Tida er kommet for å rydde seg ut av kontoret

Tekst og foto: Rebecca Bjerga.

Inne på kontoret til Mette, som jeg har «stjålet» sakte, men sikkert, sitter vi to, Mette og jeg, med god koronaavstand, på hver vår svarte kontorstol. Redaktøren av SAFE magasinet og informasjonsansvarlig på huset de siste 23 årene skal snart forlate oss for et stressfritt pensjonistliv, fullt med mye jakt og trening av hunder. Jeg kan ikke la være å tenke på den gigantiske tomme plassen og de usedvanlig store skoene en må fylle når hun er borte.

Fortell litt om karrieren din i SAFE, begynner jeg forsiktig.

Det er en lang historie, sier Mette.

Jeg begynte som frilanser tidlig på nittitallet da OFS holdt til på Sola. Oddleiv Tønnessen var OFS-leder. Det var spennende og intimt, vi var ikke så mange der ute.

I starten jobbet jeg med informasjonsmateriell, tekster, brosjyrer og annonser, og etter hvert begynte jeg å jobbe med kurs for medlemmer og tillitsvalgte.

I 1997 ble jeg redaktør av OFSA. Det blir 23 år som redaktør i de to magasinene. I tillegg til redaktøransvaret i OFS, ble jeg hentet inn som frilanser for Statoilansattes forening, SaF, i 1994. Stein Bredal og styret i SaF ønsket hjelp til å utarbeide diverse informasjon, og de trengte etter hvert også en redaktør av SaF-posten og YS-posten.

Da OFS tilsluttet seg YS, ble bladet døpt om til YS-posten. Bladet ble da et samarbeid mellom de to andre YS-foreningene i Statoil, Negotia og Parat.

I tillegg jobbet jeg med annonsemateriell, brosjyrer og plakater som var viktig å ha tilgjengelig når det var valg av konserntillitsvalgte i Statoil. Det var kamp om disse posisjonene blant alle Statoils fagforeninger, og godt valgmateriell var viktig.

Vi laget også en annonsekampanje for nedsatt pensjonsalder i oljeindustrien. Disse ble trykket i diverse aviser. Den siste i serien var rettet direkte mot Harald Norvik, daværende konsernsjef i Statoil, som fylte 50 år. I annonsen ble han gratulert med dagen, og fikk samtidig spørsmålet om når han, som en av oljearbeiderne, ville gå av med pensjon. Det ble en del latter i korridorene, også i de øverste etasjene, av denne annonsekampanjen.

Jeg fikk se fagbevegelsen innenfor oljesektoren fra to sider, fra den største klubben i OFS, og fra forbundet. Disse årene var lærerike og også morsomme, og jeg møtte utrolig mange flotte folk.

I 2002 ble jeg heltidsansatt i SAFE, med stor sett de samme oppgavene. Da ble det slutt med frilansjobben i SaF, men fokuset på klubbene forsvant selvfølgelig ikke. Klubbene hadde et stående tilbud om hjelp til å lage sitt eget informasjonsmateriell, og mange klubber benyttet seg av det tilbudet.

Hva var det du hadde størst lidenskap å jobbe med?

Artikkelskriving er nok det jeg setter mest pris på, gjerne gå i dybden, finne sammenhenger og hendelser som gir tydelige helhetsbilder av en sak, en historie eller en situasjon. Drivkraften og motivasjonen er nysgjerrighet. Jeg er glad i historier, nysgjerrig på hvem folk er, hva de driver på med og hvorfor. Hvor står de fagpolitisk, hvilke saker brenner de for.

Samtidig er det fint å kunne få bidra til at folk får en aha-opplevelse i en sak, og se at artikkelen skaper diskusjon. Ved å gå dypere inn i sakene jeg skrev om, var håpet at leserne både fikk nyttig informasjon og mulighet til å se en sak fra flere sider.

Jeg har skrevet mye om oljearbeidernes lønns- og arbeidsforhold, om skiftordninger, nattarbeid og overtid. Under en prat med noen medlemmer om skiftordningen 2-4 (to uker på, fire uker av), kom vi inn på aktiviteter som folk holder på med i friperiodene sine. Tanken om å skrive om dette, resulterte i serien «Oljearbeidere gjør rare ting på fritiden».

