Nesten litt bibelsk med stikkordene brød og fisk

Tekst og foto: Mette Møllerop.

40 år i oljeindustrien og like lenge som tillitsvalgt. Nå, i november, ga Oddleiv Tønnessen fra seg kontrollen, gikk av som klubbleder i SAFE i ESS, og gikk samtidig av med pensjon.

Det har ikke bare vært en jobb og et tillitsverv. Å jobbe for oljearbeidernes lønns- og arbeidsforhold i oljeindustrien har vært en stor del av livet til Oddleiv. Han kan virke tøff og kompromissløs i mange saker, men er også en forhandlingens mann som klarer å få til gode løsninger med både arbeidsgivere og konkurrerende klubber og fagforbund.

Har det vært nødvendig å trø til og ta lederoppgaver i OFS og SAFE, har Oddleiv alltid tatt grep og gjort sitt aller beste for forbundet. Han har vært en bauta i forbundet som flere sa i takketalene på årsmøtet i ESS, og uten tvil har han vært en av de viktigste tillitsvalgte og enkeltpersonene for forbundet gjennom 40 år.

Fra å være i begivenhetenes sentrum, blir det nå atskillig mer stille rundt ham. Vil det gå greit, tro?

– Helt sikkert! Det blir en ny måte å leve på, og det kan sikkert være bra.

SAFE i ESS får et nytt klubbstyre uten deg som leder. Det kan kanskje bli tøft?

– Det må gå seg til, og det ville det helt sikkert gjøre når vi har så mange dyktige folk å ta av. Selv om de kanskje er litt usikre i begynnelsen, kommer tryggheten med erfaring. Jeg var og nervøs da jeg ble valgt som klubbleder første gang.  Nå må de ta ansvaret selv, og i det ligger det god lærdom.

Bakeren på Ekofisk

Det startet i september 1980 på Ekofisk.

– Jeg kontaktet Stavanger Catering. Har dere bruk for en baker, spurte jeg Jakob Nesvåg som var personalsjef i selskapet. Nei, svarte han, men han skrev opp navnet. Dagen etter kom kontrabeskjeden. Du kan bare snu, Du kan reise ut med en gang.

Det var to boligenheter på Ekofiskkomplekset, pluss et hotell. Det ble Oddleivs nye arbeidsplass. Det ble også en ny kultur, atskillig røffere enn det han var vant til som baker i Gehebs konditori og bakeri i Kristiansand.

– Et års tid etter at jeg begynte å bake på Ekofisk, ble jeg ringt etter med beskjed om å overta bakverket til en baker som plutselig døde. Da jeg kom bort, var kaffen hans fortsatt varm, og bakverket sto til heving, klar for steking.  Det var slik det var. Folkene måtte ha mat, og produksjonen gikk som før.

Oddleiv ble raskt tillitsvalgt og ble værende på Ekofiskhotellet.

– I 1981 og 1982 var det streik på Ekofisk. Vi stekte wienerbrød og kransekakestenger til streikekomiteen, forteller Oddleiv.

Kransekake var Ekofiskkomiteens leder, Øyvind Kroviks, favoritt.  Om kransekakene var medvirkende årsak til at streiken ble vunnet, skal være usagt, men resultatet ble godt.

– Streiken ble vunnet, og lønnstillegget ble på 50.000 kroner, sies det. Kanskje er det å ta litt hardt i, men det var i hvert fall høge tall.

Streikeperiode

I perioden fra 1978 og de påfølgende åtte – ti årene var det en rekke streiker i Nordsjøen. Omtrent halvparten var lovlige, resten ulovlige.  Forpleiningen lå lønnsmessig langt bak andre grupper offshore.

I boka «Oljearbeiderkulturen, Historien om cowboyer og rebeller» trekker Marie Smith-Solbakken fram den misnøyen som vokste på grunn av forskjellsbehandlingen av LO-forbund kontra husforeninger i forbindelse med lønnsoppgjørene. Særlig dårlig kom de forpleiningsansatte ut. Da regjeringen i 1978 vedtok lønns- og prisstopp og borebedrifter som Dolphin søkte om dispensasjon fra lønnsstoppen, innvilget Forbruker- og administrasjonsdepartementet dispensasjon til tre borebedrifter. «Det skapte selvsagt indignasjon blant andre oljeansatte som ikke hadde fått dispensasjon fra lønnsstoppen. Reaksjonen blant de øvrige oljearbeiderne var stor, ikke minst blant den stadig voksende gruppen som sto utenfor LO. Først opplevde man at en arbeiderpartiregjering med LOs støtte vedtok inngrep i deres lønnsforhandlinger, for deretter at det samme LO oppnådde unntak fra inntektsstoppen for noen av sine medlemmer. Dette mobiliserte grunnplanet.»

En av dem som reagerte kraftig var Øyvind Krovik. Nå koker det over på Ekofisk, sa Krovik til Stavanger Aftenblad, og truet med politisk streik. Ekofiskkomiteen ville stenge rørledningene til Emden og Teeside. Streiken ble dømt ulovlig i arbeidsretten, men 500 Ekofiskarbeidere streiket likevel.

Etter streiken i 1981 hvor OFS karakteriserte resultatet som en kjempeseier, med en lønnsstigning på mellom 30 og 35 prosent for de operatøransatte, ble det bestemt at kreftene nå skulle rettes inn mot nedsatt pensjonsalder og nedsatt arbeidstid. OFS hadde vist muskler og struttet av sjøltillit. Arbeidsgiverne og LO var sinte og fortvilte. LO hadde motarbeidet OFS siden opprettelsen, og var sterkt kritisk til at OFS skulle få status som hovedorganisasjon. Nå ble OFS beskyldt for å være egenrådig og uansvarlig og ødelegge den solidariske inntektspolitikken mellom LO, NAF (Norsk arbeidsgiverforening) og myndighetene.

OFS, en fullverdig organisasjon

I jubileumsfilmen «Hands on» forteller Kjell Sellevold, OFS sin første leder dette om starten på OFS: «Da lønns- og prisstoppen ble innført i 1979, hadde LO og arbeidsgiverne fått gjennom at forhandlingsretten bare skulle gjelde landsomfattende forbund. Vi skulle skvises ut, men fant mottrekk. Klubbene i Mobil, Phillips og Elf slo seg sammen i Operatørfagforeningenes Samarbeidsutvalg, OFS. Vi var riktignok fortsatt ikke så mange, snaut 1000 personer, men var til gjengjeld bosatt over hele landet. Det hele var et politisk spill hvor vi fikk god drahjelp av de borgerlige partiene på Stortinget. Jeg husker fortsatt svært godt da vi dro inn til AP-statsråd Sissel Rønbeck som motvillig måtte akseptere oss som fullverdig forhandlingsmotpart. Den satt langt inne i LO og Ap, men de måtte gi seg.»

OFS fikk flere medlemmer

LOs angrep på OFS virket mot sin hensikt. Flere meldte seg ut av LO og etablerte nye, uavhengige fagforeninger. Det gjaldt både boreriggarbeidere, brønnservicepersonell og forpleiningspersonell. Sistnevnte forlot NOPEF og NOEMFO og etablerte Cateringansattes offshorearbeideres forbund, COF, det som senere ble Cateringansattes forbund, CAF. Sammen med Rederiansattes Oljearbeideres Forbund, ROF, søkte de om å få bli med i OFS.

I 1983 hadde OFS foreningene OAF, ROF, OBF og CAF, forteller Oddleiv Tønnessen.

– Vi fikk melding fra Einar Mathiesen, organisasjonssekretær i ROF om at de var klare for å ta imot oss, og vi kom inn i en organisert gruppe. Det ble valgt et interimsstyre på KNA-hotellet i mars samme år. Vi begynte å organisere Stavanger Cateringfolk og noen fra SAS catering på Statfjord A, CD-catering og Norske Chalk. Vi jobbet med dette fram til 1984 og fikk mange med oss.

Forløperen for avtalen

Vel verd er det og å ta med streiken i 1994 som startet etter at NAF avviste kravet fra CAF om å få tariffavtale med SAS-catering. Gunnar Flaat, forhandlingsdirektør i NHO, ville gi dem avtale for medlemmer i Norske Chalk, CD og Stavanger catering, men ikke for medlemmene i SAS catering. Det var ikke nok, og dermed stengte de ned.

Det er fra denne streiken den legendariske historien om biff og bearnaisesaus som tøt ut av heisen, hører hjemme.

Jeg hadde da blitt leder i CAF og hadde fått med meg et godt styre, sier Oddleiv.

– Vi trengte denne tariffavtalen med NAF, og jeg hadde fått beskjed av Eivind Lønningen, daværende OFS-leder, om at vi måtte gå til streik hvis vi ikke fikk tariffavtale med en gang.

Forhandlingsutvalget dro inn til Oslo og prøvde der riksmeklingsmannen. De ble spurt om de hadde nok medlemmer, noe vi selvsagt hadde, men NAF forsøkte å skape splid ved å hevde at plassfratredelsen ikke var gyldig og at hvert enkelt medlem måtte si opp sin egen stilling.

– Vi fikk hjelpe av Andreas Cappelen som sa at det holdt med OFS sine medlemslister.  Forhandlingene ble brutt, og det endte altså med streik på Ekofisk feltet.

De startet forsiktig og serverte ost, syltetøy og rundstykker.

– Vi fikk da melding om at de kunne leve lenge på brødmat, så vi bestemte oss for å stenge kjøkkenet, og da ble det ingen servering på kvelden. Temperaturen økte. Det sentrale var jo at store deler av norskprodusert olje og gass ble sendt gjennom anlegget på Ekofisktanken, så når disse ikke fikk mat, ble det liv i leiren.

Arbeidsgiverne fløy da ut et nytt skift med kokker som ikke var organisert i OFS til boligplattformen SAFE Concordia. Her begynte de å steke biffer og lage saus. Maten ble deretter flydd med helikopter til Ekofisk. Det arbeidsgiverne ikke visste, eller forsto, var solidariteten arbeidstakergruppene imellom. Helikoptervaktene som var organisert i OFS, varslet de streikende i forpleiningen om at mat var på vei.

Da maten ble trillet inn i heisen, stoppet forpleiningsansatte den videre ferden ved å sette seg på biffene så bearnaisesausen tøt ut. De operatøransatte ga da beskjed om at produksjonen ville stoppe opp når de ikke fikk mat.

– Som forhandlingsleder i CAF ble jeg omsider kontaktet av forhandlingsleder i NAF, Gunnar Flaat. Vi fikk avtalerett og aksjonen ble avblåst. Vi dro tilbake til Oslo for å signere avtalen og hadde seiersfest med champagne i kjelleren på Grand Hotel. Da ble det tårer og forbitrelse i NOPEF og NOEMFO.

Formen var ikke helt på topp da de møtte opp hos Flaat dagen etter.

Det ble avtalt nye forhandlinger der innholdet i en ny avtale kom på plass Blant annet måtte sykelønnsordning og Loss of License (Tap av helseattest) inn i avtalen. Avtalen er datert 1984.

– I 1985 var vi 42 i bemanning per skift på Ekofisk Complex, og det var kun et par stykker som ikke var medlemmer hos oss. Vi hadde tillitsvalgte med vararepresentanter på alle skift.

På 80-tallet hadde de enkelte plattformene på Ekofisk egne forpleiningskontrakter. Phillips varslet ny kontraktsrunde på Complexet og CAF krevde forhandlinger direkte med operatørselskapet.

– Vi la frem krav om at dersom det ble kontraktskifte, skulle alle ansatte på Complexet, det vil si over 100 medlemmer, sikres ny jobb i nytt selskap, bedrifts- og lønnsansiennitet skulle beholdes, samt at det ble lagt til rette for at både HVO og HTV skulle ansettes på heltid. I møte med hele toppledelsen hos Phillips i Tananger der også NAF var med, ble kravet avvist. Kort tid etter fikk vi beskjed om at selskaper som ville legge inn anbud måtte ta inn samtlige krav dersom de skulle bli med videre i anbudsprosessen. Stavanger Catering tapte kontrakten som gikk til SAS, og alle de ansatte ble overført til SAS.

Det skjedde mye på den tida, og det meste var til det beste for oljearbeiderne?

– Ja, det var det, og det var en kjekk tid. Som ansatt i SAS catering hadde vi blant annet Norges beste pensjonsavtale, en avtale som gjaldt hele SAS-konsernet.

I 1986 var det nytt oppgjør. Vi hadde fått blod på tann og forberedte oss godt frem mot dette hovedoppgjøret, der vi satt oss som mål å kreve full lønnsharmonisering med de ansatte i operatørselskapene. Kravene ble avvist av NOAF (Dagens NOG) og vi så ingen annen mulighet enn å bryte forhandlingene og melde plassoppsigelse for alle medlemmene i CAF, forteller Oddleiv.

– NAF og NOAF svarte med å bryte forhandlingene med OAF, OBF og NOPEF. NAF sitt lockoutvarsel kom før OAF hadde levert inn sine krav og da må det innrømmes at temperaturen begynte å stige mellom OAF og CAF.

Det bar inn til mekling. Parallelt begynte ROF og å stille krav. Alle i OFS måtte til Riksmekleren.

Vi hadde pressen med oss, og Eivind Lønningen koste seg, sier Oddleiv og ler.

OAF innkalte til presselunsj på Hotel Bristol. De fikk holde på en time, før Eivind  og Oddleiv gikk opp der pressekonferansen var. Da skiftet pressen fokus over til den pågående streiken. Parallelt med dette varslet OAF utvidelse og stengte ned brønnene på Friggfeltet som strakk seg inn på britisk sokkel.

– Deretter var det opp til kommunalminister Arne Rettedal hvor spørsmålet var om vi var interessert i å fortsette forhandlingene? Ja, det var vi.  Halvor Waage fra arbeidsgiverne var derimot ikke interessert i å forhandle. Rettedal smalt da hånden i bordet og Waage måtte gi seg.

Nye forhandlinger ble gjennomført av Riksmekleren, men da leder i NOPEF, Lars Anders Myhre hev kortene, han hadde ikke forhandlingsutvalget i ryggen, så kollapset også denne meklingsrunden.

– Vi ble innkalt til statsråd Rettedal påfølgende morgen, og ny nemndbehandling var et faktum.

På tomannshånd i heisen med Rettedal sa han at jeg hadde motstanderne nærmere enn jeg kanskje var klar over. Vi fant jo ut det etterhvert …

For mange forbund

Rikslønnsnemnda mente det var alt for mange forbund i Nordsjøen og det resulterte i for stor streikefare.  Streiken i 1986 varte i hele 20 dager og ble et vendepunkt for alle våre catering-ansatte. Utvalgsarbeid ble iverksatt i 1987 og gikk utover høsten over i rene forhandlinger.

– I november 1987 kom vi inn på samme tariffavtale som operatørene, noe som ga mange et lønnstillegg på rundt 25 prosent. Verdens beste tariffavtale for forpleiningsarbeidere var et faktum.

Etter 1986-streiken kom kravene om å endre OFS. Det trengtes blant annet en ny struktur i forbundet som også omfattet delegatfordeling ved representasjon. Alle de fire forbundene ble lagt ned og nytt sentralstyre fikk all makt i organisasjonen.

– Da jeg kom inni ledelsen i OFS, var det som 2. nestleder med ansvar for HMS. Det er nok den jobben jeg har likt best.

OFS hadde da et HMS-utvalg som besto av Eivind Lønningen, Øyvind Krovik, Harald Myklebust og Oddleiv.

Det var et godt utvalg!

– Ja, kanskje det beste noen gang, ler Oddleiv. Vi hadde og et godt samarbeid med Magne Ognedal og fagavdelingene i Oljedirektoratet. Innføring av internkontroll, og utvikling av sokkelregelverket var interessant arbeid.

Selv har ikke Oddleiv sittet i så mange offentlige utvalg, men som HMS-ansvarlig fikk han plass i det såkalte Bull-utvalget. Utvalget jobbet med å implementere arbeidsmiljøloven (AML) også for flyteriggene på norsk sokkel, og utvalget ble ledet av Hans Jacob Bull.

– Det var kjekt og nyttig å være med der.

Vi etablerte også et eget helseutvalg sammen med blant annet sjukepleiere. Her tok vi opp, og behandlet, alle slags helsespørsmål. De var dyktige fagfolk og det var fantastisk flott å få jobbe med dem.

I streikene som ble gjennomført i de årene, var Eivind Lønningen både veileder og forhandlingsleder. Han var en tøff og dyktig forhandlingsleder, og foreningen fikk ofte innfridd de kravene de la på bordet. Et eksempel på dette var under oktoberforhandlingene, der Eivind igjen ledet forhandlingene for CAF.

– I et oktober-oppgjør i 1985 fikk vi ikke etterbetalt lønnsøkningen fra 1.april slik operatørene hadde avtalt.  Det manglet en tusenlapp eller to, så etter initiativ fra forhandlingsleder Lønningen ble «gardinene» igjen trukket for i byssa på Ekofisk. Arbeidsgiver sendte ut lapskaus til folkene. Lapskausen ble stoppet på veien. CAF vant, men da Oddleiv kom hjem fra rypejakta i Åseral ble han presentert en regning for lapskausen og CAF måtte betale 100.000 kroner for dette måltidet, som forøvrig ble returnert.

90-streiken

OFS hadde opprinnelig avtalerett også for innretningene som ble rigget opp, men gjennom flere rikslønnsnemnder ble vi «barbert» litt etter litt.

– Våre avtaler skulle kun gjelde offshoreansatte, og når utviklingen ble slik at medlemmer måtte jobbe både på landanlegg og ute på sokkelen, ble det lagt frem krav om at vi også skulle få avtaler på Statoil sine landanlegg. Kravet ble avvist, og det ble en ny storstreik der regjeringen med Statsråd Johan J. Jacobsen i spissen knuste nok en ny og lovlig streik med rikslønnsnemd.

