Sjøen og de druknedes dikter – forfatteren Carsten Jensen

Tekst: Hans-Jørgen Wallin Weihe

Det er få diktere som så godt har maktet å sette ord på livet i små kystsamfunn som den danske forfatteren Carsten Jensen. Han har selv røtter i Marstrand, en liten dansk kystby der generasjon etter generasjon har hatt sitt utkomme fra et liv på havet. Mange har mistet sine på havet. Mødre har mistet sine fedre på havet, de har mistet sine menn og de har hatt sønner som har vokst opp til å få sitt virke på havet. Tidligere var det fiske og sjøfart. I vår tid har mange arbeidet innen oljen.

I 2019 fikk Carsten Jensen den norske Bjørnson prisen.  Prisen blir tildelt av Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet, det norske akademi for Litteratur og Ytringsfrihet til en forfatter som har kjempet for menneskeverd og mot politisk undertrykkelse.  Jensen har utgitt en lang rekke romaner, essay, artikler og reisebeskrivelser. Det er en sjelden bredde over det han har skrevet og det rommer alt fra historiske arbeider og til arbeider som er knyttet opp mot dagsaktuelle samtidige utfordringer. Prisutdelingen var under Litteraturfestivalen på Aulestad som var forfatteren og Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnsons hjem.

Selv er jeg en som har hatt stor nytte av forfatterskapet i arbeidet med spørsmål rundt sorg, traumer og minner.  Et eksempel på slikt arbeid har vært bøker og artikler om Alexander L- Kielland ulykken i 1980. Det omkom 123 mann i ulykken som er den største ulykken vi har hatt etter krigen.   Under arbeidet med minner fra ulykken har rundt 300 mennesker blitt intervjuet. Mange av samtalene har handlet om savn, sorg og belastninger mennesker har levd med over lang tid. Jensen har maktet å sette ord på det som vi vanligvis ikke finner ord for. Han har laget fortellinger som får frem dimensjoner av livet som ikke diagnoser og fagspråk klarer å beskrive.

Den boken som antakelig har hatt størst betydning for å forstå hvordan traumer og tap kan prege lokalsamfunn er romanen Vi, de druknede der han forteller om fire generasjoner som har vært knyttet til havet i hjembyen Marstral.  Boken beskriver sorg og lengsel. Den regnes som et mesterverk i å beskrive følelser og savn som det er vanskelig å finne ord for; «Han ble et gjenferd i Karolines hjerte, og han lot henne aldri få fred, for han visste ikke forskjell på dag og natt. Det var lengsel om dagen, da hun skulle ha vært opptatt av praktiske gjøremål. Det var praktiske bekymringer om natten, da hun skulle ha fått hvile eller grått seg ferdig med savnet, og det synes på henne. Hun ble slunken og grå, som om hun var gjort av samme luft som gjenferdet hun hadde i hjertet.»

I Marstrand var det kaptein Madsen som gikk rundt med dødsbudskapene. Han ser alle dødsfallene for seg. Han må ta de vanskelige samtalene slik som her med enken Anna Eigidia Rasmussen;

«Avmakt, ja, det er det jeg føler, overfor lidelser og sorg, og hele tiden er jeg i den samme situasjonen. Det er ingenting jeg kan gjøre».

«Gråten hennes var en byrde han nesten segnet under. Men han kunne likevel ikke unnvære den. Med byrden på skuldrene var han noen.»

De som gikk med dødsbudskapene i Norge, slik som Per Prest i Førresfjorden som gikk med 10 av dødsbudskapene eller Kielland ulykken, hadde tilsvarende utfordringer.

Mens vi når får dødsbudskapene raskt tok det tidligere lang tid før det var sikkert om noen hadde omkommet. Men, usikkerheten om liv eller død var også noe som var tilstede ved Kielland ulykken. Selv om det bare varte noen dager er ventingen alltid en belastning

Kvinnene blant oss, som må bli igjen hjemme, lever alltid i uvisse. Selv et brev er ikke noe bevis på at den kjære avsenderen fremdeles er i live. Det kan være underveis i flere måneder, og havet tar uten forvarsel…….Derfor var det heller ingen som merket noe på Karoline før tre år var gått. Da stilte nabokonen i Korsgade, Dorothea Hermansen, henne et spørsmål en dag: «Er det ikke omtrent nå at Laurids er ventende hjem ?»……. Spørsmålet var ensbetydende med en konstatering av at Laurids hadde blitt der ute. Den kvelden gråt Karoline da barna var i seng. Hun hadde grått før, men alltid kjempet med tårene. Denne ganger ga hun etter.

Moren som ikke vet og skal håndtere sine barn og det dagligdagse. Hun som venter med å gråte til barna er trygt i seng kjenner vi igjen.

Et annet eksempel på det samme er den historiske romanen Siste Reise der han beskriver en manns sorg etter at ektefellen døde; «En bom gikk ned da hun døde, og han hadde ikke noe pass. Fra nå var han avskåret fra en del av sin egen sjel. Hans åndelige anatomi var utsatt for en amputasjon, og sjelen led av de samme fantomsmertene som sårede soldater har når de manglende lemmene deres fortsetter å påvirke nervebanene». Carsten Jensen har skrevet historiske bøker som vil få betydning også fremover.  Ved flere samtaler jeg har hatt med mennesker som er rammet av tap har betydningen av forfatterskapet dukket opp. Noen ganger har jeg også selv brukt sitater fra Jensens bøker for å sette ord på følelser rundt tap etter ulykker.

