hun var baby, ble ikke tilkjent erstatning, fordi hennes far Tom Arne Skomedal ble funnet omkommet og erklært død noen dager før han fylte 24 år, som var aldersgrensen for å bli adoptivfar. Adopsjonen trådte dermed ikke i kraft, og Hege Kristine Skomedal fikk aldri erstatning og heller ikke formelt sett den faren hun mente hun hadde. Det siste er likevel det som har smertet mest.
Da pressen skrev at «Nordsjø-enkene» kunne få opp til 1 million kroner i erstatning, dukket det opp betegnelser som «De glade enker» og «Millionøsene». I enkelte miljø ble det snakket om skyhøye erstatninger og glamorøs livsførsel. Mange ble spurt hva de skulle gjøre med alle pengene. Både medfølelse og misunnelse var holdninger som traff familiene som var rammet.
Det skulle vise seg at for de fleste ble ikke erstatningen særlig høy. De fleste opplevde en avkortning. Realiteten for mange var at hovedforsørger var borte, barna var mindreårige og hadde hjemmeværende mødre som måtte omstille seg. Mange av disse barna vokste opp med dårlig råd, og forteller om alt fra å måtte gå fra hus, om at de aldri noen gang fikk reise på skoleturer, korpsturer, fotballturneringer, utenlandsturer, eller at de fikk ski, nye sykler, gått til frisør til at det var skralt med pålegg i kjøleskapet.
Vi har heller ingen eksempler på at finansinstitusjoner strakk seg i fortolkning av regler til fordel for de som hadde mistet. Mannen til Kristin H. Fjellstad hadde kausjonert for et lån til en kompis som ble misligholdt. Banken valgte å trekke inn en stor del av erstatningssummen enken var tilkjent for å dekke dette tapet. Eldste datter på sju år husker at moren hennes satt og grein da banken var hjemme hos dem. Alle ble ikke godt tatt vare på økonomisk.
Samtidig fortelles det om de som hjalp med det praktiske, som også presten Victor Andersson ba oss om. Ole Kristian Skomedal som mistet faren sin forteller at hver jul i mange år kom selveste direktøren i Øgrey hjem til familien med en kasse med julemat. Det var en stor kasse med kaffe, nøtter, skinke, pinnekjøtt, frukt og sylte. Det var viktig i en ellers trang økonomi.
Victor Andersson sier i sin preken videre:
… De som sitter igjen alene, må få følelsen av at mange står rundt dem og støtter dem – er nær dem. Særlig skal vi tenke på å ta oss av barna og de unge som skal vokse opp uten far. Men våre tanker gjelder også ektefeller og foreldre. Vi kan ikke gjøre ulykken annerledes, men vi kan ta oss av hverandre…
Hvordan var vi som medmennesker, naboer og arbeidskamerater?
Noen forteller at de fikk støtte, andre stod alene.
Trond fikk ny moped og hjelp til å skaffe seg sommerjobb av arbeidskamerater til hans omkomne far Olav Lia.
På Askøy utenfor Bergen stilte naboer, arbeidskamerater og storfamilie opp for enken og trebarnsmoren Liv Irene Berland. Familiehuset som mannen hennes aldri rakk å fullføre ble satt opp på dugnad. Familien kunne flytte inn lille julaften 1980.
Dette er flotte eksempler på praktisk omsorg, men det var også familier som ble utelukket fra fellesskap. Noen forteller om tap av bekjentskaper og sosial status som viste seg å bare eksistere i kraft av mannens posisjon eller som parforhold. Man opplevde gjerne overdrevet mye oppmerksomhet den første tiden etter ulykken, som etterhvert gikk over til «glassblikk» på butikken.
Mange av Kielland-barna opplevde tausheten også utover den første akutte fasen. Tapet ble ikke snakket om, men de ble likevel minnet om det. Farsdagen er et vondt tema for mange av Kielland-barna. På skolene på åtti- og nittitallet fikk de aller fleste beskjed om å lage kort til far. De som ikke hadde far fikk dermed beskjed om å lage kort til farfar. Det smertet mange, og det smertet farfar, forteller Linda Sæbø fra Halsnøy.
Vi har også eksempler på at sorgen påvirker neste generasjon. Sofie Grundal Berland, sørger over en farfar som hun aldri fikk møte. Hun forteller at da de sang «en farfar i livet» av Odd Nordstoga på skolen gråt hun da hun kom hjem. Hun tenkte på pappaen sin som vokste opp uten far. Faren hennes, Thomas Berland forteller at datteren tar ut sorgen og åpner opp mer enn hva han selv gjorde da han vokste opp. Datteren hans snakker også med bestemor om sorgen, noe hun aldri snakket om da han var barn. Thomas Berlands refleksjon er at måten vi i dag deler sorg på er annerledes enn da han og de andre Kielland-barna vokste opp. Åtti-tallets væremåte å gå videre, prestere og tåle, ikke la sorgen vise og ta overhånd, ta det som en mann, var noe Kielland-barna møtte og har måttet ta med seg. Det er kanskje først i møte med neste generasjon man erkjenner tapet og forstår hva man har sørget over.
Noe har vi lært. Sorgen kan vi åpne for og tapet kan vi snakke om nå, men den fortsatte lukketheten er ennå noe som smerter både Gudny Hansen fra Island og Terje Olsen fra Førresfjorden. Terje Olsen forteller at han har lest alt han har kommet over, men ingen har forklart han noe om ulykken da han vokste opp. Han har oppsøkt farens kolleger for å høre hvordan det var, og han har snakket med alle de han har møtt som har hatt noe å fortelle om ulykken og livet i Nordsjøen. Som barn spisset han ørene, og lyttet, men turte sjelden å spørre.