OFS Sentralstyre vedtok da å fortsette streiken, og det ble en arbeidskamp som på mange måter ga OFS et banesår. Flere titalls medlemmer ble sparket på dagen, og dette innledet også til en rettsprosess i arbeidsretten som skapte mye uro i organisasjonen. Det endte med at Oddleiv overtok som leder i OFS.  Arbeidsgiversiden med Statoil i spissen krevde at de ansvarlige tillitsvalgte måtte fratre. De fikk imidlertid ikke fjernet de tillitsvalgte som Statoil ønsket. Kun en ble fratatt sitt tillitsverv, og etter en tid ble også det økonomiske kravet på flere titalls millioner frafalt da det ble inngått et forlik der OFS påtok seg ansvaret og betalte OLF en million kroner.

Den lange kampen

Et intervju med Oddleiv må også inneholde oppsigelsen i ESS og seks harde år med rettssaker for å beholde jobben. Det er ikke mange som hadde orket å stå i denne kampen. Oddleiv vant i tingretten, i lagmannsretten og i Høyesterett.

Sammen med advokatene Håkon Helle og Bent Endresen, og med SAFE i ryggen, sto han løpet ut.

Den offisielle årsaken var nedskjæringer i selskapet. Den virkelige var å kvitte seg med en brysom tillitsvalgt.

Som tillitsvalgt var Oddleiv en talsperson og et ansikt utad både i kampen for å bedre forholdene for forpleiningsansatte som i stor grad besto av kvinner, og i protesten over måten omstillingene foregikk og foregår på i selskapet.

Oddleiv ble tilkjent 100 000 kroner i erstatning og ESS Offshore måtte dekke både egne og SAFE sine saksomkostninger fra to rettsaker. For OFS sin del utgjorde de i underkant av en million kroner. NHO anket saken videre til Høyesterett, men tapte der.

Vi har Oddleiv

Flere av de inviterte gjestene til årsmøtet i ESS-klubben holdt taler. På selve årsmøtet var også Stein Bredal, Øyvind Krovik og Andres Lothe invitert.

Stein Bredal trakk fram betydningen Oddleiv har hatt for oljeindustriens ansatte.

– Kina hadde Mao, India hadde Gandhi, USA hadde Kennedy og Norge hadde Oddleiv. Sammen med Eivind Lønningen klarte han og Oddleiv å heve lønnsnivået til forpleiningsansatte opp på nivået til operatøransatte. Tusenvis av oljearbeidere har gitt oss et bedre liv, en bedre økonomi og bedre arbeidstidsordninger. Pengene fra «bedehusbyen» gikk ut til resten av landet og hevet levevilkårene for alle i Norge. Vi står i stor gjeld til dere som gikk i spissen for dette!

Anders beroliget Oddleiv med at pensjonisttilværelsen blir prima.

– Selv om jeg savner å være en del av et kollegium, er det et godt liv.

Også Anders takket Oddleiv for den betydningen han har hatt for lønns- og arbeidsforholdene i Nordsjøen.

– At de ble så bra, kan vi langt på vei takke deg for. Du har gjort en formidabel jobb gjennom alle disse årene. ESS og NHO prøvde i mange år å bli kvitt deg, blant annet ved å prøve og kjøpe deg inn i ESS-ledelsen. Oddleiv lar seg ikke kjøpe!

Øyvind Krovik tok fram litt historikk om Ekofiskkomiteen først, før han skrøt av Oddleiv.

– Den rosen dere gir til Oddleiv, den stiller jeg meg bak.

Han sa videre at Ekofiskkomiteen drev med litt fødselshjelp til Oddleiv og forpleiningen.

– Vi mente at dere måtte inn under OFS-paraplyen. Det ble litt «fisking», og så kom Oddleiv på kroken.

Øyvind bekreftet og at han var lett å bestikke med kransekakestenger.

– Når Oddleiv ville ha noe gjort, kom han med kransekakene.

Det står stor respekt av det du har gjort, Oddleiv. Jeg ønsker deg lykke til videre som pensjonist!

Jeg må ta en replikk, sa Oddleiv.

– Jeg setter stor pris på det dere sier, men husk at vi kom til dekket bord. Da dere streiket på åttitallet kom vi med wienerbrød. Da dere kom med 50.000 i lønnsøkning, sto vi der bak disken med kjevlene våre. Men vi fikk hjelp og støtte etter hvert, og vi fikk et lønnsnivå på linje med deres. Hadde LO bestemt, hadde vi hatt halv lønn og dobbel arbeidstid.

Dette har vært et eventyr! Tusen takk alle sammen!

Oddleiv trakk til slutt fram betydningen Eivind Lønningen har hatt for ham spesielt, og for oljearbeiderne generelt.

– Eivind er ikke her, men heldigvis er han representert ved datteren Adelheid som også er Nordsjøarbeider! Eivind var nok min aller beste kamerat!

Hva nå

Hvis ikke Oddleiv hadde blitt baker, hva ville han da ha vært? Tilfeldighetene rår ofte, og i det øyeblikket du som 16-åring får deg sommerjobb på et bakeri i Kristiansand, kan yrkesvalget være gjort.

Oddleiv har slett ikke bodd i Kristiansand i hele oppveksten. Med en far som var skipsrigger og laget leidere og rigget opp seilskuter, ble det mye flytting.

Fagbrevet som baker var et resultat av tilfeldigheter.

– Da tilbudet om å gå i lære hos Geheb konditori og bakeri kom etter sommerjobben, takket jeg ja. Det ble ett år på jobb, ett år på skole, og så fagbrev.

Det neste kapitlet ble skrevet da Oddleiv søkte på jobb i Nordsjøen.

Angrer du på yrkesvalget?

– Nei, ikke sånn som liv og jobb ble. Jeg visste jo lite om framtida og hva som ventet meg da jeg gikk i lære i Kristiansand, men jeg har alltid hatt et ønske om å bli fisker. Både min mor og min far kom nemlig fra fiskerfamilier, og fisking ligger nok i blodet i vår familie.

At jobben i en årrekke har vært heltidstillitsvalgt, og bakingen begrenset seg til «husbruk» var ikke med i planene fra start av. Fagforeningserfaringen var ikke noe å skryte av fra jobben som baker i Kristiansand.

– Nei, der har jeg ingen erfaring. Jeg var medlem i NNN (Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund), men det var en svak forening. Det var først i Nordsjøen jeg lærte meg hva fagbevegelse og tillitsvalgtarbeid var for noe. Jeg meldte meg først inn i NOEMFO. Etter to runder med underskriftslister hvor vi krevde at vi skulle søke medlemskap i OFS, meldte vi oss ut av NOEMFO og inn i OFS. NOEMFO ønsket det motsatt. Skulle vi inn i OFS, måtte OFS skifte navn til NOEMFO, og dessuten måtte OFS dekke lønnen til ledelsen. Det ble selvfølgelig blankt nei.

Tillitsverv på Oddleivs nivå kan bli en belastning for familien. Lange dager, mye borte fra hus og hjem, mye fravær fra det daglige familielivet, kan være ødeleggende for forhold. Oddleiv sier ikke så mye om det, men er klar over at det har kostet også for ham.

– Jeg er nok ikke alene om det.

Nå er det det den gamle yrkesdrømmen som skal settes ut i livet. Det blir fisking på et «semiprofesjonelt» nivå, med base i Sirevåg hvor han nå har bodd i noen år, og med gode fiskerkolleger og kamerater som elsker dette livet.

Jeg gleder meg, sier Oddleiv.

– Dette skal bli bra!

 

SAFE i ESS må ta utfordringene uten Oddleiv Tønnessen på laget

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Rammen rundt årsmøtet til ESS kunne ikke vært bedre. Med utsikt til havet, mat og forpleining som passer en ekte forpleiningsklubb, et godt gjennomført årsmøte og særdeles god stemning, ble det både en velfortjent avslutning for klubbleder Oddleiv Tønnessen, og en fin start for det nye styret.

Årsmøtet ble selvfølgelig preget av Oddleiv Tønnessens avgang som klubbleder. Preget var også talerne, tilhørerne og hovedpersonen selv. Oddleiv Tønnessen har vært en bauta for både klubb og forbund gjennom hele sin yrkesaktive periode i oljeindustrien, og har tatt de nødvendige kampene mot arbeidsgivere og for riktige og viktige veivalg fagpolitisk i forbundet.

Oddleiv Tønnessen åpnet årsmøte for siste gang med en velkomsttale hvor han oppfordret det nye styret til å ta til seg advarslene om et tøffere arbeidsliv, også i egen bedrift. Et stikkord er styringsretten. For det nye styret er det viktig å utvikle en god strategi i kommende styreperiode.

Oddleiv fortsatte med styrets beretning.

– Det har vært tøft disse årene der vi blir møtt med styringsretten hele veien. Vi må bli tøffere og stå imot arbeidsgiverne, ellers taper vi.

I beretningen beskrives blant annet forhandlingene med bedriften om revisjon av særavtalen med ESS Support som svært vanskelige. Også ordningen med forskuttering av sykelønn har vist seg å være tilnærmet umulig å få tilbake.  Industri Energi har for øvrig godtatt både sykelønnsordning og en ny særavtale.

For ESS-klubbens del er det flere prinsipper som ønskes endret i særavtalen. Det gjelder sysselsettingsbehovet og utlysing av ledige stillinger der klubben krever større vektlegging av bedriftsansiennitet, endringer i vikarpoolen der alt arbeid over 1460 timer utbetales med overtid, og reduksjon av forbruk av midlertidig ansatte.

Ettersom forhandlingene ikke har gitt resultater, er videre behandling løftet opp på et høyere nivå, mellom SAFE og Norsk olje og gass.

HMS: Petroleumstilsynet, Ptil, har definert forpleiningsbransjen som høyrisikogruppe. Fortsatt mister mange helsesertifikatet og det er høyt sykefravær. Ptil ga uttrykk for bekymring i møte med Bedriften, uten at bedriften ga signaler om at dette var de kjent med.

Det er inngått ny IA-avtale.

Forslag og vedtak

Det ble vedtatt å sette av 100 000 kroner av egenkapitalen til «innleie» av en kompetanse-muskel (Oddleiv), når vi trenger det i den neste perioden.

Det ble også vedtatt å dekke reiseutgifter for de som bor utenfor Norge, men i Norden.

I tillegg skal SAFE-klubben jobbe med å få forskutteringen av sykelønnen tariffestet. Dette sendes over til SAFE sentralt og jobbes videre med i forberedelsene til tariffoppgjøret.

Ny klubbleder i SAFE i ESS er Arild Bringaker

Leder: Arild Bringaker

Nestleder: Marie Tvedt

Økonomiansvarlig: Leif Tveita

Styremedlemmer: Olaf Kroken, Vibeke S. Sandli, Harald Ytreland, Erle Balstad, Alf Inge Steinsøy

1.vara: Chatrine Rose Lunde

2.vara: Kristin Ihme Valentin

Revisorer: Stian Sjåstad og Viktor Kjellevold

Vara revisor: Ove Bendiksen

Valgkomitéen: Tone Vatland, Helge Jacobsen, Hilde Fossand.

En høst full av arbeidsplassbesøk

Tekst: Stig-Rune Refvik. Redigert tekst: Mette Møllerop. Foto: Halvor Erikstein

SAFEs ledelse har brukt høsten godt. Å bli kjent med medlemmer og deres arbeidsforhold prioriterer vi høyt. Det er jo deres meninger som legger grunnlaget for vår politikk og planer, sier Hilde-Marit Rysst, forbundslederen i SAFE.

Blir du med på Riggbesøk?

Et fabelaktig spørsmål å få, sier Hilde-Marit Rysst. Det er så viktig å få reist rundt og besøkt arbeidsplasser og pratet med folk.

– For sentral ledelse er noe av det verste som kan skje å ikke ha kontakt med de som har skoa på. Være ute i miljøet der det skjer, ta pulsen på stemningen, høre hva diskusjonene går i. Hva er vi opptatt av? Hva er viktig for den enkelte? Denne gangen kom spørsmålet fra leder og nestleder i Transoceanklubben vår, og jeg takket med glede ja. Kan jo ikke få en bedre start etter ferien.

Steinar Nesse, Egil Bjørgås og jeg ankom Ølensvåg og startet dagen med HMS kurs, alltid greit å få en oppdatering. Etter det gikk vi om bord på TO Spitsbergen, og da gikk dagen fort. Mange hyggelige samtaler, gode spørsmål og betraktninger å ta med tilbake til SAFE-huset. Stemningen på Spitsbergen var god, og det var aktivitet over hele riggen. Godt å se smilet og at troen på næringen vår og mer forutsigbare tider for ansatte, går rette veien.

Felles riggbesøk hos Floatel, Seadrill og Teekay

Vi har ofte snakket om å gjøre ting sammen, lære av hverandre, øke kunnskapen. Gjerne skape debatt og bedre forstå ulikheter mellom oss for å finne de gode løsningene. Det skaper utvikling og kompetanse til fordel for alle.

Dette var det vi forsøkte oss på da vi i SAFE satte opp en plan for felles riggbesøk i tre selskaper. Vi visste ikke hva som ventet oss, og det var en spent delegasjon som dro av sted.

Det er Stig-Rune Refvik, forbundssekretær organisasjon i SAFE som har skrevet denne teksten og Halvor Erikstein har tatt bildene fra Skipavika.

Først Skiparvika

9. september 2019 var klubblederne fra Floatel, Stefan Jakobsson, Seadrill, Arild Jenssen og Teekay, Kjetil Brandvik, samt yrkeshygieniker Halvor Erikstein og Stig Rune Refvik fra SAFE, samlet til felles riggbesøk.

Da vi nærmet oss kaien slår det oss at antall rigger som ser ut til å ligge i opplag, er svært høyt. Det gjør inntrykk på oss alle og fremstår som nokså skremmende og trist for en næring som egentlig er på vei opp.

Floatel Victory

Vi ble tatt godt imot av overstyrmann, Johan Hjortsberg nede på kaien. Han og mannskapet var travelt opptatt med å heise opp diverse utstyr, og det var derfor Stefan som geleidet oss om bord hvor vi etter hvert fikk vi hilst på «alle».

Floatel er for tida ute av opplag. Riggen har fått hotellkontrakt med Equinor i forbindelse med revisjonsstans på Mongstad. Det er planer om opptil 300 mann om bord. Med knapp bemanning har de klart å håndtere over 200 så langt. Selvsagt håper de på flere ansatte for å sikre en forsvarlig drift. Det er for øvrig selskapet 4 service som har forpleiningen om bord.

Vi stilte en del spørsmål rundt skift- og rotasjonsordninger og har bedt klubbledere følge dette opp.  Kontakt med Norges Rederiforbund, NR, er aktuelt for å diskutere arbeidstidsordninger og beredskap med mannskap ved landligge.

Helsefarlig?

Det er ingen tvil om at området er under utvikling og at det jobbes i et rasende tempo med blant annet steinknusing så støvet fyker og legger seg overalt på rigger og utstyr. Yrkeshygieniker Halvor Erikstein bemerket raskt at dette fremstår som ugreit for helsa. Han spør om det har vært foretatt målinger med tanke på luftkvalitet og andel kvarts i lufta. Det er sjelden han har vært borti saker hvor det er den ytre påvirkningen mot riggene og de som jobber der som har vært tema.

Halvor Erikstein sier videre at man ikke bør jobbe i støvet, og slett ikke sove med åpent vindu.

Gjennom dagen kommer det opp flere temaer som viste seg å være enklere å løse med idedugnad blant erfarne og kreative klubbledere. Det var nok en positiv effekt av å reise sammen.

Seadrill

West Pegasus, West Leo, West Alfa, West Taurus, West Venture og West Navigator er alle i opplag. På sistnevnte rigg står Kurt Arvesen og venter på oss. Han har vært SAFE-medlem i flere tiår og har på seg «rett» skjorte når vi klyver om bord.

Det er kun to mann som har oppsyn med de seks riggene.

Hvordan er det mulig, spør vi, og får til svar at når riggene er kalde, er det ikke så arbeidskrevende. På papiret har hver av riggene en verdi på mellom fire og seks milliarder kroner. På Navigator som vi besøker, ser det ut som gutta bare har gått ut for å ta lunsj. Utstyret er på plass, kontorene er operative. Vi syns riggens tilstand gjør at den hadde fortjent noen ekstra år på havet med mannskap.

Etter en flott omvisning hvor klubbleder Arild Jenssen også bistår, er konklusjonen enstemmig. Det er ikke riktig at så mange rigger og fartøy burde ligge i opplag. Vi vet ikke hva fremtiden bringer, men vi håper at skjebnen ikke ender med nedstøving og rust.

Teekay

Vi har knapt takket av besøket hos Seadrill før klubbleder i Teekay, Kjetil Brandvik, leder an som den beste los i retning Petrojarl Varg. Etter få minutter er vi plassert i kaffesjappa hvor vi møter mannskapsskiftet som er i ferd med å avslutte for dagen. Før avslutning har de en god gjennomgang av dagens gjøremål, og diskuterer neste dags planer. Kjetil som skal bistå med kran neste dag, er en viktig del av diskusjonen, og detaljene faller på plass. Kristian Dybesland, tidligere vedlikeholdsleder, nå site-manager, har vært ansatt siden 1986. Han leder an og tar seg også tid til å svare godt og høflig på alle våre spørsmål selv om han er trøtt etter en lang dag. Beskrivelsene fra hverdagen viser at de har mer enn nok å henge fingrene i. Nok en gang er det arbeidstidsordninger, hviletid og innlosjering som er aktuelle temaer. Gutta drar tilbake på brakka for å hente krefter til en ny dag. Med fullt anleggsarbeid, steinknusing, dumpere som ruller rundt, samlebånd, støv og kjetting som rumler, så er vi mer en betenkt med tanke på om dette er et godt hvilested. Vi håper at Skipavika og selskapene vil være med på å se nærmere på dette. Vi får diskutere og jobbe videre med disse sakene i etterkant. Det er ikke noe ventende oppdrag kjent for Varg heller, men håpet er der, sier gutta. Det deler vi!

Til ettertanke

«Yrkesstolthet, «fagkunnskap», «humør», «pliktoppfyllende og selvgående» er tanker som passerer når jeg lytter til både ledelse og mannskap om bord. Det samme kan sies om mannskapet på de andre riggene.

Drømmen om å få mønstret på for så å sette kurs til havs, er godt synlig i ansiktet til disse karene. Vi får bare håpe at operatører, riggeiere og bransjen vår ser verdien av å bruke alle disse milliardene med stål, teknologi og hardt arbeidende mennesker som holder maskineri, vedlikeholdsprogram og ikke minst motet oppe.