Jeg oppdaget at medlemmene våre drev med et mangfold av spennende aktiviteter. Fra steinsliping, smykkelaging, brodering av duker og bunader, til knivsmeder, båtbyggere, flygere med microfly, og folk som drev med hanggliding. I det hele tatt var listen over aktiviteter så lang at serien gikk over flere år.

Her er noen gode eksempler: Jan Oddvar Omdal og familien ferierte i en liten fransk by på midten av nittitallet, og her ble de så begeistret for alle de små familiedrevne kafeene, at da de kom hjem ville de gjøre som deres franske venner. Resultatet i første omgang ble en liten sommerkafe i Sogndalstrand, og etter hvert pusset familien opp Skredderhuset til et pensjonat med fire rom. Så kjøpte de Kommunehuset og det ble laget sju små leiligheter som ble utleid til tyske turister. Denne idylliske plassen med 30 rom fordelt på åtte hus, er alle bevart med sin egenart i behold, og pusset opp etter Riksantikvarens krav til vernede hus.

Et annet eksempel er Johannes Nilssen, kokk i ESS Support. Han bygde sin egen båt, og konkluderte med at: «Å bygge båt kan alle klare, men å være båtbygger er noe helt annet!»

Et tredje eksempel er Knut Inge Taraldsen fra Vinnesvåg i Hordaland. «Ser du for deg oljearbeideren som broderer bunader i ledige stunder på oljeplattformen?

Kraftige arbeidsnever som håndterer nålen like selvfølgelig elegant som de «bunadsfingrene» vi er mer vant til å se?

Knut Inge Taraldsen har håndarbeid med seg ut, og trekker på skuldrene av eventuelle løftede øyebryn og forbausede blikk.»

Jeg er takknemlig og imponert over alle disse oljearbeiderne som lot meg få bli med dem inn i deres friperioder for å se hva de elsket å drive på med når de var hjemme. Dessuten var det utrolig lærerikt.

Folk blir ofte klassifisert som grupper, forteller hun.

Jeg liker ikke så godt gruppebeskrivelser som fjerner enkeltindivider og gjør dem konforme og «kjedelige». Gruppen som kollektiv er utrolig viktig, men i en gruppe finnes alle menneskene med sine interesser, egenskaper og personligheter. Det må vi aldri glemme. En oljearbeider er bare oljearbeider, tenker folk flest. De er tøffe, røffe menn som jobber i Nordsjøen. Noen av dem er selvfølgelig sånn, men i Nordsjøen som på alle andre arbeidsplasser, finner du alle typer mennesker og begge kjønn. Folk glemmer at dette er enkeltmennesker som har et helt annet liv når de kommer hjem. Samtidig kan du ikke forandre verden om du bare er et individ, du må være en del av et kollektivt for å kunne gjøre en forskjell. Balansegangen mellom menneske og fellesskap er viktig for meg.

Kan du beskrive en vanlig arbeidsdag i SAFE? 

Det er i grunnen ingen vanlig arbeidsdag i SAFE. En lang rekke forskjellige arbeidsoppgaver bidrar til en svært variert arbeidsdag. Under arbeid med SAFE-magasinet blir det mange intervjurunder ute, jeg deltar på klubbaktiviteter, er på arbeidsplassbesøk, deltar på konferanser hos Ptil, pressekonferanser, årsmøter og kurs. Tilbake på huset skal artiklene skrives. Samtidig skal det lages saker til hjemmesiden, og det skal utarbeides informasjon til diverse kampanjer og medlemsinfo. Tariffavtaler skal trykkes opp og legges ut elektronisk, og brosjyrer skal skrives, utformes og bestilles. Noen klubber ønsker hjelp til informasjonsmateriell, kurs skal forberedes og holdes, og så videre. For å oppsummere, jeg har hatt varierende og svært travle arbeidsdager, og det trivdes jeg med.

Hva kommer du til å savne mest fra denne jobben?

Kontakten med folk og muligheten til å påvirke i fagpolitiske prosesser innenfor oljesektoren med de artiklene jeg har skrevet. Selvfølgelig lages disse i samarbeid med ledelsen i SAFE. Som ansatt i et fagforbund er det deres syn og politikk du fronter, selv om du kanskje ikke alltid er enig med dem i alt. Jeg har alltid vært interessert i oljepolitikk og har også en bakgrunn som politisk aktiv før jeg ble ansatt i SAFE.