Han var med på minnesmarkering da han var åtte år for de som fikk sin grav på havet. Hans far Svein Ove Olsen var blant de tretti som ikke ble funnet. Han så for det meste bare buksebeina til de som var tilstede, men lyttet på hva de snakket om, hadde lyst å spørre, men turte ikke.
Vår nestekjærlighet må være mer enn varme ord og tanker. Den må bli rent praktisk…, sa Victor Andersson.
Den omsorgen Kielland-barna fortsatt trenger er respekt for at de ønsker svar på flere spørsmål. Respekt for at ubesvarte spørsmål fortsatt gnager.
Det er 40 år siden ulykken. Kielland-ulykken er en del av vår historie. 123 menn døde. Og fortsatt er Kielland-ulykken et stort sår. Hva skjedde og hvorfor? Det er et spørsmål som dukker opp – om igjen og om igjen. Hvorfor ble det egentlig slik? Og hvordan hadde det seg slik at ingen ble stilt til ansvar? Det er spørsmål mange av Kielland-barna reiser i dag.
Takk til dere som har delt historien med oss, og latt oss få innsyn i deres minner, og de konsekvensene det ga for deres liv og deres nærmeste, og gitt oss anledning til å dele deres refleksjoner med offentligheten – om det uopprettelige – som skjedde 27. mars 1980.
| Faktaboks:
Kielland-nettverket har formulert 89 spørsmål som ble oversendt til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite våren 2019. Riksrevisjonen undersøker nå hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar når det gjelder årsaksforhold og ansvarsforhold omkring ulykken, implementering av tiltak og oppfølging av etterlatte og overlevende. Riksrevisjonen kommer med sin rapport våren 2021. |
Kilder
Ellingsen, T. (2020, 7. mars). Kirsten ble alene med tre småbarn og boliglån. Agderposten, s. 1, 28-37.
King, H.G. (2020). Overlevende og etterlatte får fortelle. Stavanger Aftenblad. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/kultur/i/WbA0zk/overlevende-og-etterlatte-far-fortelle
Kongsnes, E. (2016, 5. november). Da mannen omkom bygde naboene huset. Stavanger Aftenblad, Magasin. Hentet fra
https://www.aftenbladet.no/magasin/i/v1G2L/da-mannen-omkom-bygde-naboene-huset
Paulsen, T. F. & M. Smith-Solbakken (Red.) (2017). RÅOLJE. Alexander L. Kielland ulykken (Red.) Ringene i vannet. Stavanger: Hertervig Akademisk
Smith-Solbakken, M. (Red.). (2019). Bind 3: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som mistet. Stavanger: Available online at: UiS Shcolary Publishing Services. https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/book/10
Smith-Solbakken, M. (Red.). (2019). Bind 5: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som bestemte, støttet og var tilstede. Stavanger: UiS Scholary Publishing Services. Available online at: https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/book/11
Smith-Solbakken, M. (Red.) (2016). RÅOLJE. Alexander L. Kielland»-ulykken Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene. Stavanger: Hertervig Akademisk
Weihe, H-J. W. (2017). Prekenen (s. 178-181) I T. F. Paulsen & M. Smith-Solbakken (Red.) RÅOLJE. Alexander L. Kielland ulykken (Red.) Ringene i vannet. Stavanger: Hertervig Akademisk
Tekst: Kian Reme, Kielland-nettverkets leder
Hva skjedde i 1980 da «Kielland»-plattformen kantret og 123 mann mistet livet? Endelig, etter 40 års kamp, har overlevende, etterlatte, forskere og fagforeninger vunnet fram – i det minste ett steg fram. Nå skal Riksrevisjonen gå gjennom katastrofen på nytt, etter et enstemmig vedtak i Stortinget i juni 2019.
Uten SAFE hadde denne del-seieren ikke vært mulig. Etter at Universitetet i Stavanger med professor Marie Smith-Solbakken i spissen startet et omfattende forskningsarbeid, ble den første «RÅOLJE»-boka utgitt høsten 2016. Etterlatte og overlevende reorganiserte et eget nettverk med krav om en ny offentlig granskning. SAFE har støttet oss fra Dag 1, både økonomisk, politisk og moralsk. Etter hvert har flere faglige sammenslutninger kommet til, først og fremst Fellesforbundet.
Riksrevisjonen arbeider etter prinsippet om «utsatt offentlighet». Det betyr at de normalt ikke kunngjør noe om arbeidet før rapporten er ferdig – sannsynligvis våren 2021. Det beste vi kan håpe på er en klar anbefaling til Stortinget: Kielland-ulykken må granskes på nytt.
Forfatteren Alexander L Kielland har satt sitt merke på Stavanger. En forfatter av nasjonalt format, og samtidig en sentral samfunnsaktør som politiker, borgermester, avismann. Og navnet hans ble lånt til boligriggen Alexander L Kielland – som har satt et like stort merke på Stavanger, Rogaland og hele landet.
«Ingenting er så rommelig som havet, ingenting så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslingene som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst; for det har aldri lovet noe…»
Jeg og kona var på vei hjem til Stavanger, torsdag før påskeferie, 27 mars. Kona var gravid i sjette måned og vi stanset hos venner i Kristiansand. Der hørte vi en illevarslende melding på Dagsrevyen om en ulykke i Nordsjøen. Et par dager før hadde jeg hørt at min bror Rolf skulle være hjemme i påsken, men for sikkerhets skyld ringte jeg hjem til Sandnes. Og jeg fikk høre at han for første gang på de fem årene han hadde jobbet i Nordsjøen var kalt ut til en ekstra jobb. Han hadde flydd ut samme dag.
Senere fikk vi vite at han hadde landet på Kielland-riggen bare fire timer før havariet. Tre dager senere fikk vi endelig bekreftet at han var blant de savnede.