Reisebrev fra Johan Sverdrup

Tekst og foto: Hilde-Marit Rysst

«Da er du velkommen til Johan Sverdrup 2. oktober»
Så flott! Jeg skal ut å ta Norges nye stolthet i eget øyesyn! Hva venter meg der ute? Det er elefantfunnet få trodde på, tegnet og bygd på fantastiske sju år. Det er feltet som skal produsere for cirka 1,5 milliarder kroner i uka, og levetid er foreløpig 50 år!

Johan Sverdrup kom i drift 05.10.2019 nøyaktig klokka 16:53

Det er fire forskjellige installasjoner med «jektellet» (jack-up flotell) Haven i tillegg. Allerede i 2022 skal enda en installasjon på plass i rekka som utgjør Johan Sverdrup. Da vil feltets fysiske installasjoner strekke seg over en kilometer.

God arbeidstaker- og brukermedvirkning

Feltet er tegnet og bygd med god arbeidstaker- og brukermedvirkning, og det bærer det endelige resultatet også preg av. Her er det mange arbeidsmiljøfaktorer som er ivaretatt, smarte løsninger som vil gi mindre slitasje på arbeiderne. Det er heiser og transportveier for både traller og truck. I tillegg er det mange sparkesykler for de som jevnlig må forflytte seg mellom installasjonene. Her ute er det ikke vanskelig å få skrittkvoten til å gå opp, derimot er det vanskelig å få det bevist, siden oppladbare enheter generelt ikke er lov ute i felt.

Mitt opphold på Johan Sverdrup varte ikke lenger enn et døgn, og det vil ta mye lengre tid før en er kjent ombord, men likevel rakk mange inntrykk å feste seg.
Størrelse, luft, blide ansikter, smarte løsninger, klimavennlige løsninger – her er det tenkt på alt!

Spenning om bord

Man merker en sitrende stemning også i forhold til når den første olja er «på dekk». Blir det i dag, i natt eller i morgen? Tydeligvis er det bare timer unna, men en vil skyndte seg sakte. «Ingenting er så viktig at vi ikke har tid til å gjøre det sikkert». Det blei uttrykt ved flere anledninger, og jeg får inntrykk av en genuin «walk the talk»- holdning. Imponerende 👍
På vår tur i felt, tok driftsoperatør og tidligere hovedverneombud i Johan Sverdrup-prosjektet fram til driftsstart, Tor Egil Løvli, meg med høyt og lavt. Han fortalte med entusiasme og fortjent stolthet om bevisste valg med tanke på alt fra drikkeflasker tilgjengelig ombord – vekk med engangsflasker, til MudCube-shakere i drillinga for å fjerne støy, damp og dårlige arbeidsforhold under slamrensing.
Ikke alt er rosenrødt selvfølgelig. I sin iver etter miljøvennlige tiltak ble det bestemt å gå for elektriske kraner, sju i alt per nå. Helt nye prinsipper, ny teknologi – det er klart det blir noen barnesykdommer og ikke 100 prosent design, men med vilje og kompetanse har jeg tro på at det vil bli fullgode arbeidsplasser for kranførerne på sikt. Det er i hvert fall ikke eksosutfordringer der!

Åpent møte

Møtet jeg holdt var åpent for alle, og der stilte både engasjerte og nysgjerrige medlemmer og andre ansatte. Det ble et møte hvor temaene strakk seg fra «Greta» (klimaaktivist Greta Tunberg) til nattarbeid, engasjement og rettigheter, velferdssamfunnet til lønnsforhandlinger og blikk på egen organisasjon. Nå går Johan Sverdrup fra prosjektfase til driftsfase, bemanningen blir stabilisert, tillitsvalgte må på plass, og velferden må skapes. Spennende å høre på de reflekterte, stolte oljearbeiderne når det kom til hva en kan og må gjøre sjøl, og hvilke forventninger en har til egen klubb og forbund.

SAFE Sokkel over til Lederne?

Spørsmål om SAFE Sokkel sitt arbeid for å gå over til Equinor Lederne ble selvfølgelig også et tema. Blant annet viste det seg at flere hadde forstått dette arbeidet som et arbeid på forbundsnivå, noe som selvfølgelig ikke er korrekt. Her er det snakk om å splitte SAFE i Equinor vekk fra kollegaene på landanlegg og gå over til Ledernes avdeling nr. 158. Dette mener man skal styrke operatøransatte!? SAFE sentralt ser med forundring på logikken i denne argumentasjonen, da det eneste man gjør er å forlate et forbund med 100 prosent  olje- og energiarbeidere, hvor 39,95 prosent er operatøransatte, for å tilsluttet seg et forbund med 9,36 prosent olje- og energiarbeidere, hvor 6,31 prosent er operatøransatte. Var det noen som sa styrking? (Tallene hentet fra Overenskomstregisteret 2018, Norsk Olje og Gass)
Flere spørsmål og innvendinger ble diskutert, men det får vi ta i senere info’er.

God forpleining!

Siden det fortsatt er mye folk på LQ på Johan Sverdrup, fikk jeg tildelt lugar på Haven. Det var noen minutters gange, men det var hyggelige folk og god mat der og, så det var kjekt. Trivelige folk i cateringen som var tydelig fornøyd med forlenga kontrakt for jektellet.
Etter en god natts søvn – deilig dyne, gikk turen over til Johan Sverdrup og tur ut i felt. På tide å få et inntrykk av arbeidsforholdene forøvrig. Designvalg som at gangbruene er plassert på midten, ikke på nederste dekk, sparer mange knær i ekstra etasjer. I tillegg gir det ekstra høyde for supplybåter og så videre når de ligger tett inntil installasjonene. Heis opp til toppen av boretårnet er (selvfølgelig) ivaretatt!
Store forhold også her, og gjengen er ganske så fornøyd! Men; et viktig tema kommer raskt opp: «Dassen i Dessen» (DES står for Drilling Equipment set) Hele boremodulen er bygd uten toalett! Og, det på tross av arbeidstakermedvirkning som fra første stund påpekte og krevde at toalett ble installert. Det fremstår som en fullstendig brist hos beslutningstakere når de avviser et slikt innspill. Er det en ting som er sikkert med rasen menneske, er at vi alle, konge som oljearbeider – er avhengig av toalettbesøk. Trist at det nå må tas omkamp på et sånt behov.

Stolt oljearbeider

Dagen gikk fort, og det ble mange gode samtaler. Å være så heldig å få førstehåndsmeninger fra de som «har skoa på», merke yrkesstolthet, kjenne på spenningen om fremtiden, snakke om forventninger, er utrolig viktig og kjekt for oss som skal utvikle forbundets politikk for de neste årene. Det er grasrota som ærlig forteller hvordan det er ute i oljå. Jeg blir så stolt av å få lov til å representere disse flotte folka, både ovenfor arbeidsgivere, myndigheter og opinionen. Det er dessverre så mange som ikke forstår hvor bevisste, kompetente og seriøse «oljesluskene» er. Her må vi fortsette vårt arbeid med å få ut budskapet. Budskapet om vår næring, om våre leveranser til statskassen, våre bevisste ansatte – klimavalg gjøres hver eneste dag!
Ett innholdsrikt døgn på Johan Sverdrup, en opplevelse av fremtidens arbeidsplass.

Tusen takk til Tor Egil Løvli som gjorde besøket mulig, og viste meg rundt.

Tusen takk, til alle dere jeg møtte der ute. Så utrolig mange kjente ansikter fra tiden min på Statfjord, fantastisk
Tusen takk for meg og lykke til med Johan Sverdrup og ikke minst å få «olje på dekk»!

Riggbesøk på Tenerife

Tekst og foto: Hilde-Marit Rysst og Stig-Rune Refvik

SAFE har travle dager på kontoret, men målet om å komme seg mer ut i feltet er alltid der og alltid populært blant medlemmene.

Denne gangen skulle vi få oppleve å møte både kommende og eksisterende medlemmer i mer eksotisk farvann. Seadrill inviterte til riggbesøk på Tenerife og da fant forbundslederen og organisasjonssekretæren ut at vi skulle hive oss rundt. Med avreise fra Torp på søndagen lå det i hvert fall an til at Hilde-Marit skulle klare nesten to døgn før andre oppgaver ventet. Sporty er det ikke tvil om dama er, selv med forkjølelse på reisen.

Sofistikert borerigg

West Bolsta omtalt som en av verdens mest sofistikerte borerigger, på vei til Norge, skrev Finansavisen i sommer. Etter en lengre ferd fra det koreanske verftet Hyundai Heavy Industries ligger riggen nå til kai på Tenerife. Med milliardkontrakt signert for Lundin oste det stolthet av toppledelsen fra begge selskap da de var ombord på onsdagen.

Uavhengig av hverandre forsto vi på alle, fra mannskaper og ledelse om bord, at de ikke brukte tiden til late dager i palmesus og var mer enn klar for å få riggen i operasjon i Norge. Det er nok helt i tråd med toppledelsens ønsker.

Selv om det var mye å gjøre, ble vi tatt godt imot av mannskapene.

Det var en rekke spørsmål, men vår eminente guide Kim-Johnny Sande med støtte fra Magnus Klepp (i fravær av en nyoperert Arild Jenssen) gjorde en solid jobb med å lose oss trygt rundt. I tillegg var vi godt hjulpet av den tillitsvalgte for riggen, Oliver Tollås. En stor takk til ham!

Vi fikk sett den storvokste riggen både fra inn- og utside. Fiffige løsninger hvor en kunne kjøre truck både i sackestoren og ta heis til andre dekk for å unngå løft, var mannskapene fornøyd med.

Mer enn passende er logoen også – «SEADRILL SAFE» er hyggelig lesning for oss som representerer SAFE, selv om det nok her har flere betydninger kunne en ikke la være å ta et nærfoto.

Etter en lang første dag var det svært hyggelig å kunne se at så mange som opp mot 30 stykker, både av- og påtroppende mannskaper ble med SAFE ut for en hyggelig middag. Flere av mannskapene hilste på hverandre for første gang og at SAFE kunne bidra med teambuilding ble en bonus i det hele. Etter noen hyggelige timer med masser av nye bekjentskaper, livlig prat og gode diskusjoner var det igjen tid for at de ansvarsfulle mannskapene satte kurs for lugaren og nye arbeidsdag.

Hilde-Marit måtte takke av etter sine 31 timer på Tenerife, mens jeg fikk muligheten til en siste runde på riggen med nytt mannskap og mye spennende omvisning.

På retur til flyplassen kunne jeg notere at vi hadde fått smake på et nytt eventyr på vei til norsk sokkel. Alt fra omvising i velferdsrom, boretårn, hilse på teknisk- og maritim avdeling, samt hørt om utfordringer og forventninger fra de ansatte. Nok en gang slår det meg at den store forskjellen alltid ligger i menneskene, deres kunnskap og måten de løser jobben på sammen.

Lykke til på ferden og takk for at vi fikk komme på besøk!

SAFE i Transocean til Krakow

Tekst og foto: Stig Rune Refvik

Transocean sine tillitsvalgte har gjennom en krevende prosess med sammenslåing av Songa, Ocean Rig og Transocean klart å samle et meget sterkt lag. Det var derfor spennende og givende å treffe mer enn 40 tillitsvalgte på tillitsvalgtkonferanse i Krakow. De var engasjerte og lot seg rive med i diskusjoner, samt lyttet godt til innleggene.

Jeg fikk ikke anledning til å ankomme før sent på kvelden den 29 oktober. Da hadde allerede nestleder i SAFE, Roy Aleksandersen, og «muskelen» i SAFE, Kai-Morten Anda, bidratt på et godt styremøte. Antall saker vitner om stor aktivitet i klubben. Dette er en gjeng som ikke lar seg pille på nesen. De står støtt og står opp for sine medlemmer.

Status i klubben ble lagt frem på trygt og godt vis av Transoceans klubbleder Steinar Nesse. Han var flankert av en alltid like herlig engasjert nestleder Egil Bjørgås som kunne vise til jevn og god vekst i klubben. Videre kunne en inspirerende tillitsvalgtansvarlig Martin Kristensson vise til godt belegg med tillitsvalgte på så godt som alle crew på alle riggene. De fremsto allerede som en sammensveiset klubb hvor en rekke av de tillitsvalgte og styrerepresentanter utfylte hverandre på en god måte. Fokus lå på sak og hva man kunne få til – dette lover godt!

Videre var det godt å se at Roy og Kai-Morten loset alle trygt gjennom tariff- og lønnsoppgjør. Tariff og lønn engasjerer, og det var ikke noe unntak i Krakow. En rekke innspill tas med videre og vi gleder oss til å få det fra andre klubber også. Det ble meldt røft vær til neste års lønnsoppgjør og en gjør seg dermed klar for tøffe forhandlinger, med klare krav.

Undertegnede prøvde en ny vri – hvor vi utfordret hverandre på hvordan vi fremstår som tillitsvalgte? Her var tanken at en skulle få i gang litt egen refleksjon og forstå medlemmets behov. Er vi flinke til å lytte og hvordan følger vi opp det som er viktig for det enkelte medlem. Det er lett for at vi snakker om det som betyr mest eller interesserer oss selv, uten å lytte til hva medlemmet har på hjertet eller ønsker fokus på. Gjennom øvelser i grupper var det flere som kjente på at det å stille åpne spørsmål, i stedet for ledende og lukkede spørsmål, var vanskeligere enn en trodde. Dette ble en slags pilot med litt miks fra andre fagområder (pedagogikk, intervjuteknikk og innsalg). Kanskje noe dere ser som et av flere tema i en fremtidig modul på SAFE skolen.

Det ble god middag og enda bedre selskap på kvelden. Med ny lærdom og gode minner forlot vi Krakow og jeg kjente at jeg hadde vært del av et godt fellesskap. Takk igjen for invitasjonen og beste ønsker fra SAFE.

Hva nå, SAFE sokkel?

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Det nærmer seg enda et nytt år, uten at vi vet så mye mer om resultatet av utredningene SAFE Sokkel i Equinor skulle gjøre etter årsmøtet i mars 2018, og videreført i 2019. Risikovurderingene skulle avklare om det ble SAFE, eller et vedtak om å melde klubben ut av SAFE for å danne en ny klubb sammen med Lederne i Equinor. Denne nye klubben skal tilsluttes forbundet Lederne.

Det vi vet, er at slett ikke alle er like begeistret for denne ideen. Det vi og vet, er at det fortsatt vil være en SAFE-klubb i Equinor, avdeling sokkel. Vi vet og at SAFE-klubbene på landanleggene i Equinor fortsatt vil være SAFE-klubber.

Resultatet av risikovurderingene som ble besluttet gjennomført, er ikke kjent, men forberedelsene er kommet inn i fasen detaljplanlegging av ny klubb. Sannsynligvis skal SAFE-utmelding sammen med rammer og retningslinjer for ny klubb behandles på SAFE Sokkels kommende årsmøte.

Hvorfor fortsatt SAFE?

Svaret er innlysende, sier Tor Egil Løvli, tidligere styremedlem i klubben og HVO på Johan Sverdrup i prosjekt- og utbyggingsfasen.

– Saken i Arbeidsretten som vår tillitsvalgt Idar Martin Herland har stått i og vunnet, er kanskje det viktigste svaret. Uten hovedavtalen til SAFE/YS hadde han ikke vunnet saken, men vært stemplet som en illojal tillitsvalgt. § 5 10 i vår hovedavtale som slår fast at tillitsvalgte ikke skal meddeles skriftlig advarsel begrunnet i utøvelsen av tillitsvervet uten saklig grunn, finnes ikke i Ledernes hovedavtale.

Dette er en god illustrasjon på behovet for SAFE.

Antall tillitsvalgte og verneombud på plattformene er også et argument.

– Slår en sammen to eksisterende klubber som har sine respektive verv og representanter i AMU, BU, kontraktsutvalg og arbeidsgrupper, vil antall representanter reduseres. Det betyr mindre innflytelse.

Å stå sammen er viktig. Det er uproblematisk med flere fagforeninger/klubber i en bedrift, så lenge klubbene samarbeider om de viktige sakene. Det er her innsatsen må legges for å styrke arbeidstakersiden opp mot bedriften, framhever Tor Egil.

– Å splitte sokkelklubben og medlemmene reduserer slagkraften. Det tjener bedriften på, det ser vi allerede nå. Medlemmer melder overgang til andre foreninger på grunn av uro og usikkerhet om framtiden. Kreftene må brukes på andre ting enn å svekke SAFE-klubben.

Det er flere eksempler som trekkes fram. Lønnsmessig ligger nå sokkelansatte i Equinor lavere enn ansatte hos andre operatører. Antall Equinoransatte på sokkelen synker til fordel for innleid arbeidskraft. Klubben har aldri vært svakere enn nå opp mot ledelsen i eget selskap. Samarbeidet både med SAFE sentralt og støtte fra andre klubber, forbund og selskap har aldri vært mindre.

Det er dessuten viktig å ta med at arbeidet for å slå sammen Equinorklubbene i SAFE og Lederne kun er på klubbnivå, ikke forbundsnivå.

– Vi treffer stadig medlemmer ute på plattformene som ikke er klar over dette. Det er også en rekke andre medlemmer og ansatte i andre bedrifter som reagerer negativt på denne sammenslåingsprosessen. Dette er ikke et indre anliggende. Det angår hele SAFE-familien, sier Tor Egil Løvli.

Avtaler for landansatte

Lederne har ikke de avtalene som trengs for landansatte, sier Arne Kjølberg, tillitsvalgt på Heimdal.

– Det gjelder ikke bare landsansatte på landanleggene våre, men også sokkelansatte som flyttes på land for å jobbe i landbaserte kontrollrom og i andre landbaserte prosjekter som hører til sokkel. SAFE har disse avtalene på plass, slik at medlemmer som overføres fra hav til land, overføres til landavtalen.

Har ikke Lederne tariffavtaler på land?

– Nei, de har tariffavtaler for sokkel og for ledende personell.

Arne Kjølberg er skeptisk til denne prosessen.

