Er reisetid arbeidstid ?
«Reisetid er arbeidstid – uansett» fastslår Nettavisen i en tidlig førjulsgave til norske arbeidstakere.
Andre medier følger opp med tilsvarende oppslag og man blir nesten forledet til å tro at julen kommer riktig tidlig i år. Bakgrunnen for oppslagene er EFTA-domstolens avgjørelse av den 27. november, hvor Høyesterett i en ankesak har forelagt EFTA-domstolen følgende spørsmål; «Er den tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og/eller fra et annet arbeidssted enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, å anse som arbeidstid…»
Med fare for å ødelegge litt for de som nå gleder seg til en rundhåndet etterbetaling, er det likevel på sin plass å komme med noen bemerkninger til saken. For det første så er EFTA-domstolens konklusjoner ikke bindene for norske domstoler, selv om de vanligvis legges til grunn uten videre. For det andre så er det grunn til å understreke at spørsmålene er stilt i en konkret sak som ligger til behandling i høyesterett.
Likevel er det slik, at saken gir grunnlag for å få klarere regler for hvordan arbeidsreiser utenfor alminnelig arbeidstid skal godtgjøres. Av denne grunn kan det være nyttig å ha nærmere kjennskap til avgjørelsen og vurderingene som er foretatt. Nedenfor vil jeg derfor forsøke å trekke ut noe hovedpunkter i saken.
Innledningsvis presiserer domstolen at det enten er snakk om arbeidstid eller hviletid (fritid iht. aml.) Det finnes ingen mellomkategori. I den aktuelle saken var spørsmålet om reisetiden for pålagt oppmøte til/fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste oppmøtested utenfor den alminnelige arbeidstid, var å regne som arbeidstid. Man ser her at det er tre vilkår som måtte være til stede; 1) reisen var pålagt av arbeidsgiver, 2) reisen var til et annet sted en arbeidstakerens faste arbeidssted/oppmøtested og 3) reisen fant sted utenfor alminnelig arbeidstid.
Levard Olsen-Hagen
Organisasjonssekretær/
Jurist, SAFE
Det er grunn til å tro at det i fremtiden vil dukke opp diskusjoner om en reise er frivillig eller pålagt, og videre om hva som er det faste arbeidssted/oppmøtested. Derimot synes det rimelig klart at arbeidstakere som har en ledende eller særlig uavhengig stilling (aml. § 10-12 pkt. 1 og2) faller utenfor avgjørelsen.
Det kan også være på sin plass å nevne at det i avgjørelsen brukes ordlyden «nødvendig reisetid». Velger en arbeidstaker med fast oppmøtested/arbeidsted i Stavanger å ta natt-toget til et møte arbeidsgiver har pålagt vedkommende å delta på i Oslo, så vil reisetiden ikke kunne kalles nødvendig, selv om vilkårene ovenfor er oppfylt, da reisetiden blir unødvendig lang.
Videre er det tre kriterier som må være oppfylt for at det skal kunne være arbeidstid. Disse kriteriene er; 1) arbeidstaker skal være i arbeid eller på arbeid, 2) arbeidstaker skal stå til arbeidsgivers disposisjon og 3) arbeidstaker skal utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter.
I den konkrete saken mente EFTA-domstolen at vilkårene var oppfylt for de aktuelle reisene i saken og følgelig at reisetiden var å regne som arbeidstid. Det er videre verdt å merke seg at domstolen understreket at det ikke er noe minstekrav om hvor belastende selve arbeidet måtte være for at man skal anses å være i arbeid. Det avgjørende er at arbeidstaker under den nødvendige reisetid, ikke står fritt til å kunne beskjeftige seg med egne interesser.
Det er avslutningsvis grunn til å nevne at saken ikke er endelig avgjort, da vi må avvente Høyesteretts behandling, men SAFE vil vurdere Høyesteretts avgjørelse opp mot de reisebestemmelser som i dag finnes i tariffavtaler og lokale avtaler.