212 mann var om bord denne skjebnetunge kvelden. Mange av dem var fra Rogaland, de aller fleste tilknyttet HMV-verftet i Haugesund, og noen få fra Stavanger, Sandnes, Jæren. I tillegg var det mange fra Agderfylkene og Vestfold og mange fra Trøndelag om bord, – de fleste arbeidet for OIS og Siemens. Været var ruskete som det ofte er på denne årstiden og det hadde begynt å blåse opp. Rundt klokka seks ble gangbroen mellom produksjonsplattformen Edda og boligriggen Alexander L Kielland hevet, og Rolf var en av dem som måtte la jobben på Edda ligge og ta seg over gangbroen til Kielland.
Overlevende forteller at de litt før halv sju hørte et par dumpe slag, og merket at riggen begynte å tilte. Folk kom seg ut av kinosal, matsal og lugarer, mens riggen ble liggende med en kraftig slagside.
Alexander L Kielland var en flytende borerigg som ble bygget for kommandittselskapet Stavanger Drilling på midten av sytti-tallet av det franske CFEM-verftet. Den var bare snaut fire år gammel. Allerede før den forlot Dunkirk i 1976 hadde rederiet landet en kontrakt med Phillips Petroleum Company der riggen skulle brukes som boligplattform på Ekofiskfeltet, og Kielland måtte derfor bygges om. Stavanger Drilling avslo verftets tilbud om opplæring, og provisoriske containere ble tatt om bord uten bistand fra verft eller konstruktør, først i Arendal og seinere ute på feltet.
Riggen var bygget med fem bein – en pentagon. Nå hadde D-leggen falt av og lå i sjøen og fløt ved siden av riggen. I prinsippet skulle riggen tåle bortfall av ett av fem beina. I alle fall var det det alle trodde.
Men flere ting gikk galt:
I følge den tekniske manualen fra verftet skulle de to beina i motsatt ende av riggen sluppet inn mer vann, for å stabilisere riggen. Men det gikk ikke når riggen tiltet 30-35°.
I tillegg sto flere dører og luker åpne, på grunn av det hektiske arbeidet med å klargjøre Kielland til boreoppdrag på britisk sektor.
Stavanger Drilling hadde inngått en ny gullkantet kontrakt med Shell for boreoppdrag. Planen var at Kielland skal tas inn for 4-årskontroll, reparasjoner og ombygging fra bolig- til borerigg, før den ble tatt ut til britisk sektor. «Henrik Ibsen» skulle overta som boligplattform på Ekofisk. Men Ibsen ble kraftig forsinket, Kielland ble værende på feltet og ombyggingen måtte skje ute til havs.
E-leggen som sank dypest ned etter bortfallet av D-leggen skulle hatt skalkede luker, igjen ifølge den tekniske manualen. Men på grunn av sveisearbeid nede i E-leggen – som var i strid med manualen der slikt arbeid bare skulle utføres i dokk – var ståldøra på toppen av E-leggen sveist fast i åpen stilling. Alarmen som dermed ble utløst i kontrollrommet ble stanset av en improvisert gummipropp. Både dekket og E-leggen tok dermed inn vann i strie strømmer, og mistet gradvis sin funksjon som flyteelementer. E-leggen ble i stedet et synke-element.
I tillegg sto blokka i tårnet oppe, noe som bidro til svekke stabiliteten kraftig når først tiltingen var et faktum.
Dermed gikk alt galt.
Rolf droppet filmen og stakk innom kontrollrommet på et kort besøk, før han gikk på lugaren. Han må ha kommet seg ut av lugaren og ut på dekk. Mer enn det vet vi ikke. Etter rundt 10 minutter røyk den siste ankerwiren som holdt riggen oppe, og riggen gikk helt rundt. Noen hadde kommet seg i livbåter eller flåter, noen hoppet i sjøen, noen klarte i komme seg opp på Edda.
123 mann døde – 37 av dem var savnet. Rolf var en av dem.
89 overlevde katastrofen.
To dager seinere var dykkere i sving med å ta opp omkomne fra havbunnen. Havdybden var ikke mer enn 70 meter, så det var i seg selv ikke en komplisert operasjon. Belastende, – men ikke komplisert. Omkomne ble tatt opp og sendt i land. Helt til den amerikanske sjefen på Edda bestemte seg for å starte produksjonen igjen. Produksjonen innebar tømming av slam, slammet la seg over de omkomne og fratok dykkerne sikten. Arbeidet med å hente opp de omkomne måtte derfor avsluttes.
Da senere til sammen syv av de omkomne ble funnet om bord på riggen, kan vi fastslå at tretti av de omkomne fikk sin grav på bunnen av Nordsjøen, dekket av slam, takket være «business-as-usual»-holdningen til sjefen på Edda. Havet er en verdig grav. Men måten det skjedde på var alt annet enn verdig.
Beslutningen om å starte produksjonen illustrerer også tidsskillet mellom før og etter Kielland. Mange oljearbeidere av den eldre skole jeg har snakket med beskriver perioden før katastrofen som «Texas». Texas er en beskrivelse av det som er vilt og ukontrollert, og samtidig mer konkret når det gjaldt Nordsjøen på seksti- og syttitallet: Det var mange fra Texas her. Vi merket det av og til i bybildet, texanere og andre amerikanere ute på byen. De holdt seg stort sett for seg selv.
Norsk oljevirksomhet startet naturlig nok med minimal norsk kompetanse. Ingen her hadde erfaring med oljeutvinning. Vi måtte hente kompetansen utenfra, og med den sterke dominansen amerikanske selskaper hadde på oljeutvinning internasjonalt, ble det inngått avtaler med bl.a. amerikanske selskaper. Mange av dem med stor aktivitet i Texas.
