Far, Kielland og jeg

Tekst: Frode Fanebust. Foto: Privat

Om Kielland, minner og ubesvarte spørsmål.

Etter at jeg nå har regnet etter, vet jeg at jeg var 11 år den 27. mars 1980. Og så vet jeg at jeg var langt borte, på Gran Canaria, der mor hadde bosatt seg med broren min og meg etter skilsmissen fra far.

Sannsynligvis var det en helt vanlig kveld for meg – altså en kveld der jeg lå strødd utover gulvet eller i sofaen og leste en bok – akkurat da far klappet seg litt overmett på magen etter komlemiddagen, gikk opp trappen fra kantinen på Ekofisk Hotel og hørte mayday-ropet fra Alexander L. Kielland-plattformen. Det kom fra VHF-radioen han hadde festet i beltet.

Frem til da hadde det vært en vanlig dag for far min også. Men i løpet av de neste timene ble han, transportkoordinatoren for båtene på Ekofiskfeltet, satt på altfor mange og altfor store prøver, slike som det er fullstendig urettferdig at noen skal få i fanget en alminnelig dag på jobben. I tåke og storm, snart også i mørke, måtte båter dirigeres hit eller dit i forsøket på å redde mennesker opp av det vinterkalde havet. Resultatet ble snart kringkastet over hele landet: 89 overlevende, 123 omkommet eller savnet, noe som i praksis var samme sak. Faren min følte det som en dom over egen innsats – urettferdig det også, siden han bare var et tannhjul i et stort redningsmaskineri.

Og så det som skulle tære mest på ham de neste årene: Beskjeden om at bestekameraten Rolf Reme hadde landet på Kielland kort tid før den gikk rundt, og ikke var på listen over overlevende.

Jeg er sikker på at han allerede i dagene etter katastrofen forsto at livet hadde tatt en vending og aldri skulle tilbake på det gamle sporet. Men snart skjedde noe underlig: Kielland (ordet rommet hele katastrofen, og vi kalte den aldri noe annet) ble rundkjøringen som veldig mange forklaringer i senere år måtte innom. Hvorfor drakk far for mye? Kielland. Hvorfor ble foreldrene mine skilt? Kielland. Hvorfor fikk far for seg at han skulle hjelpe fattige barn ute i verden, et ønske som etter hvert endte i Boliviafamiliens mer enn 20 barnehjem og dagsentre? Kielland. Og siden Kielland var en så gedigen, definerende og omveltende hendelse, ble dette sannheter det ikke var plass til å sette spørsmålstegn ved.

Ikke på lenge. Det var da jeg i 2012 skrev boken Oljelandet – fortellinger fra innsiden at jeg ble nødt til å tenke grundig etter. Var ikke grunnen til at min mor, min bror og jeg flyttet til Gran Canaria i 1976 at foreldrene mine allerede da sklei fra hverandre? Hm, det stemmer visst. Og var ikke en viktig grunn til det at far var av den gode gamle sjømannstypen som kunne gå ut for å hente posten på en torsdag og komme hjem til mor og barn, full av anger og gode forsetter, neste mandag? Jo da. Og hadde han ikke fadderbarn i minst tre verdenshjørner – Østerrike, Rwanda og Bolivia – allerede på 1970-tallet? Riktig det også. Den godhjertede, løsaktige periodedrankeren som var faren min – en mann som tross betydelige skavanker ønsket å gjøre verden til et bedre sted og lyktes bedre enn de aller fleste med det – var ikke resultatet av en katastrofe. Kielland forandret livet hans ganske mye, men mannen ganske lite.

Så, levde vi på løgner i familien min? Ikke egentlig, for å lyve er en bevisst handling, mens det å forandre fortiden vår er noe vi gjør hele tiden, ubevisst. Forskning viser at hver gang vi henter frem et minne endres det i prosessen, slik at vi husker det litt annerledes enn gangen før. For min far okkuperte Kielland etter hvert så stor plass at det som var sant og riktig over tid ble fortrengt, og gjennom gjentatte fortellinger ble hans sannheter også mine. Det er ikke det som er det uvanlige. Det uvanlige er at jeg begynte å grave i fortiden for å skrive en bok, og dermed måtte begynne å skille mellom det vi husket og det som var sant.