Oljen kom til Stavanger på slutten av 60-tallet, og for meg var dette en spennende politisk periode. Det var interessante diskusjoner om oljens framtid, Stavanger som oljehovedstad, hva slags fagorganisering ville være best, og hva slags arbeidsmiljø ønsket man seg. I starten var det et utall fagforeninger som ikke alltid var enige, og som alle ønsket å få mest mulig makt og innflytelse. Etter hvert slo flere av disse foreningene seg sammen, og det er jo blant annet OFS et eksempel på.

Hvordan ser fremtiden ut for deg? Hva gleder du deg mest til som pensjonist?

Jeg hadde tenkt å jobbe til jeg ble 70, men det ble en nødvendighet å minke stresset, fordi jeg fikk en stressrelatert sykdom. Stress er en tosidig «greie». Som positiv drivkraft i jobben fungerer stress bra, syns jeg, men når stresset går over for lang tid og påvirker for store deler av livet, ble det riktig for meg å ta en tenkepause. Jeg ville ikke risikere at helsen ble verre.

Hva nå? Ja det er et godt spørsmål. Jeg gleder meg til et enda mer aktivt friluftsliv, med mye jakt og trening av hunder. Å få mer tid til dette, å være i fjell og skog, det ser jeg fram til. Dessuten er det kulturaktiviteter som har måttet vike for annet arbeid. Jeg har opprettholdt teater, men nå kan det bli flere muligheter.

Jeg kommer til å savne alle folkene jeg har møtt og blitt glad i. Jeg vil savne de politiske diskusjonene, problemstillingene og prosessene, og jeg vil savne jobbingen med artikler. Det er alltid en spennende utfordring å kunne finne den beste måten å vinkle sakene på. Det har vært viktig for meg å spisse innhold og form best mulig, slik at resultatet engasjerer leserne.

Jeg kommer jo til å følge med SAFE, men det blir annerledes å sitte på sidelinjen.

Rebecca har begynt på medieavdelingen i SAFE. Hun har ingen bakgrunn fra oljeindustrien, og det gjør at hun kanskje ser på forbundet med «friske» øyne. Det har sikkert ikke SAFE vondt av. I tillegg har hun høy kompetanse i bruk av sosiale medier. Det har medlemmene våre allerede fått med seg, regner jeg med.

Samtidig vet jeg at arbeidsmengden på så mange forskjellige områder som hun nå skal ha ansvaret for, kan skremme vettet av en fersk ansatt. Jeg vil nok tro at forbundet vil trenge hjelp til å få utført alle de oppgavene som ligger i informasjonsavdelingen. Hvordan det skal organiseres framover, vil tida vise.

Vi nærmer oss slutten av intervjuet, jeg spurte Mette om hun hadde en farvel-beskjed til de som leser denne artikkelen.

Det er viktig å tørre å ta sjansen på å bli tillitsvalgt, ta på deg oppgaver, delta på kurs og samlinger, og ikke minst ta ordet og si hva du mener.

Ærlighet og tillit er viktige stikkord. Ta opp ting du syns skurrer med dem det gjelder. Bygg tillit til kolleger, andre medlemmer og mennesker du er i kontakt med. SAFE skal være en organisasjon du alltid kan stole på, og da er disse to begrepene avgjørende.

Helt til slutt vil jeg takke for meg! Det har vært flotte år, selv om det har vært «bølgedaler. Jeg vil takke alle klubbene for godt samarbeid, for kunnskap, lærdom og ikke minst mange morsomme år. Det er fristende å trekke fram enkeltpersoner, men de er så mange, at jeg velger å takke alle sammen under ett, her.

Kursvirksomheten har vært et viktig arbeidsområde for meg. Kursene er nesten «friminutt» i hverdagen. En viktig samarbeidpartner gjennom snart 30 år på kursfronten er Tellef Hansen. Her står han litt skjult bak deltakerne i siste rekke til venstre. Foto: Mette Møllerop
Kursvirksomheten har vært et viktig arbeidsområde for meg. Kursene er nesten «friminutt» i hverdagen. En viktig samarbeidpartner gjennom snart 30 år på kursfronten er Tellef Hansen. Her står han litt skjult bak deltakerne i siste rekke til venstre. Foto: Mette Møllerop
Hva nå? Ja det er et godt spørsmål. Jeg gleder meg til et enda mer aktivt friluftsliv, med mye jakt og trening av hunder.
Hva nå? Ja det er et godt spørsmål. Jeg gleder meg til et enda mer aktivt friluftsliv, med mye jakt og trening av hunder.