Texasperioden var en gedigen voksenopplæring for nordmenn og enkelte andre nasjonaliteter som lærte seg faget, bygget opp erfaring og kompetanse. Regjering og storting var også opptatt av denne kompetanseoppbyggingen. Målet var en gradvis overgang til norske selskap, først og fremst det nye Statoil med hovedkontor i Stavanger, men også andre selskap som Hydro og Saga. I tillegg utviklet det seg en etter hvert imponerende underskog av leverandørselskap innenfor boreteknikk, plattformbygging, supplybåter, helikoptervirksomhet, catering – you name it! Stavangerområdet er som kjent blitt en av verdens ledende kompetanseregioner innen alt som har med offshore olje- og gassvirksomhet å gjøre.
Men før alt dette var på plass var det Texas i Nordsjøen. De amerikanske selskapene var ikke kjent for sin gode personalpolitikk, heller ikke for god sikkerhetskultur. Konstruktivt samarbeid med en ansvarlig fagbevegelse kunne en se langt etter.
Kielland-katastrofen endret alt dette. Eller kanskje det er rettere å si at tida etter Kielland falt sammen med den strategiske oppbyggingen av norsk kompetanse, og den etter hvert stadig sterkere rolle de nye norske selskapene fikk. Fagbevegelsen lyktes aldri med å reformere Texas. Amerikanerne dro videre til andre himmelstrøk, særlig i utviklingsland der tut og kjør var hovedregelen. Men fagbevegelsen lyktes i å bygge opp en helt annen samarbeidskultur med de norske selskapene, som etter hvert også påvirket positivt samspillet med de gjenværende utenlandske selskapene. Oppbyggingen av Oljedirektoratet spilte en viktig rolle, og Norge utviklet seg til å bli globalt ledende innen sikkerhetskultur i oljevirksomheten.
I hvor stor grad ble denne sikkerhetskulturen påvirket av katastrofen? Jeg tror det er grunn til å regne med at Stavanger og Norge uansett ville gjort framskritt på dette området, først og fremst på grunn av en klok og langsiktig strategi med å få bedre offentlig kontroll på det som skjedde i Nordsjøen og etter hvert Norskehavet – og utviklingen av en stadig sterkere fagbevegelse. Men Kielland var et enormt sjokk, ikke minst her i Oljehovedstaden Stavanger. Dimensjonene på katastrofen var i seg selv av sjokkerende proporsjoner. Samtidig førte katastrofen til et stort bevissthetsløft, både for kontrollsystemene, for selskapene og for norske politikere.
Kielland-katastrofen ble en vekker som sterkt bidro til et helt nytt nivå på sikkerhetstenkning og forebygging. Slik sett førte de meningsløse tapene min familie og så altfor mange andre familier ble utsatt for, til en ny og langt mer kritisk tenkning om forebygging og sikkerhet. Det gir mening for oss i ettertid, særlig når vi vet hvilken betydning oljevirksomheten har hatt for utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Derfor er jeg i dag stolt over min brors innsats og innsatsen til hans mange norske og utenlandske kolleger som satte livet til, både i Kielland-katastrofen og i mange andre større og mindre ulykker.
Riggen lå og fløt i Gandsfjorden med bunnen av de fire gjenværende pontongene i vannkanten. Hva skulle gjøres med riggen?
Olje- og energiminister Bjartmar Gjerde sa til journalister en av de første dagene etter katastrofen at regjeringen skulle gjøre alt som kunne gjøres for å snu plattformen, finne de savnede som måtte være om bord og granske årsakene til havariet. Det skulle ikke stå på penger.
Men regjeringen overlot samtidig ansvaret for at dette ble gjort til vrakets eier: Reder og forsikringsselskapene. Riggen var forsikret gjennom Norsk Oljeforsikringspool, med Storebrand som operativt ansvarlig. Etter å ha fått bekreftet at regjeringen ville finansiere operasjonen, ble oppdraget gitt til Nicoverken Norge og SD Marine – et nystartet lite britisk ingeniørfirma, etablert i en garasje. Ingen av dem hadde bergingserfaring, men vant likevel anbudet bl.a. mot verdens ledende bergingsselskap Smit-Tak International som lå på samme pris. Det er grunn til å undre seg over hvordan – og hvorfor – dette kunne skje.
Texaneren Scot Kobus ble engasjert til å lede jobben. Jeg tok i juni 1980 initiativ til en felles uttalelse fra de norske etterlatte, der vi krevde fortgang i arbeidet og at regjeringen Nordli måtte overta ansvaret fra Storebrand og Stavanger Drilling. Uttalelsen fikk bred støtte fra de etterlatte, og ble kimen til de etterlattes og overlevendes egen organisasjon: Kielland-fondet.
Vi ble tiltagende bekymret ut over høsten og engasjerte teknisk sakkyndige som rapporterte at operasjonen var helt useriøs, og at riggen sannsynligvis ville synke. Flere betraktet operasjonen som et styrt forsøk på å senke vraket. Etter kontakt med den ansvarlige statsråd Reiulf Steen besluttet regjeringen å avblåse operasjonen og gå tilbake til start.
Storebrand mente etter hvert at riggen burde senkes og ble en av våre sterkeste motstandere. Høyre og FrP signaliserte tvil i saken. Regjeringene Nordli og Brundtland sto imidlertid fast på at riggen skulle snus, samtidig som de fastholdt at forsikringsselskapet fortsatt skulle ha ansvaret – denne gang med sterkere offentlig kontroll av operasjonen.