Spørsmål usikkerhet, sorg og tap er både historiske og samtidige utfordringer.  Når Jensen skriver om døden i boken Siste reise fra 2007 skriver han om maleren Carl Rasmussens reise til Grønland i 1898, men det dreier seg også om spørsmål som alle mennesker og til alle tider har stått overfor; Døden er ikke bare den ultimale kjensgjerning. Det er også den siste kjensgjerning, og vi tvinges hele tiden til å anerkjenne den som uomgjengelig. Døden har et ekko i psyken vår. For noen skjer det at de kommer for nær døden, og minnet om det sperrer for utsynet til liv, som om de plutselig befinner seg på feil side av en låst dør. Det kalles også et traume, kanskje vår realitetsfornektende tids mest utbredte syndrom: Jeg ble traumatisert. Døden beviste for meg at den er virkelig og ikke enda en spesialeffekt. Jeg fikk en anelse om det umulige: mitt eget opphør.

Han klarer imidlertid også å sette ord på det vi ugjerne snakker om, men som kan være positivt. I Vi, de druknede beskriver han den etterlatte enkens væremåte I begynnelsen tenkte vi at hun sørget. Det skulle gå lang tid før det gikk opp for oss hva det var som fikk Klara til å synke ned i en ettertenksomhet som kunne forveksles med en slik forsteining i sinnet som en sorg kan fremkalle. Det hender jo at livet plutselig blir et hav av muligheter, så mange at bare tanken på å velge kan få et menneske til å gå helt i stå.

Døden er ikke tap, men den representerer også nye muligheter for de etterlatte. Når Jensen beskriver slike situasjoner er det med stor innlevelse.  Han berører både det vi deler og det som er vanskelig å snakke om. En stor forfatter får oss til å tenke og til å reflektere. Carsten Jensen er en slik forfatter.

Under Litteraturfestivalen fikk jeg anledning til å ha en samtale med Carsten Jensen og den iranske eksil forfatteren Asieh Amini. Hun har skrevet om sorg, smerte og lengsler ut fra sin situasjon som forfulgt iransk forfatter som nå er bosatt som eksilforfatter i Trondheim. Vi snakket sammen på en scene og publikum fikk etter at vi hadde snakket mulighet til å stille spørsmål og å komme med kommentarer. Samtalen ble filmet og ble en del av dokumentasjonen fra festivalen.

I samtalen mellom den unge kvinnen Asieh Amini og Carsten Jensen fikk jeg se hvordan de begge klarte å samtale rundt det hudløse og for de fleste av oss ordløse. De to forfatterne hadde hver sine personlige erfaringer. Hun med et samfunn fylt av undertrykkelse, vold og dogmatisme og han fra et øysamfunn med tap på havet.

Senere reiste jeg til Danmark og hadde en ny samtale hjemme hos Carsten Jensen. Vi snakket om en ny samtale vi skal ha på Hå prestegård i forbindelse med markeringen for at det har gått 40 år siden Kielland ulykken. Det er vanskelig både å snakke og å skrive om hvordan vi skal håndtere de ordløse. Tapene etter Kielland ulykken berører ikke bare nasjonalt, men på tvers av landegrenser. Tapene på havet knytter sammen. Vi har felles utfordringer i hvordan vi skal håndtere sorgen ikke bare gjennom samtaler, men også i hvordan vi lever med tapene.

I begravelsen etter presten i Førresfjorden– som het Per Arnulv Nordbø- ble det lest et dikt av Halldis Moren Vesaas

– Eg stryk over puta jamsides mi
som ingen søv på i natt.
Den pust som ellers går jamn og logn
jamsides min
var det eg sovanda sakna

Mange av dem som ble alene etter Kielland ulykken vil kjenne seg igjen i de ordene. Vi har også store diktere og vi trenger deres evne til å sette ord på både glede og sorg.

 

Referanser

Amini, Asieh (2013). Jeg savner å savne deg. Trondheim: Commun catio

Amini, Asieh (2011). Kom ikke til mine drømmer med gevær. Trondheim: Commun catio

Haugesunds Avis (2014, 9/4)., Minneord etter Per Arnulv Nordbø. Haugesunds Avis.

Jensen, Carsten (2007). Siste reise. Oslo: Forlaget Press

Jensen, Carsten (2018). Mot stjernene. Oslo: Forlaget Press

Jensen, Carsten (2018). Kjeller mennesker. Oslo: Forlaget Press, side 74.

Jensen, Carsten (2016). Den første sten. Oslo: Forlaget Press,

Jensen, Carsten (2006). Vi de druknede. Oslo: Forlaget Press, side 389

Paulsen, Tord F. og Smith-Solbakken, Marie (2017). «Alexander L. Kielland»- ulykken Ringene i vannet. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Smith-Solbakken, Marie (2016). «Alexander L. Kielland»- ulykken. Hendelsen, etterspillet og hemmelighetene. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Smith-Solbakken, Marie og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2019). Alexander L. Kielland- ulykken 1980. Fortielsen og forbitrelsen. I Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (2019). Årbok  Arbeiderhistorie. Oslo: Universitetsforlaget, side 167- 189.

Vesaas, Haldis Moren (2014). Dikt i samling. Oslo: Aschehoug.

Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2009). Taushet, stillhet og kjærlighet. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2008). Empati og etikk. Oslo: Abstrakt forlag

Weihe, Hans-Jørgen Wallin og Smith-Solbakken, Marie (2012). Sorg. Kjærlighetens pris er sorgen. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Hans-Jørgen Wallin Weihe
Hans-Jørgen Wallin Weihe
Carsten Jensen. Foto Carsten Jensens facebookside, Marcus Dewanger
Carsten Jensen. Foto Carsten Jensens facebookside, Marcus Dewanger