Det som likevel er sikkert, er at Kielland-katastrofen ble livets store rævspark for far min. Gode forsetter ble omgjort til gode handlinger, og resultatet ble en mildt sagt uvanlig fritidssyssel for en offshorearbeider: Boliviafamilien med sine syv hundre barn, mange av dem med faddere blant hans kolleger på Ekofisk.
Da far døde i 2005, skrev jeg dødsannonsen og brev til fadderne samme dag.  «Arbeidet fortsetter!» var beskjeden. Det var den største forpliktelsen min bror og jeg noen gang har tatt på oss. Dermed ble også livene våre forandret for alltid – og uten tvil til det bedre.

Som du spør får du svar

Noe av det som fascinerer meg med historiefaget, er at historien aldri er ferdig fortalt. Det finnes alltid nye spørsmål man kan stille, dilemmaer man må håndtere, paradokser som man må løse opp i, eller i de minste være klar over. At minnene vi bærer med oss og historiene vi forteller oss selv er både foranderlige og subjektive, er bare ett eksempel. Min familie er ikke verken den første eller siste som har satt virkning foran årsak og forklart det som skjedde før med det som kom etter. Hjernen leter alltid etter mening. Hvis ingen mening finnes, stokker den gjerne litt om i hukommelsens kartotek. Slik kan det uforklarlige bli forklart.

I forbindelse med Kielland er det ett spørsmål som har blitt stilt gang på gang på gang helt siden mars 1980, og det er hva som var årsaken til ulykken. En dårlig sveis ved verftet som resulterte i en sprekk i et stag, konkluderte granskningskommisjonen, og plasserte dermed beleilig skylden i Frankrike. Ankerhåndteringen, har andre sagt. Kollisjon. Eksplosjon. Feillasting.

Jeg har respekt for spørsmålet, fordi jeg respekterer at dette er noe mange pårørende og overlevende ønsker å få et svar på. Men jeg synes ikke selv at det er særlig interessant. En viktig grunn: Etter å ha lest mye av det som er skrevet om dette er det nærliggende å konkludere at de samme hypotesene er aktuelle i dag som ble lansert i april 1980, og at med bevismaterialet senket på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden vil et endelig svar aldri komme. Dette er åpenbart også fra fortellingene til de mange vitnene som var til stede: De kan si mye om hvordan hver og en oppfattet det som hendte, og det er disse opplevelsene som har betydning for det livet man senere har levd. Opplevelsene er viktige! Men setter man vitnenes minner opp mot hverandre, finner man store avvik. Hendelsen er én, opplevelsene av den mange – og ulike.

Jeg tror at man i bok etter bok og rapport etter rapport har lett etter svaret på feil spørsmål. I stedet for å finne årsaken som utløste ulykken – altså hvorfor et bein falt av og plattformen gikk rundt – burde vekten ligge på å forklare den katastrofen som ble resultatet. Det er ikke det samme, for det første spørsmålet ender naturlig med skylden for en sprekk i et stag, og dermed i en énfaktorforklaring som kan lastes på syndebukken. Det andre åpner for kritikk mot rederi, verft, myndigheter, inspeksjonsapparat og operatør – samt mot apparatet som skulle etterforske, snu, forklare og kompensere etter at katastrofen var et faktum.

Man kan forstå hvorfor disse aktørene har foretrukket at så mye oppmerksomhet har vært vendt mot sveising eller stålkvalitet i Frankrike. Heller det enn å måtte forklare deres egen rolle i at det kunne gå så fryktelig galt med en plattform som etter levering og godkjenning hadde gjort fire års tjeneste i Nordsjøen.

Det var ikke en sveis eller et stag som sviktet da Kielland gikk rundt. Svikten var i systemet som skulle forhindre at en liten feil utløste en stor katastrofe.