Tida gikk og Norge fikk en ny regjering høsten 1981: Kåre Willochs rene Høyre-regjering. Vi prøvde å overbevise statsråd Arne Skauge om å holde fast ved arbeidet for å snu Kielland, men han landet på motsatt standpunkt: Snuoperasjonen skulle droppes og riggen skulle senkes.
Dermed startet den lange motbakken for etterlatte og overlevende: Vi måtte nå overbevise stortingsflertallet om at det var rett å snu Kielland, mot regjeringens vilje. Vi argumenterte langs tre linjer:
Løftet som ble gitt om at alt skulle bli gjort for å snu plattformen.
Det er galt og umoralsk å senke et fartøy som flyter så lenge det er omkomne om bord, og så lenge det er teknisk mulig å gjennomføre en heving.
Det er galt og umoralsk å senke plattformen før den har blitt gransket. Vi måtte være sikre på at årsakene til katastrofen ble kartlagt ned til minste detalj, tilsvarende det som gjaldt for flyhavarier. Årsaksgranskning er en forutsetning for læring, slik at sikkerheten kan bli bedre.
For å sikre stortingsflertallets støtte måtte vi gjøre to ting:
Vi måtte bygge en bred folkelig allianse som støttet kravet. I tillegg til de etterlatte og overlevende sikret vi oss støtte fra fagbevegelsen og kirken. Det var særlig disse to som var viktige bidragsytere: Stavangerbispen Sigurd Lunde mottok et brev fra statsråd Skauge der kirken ble bedt om å medvirke med en bisettelsesliturgi i forbindelse med den planlagte senkningen. Biskopen avviste dette og uttrykte at en slik senkning ville være en krenkelse av de etterlattes rettigheter.
Fagbevegelsen – ikke minst forløperen til SAFE – på sin side bidro med en politisk streik som kostet like mye som den planlagte snuoperasjonen ville koste, og slo i bordet med klare og sterke krav om å gjennomføre snuoperasjonen.
Våren 1982 lyktes vi endelig med å sikre stortingsflertall.
Det andre vi måtte gjøre var å levere de tekniske løsningene som skulle til for å sikre en trygg og gjennomførbar snuoperasjon. Regjeringen var motstander av snuing, og ville ikke hatt noen troverdighet dersom de skulle ha ansvaret for en teknisk løsning. Så vi måtte gjøre det selv!
Kielland-fondet engasjerte 14 ulike selskap som bidro til å lage en plan for snuing. Denne planen ble til slutt godkjent av Veritas – og dermed påla Stortinget høsten 1982 regjeringen å gjennomføre snuoperasjonen. Departementet trenerte og stadig nye utsettelser og krav førte til prisen for snuoperasjonen gikk i været.
Etter regjeringsutvidelsen våren 1983 overtok Asbjørn Haugstvedt fra KrF – som sto på vår side i denne saken – som ansvarlig statsråd. Snuingen ble gjennomført i september 1983 – tre og et halvt år etter katastrofen, og til en kostnad på 250 millioner.
Vi oppnådde ett av våre to hovedmål: De omkomne som ble funnet om bord ble tatt ut og fikk sin grav på land, mens de gjenværende 30 som fortsatt var savnet fikk sine graver på havet. Rolf var en av dem. Vi var selvsagt skuffet over at han ikke ble funnet om bord. Men det viktigste for oss var at Rolf til slutt, i september 1983, fikk sin verdige grav på havet sammen med de andre savnede.
Det andre hovedmålet var en full granskning av årsakene til katastrofen. Dette oppnådde vi ikke. I regjeringen hadde Høyre akseptert å gjennomføre en snuoperasjon som de var motstandere av – mot at KrF og Sp aksepterte at statsministeren skulle avgjøre hva som skulle skje med vraket etter snuing.
Mens det franske verftet CFEM og den franske ekspertkommisjonen stilte med et tyvetalls granskere som saumfor riggen i ukevis, besøkte den norske granskningskommisjonen riggen i noen timer og skrev en intetsigende rapport på 7 sider. I den offentlige debatten om snuing eller senkning av riggen, valgte kommisjonen våren 1983 å støtte tilhengerne av senkning. Vi var sjokkert: Hvordan er det mulig at en offentlig granskningskommisjon takker nei til åstedsbefaring? Aksel Kloster som både var Kiellandfondets styreleder og medlem av kommisjonen ble kastet ut av kommisjonen etter krav fra operatørselskapet Phillips.
Og franskmennene valgte å hemmeligholde sine funn.
Kiellandfondet engasjerte to sivilingeniører for å befare riggen, og de mente å finne spor av en eksplosjon i stag D4. Den norske kommisjonen påviste en langt framskreden utmattingssprekk i D6-staget, og gjorde en grundig jobb med analyser av dette staget. Men ville et brudd i ett stag være tilstrekkelig for å rive hele beinet av? Eller kunne det påvises brudd i et annet stag i tillegg til D6? Vi krevde derfor en ny granskning, og fikk støtte fra våre to sivilingeniører, tidligere leder for Kripos’ tekniske avdeling Nils B Skarning, Fysisk Institutt ved Universitetet i Oslo og en sprengningsekspert fra Forsvaret.
Ingen ting hjalp. Opposisjonsleder Gro Harlem Brundtland fikk støtte fra regjeringspartiene KrF og Sp på Stortinget til sitt forslag: å demontere riggen og dermed gi rom for en detaljert granskning. Statsminister Kåre Willoch satte hardt mot hardt og presset KrF og Sp på plass. «Willoch brukte rå makt» ble forsida på Dagbladet dagen derpå.
Og riggen ble senket i Nedstrandsfjorden i oktober 1983, uten videre granskning.