– Jeg har alltid støttet samarbeid mellom de lokale klubbene for å få innflytelse i bedriften, men å gå fra et rent energiforbund til et forbund med en rekke andre yrkesgrupper hvor vår gruppe blir i mindretall, er en dårlig løsning.

Han trekker også fram mangel på fellesskap og gjensidig støtte.

– Hvis vi slår oss sammen med Lederne for å lage en ny klubb som kun omfatter sokkelmedlemmene våre, går vi vår egen vei, ut av et fellesskap hvor landansatte står igjen for seg selv. Det styrker ikke akkurat fellesskapet. Det svekker vår felles slagkraft. Fram til nå, har vi samarbeidet med Lederne for å få verv og posisjoner, for å stå sterkere opp mot bedriften. Med en klubb, mister vi verv og posisjoner.

Vedtaket som ble gjort på årsmøtet i 2018, om «at alle avtaler SAFE Sokkel i dag har med bedriften skal videreføres», er ikke oppfylt, mener Kjølberg.

– Det ble videreført på årsmøtet i 2019, men er fortsatt ikke oppfylt. Jeg skjønner ikke hvorfor prosessen likevel fortsetter når forutsetningene i vedtakene, etter min mening, ikke er innfridd.

Det som skjer nå er vond å se på, sier Arne Kjølberg.

– Jeg har vært 35 år på sokkelen. Jeg har vært medlem i OFS og SAFE i hele mitt yrkesliv. Jeg har vært, og er tillitsvalgt, og jeg har vært i forbundsstyret i 20 år. Dette er virkelig vondt i hjertet, sier han.

Hovedavtalen er viktig

Det slår Idar Martin Herland selv fast etter å ha vunnet i Arbeidsretten med hovedavtalen i ryggen.

– Det som skremmer meg, er at forbundet Ledernes hovedavtale kun er «en forenklet sak» som er vesentlig mindre enn avtalen til SAFE/YS.

En sammenligning av de to avtalene i samme format, viser at Ledernes avtale er på 25 sider, mens SAFE/YS er på 79 sider inkludert tilleggsavtaler.

Noe av det viktigste er at vern og rettigheter til tillitsvalgte (herunder verneombud) er mye dårligere, sier Idar Martin Herland.

– Hadde jeg vært medlem av Lederne da saken startet, hadde det vært vanskelig å vinne frem. Og når det er sagt, det var jammen krevende nok med en god hovedavtale i ryggen.

Det er ikke rart at bedriften liker tanken på en sammenslåing, slår Idar Martin Herland fast.

– I tillegg vil de jo få mange færre tillitsvalgte å forholde seg til. At folk i det hele tatt vurderer en slik sammenslåing, virker for meg ufattelig. Jeg mener vi sokkelarbeidere i SAFE i Equinor er best tjent med å fortsette med tre klubber, SAFE, IE og Lederne. Men det betinger at de tre klubbene klarer å samarbeide. Det burde jo ikke være vanskelig, for medlemmene våre har nøyaktig samme behov. Lokalt har dette samarbeidet stort sett fungert meget bra. Jeg mener tiden er kommet for å fokusere på det viktigste: hva er best for medlemmene våre? Svaret er uten tvil å bli i SAFE.

Historien om det norske oljeeventyret, fra Statoil til Equinor

Tekst og foto: Mette Møllerop.

«Jeg kom utenifra, uten slektninger i oljebransjen, og jeg ønsket meg en bok som fortalte oljehistorien på en lettfattelig måte.»

Dette er også historien om selskapet som forandret Norge, snudde landet fra å være et etterkrigsland hvor Norge skulle bygges opp, trygt og godt i Einar Gerhardsens sosialdemokratiske ånd, til lykkelandet hvor man fikk stadfestet i Petroleumslovens paragraf 1-2 at: Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet. Statoil ble opprettet som et redskap for å sikre fellesskapet utbytte av den gryende oljevirksomheten på norsk kontinentalsokkel, og selskapet har om få år 50-årsjubileum.

I dette perspektivet er det interessant å se hvor Norge og Statoil/Equinor befinner seg i dag.

En generasjon som tar lykkelandet for gitt?

Aage Storm Borchgrevink er født i Oslo, samtidig som Phillips Petroleum fant olje på Ekofiskfeltet.

Vi som holder til i oljehovedstaden og er noen år eldre enn forfatteren, opplevde spenningen og forventningene da oljeselskapene begynte å se til Nordsjøen. Ville de finne noe, hva ville det i så fall bety for oss?

Oljehistorien er ikke lang i et historisk perspektiv, men den endret i rekordfart Stavanger fra å være en bedehusby til å bli pub- og restaurantby, en kulturby og i ordets videste forstand, en utelivsby. Betegnende nok, Bethania Forsamlingshus ble etter 122 år revyscene. For dem som er født rundt 1970 og senere, er den «nye» byen den eneste byen de har opplevd.

– Oljen endret mentalitet og kultur. Vi kan nok slå fast at vi lever i et lykkeland, sier Aage Borchgrevink.

I forordet skriver han at selv om Østlandet er mindre preget av oljeindustrien enn byene langs fjordene i vest, er han vokst opp i skyggen av oljen.

Selv om man vokser opp i skyggen av oljen, er det vel uvanlig for en litteraturviter å hive seg på oljehistorie? Hvor kom drivkraften til å skrive akkurat denne boka fra?

– Jeg har olje i blodet, derfor interessen. Jeg tenkte ikke at bokprosjektet skulle ta seks år, men jeg opplevde at det var mye å sette seg inn i, så mye at jeg holdt på å kollapse underveis. Jeg kom utenifra, uten slektninger i oljebransjen, og jeg ønsket meg en bok som fortalte oljehistorien på en lettfattelig måte.

Det er særlig Statoil som har vært motoren i denne historien.

– Selv om boka er min versjon av Statoils historie, handler dette om hvor viktig oljen har vært, for oss og for verden, sier Borchgrevink.

Alle hendelsene, pengene, OPECs betydning, slutten på den kalde krigen. Gevinsten er herredømme, fra kull til olje, og dette er en del av verdenshistorien.

Åpen eller lukket oljeledelse?

Det er interessant i en tid der generasjonen som ble født på 70-tallet tar oljen for gitt og stiller få spørsmål til Statoil/Equinors valg.

Burde det da ikke være flere kritiske stemmer i generasjonen som er født rett etter krigen?

Er denne generasjonen rett og slett litt for takknemlig?

Er denne vellykketheten og store tilliten til Statoil noe av grunnen til at det stilles få kritiske spørsmål til Statoil/Equinors utenlandsinvesteringer og endrede utvikling i dag?

Det ble brukt utradisjonelle metoder også i første del av norsk oljehistorie. I det politiske systemet var det et ganske splittet syn på hvordan olje-Norge skulle utvikles. Man brukte snarveier, tok raske avgjørelser og det var slett ikke alltid like lett for offentligheten å vite hva som var grundig behandlet og vedtatt, om det i det hele tatt var grundig debattert. Forskjellen var at disse mer eller mindre lukkede manøvrene tjente Norge og fellesskapet, ikke norske og utenlandske investorer.

Hva kom det ut av utenlandsinvesteringene til Statoil/Equinor?

– Ikke mye. En større debatt om dette hadde vært bra. I In Amenas manglet oljeselskapet kunnskap om landets metoder for å nedkjempe terrorister. De stolte på landets forsikringer. Vi kan gjerne stille spørsmålet om ikke dette var svært naivt?

Det kan knyttes flere negative eksempler til Statoil/Equinors historie. Til eksempel førte ikke en negativ kontantstrøm på 250 milliarder kroner til alvorlige reaksjoner. I det hele tatt ble viktige saker møtt med en stor grad av taushet.

Tidligere i Statoils historie falt den ene sjefen etter den andre etter alvorlige eller katastrofale feil, sier Aage Borchgrevink.

– Nå snakkes det ikke om, uansett regjering eller politisk styre. Staten har ikke lenger noen oljepolitikk, det er Statoil/Equinor som former norsk oljepolitikk.

Det blir svaret når storting og regjering lar selskapet styre oljepolitikken i lukkede styrerom.

En omfattende bok

Boka om Statoil og Equinors oljehistorie er på 400 sider. Den er spennende, logisk bygd opp, lettlest og innsiktsfull.

Anmelderne er begeistret. Terningkastene ender på femmere og seksere, og det er boka verdt. Dette er en perle av en bok, en bok man på underholdende vis blir klok av.

Det vil alltid være vinklinger og valg man ser kunne vært grundigere diskutert.

I Klassekampen ønsker anmelder Bård Lahn en mer omfattende behandling av klimaspørsmålene, spesielt «månelandingsprosjektet» for CO2-rensing av gasskraftverket på Mongstad, som gir inntrykk av at Statoil ivret for rensing, men ikke klarte å kontrollere kostnadene. Denne framstillingen underslår at det var en regjeringskrise og et vaklende politisk kompromiss – tvunget fram av Statoils steile motstand mot å forplikte seg til rensing – som formet «månelandingen» og de påfølgende milliardoverskridelsene».

Samtidig trekker han fram behandlingen av Statoil/Equinors internasjonale satsing som overbevisende: «I kapittel etter kapittel tegner han et bilde av manglende bevissthet om dilemmaene et norsk sosialdemokratisk selskap møter når det går inn i land som Aserbajdsjan, Angola og Nigeria.

På den måten viser boka hvordan Statoil gradvis har flyttet seg fra utgangspunktet – å sikre Norge inntekter og motmakt overfor de internasjonale oljegigantene – til selv å bli «akkurat det internasjonale selskapet som det i sin tid ble opprettet for å verne Norge mot».

«Med menneskelig innsikt og med et utgangspunkt i enkeltpersoners betydning har Borchgrevink skrevet en grundig og medrivende bok.» Fædrelandsvennen «Både en pageturner om jakten på – og kampen om – det sorte gullet, og et fascinerende historieverk fra etterkrigstiden til i dag… Mens en leser disse sidene, tar en seg i å ønske at boken var enda litt lenger. Det sier litt når boken er på over 400 sider.» Dagens Næringsliv.

Oljeforsker Helge Ryggvik skriver: «Med 1990-tallet og ambisjonene om et internasjonalisert Statoil får leseren følelsen av en forfatter som er på hjemmebane. Aserbajdsjan, Russland, Algerie, Angola, Tanzania, Canada, USA og Brasil – med ett blir norsk oljehistorie knyttet opp mot andre lands politiske og økonomiske utvikling. Med internasjonalisingen følger en serie nye skandaler og ikke minst dilemmaer. Spennende lesing.

Men her trer også dilemmaene ved Borchgrevinks metode tydelig fram. Bokas problem er ikke at han har dårligere tilgang til kilder enn den kommende offisielle Statoil-historien. Det er mer enn nok sekundærlitteratur å bygge på, og han har spedd på med en rekke intervjuer. Problemet er den journalistiske trangen til å la sakene styre framstillingen. Borchgrevink spinner alt sammen til én fortelling, men ofte bare på et retorisk plan». Ryggvik avslutter sin anmeldelse med en anbefaling om å lese boka. «Den gir en god, lesbar og interessant framstilling av saker og dilemmaer knyttet til Statoils utvikling, men er ingen komplett statoilhistorie. Terningkast 5».

– Jeg er glad for alle innspill og tilbakemeldinger. Det er nyttig og viktig å ta med seg når man evaluerer boka.

Alle har sin bok, sin historie, og man må ta noen valg.

– For meg var en beskrivelse av utenlandssatsingen viktig, det samme var den manglende politiske styringen som gir Statoil/Equinor en posisjon som den femte statsmakt. Med de enorme stoffmengdene og de mange kildene må en sette strek et sted, ellers blir det en helt annen og enda mer omfattende bok.

Her gikk kameratene i døden

Tekst og foto: Hans-Jørgen Wallin Weihe

Det var mange yrkesgrupper som var ute på oppdrag i Nordsjøen i oppbygningsfasen av oljevirksomheten. I 1980 var det mange som kom på kortvarige oppdrag og mange av dem hadde liten eller ingen sikkerhetsopplæring eller erfaring fra sjøen.

De kom fra hele landet og mange kom også fra andre land. Denne artikkelen er en videreutvikling av et bokkapittel i en jubileumsbok for Elektromontørenes fagforening som ble utgitt ved hundreårsjubileet i 2018. Som forfatter av boken har jeg fått en hel del respons fra lesere og de fleste på de delene som har omhandlet arbeidsulykker og arbeidsmiljø.

I april 1980 var forsiden i Elektrikeren et bilde av en oljeplattform med et skip og fire bøyelignende gjenstander i bakgrunnen. Tittelen var «Her gikk kameratene i døden». De bøyelignende gjenstandene var føttene til den veltede Alexander Kielland-plattformen. Formannen i forbundet skrev i sin leder på side 2: «Vi føler med dere. Den ufattelige ulykken som rammet boligplattformen Alexander Kielland har brakt med seg sorg i mange hundre hjem. Blant de 123 som er omkommet, er 21 av forbundets medlemmer. De etterlattes hustruer, barn og foreldre kan ikke forstå hvordan dette kunne skje. Hvorfor skulle det ramme akkurat dem? Mange var unge og stod ved terskelen til et langt liv. Ord er fattige i en slik stund. Men de skal vite at vi føler med dem i sorgen. For forbundet vil oppgaven nå være at en sammen med LO får brakt på det rene årsaken til ulykken slik at den ikke kan hende på nytt. Videre må hele den sikkerhetsmessige siden ved arbeidet i Nordsjøen tas opp med myndighetene. Sikkerhetsspørsmålene må løses i samarbeid med Kommunal- og Arbeidsdepartementet, foruten Olje- og Energidepartementet og Industridepartementet. Det trengs en koordinering av alle forhold om Nordsjøen skal bli en trygg arbeidsplass i fremtiden.»

Den nå Hamar-bosatte elektrikeren Stig Eriksen skrev i en e-post av 1.11.2017 til forfatteren: «Så vidt jeg minnes var det 11 av mine kolleger fra Siemens i Trondheim som ikke overlevde ulykken, og det er da rart at i tillegg til Lazlo er det bare Inge (brekt) Glærum, og Per Bjarne Hofstad jeg umiddelbart minnes – i tillegg til da Ole Gaustad. Jeg kommer aldri til å glemme tid og sted, da vår arbeidsformann kom til «Høydebassenget på Kuhaugen» (Vannreservoar for byens innbyggere) i Trondheim» og var desperat på grunn av mangel på elektrikere på Nordsjøen.

Det hastet så mye at Inge og Lazlo pakket sammen og dro umiddelbart på deres første «offshoretur», som også ble deres siste. Inge hadde vært min læregutt og det var rart å miste ham.

Selv hadde jeg mange våkenetter etterpå fordi jeg visste at skjebnen hadde vært på lag med meg …

Noen år senere var jeg med i ei visegruppe som het «Bakgårdens visegruppe» og vi skrev og fremførte nettopp visa «Alexander Kielland» på visefestivalen ved Kristiansten festning i Trondheim.

Jeg husker også da helt eksakt hvor jeg sto på scenen, hva jeg sang ordrett ……….(Alexander Kielland du var symbolet på eventyret som gikk over styr), og hva jeg følte da vi sang et firestemmig arrangement a capella, om de som ble borte. Nå har dette vært fortrengt i mange år helt til jeg møtte deg for to dager siden.»

Det var ikke lett å finne frem sangen, men tilslutt dukket den opp igjen. Stig fikk tak i den via en kompis og vi fikk snakket med forfatteren Ole T. Hofstad fra Bøgdalaget på telefon. Ingen hadde spurt etter visa på lange tider, men det gjorde inntrykk. Alle som hørte sangen var berørt. Det var sterke følelser

Dag- ein vaneleg dag

ingen ane fare ingen tenke det

To står og prate

om ver og vind

Nån står opp og ainner går te ro

Hav – eit opprørt hav

veinte på de mange, mange gode menn

Eit brak, o Gud ka va det no

som tok hundretreogtyve liv

Heim – ein enkel heim

Fire unga veinte, men ingen kjæm

Det går ei melding

og budet kjæm

Alein står a der med fire små

Refreng:

Alexander Kielland, du e no symbole på

eventyre som går over styr :/: (synges om igjen mange ganger)

Ole T. Hofstad /Bøgdalaget

For Stig som skulle ha vært på plattformen og lot andre få jobben var det en tøff jobb å stå der og synge. Når jeg snakker med ham 1. desember er han tydelig berørt. Han er litt grøtet i stemmen og øynene er litt blanke. Denne artikkelen er første gangen sangen kommer på trykk annet enn i det lokale trønderske visemiljøet interne nyhetsblad en gang etter den katastrofale hendelsen.

Det er antakelig ingen annen enkelt ulykke som i så stor grad har preget sikkerhetsarbeidet i norsk arbeidsliv som Alexander Kielland-ulykken.  Som Marie Smith-Solbakken skrev i 2016 i boken «Alexander L. Kielland-ulykken. Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene» hadde plattformen en konstruksjon som ikke skulle kunne velte, og som ble ansett som den sikreste som fantes av oljekonstruksjoner. For svært mange som kom ut på kortvarige oppdrag i Nordsjøen, slik som elektrikerne fra Siemens i Trondheim var det attraktive og populære jobber som ga gode tilskott til familieøkonomien.

Listen over de omkomne sto i Elektrikeren;

Ivar Ellingstad (30) Oslo

Olav Sønderland (28) Oslo

Ingebrigt Glærum (22) Trondheim

Lazlo Hajek (25) Trondheim

Per B. Hofstad (25) Trondheim

Arnt E. Korsnes (26) Trondheim

Vidar Skjervøy (26) Trondheim

Svein Vikan (30) Trondheim

Jan Bringsvor (30) Haugesund

Knut Magnar Helgeland (39) Haugesund

Gunvald Holgersen (26) Haugesund

Arvid Johansen (26) Haugesund

Rolf Leirvik (30) Haugesund

Erik Leknes (19) Haugesund

Tor Øysang (33) Porsgrunn

Karsten Berland (27) Bergen

Joar Dyrstad (42) Bergen

Odd S. Kråkø (32) Bergen

Jostein Vaagsbø (27) Bergen

Knut Amundsen (42) Bodø

Mange elektrikere fra hele landet, deres familier og venner var berørt. Folkeregisteradressen for unge menn blir der de arbeider hvis de er enslige, og hvis de har ektefelle og barn, der de bor. I arbeidet med minner etter ulykken hvor forfatteren har vært involvert i arbeidet, ble vi stadig minnet på hvor misvisende bostedsadressen kan være. Jo flere samtaler vi hadde rundt ulykken, jo flere presentasjoner og skriftlige arbeider vi kom med om ulykken, jo flere nye minner dukket det opp. Minnebanken som ble har blitt tilgjengelig på nettet fra Universitet i Stavanger med minner fra de som var berørt av ulykken førte til stadig nye minner. Minneinnsamlingen viser også at mange familier er preget av ulykken selv 40 år etter at den skjedde. I mange tilfeller blir minnene og «arven» etter ulykken også noe som preger senere generasjoner.