Snuingen av Alexander L Kielland markerte et viktig prinsipp som må gjelde også etter andre ulykker: Vi skal gjøre alt som er mulig for å ta opp de omkomne etter slike ulykker, enten det gjelder fiskebåter, oljeinstallasjoner eller fly og helikopter. Og selv om vi ikke oppnådde målet om en full granskning har dette kravet blitt sentralt også ved senere ulykker og katastrofer.
Kielland-fondet var i realiteten den første støttegruppen for etterlatte og overlevende etter større ulykker og katastrofer. For første gang tok ofrene ordet selv og stilte krav, forlangte å bli hørt.
Etter Kielland har slike støttegrupper blitt normen etter større ulykker. Kielland-fondets erfaringer har blitt brukt og råd har blitt innhentet. Jeg og andre fra det tidligere Kielland-fondet har i større eller mindre grad bidratt med råd og anbefalinger etter følgende større ulykker og katastrofer:
På tross av meningsløsheten som rammer oss når særlig unge folk dør, oppleves det som meningsfullt å kunne bistå når andre kommer i liknende livskriser. Mange av de aktive fra ulike støttegrupper har også organisert et Nasjonalt Støttegruppenettverk, for å bidra til at erfaringer blir videreført til andre på en god måte.
Kielland-katastrofen var oljemedaljens bakside i 1980. Men vi skal være stolte av at katastrofen ble et tidsskille for bedre sikkerhet.
Fram til april 1990 arbeidet Kielland-fondet videre med kravet om ny granskning. Dette var særlig knyttet til de sterke indisiene på eksplosjon i D4-staget. Sivilingeniør Ole Østlund var en sterk pådriver her gjennom anmeldelser og skriv til statsadvokater, Riksadvokat, regjering og kongehuset.
Kielland-fondet ønsket å gå videre med dette skritt for skritt: Vi prioriterte kravet om videre granskning i offentlig regi av de sterke indisiene på en eksplosjon, og årsakene til eksplosjonen i D4. Østlund gikk lenger: Han lanserte sabotasje-teorien, brøt med Kielland-fondet og etablerte sin egen organisasjon (FALK). Han ga ut bok på eget forlag med beskrivelse av en omfattende konspirasjon som involverte Statoil, hjemmefronten, det for lengst nedlagte kommunistiske nettverket «Mot Dag» og andre.
I 1990 ga Kielland-fondet opp forsøkene på å få gjennom en ny offentlig granskning. Vi forfattet en grundig rapport til Stortinget og oppfordret Rogalandsbenken på Stortinget til å gå videre med saken. Rapporten ble oversendt Handels- og Sjøfartsdepartementet, som videresendte til Justisdepartementet, – som la saken i en skuff.
Dette var status helt fram til 2016, da UiS og Stavanger Aftenblad tok ballen.
Det som i stor grad kjennetegner kritikere av den norske granskningskommisjonens ensidige fokus på utmattingsbruddet i D6 har vært lanseringen av èn annen årsak. Kielland-fondet fram til 1990 gikk i denne fellen med et ensidig fokus på eksplosjon i D4-staget. Ole Østlund gikk i den samme fellen med et ensidig fokus på hans egen sabotasjeteori.
Andre bidrag har handlet om forankring og forhaling. Eller om riggens manglende stabilitet. Den franske ekspertkommisjonen la fram en noe breiere analyse og satte søkelyset på ulike forhold knyttet til driften av riggen. I tillegg mente de at stag D6 hadde blitt rammet av en ytre påvirkning.
Kritikerne av den norske kommisjonen har på mange måter blitt sin egen verste fiende, der den ene alternative teorien etter den andre har blitt lansert som Sannheten – med stor S.
Da UiS lanserte prosjektet «RÅOLJE» i 2016, sterkt fulgt opp av Aftenbladets store Magasinartikkel om Kielland, fikk arbeidet med saken er langt breiere forankring. Utgangspunktet nå handler om å stille opp all dokumentasjon og alle fakta – og ikke låse seg til èn forklaring, èn teori.
Kielland-nettverket har fulgt opp dette i et godt samarbeid både med UiS-forskere, journalister og fagfolk fra ulike miljøer. Da vi i juni oversendte våre 89 spørsmål til Riksrevisjonen tok vi med problemstillinger knyttet til de fleste av de lanserte teoriene. Her følger noen av dem:
Ingen har bestridt at det var en langt framskreden sprekk i D6-staget, forårsaket av en dårlig sveis knyttet til hydrofonholderen. Noen stiller spørsmålet om det endelige bruddet faktisk skjedde før ulykkeskvelden. Men ingen bestrider sprekken. Her gjorde kommisjonen en god og grundig jobb. Den fortjener også ros for de omfattende anbefalingene om bedre sikkerhet, som kommisjonen sluttet seg enstemmig til, ikke minst takket være fagbevegelsens mann i kommisjonen, Aksel Kloster.
Notatet som den norske kommisjonen fikk fra siv.ing Emil Aall Dahle om betydelige mangler ved stabiliteten om bord ble klausulert og sterkt undervurdert av kommisjonen. Snuingen av riggen avslørte at tårnhus-døra til E-skaftet sto åpen, noe som ikke var kjent da Emil Aall Dahle skrev sitt notat. Dermed blir stabilitetssvikten – som følge av brudd på rutiner og godt sjømannskap – èn av de viktige årsakene til katastrofen.
Noen av de fremste kjennerne av denne rigg-typen – og først og fremst Nils Gunnar Gundersen som selv opererte en pentagone-rigg fra det samme verftet i mange år – mener at feil oppankring over tid, sammen med en stadig forhaling inn og ut fra faste installasjoner, bidro til å rive riggen fra hverandre. Riggen var konstruert for en forankring med ti ankere, men rederiet fikk Veritas-godkjennelse på åtte ankere. Dette var etter Gundersens og andres vurdering en fatal feil som bidro til at utmattingssprekken i D6 fikk utvikle seg mye raskere enn ved normal og korrekt oppankring og forhaling.
De aller første dagene etter ulykken var det flere, bl.a. rederiets ledelse, som offentlig uttalte at ulykken måtte skyldes en eksplosjon. Denne teorien ble raskt forlatt, etter at kommisjonen under befaringen av D-leggen konstaterte en utmattingssprekk i D6-staget. Kommisjonen skriver på s 11 i rapporten at eksplosjonsulykke ikke har vært vurdert.
Det var først etter snuingen av plattformen i 1983 at Kielland-fondets tekniske eksperter mente å finne indikasjoner på en eksplosjon i D4-staget. Denne forklaringen ble gradvis sterkere etter hvert som flere eksperter ble satt på saken. Studier av bruddstedene viser at alle brudd var mekaniske – unntatt bruddene i D4-staget. Sprengningseksperter om Aftenposten og NRK valgte ut bekreftet at dokumentasjonen de fikk tilgang til tydet på en eksplosjon, og burde granskes nærmere. Fysisk Institutt ved UiO fikk tilgang på en prøve fra det øvre bruddstedet i D4-staget, og fant bainitt og tvillinger i stålet – noe som bare oppstår ved «eksplosjonsartet deformasjon».
På tross av nye henvendelser til kommisjonen, Politiet, statsadvokat og Riksadvokat ble alle henvendelser avvist. Eller rettere: de ble henvist til en kommisjon som allerede hadde nedlagt seg selv.
Kielland-fondets tekniske rådgiver Ole Østlund lanserte så en sabotasjeteori. Kielland-fondet mente at dette var en spekulativ teori. Vi mente at skritt nummer èn var å sjekke ut og avklare spørsmålet om eksplosjon i D4. Skritt nummer to måtte være at profesjonelle etterforskere vurderte hvordan og hvorfor eksplosjon hadde funnet sted.
Så langt kom vil aldri. Vi kom ikke til skritt nummer èn engang …
I 1985 framla ekspertkommisjonen som var oppnevnt av den franske Handelsretten sin rapport. De anerkjente at D-leggen var svekket gjennom en sprekk ved hydrofonholderen i D6-staget, men mente at denne sprekken utviklet seg på grunn av feil drift av plattformen. De hevdet også at D6-staget måtte ha vært utsatt for en ekstern påvirkning – en kollisjon med en supplybåt eller tilsvarende.
Hovedbudskapet handlet om feil drift på en rekke områder. Hovedansvaret for ulykken ble dermed lagt på operatøren Phillips og det norske rederiet Stavanger Drilling.
Den franske ekspertkommisjonen ble i Norge avfeid med at de forsvarte franske interesser. Få spurte om ikke den norske kommisjonen forsvarte norske og amerikanske interesser?
Det er verd å merke seg at den norske regjering og det norske Storting aldri behandlet den franske rapporten. De ble ikke en gang oversatt til norsk.
SAFE, Fellesforbundet og mange andre støtter Kielland-nettverkets krav om en ny granskning av ulykken. Vi har sammen oppnådd en viktig delseier da Stortinget i juni i fjor enstemmig vedtok å oversende Kielland-saken til Riksrevisjonen. Vi kan forvente at deres rapport til Stortinget kommer våren 2021.
Da kommer neste fase i kampen: Vi må arbeide for at Stortinget vedtar en ny offentlig granskning. Det bær være åpenbart for alle som går inn i saken at den norske granskningskommisjonens rapport fra april 1981 langt fra er tilstrekkelig for å forstå katastrofens mange årsaker.
En ny granskning må ivareta mange ulike hensyn:
Åpenhet i prosessene, slik som eksempelvis den britiske granskningen etter Piper Alpha – ulykken i 1986 ble gjennomført.
Et internasjonalt blikk: Det foreligger både en norsk og en fransk granskning. Den franske ble av ledende norske politikere og institusjoner avskrevet som en rapport som forsvarte franske nasjonale interesser. Franskmennene kan hevde det motsatte: at den norske rapporten forsvarte norske (og amerikanske) nasjonale interesser. En ny granskning må sikres en internasjonal legitimitet.
Flere årsaker: I denne artikkelen framkommer det en rekke ulike årsaksforklaringer. En ny granskning må fordomsfritt undersøke alle fakta knyttet til de ulike teoriene. En ny kommisjon må unngå ensidighet og prestisje.
Sannhet og forsoning: ANC’s modell for granskning av apartheid-tiden i sør-afrikansk historie kan tjene som modell for hva hensikten med granskningen må være: Å søke sannhetene knyttet til katastrofen, å rydde opp i historien ærlig og åpent, uten partshensyn og partsinteresser. Dette vil legge grunnlaget for forsoning og aksept – og kan bli en hjørnestein for hvordan det norske samfunnet framover sørger for full oppklaring av alle spørsmål det er mulig å finne svar på – når katestrofer og ulykker rammer oss. Dette er dypest sett i industriens egen interesse. Og dette er i det norske folks interesse.
Stavanger, januar 2020
Kian Reme
Tekst: Hilde-Marit Rysst. Foto: Mette Møllerop.
Jeg håper du har lest deg gjennom dette heftet med like store følelser som meg.
Jeg har vært gjennom hele registeret, fra sorg og sinne til håp og kjærlighet.
Dette heftet er en smakebit på forskjellig nytt Kiellandstoff. Fra Kian Reme og Kiellandnettverkets ustoppelige kamp, til forsker Marie Smith-Solbakken som begynte å sette sammen historiene på en ny måte. Journalist Ellen Kongsnes som graver frem gjemte og nesten glemte dokumenter. Tord F. Paulsen som tar fantastiske bilder som gjør oss andre nysgjerrige, og alle de andre som har bidratt til at Kielland nå er en del av vår bevissthet.