Kampen for å snu plattformen førte til en 4-timers streik blant Simens-montører i Trondheim et år etter at plattformen veltet. En organisasjon for etterlatte, Kielland-fondet, ble opprettet, og Odd Kristian Reme, som mistet sin bror, holdt et innlegg: «Vi snakker om å finne våre døde kamerater». Innlegget ble gjengitt i Elektrikeren i mai 1981 og ble lest av arbeidskamerater fra hele landet.

I 2010 – tretti år etter ulykken – hadde Nettverk en reportasje om «Da Kielland brakk beinet». Man mintes 21 medlemmer som hadde mistet livet. Av dem var ti fra Siemens i Trondheim. Det var stadig mange spørsmål og mye som var uavklart etter ulykken. Den var stadig som et vondt og betent sår.

Kielland saken ble ikke bare en kamp for å finne forklaringen på ulykken, men også en kamp for demokrati, medvirkning og ikke minst innsikt. Opplevelsen var at det var lagt et lokk på alt rundt ulykken. Undersøkelsen etter ulykken og etterspillet reiser grunnleggende spørsmål rundt hvordan vi skal håndtere store ulykker når de skjer. Vi har heldigvis fått en langt bedre krise håndtering i hjelpeapparatet, men vi vet også at store ulykker rammer så mange at det er illusorisk å tro at alle kan nåes.  Ofte blir familiemedlemmer, arbeidskamerater og en uoversiktlig gruppe med andre også sterkt påvirket etter en ulykke. Utfordringen med samarbeid med de berørte, andre arbeidstakere og åpenheten rundt undersøkelsene etter ulykken er også utfordringer vi står overfor i 2019.  Når Stortingets Kontroll og Konstitusjonskomite møtte representanter for Kielland nettverket våren 2019 var det i anerkjennelse av det, og når Riksrevisjonen nå går igjennom prosessen, viser det også at vi her står overfor utfordringer som gjelder grunnleggende spørsmål om høringer, medvirkning, åpenhet og demokrati.

 

Referanser

Bakgårdens visegruppe (1983) Alexander L. Kielland visefestivalen ved Kristiansten festning i Trondheim. Trondheim: Visefestivalen Kristiansten festning

Elektrikeren (1980, mai). Leder og Her gikk kameratene i døden. Elektrikeren. Oslo: NEKF (Norsk Elektriker og Kraftstasjons Forbund).

Elektrikeren (1980, april). Vi snakker om å finne våre døde kamerater. Elektrikeren. Oslo: NEKF (Norsk Elektriker og Kraftstasjons Forbund).

Eriksen, Stig (2019, 30/11 og 31/11). Telefonsamtale og møte der ulykken ble diskutert. Lillehammer og Hamar.

Eriksen, Stig (2017, 1/11). E-post om Alexander L. Kielland ulykken til Hans-Jørgen Wallin Weihe på Høgskolen i Innlandet.

Nettverk (2010). Da Kielland brakk beinet. Nettverk nr. 2, 2010. Oslo: El & IT Forbundet

Paulsen,Tord og Smith-Solbakken, Marie (2017). Alexander L. Kielland ulykken. Ringene i vannet. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Smith-Solbakken, M. Redaktør. 2019 a.  Bind 1: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som overlevde. Stavanger: Stavanger University Library. Tilgjengelig på nett: https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/series/Kielland

Smith-Solbakken, M. Redaktør. 2019 b.  Bind 2: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som reddet, berget og etterforsket. Stavanger: Stavanger University Library. Tilgjengelig på nett: https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/series/Kielland

Smith-Solbakken, M. Redaktør. 2019 c.  Bind 3: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som mistet. Stavanger: Stavanger University Library. Tilgjengelig på nett: https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/series/Kielland

Smith-Solbakken, M. Redaktør. 2019 d.  Bind 4: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som arbeidet og vi som var arbeidsgivere. Stavanger: Stavanger University Library. Tilgjengelig på nett: https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/series/Kielland

Smith-Solbakken, M. Redaktør. 2019 e.  Bind 5: Minnebank Alexander L. Kielland-ulykken. Vi som bestemte, støttet og var tilstede. Stavanger: Stavanger University Library. Tilgjengelig på nett: https://ebooks.uis.no/index.php/USPS/catalog/series/Kielland

Smith-Solbakken, Marie (Redaktør) (2016). Alexander L. Kielland-ulykken. Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene, Stavanger: Hertervig Akademisk.

Smith-Solbakken, Marie og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2019). Alexander L. Kielland ulykken 1980. Universitetsforlaget: Arbeiderhistorie, side 189 – 214.

Smith-Solbakken, Marie og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2018). Post-Traumatic stress reactions in a long-term and several generation perspective. Multicultural Studies, issue 1/2018, side 119-143.

Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2018). Elektromontørenes fagforening i Hedmark og Oppland 1918 – 2018. Jubileumsbok. Flisa: El & IT Hedmark og Oppland

Fra sorg til kunst og kultur

Tekst: Mette Møllerop. Foto: Stavanger AV Institutt

«Jeg husker også da helt eksakt hvor jeg sto på scenen, hva jeg sang ordrett, og hva jeg følte da vi sang et firestemmig arrangement a capella, om de som ble borte.» (Stig Eriksen) Alle som hørte sangen var berørt. Det var sterke følelser.

Mennesker som på ulikt vis blir en del av ulykker, dødsfall, tragiske hendelser, opplever gjerne et behov for å gi et annet utrykk for sorg enn den «tradisjonelle» sorgen. Både sang, litteratur, billedkunst og dans er skapt, både for å komme seg videre selv i en sorgprosess, og for å dele opplevelsen med andre, sammen på scene, i konsertsal, på utstilling eller som utgitte bøker.

Alexander Kielland-ulykken har i etterkant skapt en rekke forskjellige kunstneriske uttrykk som hjelper pårørende, etterlatte og samfunnet rundt til å kjenne på følelser og bearbeide sorg.

I 2020 er det 40 år siden Alexandre Kielland-plattformen sank i havet og tok med seg 123 mennesker i døden. 40-årsjubileet markeres på en rekke steder og på ulike måter.

På Hå Gamle Prestegård åpnes utstillingen «Råolje» 28. mars. Hovedtema er ytringsfrihet, medvirkning og demokrati, og jakten etter rikdom og levebrød på havet.  Et internasjonalt kunstnerisk prosjekt med fremragende installasjonskunstnere bidrar til refleksjon rundt det ordløse i en katastrofe som førte til tap av mennesker vi aldri kan beskrive tomrommet etter. Det settes søkelys på omkostningene ved vår oljerikdom og vår velstand.  Et fotografisk dokumentarisk prosjekt koblet opp mot forskningen på katastrofen gir ansikt til berørte av katastrofen.

Gjennom to måneder kan du oppleve konserter, foredrag, debatter, litteraturkvelder og forfattersamtaler med blant annet Carsten Jensen og Atle Berge, og en rekke andre kulturarrangement.

30. mai har SAFE fått en dag på Hå Gamle Prestegård til egen disposisjon. Her vil HMS med fokus på sikkerhet og regelverk bli hovedtema.

Nasjonal begivenhet i Arendal

Dette er en nasjonal begivenhet som er lagt til Arendal, siden mange av de omkomne og overlevende kom fra Agder. Familiene til alle de berørte av ulykken ønskes spesielt velkommen!

Kronprinsparet er invitert. Fiolinist Arve Tellefsen, operasangerne Solveig Kringlebotn og Ludvig Lindstrøm, og skuespiller Kåre Conradi deltar, sammen med pianist Kjetil Bjerkestrand, artisten Hans Inge Fagervik, trompetisten Lucas Fagervik, musikerne Peter Haltorp, Arild Nyborg og Merete Haslund. I tillegg spiller Agder Kammerorkester under ledelse av Tim Harry Blomberg, og det blir sang av et prosjektkor under ledelse av Hans Jakob Epland.

Kåre Conradi vil lese fra de overlevende og etterlattes historier. Dykkerne som hentet opp de døde skal takkes av barnebarn til de omkomne.

Konserten er gjennomgående en alternering mellom musikk, sang og opplesning, der de fleste tekstene er oljearbeidernes egne, sterke beretninger fra like før, under og etter ulykken.

Arrangøren, som er Kielland-nettverket, har i en årrekke arbeidet for å oppnå ny gransking av årsakene til ulykken, på vegne av alle etterlatte og overlevende. Hovedmålet for dette arbeidet ble nylig nådd, i og med at Stortinget har gitt Riksrevisjonen i oppdrag å granske Alexander L. Kielland-ulykken på nytt. Ulykken er til dags dato Norges største arbeidsulykke, der 123 omkom og 89 overlevde.

Produsent i Arendal: Merete Haslund

Sjøen og de druknedes dikter – forfatteren Carsten Jensen

Tekst: Hans-Jørgen Wallin Weihe

Det er få diktere som så godt har maktet å sette ord på livet i små kystsamfunn som den danske forfatteren Carsten Jensen. Han har selv røtter i Marstrand, en liten dansk kystby der generasjon etter generasjon har hatt sitt utkomme fra et liv på havet. Mange har mistet sine på havet. Mødre har mistet sine fedre på havet, de har mistet sine menn og de har hatt sønner som har vokst opp til å få sitt virke på havet. Tidligere var det fiske og sjøfart. I vår tid har mange arbeidet innen oljen.

I 2019 fikk Carsten Jensen den norske Bjørnson prisen.  Prisen blir tildelt av Bjørnstjerne Bjørnson-akademiet, det norske akademi for Litteratur og Ytringsfrihet til en forfatter som har kjempet for menneskeverd og mot politisk undertrykkelse.  Jensen har utgitt en lang rekke romaner, essay, artikler og reisebeskrivelser. Det er en sjelden bredde over det han har skrevet og det rommer alt fra historiske arbeider og til arbeider som er knyttet opp mot dagsaktuelle samtidige utfordringer. Prisutdelingen var under Litteraturfestivalen på Aulestad som var forfatteren og Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnsons hjem.

Selv er jeg en som har hatt stor nytte av forfatterskapet i arbeidet med spørsmål rundt sorg, traumer og minner.  Et eksempel på slikt arbeid har vært bøker og artikler om Alexander L- Kielland ulykken i 1980. Det omkom 123 mann i ulykken som er den største ulykken vi har hatt etter krigen.   Under arbeidet med minner fra ulykken har rundt 300 mennesker blitt intervjuet. Mange av samtalene har handlet om savn, sorg og belastninger mennesker har levd med over lang tid. Jensen har maktet å sette ord på det som vi vanligvis ikke finner ord for. Han har laget fortellinger som får frem dimensjoner av livet som ikke diagnoser og fagspråk klarer å beskrive.

Den boken som antakelig har hatt størst betydning for å forstå hvordan traumer og tap kan prege lokalsamfunn er romanen Vi, de druknede der han forteller om fire generasjoner som har vært knyttet til havet i hjembyen Marstral.  Boken beskriver sorg og lengsel. Den regnes som et mesterverk i å beskrive følelser og savn som det er vanskelig å finne ord for; «Han ble et gjenferd i Karolines hjerte, og han lot henne aldri få fred, for han visste ikke forskjell på dag og natt. Det var lengsel om dagen, da hun skulle ha vært opptatt av praktiske gjøremål. Det var praktiske bekymringer om natten, da hun skulle ha fått hvile eller grått seg ferdig med savnet, og det synes på henne. Hun ble slunken og grå, som om hun var gjort av samme luft som gjenferdet hun hadde i hjertet.»

I Marstrand var det kaptein Madsen som gikk rundt med dødsbudskapene. Han ser alle dødsfallene for seg. Han må ta de vanskelige samtalene slik som her med enken Anna Eigidia Rasmussen;

«Avmakt, ja, det er det jeg føler, overfor lidelser og sorg, og hele tiden er jeg i den samme situasjonen. Det er ingenting jeg kan gjøre».

«Gråten hennes var en byrde han nesten segnet under. Men han kunne likevel ikke unnvære den. Med byrden på skuldrene var han noen.»

De som gikk med dødsbudskapene i Norge, slik som Per Prest i Førresfjorden som gikk med 10 av dødsbudskapene eller Kielland ulykken, hadde tilsvarende utfordringer.

Mens vi når får dødsbudskapene raskt tok det tidligere lang tid før det var sikkert om noen hadde omkommet. Men, usikkerheten om liv eller død var også noe som var tilstede ved Kielland ulykken. Selv om det bare varte noen dager er ventingen alltid en belastning

Kvinnene blant oss, som må bli igjen hjemme, lever alltid i uvisse. Selv et brev er ikke noe bevis på at den kjære avsenderen fremdeles er i live. Det kan være underveis i flere måneder, og havet tar uten forvarsel…….Derfor var det heller ingen som merket noe på Karoline før tre år var gått. Da stilte nabokonen i Korsgade, Dorothea Hermansen, henne et spørsmål en dag: «Er det ikke omtrent nå at Laurids er ventende hjem ?»……. Spørsmålet var ensbetydende med en konstatering av at Laurids hadde blitt der ute. Den kvelden gråt Karoline da barna var i seng. Hun hadde grått før, men alltid kjempet med tårene. Denne ganger ga hun etter.

Moren som ikke vet og skal håndtere sine barn og det dagligdagse. Hun som venter med å gråte til barna er trygt i seng kjenner vi igjen.

Et annet eksempel på det samme er den historiske romanen Siste Reise der han beskriver en manns sorg etter at ektefellen døde; «En bom gikk ned da hun døde, og han hadde ikke noe pass. Fra nå var han avskåret fra en del av sin egen sjel. Hans åndelige anatomi var utsatt for en amputasjon, og sjelen led av de samme fantomsmertene som sårede soldater har når de manglende lemmene deres fortsetter å påvirke nervebanene». Carsten Jensen har skrevet historiske bøker som vil få betydning også fremover.  Ved flere samtaler jeg har hatt med mennesker som er rammet av tap har betydningen av forfatterskapet dukket opp. Noen ganger har jeg også selv brukt sitater fra Jensens bøker for å sette ord på følelser rundt tap etter ulykker.

Spørsmål usikkerhet, sorg og tap er både historiske og samtidige utfordringer.  Når Jensen skriver om døden i boken Siste reise fra 2007 skriver han om maleren Carl Rasmussens reise til Grønland i 1898, men det dreier seg også om spørsmål som alle mennesker og til alle tider har stått overfor; Døden er ikke bare den ultimale kjensgjerning. Det er også den siste kjensgjerning, og vi tvinges hele tiden til å anerkjenne den som uomgjengelig. Døden har et ekko i psyken vår. For noen skjer det at de kommer for nær døden, og minnet om det sperrer for utsynet til liv, som om de plutselig befinner seg på feil side av en låst dør. Det kalles også et traume, kanskje vår realitetsfornektende tids mest utbredte syndrom: Jeg ble traumatisert. Døden beviste for meg at den er virkelig og ikke enda en spesialeffekt. Jeg fikk en anelse om det umulige: mitt eget opphør.

Han klarer imidlertid også å sette ord på det vi ugjerne snakker om, men som kan være positivt. I Vi, de druknede beskriver han den etterlatte enkens væremåte I begynnelsen tenkte vi at hun sørget. Det skulle gå lang tid før det gikk opp for oss hva det var som fikk Klara til å synke ned i en ettertenksomhet som kunne forveksles med en slik forsteining i sinnet som en sorg kan fremkalle. Det hender jo at livet plutselig blir et hav av muligheter, så mange at bare tanken på å velge kan få et menneske til å gå helt i stå.

Døden er ikke tap, men den representerer også nye muligheter for de etterlatte. Når Jensen beskriver slike situasjoner er det med stor innlevelse.  Han berører både det vi deler og det som er vanskelig å snakke om. En stor forfatter får oss til å tenke og til å reflektere. Carsten Jensen er en slik forfatter.

Under Litteraturfestivalen fikk jeg anledning til å ha en samtale med Carsten Jensen og den iranske eksil forfatteren Asieh Amini. Hun har skrevet om sorg, smerte og lengsler ut fra sin situasjon som forfulgt iransk forfatter som nå er bosatt som eksilforfatter i Trondheim. Vi snakket sammen på en scene og publikum fikk etter at vi hadde snakket mulighet til å stille spørsmål og å komme med kommentarer. Samtalen ble filmet og ble en del av dokumentasjonen fra festivalen.

I samtalen mellom den unge kvinnen Asieh Amini og Carsten Jensen fikk jeg se hvordan de begge klarte å samtale rundt det hudløse og for de fleste av oss ordløse. De to forfatterne hadde hver sine personlige erfaringer. Hun med et samfunn fylt av undertrykkelse, vold og dogmatisme og han fra et øysamfunn med tap på havet.

Senere reiste jeg til Danmark og hadde en ny samtale hjemme hos Carsten Jensen. Vi snakket om en ny samtale vi skal ha på Hå prestegård i forbindelse med markeringen for at det har gått 40 år siden Kielland ulykken. Det er vanskelig både å snakke og å skrive om hvordan vi skal håndtere de ordløse. Tapene etter Kielland ulykken berører ikke bare nasjonalt, men på tvers av landegrenser. Tapene på havet knytter sammen. Vi har felles utfordringer i hvordan vi skal håndtere sorgen ikke bare gjennom samtaler, men også i hvordan vi lever med tapene.