For mange av oss er det en oppvåkning å lære hvor mye vi faktisk ikke vet om denne ulykken. Jeg kom inn i bransjen vår i -95, og har vokst opp med utsagn som «hadde det ikke vært for Kielland og Piper Alpha, så hadde aldri HMS vært som i dag».
Så for meg blir det nesten en motsetning mellom å si «hadde det ikke vært for Kielland» og så bli oppmerksom på hvor lite vi faktisk har visst. Det hersker liten tvil om at Kiellandulykken satte i gang endringer, men det er et paradoks at vi fortsatt – i 2020, faktisk vet lite. SAFE har hele veien støttet kravet om ny gransking, og det støtter vi sterkere enn noen gang.
SAFE er takknemlig for å få være en del av prosjektet og arbeidet som forhåpentligvis skal gi de pårørende til Kiellandulykken de svarene de har lett etter hele livet. At hverdagshistoriene, de ekte livene kommer frem i dagen, og at bransjen igjen kan lære hvor avgjørende et godt HMS-arbeid er for å unngå ulykker, er kanskje det viktigste ønsket vårt etter alle disse årene. 40 år har gått, mye lærdom er gått tapt, men en Alexander Kielland vil vi aldri tillate skal skje igjen. Derfor kan ikke arbeidet stanse.
Hilde-Marit Rysst
Forbundsleder
SAFE
Tekst: Mette Møllerop, redaktør i SAFE
Hvorfor minnes, spør Else Tungland i den første artikkelen i særtrykket. Nå er det gått 40 år siden Alexander Kielland-katastrofen etterlot seg 123 familier uten far, ektemann, bestefar, onkel, nevø eller venn. Er det ikke på tide å glemme, gå videre i livet?
Svaret er todelt. Glemme skal vi aldri. Kunnskapen om årsaker til ulykker som har skjedd, er den kunnskapen vi må ha for å unngå dem i framtida. Å gå videre i livet er nødvendig. For å kunne klare det, må vi stole på at sannheten ligger på bordet foran oss. Svaret er altså både kollektivt og individuelt.
Det avhenger av hva man ønsker svar på. Hvor mye informasjon ligger fortsatt skult i arkiver? Hvor mange myndighetspersoner og offisielt oppnevnte granskere unnlot å ta granskingen på alvor, basert på ulike personlige motiver? Hvor mange involverte tenkte at det var best å være taus slik at man ikke fikk problemer eller kanskje mistet jobben? Hvor mange tenker det er flaut å ha en offentlig mening om dette først nå, uten å forstå at det er en slik åpenhet det står respekt av? Å ta feil valg hører til det å være menneske. Å rette dem opp i etterkant, er viktigere enn å ha valgt feil.
Strengt tatt har vi faktisk to. De som ble født på sytti- og åttitallet og i beste fall kun har et nyhetsminne fra 27. mars 1980. De som er født på 2000-tallet og knapt nok har hørt om en plattform med samme navn som en forfatter.
Hva bør de vite? Hva slags kunnskap trenger de og hvorfor?
Frode Fanebust har en tankevekkende artikkel i særtrykket, «Far, Kielland og jeg» hvor han sier at han forstår behovet for konkrete svar på spørsmålet «hvorfor skjedde det, hva var årsaken»?
«Jeg har respekt for spørsmålet», sier han, men peker samtidig på et annet svar, nemlig systemet som skulle forhindre at en liten feil utløste en stor katastrofe. Det er her man skal lete etter årsaksforklaringene. At det i liten grad ble gjort, ligger hos aktørene, altså rederi, verft, myndigheter, inspeksjonsapparat og operatør, som fant det svært beleilig å snu fokus mot en eventuell fransk sveisefeil.
Liten tue kan velte stort lass, er et godt uttrykk. Veltet betinger imidlertid at lasten er dårlig sikret. Dette skal vi vite noe om når arbeid skal utføres, og teknisk utforming og mannskapsbehov skal organiseres trygt.
Ti? Tjue?
Mange av ulykkene er ukjente fordi de ikke er offentlig registrert. Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe har sett på tilgjengelig materiell og funnet noen tall: fra 1970 til 1982 fant de 55 ulykker. I tillegg viser en foreløpig oversikt 66 oljeulykker hvor flere omfatter store tap av menneskeliv, og store utslipp av olje og gass. Artikkelen om omfanget av oljeulykker er ikke med her, men den kommer, og vil bli publisert i magasin og på nett. For SAFE er dette viktig kunnskap. Det bør den og være for fagbevegelse og samfunn.
Er enkelte ulykker viktigere enn andre? Ja, det kan godt være, men viktigst av alt er at summen av alle ulykker gir oss de triste og ubehagelige svarene: «billigst mulig» produksjon, mest mulig fortjeneste til eierne, avstand til menneskene som jobber i industrien, mangel på ansvar, og systemsvikt.
SAFE har gått inn i Alexander Kielland-prosjektet med økonomisk og politisk støtte og praktisk hjelp. Det gjør vi for å minnes de som omkom, støtte deres etterlatte og de som overlevde. Vi gjør det på vegne av våre medlemmers sikkerhet nå og i framtida, og på vegne av alle som er i arbeid i oljevirksomheten og i annen industri hvor sikkerhet og trygghet i arbeidet er avgjørende for å kunne komme hjem fra jobben uten skader.
Det handler ikke om plikt til støtte. Det handler om hva solidaritet er.
Støtte, stå sammen, vise omsorg for hverandre.
PC: Hold down CTRL and press + to enlarge or - to shrink
Mac: Hold down CMD and press + to enlarge or - to shrink.
Click inside this box to close it!