I begravelsen etter presten i Førresfjorden– som het Per Arnulv Nordbø- ble det lest et dikt av Halldis Moren Vesaas

– Eg stryk over puta jamsides mi
som ingen søv på i natt.
Den pust som ellers går jamn og logn
jamsides min
var det eg sovanda sakna

Mange av dem som ble alene etter Kielland ulykken vil kjenne seg igjen i de ordene. Vi har også store diktere og vi trenger deres evne til å sette ord på både glede og sorg.

 

Referanser

Amini, Asieh (2013). Jeg savner å savne deg. Trondheim: Commun catio

Amini, Asieh (2011). Kom ikke til mine drømmer med gevær. Trondheim: Commun catio

Haugesunds Avis (2014, 9/4)., Minneord etter Per Arnulv Nordbø. Haugesunds Avis.

Jensen, Carsten (2007). Siste reise. Oslo: Forlaget Press

Jensen, Carsten (2018). Mot stjernene. Oslo: Forlaget Press

Jensen, Carsten (2018). Kjeller mennesker. Oslo: Forlaget Press, side 74.

Jensen, Carsten (2016). Den første sten. Oslo: Forlaget Press,

Jensen, Carsten (2006). Vi de druknede. Oslo: Forlaget Press, side 389

Paulsen, Tord F. og Smith-Solbakken, Marie (2017). «Alexander L. Kielland»- ulykken Ringene i vannet. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Smith-Solbakken, Marie (2016). «Alexander L. Kielland»- ulykken. Hendelsen, etterspillet og hemmelighetene. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Smith-Solbakken, Marie og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2019). Alexander L. Kielland- ulykken 1980. Fortielsen og forbitrelsen. I Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (2019). Årbok  Arbeiderhistorie. Oslo: Universitetsforlaget, side 167- 189.

Vesaas, Haldis Moren (2014). Dikt i samling. Oslo: Aschehoug.

Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2009). Taushet, stillhet og kjærlighet. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2008). Empati og etikk. Oslo: Abstrakt forlag

Weihe, Hans-Jørgen Wallin og Smith-Solbakken, Marie (2012). Sorg. Kjærlighetens pris er sorgen. Stavanger: Hertervig Akademisk.

Velkommen til oss, Rebecca!

Rebecca Bjerga er vår nyeste fast ansatte på SAFE huset. Hun er 34 år og bor i Sandnes.

Rebecca har bachelorgrad i kommunikasjon, multimedie- og fjernsynsproduksjon fra Universitetet i Stavanger. Hun har ansvar for å lage og publisere redaksjonelt digitalt innhold for hjemmesiden vår, Facebook og Youtube- kanalen vår, SAFE fagforbund. Med flere års erfaring i feltet, og med erfaring fra NRK Rogaland som fotograf og videojournalist, er Rebecca en visuell historieforteller som behersker de tekniske og dramaturgiske sidene ved foto-, video-, lyd- og tekstproduksjon. Hun er utadvendt, engasjert, dyktig og en positiv person. Rebecca er flerkulturell, hun kommer fra Romania og har bodd i Norge de siste 15 årene.

Gro Østbø er nå fast ansatt hos oss

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Gro kom til oss første gang mars 2014 for å hjelpe til med medlemsregisteret. Hun var da engasjert i ni måneder.

Deretter var hun tilbake som vikar fra mars 2015 til desember 2017, først for Anja, så for Nils Petter. Hun hjalp også Torill med enkelte oppgaver. Gro har grunnfag i sosiologi, og en bachelor i samfunnsfag med personalledelse fra UiS 2010. Hun har ellers en variert yrkesbakgrunn, blant annet fagbrev som telemontør, og lang erfaring som drosjesjåfør. Av interesser så liker hun å strikke, sykle, gå turer i fjellet, stelle med hagen, lese bøker og gå på teateret. Nå er hun fast ansatt i 50 prosent stilling med arbeidsoppgaver som omfatter medlemsregister og økonomi.

Det ble seier for Idar Martin Herland i Arbeidsretten

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Dette er en rettferdig seier, sier tillitsvalgt i SAFE sokkel i Equinor, Idar Martin Herland om dommen i Arbeidsretten. Alle tillitsvalgte, alle fagforeninger og en samlet arbeiderbevegelse har vunnet. Vi har vunnet alle sammen.

Saken startet med debattinnlegget «Misnøyens beger renner over» som ble trykket i Stavanger Aftenblad 7. desember 2017.

Innlegget resulterte i en skriftlig advarsel, signert Equinor-ledelsen.

Problemstillingene Idar Martin Herland tok opp, var knyttet til mangel på samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte for å løse utfordringer på arbeidsplassen.

Idar Martin Herland fikk en skriftlig advarsel fra Equinor, begrunnet med brudd på lojalitetsplikten.

Den konkrete saken som førte til innlegget var ledelsens ønske om å fjerne røykerom på sokkelen. Herland viste til stor støtte fra ikke-røykere om bord. Disse var med å starte Facebook-gruppa «Stopp mobbing av røykere som arbeider på norsk sokkel».

Mange av dem røyker altså ikke. «Men de er sinte. Det som tenner gnisten, er jo bedriftens fremgangsmåte», skrev Herland i innlegget.

Herland trakk fram bedriftens bruk av styringsretten i stedet for å lytte til ansatte og tillitsvalgte og diskutere seg fram til gode løsninger. Trepartssamarbeidet forvitrer, og konsekvensen kan bli en økende fare for storulykke. «Ikke fordi vi mobber dem som røyker, men på grunn av måten vi styrer virksomheten på.»

Equinors områdedirektør for drift nord, Siri Espedal Kindem, trakk fram på brudd på lojalitetsplikten som begrunnelse for advarselen. Equinor mener innlegget ikke er vernet av ytringsfriheten. Hvis dette gjentar seg, kan det få konsekvenser for Herlands framtid i selskapet, sa Espedal Kindem.

SAFE reagerte på advarselen

Jurist og organisasjonssekretær i SAFE, Levard Olsen-Hagen, sa dette om advarselen:

– Herland har signert leserinnlegget som tillitsvalgt, ikke som vanlig arbeidstaker. Det er en stor forskjell. Tillitsvalgte skal ikke meddeles skriftlig advarsel i utøvelsen av tillitsvervet uten saklig grunn. I denne saken har Herland tatt opp forhold på arbeidsplassen. Det gjør saken mer alvorlig. Saken handler om ytringsfrihet.

Skriftlig advarsel er urimelig

SAFE sokkels leder, Terje Enes, mente at å begrunne den strenge advarselen med lojalitetsplikt, var urimelig. Tillitsvalgte skal kunne si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, også i Equinor.

– Dette er en altfor streng vurdering, og jeg er overrasket over reaksjonen.

Enes viste til Equinors praksis med selv å bruke media til å omtale både arbeidstakere, tillitsvalgte og vernetjeneste i krenkende ordelag.

Saken har vært en belastning

Saken har vært en belastning, bekrefter Idar Martin Herland.

– Saken har hengt over meg i nesten på dagen to år, og når «en liten mann» har som motpart så mektige krefter som Nord-Europas største oljeselskap og NHO, er det klart det er tøft. Det er en lettelse å konstatere at vi endelig er ferdig med saken.

Heldigvis har jeg fått mye støtte. Både klubber, fagforeninger og forbund har stått  bak meg. Det samme har andre tillitsvalgte gjort. Det har vært til en god støtte.

Idar Martin Herland trekker fram hjelpen fra YS og SAFE i saken.

Jeg må virkelig berømme de to organisasjonene for den jobben de har gjort ved å føre saken fram til seier.

Equinor var raske med å reagere. Få minutter etter at dommen var offentlig, kom meldingen fra Siri Espedal Kindem om at saken nå var trukket og fjernet fra arkivet, i tråd med dommen.

Prinsipielt viktig

– Dette er en viktig prinsipiell sak for alle tillitsvalgte i hele landet. Hvor går grensen for tillitsvalgtes ytringsfrihet, og når kan arbeidsgiver straffe en tillitsvalgt for offentlige ytringer, sier YS-leder Erik Kollerud.

-Vi er glade for at arbeidsretten har gitt oss medhold i at selv om tillitsvalgt har en spesiell posisjon med hensyn til informasjon og kunnskap om arbeidsgivers virksomhet, kan ikke det tilsi at det skal gjelde en særskilt begrensning for tillitsvalgtes ytringsfrihet, sier Kollerud.

Arbeidsretten slår også fast at «ideen bak ytringsfriheten, at ytringer skal møtes med ytringer, slår til fulle ut i denne saken. Uønskede ytringer skal møtes med saklig informasjon og korrigerende motinnlegg, og ikke med formelle sanksjoner overfor arbeidstakernes representanter.»

-Den norske arbeidslivsmodellen bygger på partssamarbeid, medvirkning og tillit. Det skal være stor takhøyde for å si ifra når man opplever at ting ikke er som de skal, og man skal ikke straffes for saklig uenighet. Det slår denne dommen fast, sier Kollerud.

Advarselen var i strid med Hovedavtalen

Debattinnlegget som Idar Martin førte i pennen har ikke skadet Equinors  omdømme hverken internt eller eksternt. Det slår dommen i Arbeidsretten fast, sier Roy Aleksandersen, nestleder i SAFE.

– Idar Martin har ikke opptrådt i strid med de krav og forventninger en har til utførelse av tillitsvervet. Advarselen som ble gitt Idar Martin var dermed i strid
med Hovedavtalen

Saken var en prinsipiell sak for alle tillitsvalgte i hele landet. SAFE er glad at vi, som forventet, fikk medhold, sier Aleksandersen.

– Den norske modellen bygger på samarbeid, medvirkning og tillit. Ergo så skal det være stor takhøyde når det foreligger saklig uenighet, noe dommen slår fast.

Utdrag fra dommen i Arbeidsretten

Redigert tekst: Mette Møllerop. Foto: Mette Møllerop og Equinor

Arbeidsretten vil først ta stilling til om advarselen til Herland er gitt til ham som tillitsvalgt eller som ansatt i Equinor.

Saken gjelder om advarselen er tariffstridig etter Hovedavtalen § 5-10, som gjelder for tillitsvalgte. NHO har gjort gjeldende at advarselen er gitt til Herland som ansatt i
selskapet, og ikke som tillitsvalgt. Hovedavtalen § 5-10 krever at advarsel til tillitsvalgt begrunnet i utøvelsen av tillitsvervet må ha saklig grunn. For at bestemmelsen skal være
anvendelig, må dermed advarselen være gitt til Herland i egenskap av å være tillitsvalgt.
Dersom advarselen er gitt til Herland i egenskap av å være ansatt og knyttet til utførelsen av arbeidet, er § 5-10 ikke anvendelig, og NHO må frifinnes.

Herland har vært tillitsvalgt i mange år og har i tillegg til å være lokal tillitsvalgt på Kristin-plattformen, en rekke andre verv sentralt og lokalt i SAFE. I det aktuelle
debattinnlegget undertegnet han med «elektriker på Kristin-plattformen og lokal tillitsvalgt for SAFE». Debattinnlegget gjaldt forhold i Equinor og ble skrevet etter en periode med
konflikter og uenighet i selskapet, særlig om røykerom og endret praksis for røykerne på Equinors innretninger offshore, den såkalte «røykesaken».

Etter rettens syn skrev Herland debattinnlegget i egenskap av å være tillitsvalgt. Det er tilstrekkelig å vise til at innlegget omhandlet forhold som det er naturlig at tillitsvalgte
engasjerer seg i og at Herland i saken presenterte seg som tillitsvalgt. Utformingen av advarselen gir ingen holdepunkter for at den var ment rettet mot noe Herland gjorde i
egenskap av å være arbeidstaker, men var ene og alene begrunnet i debattinnlegget.
Spørsmålet blir dernest om advarselen var saklig begrunnet i henhold til Hovedavtalen § 5-10.
Arbeidstakere har i utgangspunktet det samme ytringsfrihetsvern som alle andre borgere.
Hensynet til en opplyst offentlig samtale tilsier at de som gjennom sitt arbeidsforhold har konkret innsikt i aktuelle saker, deltar i samfunnsdebatten. Dette gjelder ikke minst for
arbeidstakere i sektorer av stor samfunnsmessig betydning, og det kan i særlig grad gjelde for tillitsvalgte.
Arbeidsretten vil bemerke at ingenting tyder på at Equinor vurderte advarselen til Herland i lys av at han er tillitsvalgt. I møtet 18. januar 2018, jf. avsnitt 9, gjennomgikk Equinor
forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt. I presentasjonen av ulike momenter som selskapet hadde vurdert, er tillitsvalgtes vern og forholdet til Hovedavtalen § 5-10 ikke
nevnt.
«Saklig grunn» er en rettslig standard og i vår sammenheng en tariffavtalenorm, men uten et entydig innhold. Innholdet må fastlegges konkret, basert på de nærmere
omstendighetene. Hovedavtalens bestemmelse om advarsel til tillitsvalgte er av relativt ny dato, og det er få holdepunkter i rettspraksis for forståelsen av saklighetskravet. Advarselen er gitt for et debattinnlegg, dvs. en ytring. Saklighetskravet må dermed forholde seg til de rettslige rammene for ytringsfriheten. Saklighetsvurderingen vil i dette tilfellet gå ut på å avveie ytringsfriheten mot andre legitime interesser.
I vurderingen av hvilke skranker som gjelder for den tillitsvalgtes ytringsfrihet kan det som utgangspunkt ses hen til de normene som gjelder for arbeidstakeres ytringsfrihet, fordi det i begge tilfeller er tale om en avveining av ytringer opp mot arbeidsgivers interesser.
Avgjørelsen av om advarselen er saklig begrunnet vil da bero på en avveining mellom ytringsfriheten og lojalitetsplikten i arbeidsforhold. Her oppstår også spørsmålet om
tillitsvalgtes lojalitetsplikt er den samme som for andre arbeidstakere. Hvis ytringsfriheten veier tyngst, er advarselen ikke saklig, hvis lojalitetsplikten veier tyngst, er den saklig
begrunnet. Når saklig grunn er en tariffavtalenorm vil også spørsmålet om tillitsvalgtes opptreden i forhold til forpliktelsene etter Hovedavtalen kunne ha betydning for
vurderingen.

Det rettslige utgangspunktet for arbeidstakeres ytringsfrihet følger av Grunnloven § 100, den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og den internasjonale
konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 19. Konvensjonene gjeld er som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2. I avveiningen mellom ytringsfriheten og
lojalitetsplikten må det vektlegges at ytringsfriheten er en menneskerettighet, mens lojalitetsplikten er et ulovfestet prinsipp som skal beskyttet arbeidsgivers interesser. Det er
ytringsfriheten som veier tyngst, og det er inngrep i denne som må begrunnes.
Arbeidstakers lojalitetsplikt betyr at arbeidstaker skal opptre lojalt overfor egen arbeidsgiver. I utgangspunktet er det likevel bare ytringer som påviselig skader eller
påviselig kan skade arbeidsgivers interesser på en unødvendig måte som vil anses som illojale, jf. St.meld.nr. 26 (2003-2004) side 110. Det er arbeidsgiveren som må bevise at
ytringen kan skade eller har skadet virksomheten. I kravet til skade ligger hensynet til virksomhetens omdømme, til andre ansatte, og til interne samarbeidsforhold. I avveiningen
vil flere momenter kunne vektlegges, blant annet ytringens allmenne interesse og arbeidstakers stilling eller posisjon. Det må vises forsiktighet med å vektlegge motivet for
ytringen, jf. Ot.prp. nr. 84 (2005-2006) side 20. Hensynene bak ytringsfriheten kan føre til at en ytring fra en ansatt har vern, også når arbeidsgivers interesser blir skadelidende.
Avveiningen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. De generelle synspunkter Arbeidsretten her har gitt uttrykk for er i tråd
med det syn Høyesterett gir uttrykk for i Rt-2011-1011 og det syn Sivilombudsmannen har lagt til grunn i en rekke saker, senest i SOM-2018-4777.
I vår sammenheng har det betydning at den tillitsvalgtes hovedoppgave er å ivareta interessene til de arbeidstakerne vedkommende representerer. Det ligger i vervets og
rollens natur at det nødvendigvis vil kunne oppstå situasjoner hvor arbeidsgiver vil kunne reagere og være sterkt uenig i de syn tillitsvalgte forfekter, de standpunkter de inntar og
måten disse blir fremført på. Det må være vide rammer for en tillitsvalgts ytringer slik at vervet kan utøves på en forsvarlig og en for arbeidstakerne effektiv måte, jf. ARD-2012-
297 avsnitt 91.
Tillitsvalgtes ytringsfrihet er dermed også en del av vernet for organisasjonens virksomhet, jf. Grunnloven § 101.

Du finner hele Arbeidsrettens dom i safe.no: https://safe.no/det-ble-seier-for-idar-martin-herland-i-arbeidsretten/

Fra Statfjord C til Arbeids- og sosialkomiteen

Tekst: Baste Daltveit. Foto: Mette Møllerop.

Kirkenes-Tana, Alta- Brønnøysund, Kristiansund-Molde, Bergen-Askøy, Bømlo-Stord, Stavanger-Sandnes, Kristiansand-Arendal. Selbu-Aure og slik kunne eg fortsatt.

Nei, eg snakker ikkje om kommunesamanslålinger som nokon av dykk har tatt til orde for. Eg snakker om direkte skatteinntekter frå Statfjord C. Fordi nett no har me folk om bord frå desse kommunane. Og slik kunne eg fortsatt. På lik linje med alle dei andre plattformane som me ser. Små hjørnesteinsbedriftar kvar for seg.

Det er vel berre NAV og Posten som er representert i samme omfang med arbeidsplasser i kommune-Norge som oss. Sjølv om innteksgrunnlaget deira e litt spinklare.

Me jobbar med digitalisering, mellom anna sender me omtrent berre elektriske brev. Posten som har blitt ein del av butikken merkar dette kvar dag. Eg kan ikkje minnast at det bygges eit einaste nytt  postmottak lengre, Jo forresten, ett.  

Me som jobbar for Statoil, jamvel om ein er kontraktør eller operatør skapar verdier for Statoil og Mor Noreg kvar einaste dag.

Enten inntekten kjem frå sol eller vind eller olje og gass som her. Når det gjeld arbeidsplassar og inntektar så e det sistnemte som stikk av med fysteplassen.

Me veit det, nokre av dokk veit det, og langt fleire burde vete da.

Sjøl om ein berre har eit hove kan det stundom vera smart med to tankar inni same hove.

Det betyr at ein skal delta i utviklingen av alternativ energi, samstundes med at med jobbar kvar einaste dag med forbetringar i denne bransjen med omsyn te miljø. Men me treng han. Av omsyn til inntekter til Mor Noreg, av omsyn til arbeidsplassar og av omsyn til produkta den levere.

I Noreg har vi vorte heldige. Tidligere bønder og fiskare har vorte oljearbeidere

Sjøl om mange framleis driv med hesjing og slått som før. Som setter garn og teiner som om ingenting har skjedd.

For førti år siden var Noreg eit land i sort/kvitt. Og nokre gråfarger. Nå fremstår nasjonen som ein reinboge. Vi har blitt rike. Søkkrike. Me har så mykje pengar at med ikkje veit ka vi skal gjera med dei.

Noreg har vorte engelsk. Statoil ikkje godt nok lengre, no e da Equinor.

Noke som eg mest forbinde med ein hestekiropraktorklinikk.

Noreg e for lite for dei beste. Stoltenberg og Helge Lund har tatt til å jobba utanlands. Sjølv Jagland har engelsk som sitt arbeidsspråk.

Ungane våre har vorte digitale. Skal du ha tak i dei bør du ha inkvart i neven med eit batteri i. Hvis ikkje, – gløym det. Gløym det på samme måte som vi gløymer ka disse plastdingsane e lagde av.

Ingen vil ha bransjen vår. Men alle vil ha plast. Bransjen e ikkje berekraftig. Prøv å ber noke sjøl i desse dager uten å bruke ein plastpose. Kor kjem all denne plasten frå?

Så fins det ein del kreftar som vil oss til livs.

Me meine sjølv med e miljøvennlege, eit syn miljøvernarane ikkje deler. Der dei fer rundt i fjordana i miljøvennlege kajakker lagd av plast, ikledd flytedressar, fleece og redningsvestar, -lagd av plast det og.

Denne bransjen, og Statoil, har sugd te seg nokre av dei glupaste hovudene i landet, – ja då kanskje med unntak av mitt. Men me fremdeles ikkje i nærleiken av å produsere fleecejakker frå vindmøller og mobiltelefondeksel frå solceller.

Me må ha to tankar i hovet samstundes.

Og at fins utfordringar knytta til Nordområdene det trur eg alle kan være ENI

Soloppgang

Tekst og foto: Ingrid Fiskaa, leier i Rogaland Sosialistiske Venstreparti, ingrid.fiskaa@gmail.com

Sola går ned for oljenæringa. Dei som har arbeid, inntekt og identitet knytt til «oljå» kjenner på det. Det er kjensla av usikkerheit og tap av status. Kontrasten er skarp til dei gode tidene, då olja betydde sikre jobbar og heltestatus. Og spora frå historia er ikkje oppløftande.

Sjå til Storbritannia. Der la Margaret Thatcher ikkje berre ned kolgruvene. Ho tok samtidig livet av fagrørsla, og dermed den sivilisasjonen som tillitsvalde og arbeidarar møysommeleg hadde bygd opp. Resultatet ser me i dag i den omfattande fattigdommen og håpløysa i den britiske periferien. Kva garantiar har me for at det ikkje blir slik hos oss?
Dei norske oljearbeidarane står i ein dobbel skvis: På den eine sida frå høgresida og arbeidsgivarane, som vil svekka det ordna arbeidslivet. På den andre sida frå miljørørsla og politiske parti som vil avvikla oljeindustrien raskare enn det ressurstilgang og etterspørsel uansett vil gjera. Kva veg oljearbeidarane vender seg vil avgjera mykje.
La det vera sagt: Klimaengasjementet har sine usympatiske utslag. Som den tiårige dottera som seier til far sin, oljearbeidaren, at ho ikkje vil snakka med han, fordi han øydelegg framtida hennar. Kor kom den tanken frå? Og overivrige miljøvernarar bruker sterke ord, som «svarte» arbeidsplassar, og at olja er noko me ikkje kan vera stolte av. Men det er nettopp det me kan.

For det første er dei dei mange oljerelaterte arbeidsplassane heilt sentrale for norsk økonomi, og endå meir enn oljeinntektene er det. Oljearbeidsplassane er høgproduktive og avanserte. Oljearbeidarane ber med seg ein umisteleg kompetanse. Skal ei grøn omstilling bli verkeleg, er det dagens olje- og industriarbeidarar som skal gjennomføra ho i praksis.

For det andre har olja ein organisasjonsgrad andre næringar kan sjå langt etter. Det norske oljeeventyret er ikkje eit eventyr fordi me fann olje; sjå berre til andre oljeland. Eventyret er resultatet av politisk styring saman med målretta arbeid for å fagorganisera og sørga for ordna arbeidsforhold.

Det var ikkje gitt, i ein bransje som elles er prega av ideala frå USA, og der «tariffavtale» ikkje var det mest opplagte ordet. Det er framleis ikkje gitt, for også på sokkelen er innleige av arbeidskraft og press på HMS eit aukande problem.

Ingen arbeidsplassar varer evig. Det er heller ikkje miljørørsla som har avvikla oljearbeidsplassar så langt. Det er det oljepriskrisa og mangelen på politisk styring som har gjort. Dei som vil la marknaden bestemma, er derfor ikkje spesielt truverdige i sitt påståtte forsvar for oljearbeidarane.

Men det er eit felles ansvar å finna dei arbeidsplassane som skal erstatta olje- og gassindustrien. Til det krevst det ei grad av samfunnsplanlegging og styring av ressursbruken som har vore uhøyrt i norsk næringspolitikk dei siste tiåra. Det me manglar er ikkje ein dato for avvikling, men vilje til politisk styring og endå meir konkrete planar for alternativa.

I det fellesskapet som skal utforma framtidas arbeidsplassar, må oljearbeidarane ha ein sjølvsagt plass. Dei er berarar av både fagkunnskap og ei stolt fagforeiningshistorie. Framtidas arbeidsplassar må ha betre forhold enn mange stader i dagens arbeidsliv. Då må malen vera dei beste tariffavtalane, som nettopp oljearbeidarane har kjempa fram.

Ein utrygg oljearbeidar kan fort bli ein farleg motstandar i klimakampen. Ein trygg oljearbeidar er ein konstruktiv medspelar. Sjølv om sola går ned for oljenæringa, skal sola framleis skina på oljearbeidaren.

Konstruktivt møte mellom SAFE og Miljøpartiet De Grønne, MDG

Tekst og foto: Hilde-Marit Rysst

MDG har startet en møteserie med forskjellige fagforbund, og SAFE møtte partiet på Stortinget.

Det var en engasjert gjeng SAFE’ere som på forskjellige måter tar til orde for en konstruktiv debatt, faktabasert om klima og praktisk om hva bransjen faktisk holder på med.

Bjørn Asle Teige, konserntillitsvalgt i Equinor, har ved flere anledninger frontet vår arbeidsplass og vår bransje på konferanser og i møter med klimaengasjert ungdom. Idar Martin Herland, tillitsvalgt på Kristin, står blant annet bak Stolt Oljearbeider, rammen mange av oss bruker på Facebook, i tillegg til å være aktiv i mange debatter på sosiale medier. Ole Gunnar Rasmussen, tillitsvalgt i Castbergprosjektet, oljearbeider og fiskersønn fra Sørøya som i flere anledninger har debattert bransjen vår og klima. Ikke minst er han tydelig på fakta om at fisk og olje sameksisterer positivt. Han er også en tydelig stemme på sosiale medier.

Vi utgjorde dermed en frisk, utfordrende og kunnskapsrik gjeng som skulle møte MDG.

SAFE sitt utgangspunkt er at det må dialog til. Vi trenger en åpen dialog som gir alle mulighet til å teste ut våre argumenter, legge frem fakta og diskutere. Troen på at det etterhvert vil bli et nyansert, faktabasert syn på klimadiskusjonen er absolutt til stede. Slik situasjonen er nå, kommer vi ingen vei.

Fra MDG møtte Une Bastholm, Arild Herstad, nasjonale talspersoner, Janne Stene og Knut F. Qvigstad.

Som ventet ble ingen av partene frelst eller overbevist om at den andre har rett. Vi fikk raskt konstatert at vi har et veldig forskjellig utgangspunkt for troen om og på vår fremtid. Men vi konstaterte også raskt at vi er 100 prosent enige i at vi ønsker en bærekraftig og sunn klode for våre barn og barnebarn.

Der forskjellene blir tydelige, er troen på hva som virkelig monner, og troen på hvorvidt vi per nå kan leve uten fossil energiproduksjon samt fossile produkter. Mens MDG hevder at behovet for fossilt tar slutt innen kort tid, mener SAFE at behovet for energi er så stort, og fornybart ikke er i nærheten av mengdene vi trenger, at vi vil ha fossilt som en del av miksen også i uoverskuelig fremtid. Og når vi samtidig ønsker å opprettholde vårt velferdssamfunn – og det var vi enige om alle rundt bordet, ja da trenger a/s Norge både våre arbeidsplasser og den økonomien vår bransje og hver enkelt av oss bidrar med over skatteseddelen!

Tenker vi oss i tillegg at FN sine bærekraftsmål skal nås, da er energibehovet enormt. Når det gjaldt mengde fornybar energi ved hjelp av vindmøller var avstanden enorm mellom oss. MDG mener at vindmøllene vil gi nok energi til også å ta løftet som trengs fremover. Det tror ikke SAFE.

Det var spennende å høre siste nytt fra Equinor om norsk gass til Europa. LNG, hvor Equinor fjerner CO2, og forbrukerne får hydrogen til sine husholdninger. CO2’en returneres til Norge og lagres. Slik blir fossil gass fra Norge uten klimaavtrykk for forbrukeren og for verden. Dette er nybrottsarbeid, og vi krysser fingrene for at prosjektet blir vellykket og kan slippes i stor skala. Dette var ett eksempel på hva bransjen jobber med og utvikler, og det syns også MDG hørtes veldig positivt og spennende ut.

Møtet diskuterte og uttalelser på sosiale medier. Uttalelsene fra en lokal tillitsvalgt om at oljearbeiderne kan sammenlignes med nazister og slavedrivere, bekreftet MDG at de ikke støtter. Det ble allikevel påpekt fra SAFE at det er flere eksempler på negative sammenligninger fra MDG sentralt som er unødvendige og ikke bør brukes. MDG hørte og forstod eksemplene våre, så får vi håpe de tar det til etterretning.

Møtet var friskt, ærlig og tydelig. Det er ingen tvil om at det er lang vei å gå for å få en faktabasert diskusjon. Svarene på hva vi skal leve av istedenfor fossilt, både med tanke på inntekt til staten og arbeidsplasser, var det få svar på fra MDG. Det gjenspeiler jo hvorfor vi står så langt fra hverandre i debatten. Det er forskjell på en diskusjon basert på følelser, tro og håp om en klimarevolusjon, og å ta med fakta, behov og økonomi for å få til en fornuftig omstilling. Det er også stor forskjell på symbolpolitikk som gjør at Norge tar seg godt ut på glansa papir, og reelle klimatiltak som gjør en forskjell for verden. Klima er globalt og det er det totale fotavtrykket som betyr noe, ikke festtalene!

SAFE mener reelle tiltak om øremerking og direkte overføringer av midler til forskning og praktisk rettede klimatiltak, spesielt i utlandet hvor det virkelig utgjør en forskjell, er helt nødvendige. Bruk midler fra Oljefondet eller øremerkede summer fra bransjens overskudd til klimatiltak, la Norge vise vei i de globale endringer som må gjøres. Dette handler ikke om bompenger og elbiler i vårt bittelille land.

Vi går spennende tider i møte og det må gjøres viktige valg. Dette møtet var bare en start på en dialog som må på plass skal vi få de gode, fornuftige tiltak som trengs.

Som et partipolitisk uavhengig forbund har og kan SAFE snakke med alle partier, og det gjør vi – denne gangen med MDG.

Nå åpnes Sliterordningen for søknader

Tekst: Ørnulf Kastet, advokat i YS

Sliterordningen gir en ekstra ytelse til de som tar ut AFP (avtalefestet pensjon) når vedkommende fyller 62, 63, eller 64 år og ikke har arbeidsinntekt ved siden av.

Nå er Sliterordningen åpnet for søknader. De som oppfyller vilkårene i ordningen kan søke med tilbakevirkende kraft og få etterbetalt fra og med 1. januar 2019. Ordningen er ment for de som har gått av med AFP, men er for slitne til å jobbe ved siden av. Sliterordningen ble forhandlet frem av YS og LO under tariffoppgjøret med NHO i 2018. Informasjon om hvordan en søker er bli publisert på ​www.sliterordningen.no

Ordningen finansieres ved oppsparte midler fra Sluttvederlagsordningen som nå er nedlagt. Det skal betales kontingent fra arbeidsgiverne tilsvarende det som tidligere ble betalt til
Sluttvederlagsordningen, men etter 2023 skal det ikke lenger betales inn til ordningen og ordningen vil bli avviklet når det ikke lenger er midler i ordningen. Spekter har sin egen
ordning som har identiske vilkår, men som finansieres over drift.

Begge ordningene, også Spekters administreres av Fellesordningen for AFP og styret er valgt av LO og YS. NHO har trukket seg ut av styret, men er selvfølgelig part i tariffavtalene som er hjemmel for hele ordningen.
Som kjent ble det i 2018 bestemt at ordningen skulle startes fra 1.1.2019, men det viste seg å være for ambisiøst. En rekke offentlige hjemler for datainnhenting måtte på plass,
skattemessige forhold skulle avklares og regelverk måtte utvikles. Dette har vært et krevende arbeid og først nå er ordningen klar til å ta imot søknader. I tråd med lovnadene som ble gitt ved tariffrevisjonen i 2018 skal det være mulig å søke og få etterbetalt fra 1.1.2019.

Dette er kravene for å få midler fra Sliterordningen

● Sliterordningen gjelder bare for overenskomster (tariffavtaler) med den gamle Sluttvederlagsordningen, som ble etablert i 1966. Du må altså ha jobbet et sted med
tariffavtale, omfattet av den gamle Sluttvederlagsordningen.
● Den gjennomsnittlige inntekten din de tre siste årene kan ikke overstige 7,1 G, eller om lag 700 000 kroner. (1G = Folketrygdens grunnbeløp, som var 96 883 kroner per 1. mai
2018).
● En må ha tatt ut AFP (avtalefestet pensjon) ved fylte 62, 63 eller 64 år.
● En kan ikke ha arbeidsinntekt ved siden av AFP. (Du kan ha en årlig inntekt på inntil 15.000 kroner før ytelsen bortfaller).
● En kan ikke kombinere Sliterordningen med andre ytelser, som: Uføretrygd, uførepensjon fra tjenestepensjon, dagpenger, arbeidsavklaringspenger, sykepenger,
sluttpakker, pensjon for særaldersgrenser eller midler fra den offentlige AFP- ordningen, som utbetales mellom 62 og 66 år.

Hvor stort tilskudd kan en få fra Sliterordningen?​ Full årlig ytelse tilsvarer 0,25 av grunnbeløpet i Folketrygden. Ved avgang ved 62 år får du full ytelse. Ved avgang ved 63 år får du 2/3 av full ytelse. Ved avgang ved 64 år får du 1/3 av full ytelse.

Går en av etter at du har fylt 65 år får en ingenting. Det første årskullet som kan søke er de som er født i 1957. De vil motta 1/7 av full ytelse. Senere årskull tillegges ytterligere 1/7 av
ytelsen, frem til 1963-årgangen, som får full ytelse. Ytelsen reguleres tilsvarende løpende utbetalinger fra Folketrygden. Ytelsen opphører ved fylte 80 år.

Arveplanlegging i lys av ny arvelov

Tekst og foto: Tuva Hygdem, advokatfullmektig, Legal24

Mange tar kontakt med oss for bistand med arveplanlegging og opprettelse av testament. Som medlem i SAFE har du rett på advokatbistand i disse sakene.

Dersom du skal bestemme hva som skal skje med dine verdier og eiendeler ved din død, og dette avviker fra arvelovens regler, må du opprette et testament. Et testament må opprettes i bestemte former for å være gyldig. Videre setter arveloven begrensninger for hva som gyldig kan bestemmes i et testament. Dette er bakgrunnen for at mange ønsker advokatbistand ved opprettelse av testament.

Stortinget har vedtatt en ny arvelov som gjør endringer i nåværende arvelov. Den nye arveloven er vedtatt, men har enda ikke trådt i kraft. Det betyr at pr. i dag gjelder den nåværende arveloven. Når det nye arveloven faktisk blir gjeldende er enda ikke klart. Den nye arveloven vil gjelde for dødsfall som skjer etter lovens ikrafttredelse. Et testament som er gyldig opprettet etter nåværende arvelov vil også være gyldig opprettet etter den nye loven. Den nye arveloven gjør likevel endringer i hva som gyldig kan bestemmes i testamentet. Det vil etter den nye arvelovens ikrafttredelse være en overgangsperiode på ett år. Enkelt forklart innebærer dette at man har ett år på seg til å opprette et nytt testament dersom man vil sikre at testamentet er i samsvar med den nye arvelovens regler.

Jeg vil nedenfor gi en rask innføring i noen av de viktigste endringene i ny arvelov.

1. Barnas rett til pliktdelsarv

1.1 Verdimessig begrensning i testasjonsfriheten

Både i dagens arvelov og i ny arvelov er 2/3 av formuen man etterlater seg pliktdelsarv for barna. Det innebærer at man ikke kan bestemme over denne formuen i et testament. Etterlater man seg barn eller barnebarn er det derfor som hovedregel kun 1/3 av formuen man kan råde over i testamentet.

I dagens arvelov er det en beløpsmessig begrensning på pliktdelsarven som betyr at man likevel kan redusere arven hvert av barna skal ha til 1 million kroner. I den nye arveloven så endres beløpsbegrensningen til 15 ganger grunnbeløpet (15 G) ved dødsfallet. Grunnbeløpet endres 1. mai hvert år og pr. i dag utgjør 15 G ca. kr 1,5 mill. I et testament bør det gis uttrykk for om man kun mener å testamentere bort den frie tredjedelen eller om man også ønsker å begrense barnas rett til arv beløpsmessig.

1.2 Dagens begrensning i å råde over eiendeler av større verdi opphører

I dagens arvelov kan man heller ikke kvalitativt bestemme over pliktdelsarven. Det betyr at dersom du har tre barn og alle dine verdier er plassert i en eiendom, kan du pr. i dag ikke gyldig bestemme at en av barna skal arve denne eiendommen, da dette vil krenke de andre barnas arverett. Dette endres i den nye arveloven.

I den nye arveloven er det fastsatt at man i et testament kan bestemme at en av barna skal få en bestemt eiendel, selv om eiendelens verdi er større enn barnets del av arven. Forutsetningen er da at barnet, dersom hun/ han skal arve eiendelen, betaler det overskytende til dødsboet. Den nye arveloven gir deg dermed en større mulighet til å bestemme hvem som skal overta løsøre og eiendom etter din bortgang. Vi i Legal24 erfarer at det er mange som ønsker å bestemme hvem som skal arve f. eks hytta eller boligen og dette blir nå enklere.

2. Ektefellers og samboeres arverett

For ektefellers og samboeres arverett videreføres i all hovedsak dagens regler i ny lov.

2.1 Ektefellers arverett

Ektefellen etter avdøde vil fortsatt ha rett på en fjerdedel av arven dersom arvelater etterlater seg livsarvinger og halvparten av arven dersom arvelater etterlater seg foreldre eller søsken. I andre tilfeller så arver ektefellen alt. Ektefellen vil også fortsatt ha rett på en minstearv som ikke kan begrenses ved testament.

2.2 Samboeres arverett

Både i nåværende og ny arvelov så har man ikke som samboere en automatisk arverett etter hverandre kun i kraft av å leve sammen. Dersom du lever i et samboerforhold er det derfor særlig viktig å tenke på om dere ønsker å sikre hverandre ved død.

Det er kun de samboerne som har, har hatt eller venter barn med hverandre som har rett til arv. Videre videreføres dagens regel om at arven kun utgjør 4 ganger folketrygdens grunnbeløp, dette utgjør pr. i dag ca. kr 400 000. Dersom du har barn sammen med din samboer og du ønsker at dere skal arve mer etter hverandre, må dere opprette et testament.

Dersom man lever i et samboerskap og ikke har, har hatt eller venter barn med hverandre, har man ingen rett til arv etter verken nåværende eller ny arvelov. Dersom du befinner deg i et barnløst samboerskap, må dere opprette et testament dersom dere ønsker å arve hverandre.

Som medlem i SAFE har du rett på god juridisk bistand både ved arveplanlegging som samboer og ved opprettelse av samboerkontrakt.

3. Endringer i råderetten i et uskiftet bo

3.1 Hva uskifte innebærer

Når den ene ektefellen dør, har den andre ektefellen på nærmere bestemte vilkår rett til å overta ektefellenes samlede formue som er felleseie uskiftet. Uskifte innebærer at gjenlevende som utgangspunkt kan råde fritt over både sin egen og avdødes formue og at arveoppgjøret utsettes til et senere tidspunkt. Særkullsbarn etter avdøde har rett på arven sin med en gang og gjenlevende kan derfor kun sitte i uskifte med deres arv dersom særkullsbarna samtykker.

3.2 Gjenlevende ektefelles råderett over uskifteboet

Hovedregelen etter både nåværende og ny arvelov er at lengstlevende ektefelle råder fritt over den samlede formuen i uskifteboet. Det gjelder likevel flere begrensninger i hva gjenlevende ektefelle som sitter i uskifte kan foreta seg.

I nåværende arvelov er det aldri lov til å gi bort fast eiendom når man sitter i uskifte. Dette innebærer at gjenlevende ektefelle verken kan gi bort fast eiendom eller selge en eiendom til underpris da dette også vil innebære en gaveoverføring. Videre kan ikke gjenlevende ektefelle som sitter i uskifte gi bort gaver som står i misforhold til formuen i boet. I den nye arveloven så fjernes det absolutte forbudet mot å gi bort fast eiendom mens man sitter i uskiftet bo. Det vil fortsatt være forbudt å gi gaver som står i misforhold til formuen i boet, men nå slik at også fast eiendom skal vurderes under denne bestemmelsen. I praksis vil man normalt likevel rammes av bestemmelsen når man gir bort fast eiendom, da eiendom ofte vil ha en høy verdi sammenliknet med andre verdier i boet.

Når man vurderer om en gave eller flere gaver samlet sett står i misforhold til formuen i boet, tar man utgangspunkt i en sammenligning av boets samlede verdier på gavetidspunktet og størrelsen på de gavene som er gitt.

Hvis den lengstlevende ektefellen har gitt en gave som står i misforhold til formuen i boet, gjelder det en søksmålsfrist på 1 år det er viktig å være oppmerksom på. En arving som mener at gjenlevende har gitt en gave som står i misforhold til formuen til boet, må reise søksmål senest innen 1 år etter at arvingen fikk kunnskap om gaven med krav om at gavemottaker tilbakefører gavens verdi. Dersom du er arving og mistenker at gjenlevende som sitter i uskifte har gitt en slik gave, anbefales det derfor at du kontakter oss så snart som mulig for en vurdering av din sak.

***

Avslutningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at dette kun var en enkel gjennomgang av noen av endringene som er vedtatt i ny arvelov. Det vil ofte være unntak og særregler som kommer til anvendelse og vi anbefaler at dere tar kontakt med oss i Legal24 for bistand med arveplanlegging og opprettelse av testament. Dersom du har opprettet et testament etter nåværende arvelov, anbefales det at du tar kontakt så snart det nye loven er trådt i kraft for en vurdering av om du bør opprette et nytt testament.

Kampen om ansiennitetsprinsippet

Tekst: Bjørn Inge Waage, Advokatfirma Endresen Brygfjeld Torall. Foto: Mette Møllerop.

I 2019 har Høyesterett avsagt to dommer som blant annet har omhandlet ansiennitet som utvelgelseskriterium ved nedbemanning – nemlig HR-2019-424 (Skanska) og HR-2019-1986 (Telenor). Har Høyesterett egentlig kommet med noen avklaringer omkring bruken av ansiennitet ved utvelgelse?

Ansiennitet som utvelgelseskriterium

Ansiennitet angir hvor lenge vedkommende har vært ansatt i en virksomhet, og brukes i flere sammenhenger. Ved omorganiseringer eller nedbemanninger er ansiennitet et saklig utvelgelseskriterium. Ansiennitet er enkelt å konstatere, åpner ikke opp for skjønnsmessige og subjektive vurderinger – og anses av de fleste som et rimelig og fornuftig utvelgelseskriterium. De som har vært lengst i en bedrift står ikke først i køen når arbeidsgiver skal velge hvem som dessverre må bli oppsagt i forbindelse med en nedbemanning.

Ansiennitetsprinsippet følger blant annet av vår hovedavtale med NR i punkt 8.4:

«Ved oppsigelse på  grunn  av  innskrenkinger/omlegginger  skal  bedriftsansiennitet under ellers   like   forhold   følges.»

Også i hovedavtalen YS-NHO er ansiennitetsprinsippet avtalt i § 8-2

«Ved oppsigelse på grunn av innskrenkning/omlegging kan ansienniteten fravikes når det foreligger saklig grunn.»

Ved begge hovedavtalen har man knesatt et prinsipp om at arbeidsgiver er pålagt – i kraft av tariffavtalen – å følge ansiennitetsprinsippet ved innskrenkinger eller omlegginger. Her må dermed arbeidsgiver – i tillegg til å følge arbeidsmiljølovens krav til saklighet i arbeidsmiljøloven § 15-7 – også forholde seg til at man ved selve utvelgelsen er bundet av ansiennitetsprinsippet.

Høyesterett har ved to dommer i år tatt stilling til nedbemanningssaker hvor arbeidsgiver har vært bundet av tilsvarende bestemmelse i Hovedavtalen mellom LO-NHO.

Skanskadommen

Skanskadommen omhandlet nedbemanning av fagarbeidere i Skanska på grunn av sviktende ordretilgang. Skanska hadde fraveket ansiennitetsrekkefølgen ved utvelgelsen av de som skulle sies opp, og i stedet lagt særlig vekt på kompetanse og faglig dyktighet. Høyesterett uttalte at saklighetsvurderingen etter arbeidsmiljøloven § 15-7 og Hovedavtalen § 8-2 første ledd alltid må gjøres konkret og etter en totalbedømmelse, og kom frem til at oppsigelsene var ugyldige på grunn av arbeidsgivers (mangelfulle) saksbehandling.

Både LO og NHO var partshjelpere i saken. Det spesielle var at begge parter – eller rettere sagt partshjelperne – var ute etter dommen og erklærte at de hadde vunnet saken. For det første var dette spesielt all den tid oppsigelsene var blitt kjent ugyldige. Man kan slik sett vanskelig se at arbeidsgiversiden hadde vunnet saken.

Flere arbeidsrettsadvokater – som representerer arbeidsgiversiden – var også ute etter dommen er uttalte at ansiennitetsprinsippet var blitt svekket ved Skanskadommen – og mente at nå hadde Høyesterett slått fast at ansiennitet nå kun var ett av flere kriterier, som arbeidsgiver nærmest står fritt til å velge selv.

Jeg mener at dommen tvert imot viderefører ansiennitetsprinsippets betydning og stilling ved utvelgelsen og hva som må være det saklige utgangspunktet som arbeidsgiver må starte med. I avsnitt 45 i dommen uttaler Høyesterett at

«Det følger av § 8-2 første ledd at det er arbeidsgivers fravikelse av ansiennitetsprinsippet som krever saklig grunn. Ansiennitetsprinsippet er derfor gitt en særstilling som det ikke er gitt i arbeidsmiljøloven § 15-7. Etter Hovedavtalen § 8-2 er ansiennitetsprinsippet «utgangspunktet», slik det uttrykkes i forlikets første setning. Vurderingen må med andre ord begynne der»

Høyesteretts uttalelser vil kunne overføres til SAFE sine hovedavtaler – nemlig at ansiennitetsprinsippet er gitt en særstilling gjennom knesetting av dette prinsippet i hovedavtalene – og at ansiennitet skal da være utgangspunktet for vurderingen av utvelgelsen. Det er ved ansiennitet at utvelgelsen skal starte – ikke ved for eksempel kompetanse eller andre utvelgelseskriterier.

Videre er Høyesteretts dom også grundig i forhold til hvilke saksbehandlingskrav som stilles til arbeidsgiver ved nedbemanning. Høyesterett uttalte i avsnitt 80 og 81 at

«(80) Lagmannsretten pekte i fortsettelsen på at arbeidstakernes realkompetanse i og for seg kunne vektlegges i nedbemanningen, men at dette blir «[m]er problematisk» når Skanska benyttet så skjønnsmessige underkriterier som kreativitet, selvstendighet og omdømme. Da kreves, etter lagmannsrettens syn, «at dette kan belegges med solid dokumentasjon», særlig hvis vedkommende ikke tidligere har blitt konfrontert med arbeidsgiverens misnøye.

(81)     Dette er jeg enig i, og da kanskje særlig ved oppsigelse av fagarbeidere. Dess mer skjønnsmessige og subjektive kriteriene da er, dess bedre dokumentasjon må etter min mening kreves.»

Høyesterett slår her fast at dersom man benytter seg av skjønnsmessige utvelgelseskriterier, så må dette belegges med solid dokumentasjon. Desto mer skjønnsmessige og subjektive vurderinger som ligger til grunn for utvelgelsen – dess bedre dokumentasjon kreves for at retten skal kunne foreta sin etterprøving av sakligheten av oppsigelsen på en betryggende måte.

Oppsigelsene ble kjent ugyldige på grunn av saksbehandlingen.

Telenordommen

I slutten av oktober avsa Høyesterett en ny dom knyttet til oppsigelse og ansiennitet – nemlig Telenordommen. Også i denne dommen ble oppsigelsen kjent ugyldig og arbeidstaker vant frem. Dommen må leses i sammenheng med Skanskadommen.

Høyesterett viste til at Telenor Norge AS er bundet av tariffavtale, og at ansiennitetsprinsippet da får en annen betydning enn det har etter arbeidsmiljøloven §　15-7. På grunnlag av Arbeidsrettens praksis, uttalte Høyesterett at hvilke eller hvor mange arbeidstakere som inngår i en såkalt utvalgskrets, må trekkes inn i saklighetsvurderingen når det er nødvendig for å sikre at ansiennitet blir et utvelgelseskriterium ved den konkrete vurderingen av hvilke arbeidstakere som er overtallige. En utvelgelseskrets kan være usaklig begrunnet dersom ansiennitetsprinsippet helt mister sin betydning eller blir vesentlig svekket.

Høyesterett uttalte at Telenor, som følge av sin størrelse og virksomhet, har saklig grunn til å fravike det rettslige utgangspunktet om at hele virksomheten er utvelgelseskrets. Divisjon og geografisk beliggenhet er i utgangspunktet saklige og naturlige avgrensningskriterier. Ved den konkrete og individuelle vurderingen som skal foretas, la imidlertid Høyesterett avgjørende vekt på at antallet og sammensetningen av arbeidstakere som inngikk i den konkrete utvelgelseskretsen medførte at ansiennitetsprinsippet var vesentlig svekket. Konsekvensen for arbeidstakeren var at hennes ansiennitet på 32 år mistet enhver betydning som utvelgelseskriterium. Oppsigelsen var følgelig ugyldig.

Også denne dommen vil ha direkte overføringsverdi for SAFE sine hovedavtaler som inneholder ansiennitetsprinsippet. Høyesterett slår nok en gang fast at arbeidsgivere som er bundet av hovedavtale hvor man har avtalt et ansiennitetsprinsipp ved nedbemanning har påtatt seg en særforpliktelse som ikke følger av arbeidsmiljøloven § 15-7. Høyesterett slår videre fast utgangspunktet fra Skanskadommen – nemlig at «Ansiennitetsprinsippet er utgangspunktet ved den konkrete utvelgelsen av arbeidstakere, og «[v]urderingen må med andre ord begynne der«, jf. dommens premiss 47.

Høyesterett uttaler videre i premiss 59 at «Ved fastsettelse av en begrenset utvelgelseskrets må det følgelig etter Hovedavtalen tas hensyn til ansiennitetsprinsippet, fordi en avgrenset krets «kan ha avgjørende betydning for ansiennitet som utvelgelseskriterium, og dermed for det tariffestede stillingsvernet».

Og videre i premiss 62 at «Oppsummert kan en utvelgelseskrets være usaklig begrunnet dersom ansiennitetsprinsippet «helt mistet sin betydning», jf. Nokas-dommen avsnitt 86, eller blir «vesentlig svekket», jf. NRK-dommen avsnitt 62»

Dette betyr at dersom arbeidsgiver skal innskrenke utvelgelseskretsen – så kan dette ikke gjøres på en slik måte at ansienniteten mister betydningen sin – det vil si at ansiennitetsprinsippet også vil kunne være styrende for hvorvidt en utvalgskrets er saklig eller ikke.

Ansiennitetsprinsippet står seg

Dersom man skal trekke noen konklusjon etter Høyesteretts behandling av ansiennitetsprinsippet ved tariffbundne virksomheter, så vil den være at ansiennitetsprinsippet står seg og er fortsatt i «live». Arbeidsgivere som er bundet av tariffavtale som inneholder ansiennitetsprinsippet kan ikke fritt selv velge utvelgelseskriterier.

Ved fremtidige nedbemanningsprosesser kan man – med Høyesteretts dommer i ryggen – være trygg på at arbeidsgiver må ta utgangspunktet i ansiennitet. Det er her utvelgelsene skal starte, og det må saklige grunner til å fravike ansiennitet.

Saksbehandlingen må videre være grundig. Dersom arbeidsgiver ønsker å benytte skjønnsmessige eller subjektive kriterier i tillegg til ansiennitet, så krever dette solid dokumentasjon – som trygghet for etterprøvbarhet.

Til slutt kan man være oppmerksom på at dersom arbeidsgiver ønsker å innskrenke utvalgskretsen – så kan dette ikke gjøres på en slik måte at ansienniteten til den enkelte mister helt sin betydning ved utvelgelsen.

Kan du dette?

1. Hva het filmen som kom i 1969, og som var ment som et krast angrep på det amerikanske samfunnet?
2. Hvor gammel ble Aretha Franklin som døde i fjor?
3. Hva het den melodien som hennes søster, Erma Franklin, gjorde originalversjonen av, og som senere ble kjent med Janis Joplin?
4. I hvilken verdensdel vokser planten lotus?
5. Hva slags dyr er et reptil?
6. Hvor var zloty myntenhet?
7. Hvilken apeart er utbredt på Borneo og Sumatra?
8. Er nikkel et grunnstoff?
9. Hvilken type instrument er okarina?
10. Hva er det motsatte av aktiva?
11. Hva het albumet som Robert Plant og Allison Krauss ga ut sammen i 2007?
12. Hva kalles det trestativet der malere stiller opp lerretet mens de maler?
13. Hva kalles samiske, hælløse sko, laget av reinskinn?
14. Hva er laveste befalsgrad i hæren?
15. Hva kalles en malerisk fremstilling av livløse gjenstander?
16. Hvilken amerikansk countryartist døde på sin 79årsdag 6. april 2016?
17. I hvilket fylke ligger hageanlegget «Flor og fjære»?
18. Hva er en panda?
19. Hvilken norsk politiker levde i tidsrommet 1910 – 1984?
20. Hvilken annen norsk politiker har skrevet memoarbøkene «Rett på sak», «Kortene på bordet» og «Blåmandag»?

Svar på quiz

Kryssord

Send løsningen på kryssordet inn til SAFE, PB. 145 – Sentrum, 4001 Stavanger, innen 1. februar og merk konvolutten «Kryssord».

Vi trekker tre kryssordløsninger som hver får gavekort på kr. 400,-.

Riktig løsning på kryssordet kommer i neste utgave av SAFE magasinet.

Last ned kryssordet her

Last ned SAFE Magasinet kryssord 3-19 (.pdf)

Løsning til kryssord 2-19