Lykkeland, fiksjon og virkelighet

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Lykkeland imponerte det norske folk, ikke minst ble oljearbeiderne begeistret for serien. De som hadde rett alder og opplevde starten på oljeeventyret, kjente seg igjen i miljø og kultur. Nå er Lykkeland 2 under innspilling.

At serien ikke er dokumentarisk korrekt til fingerspissene, endrer ikke fiksjonens troverdighet. Om Arne Rettedal ikke var ordfører i Stavanger mellom 1968 og 1971, betyr ikke at serien overdriver Rettedals politiske innflytelse for å sikre at Stavanger ble Norges oljehovedstad.

Rettedal var ordfører i Stavanger fra 1965 til 1967, og fra 1972 til 1981. Han var altså ordfører da letingen etter olje startet i Nordsjøen i 1966. Etter at Phillips fant olje lille julaften 1969, brukte Rettedal de fire årene uten ordførerkjede godt. Da han fikk ordførerkjedet tilbake, hadde han allerede lagt ned betydelig arbeid for å sikre at Stavanger ble hovedsete for både Statoil og Oljedirektoratet.

En god allianse fikk han med skipsreder Torolf Smedvig.  «For han vil jo någe», sa Rettedal. Det var det alt handlet om: Å ville noe, skriver Sven Egil Omdal i en artikkel i Stavanger Aftenblad i juli 2018.

«Stavanger lå alltid i forkant. Når oljeselskapene trengte baser, kunne Smedvig tilby plass og Rettedal love rask saksbehandling. Det samme når de trengte boliger; kommunen leverte i amerikansk tempo.»

«Han kommanderte kommunens byråkrater til å få fart på stemplene, fortalte grunneiere at den hellige eiendomsrett nok dessverre måtte vike for fellesskapets behov, og trakk både Ap-folk og skipsredere med seg på bakrommet for å planlegge oljebaser og stortingsvedtak. Viftet noen med en lov eller en forskrift som kom i veien, blåste han reglene en lang og sur piperøyk, og gjorde som han ville».

21-åring fikk strålende kritikker for hovedrollen som Anna

I Lykkeland spiller 21 år gamle Anne Regine Ellingsæter (nå 25 år) sekretæren til den egenrådige Arne Rettedal. I skuespillersammenheng var 21-åringen fra Stavanger blodfersk. Det samme er rollefiguren hennes, Anna Hellevik, i sin jobb som sekretær for ordføreren. Anna er en ung jente fra en gård i Dirdal, en trang dal midtveis mellom Stavanger og Sirdal. Anna Hellevik er ambisiøs og nysgjerrig, og med en god porsjon intuisjon for de riktige valgene. Å være i sentrum for de store politiske prosessene som ga Norge en viktig politisk og økonomisk posisjon som oljeleverandør og førte til at Stavanger ble Norges oljehovedstad, gjør Anne Regines rolletolkning av Anna, sentral i serien. Om rollen samsvarer med den ekte sekretæren, er ikke viktig. Anne Regines rolle er på alle måter troverdig og en av de avgjørende motorer for progresjon i handlingen. Hun spiller rollen så godt at det ender med Gullruten for beste skuespillerprestasjon i 2019. Serien får fem Gullrutepriser denne første sesongen.

Fiksjonen og virkeligheten

Ved peisen i foajeen på flyplasshotellet på Vernes utenfor Trondheim utveksles erfaringer mellom Anne Regine og hennes rollefigur Anna, og forbundsleder i oljeforbundet SAFE, Hilde-Marit Rysst. Så langt er ikke fagbevegelsen med i serien. Om den får en plass etter hvert, gjenstår å se. Vi vet ikke så mye mer om Lykkeland 2, enn at den starter med Bravo-utblåsningen i 1977, og ender med Alexander Kielland-forliset i 1980.

Begge ulykkene preget oljearbeiderne og Stavanger og Norges befolkning, sier Hilde-Marit Rysst.

– Bravo-utblåsningen ble tett fulgt av hele Norge på TV, ikke minst da kjendisene, brønndreperne Boots Hansen og Red Adair kom til Stavanger for å hjelpe til. Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt den gangen. I Alexander Kielland-ulykken mistet vi 123 mennesker. Oljeindustrien har dessverre mange ulykker og alvorlige hendelser som historien vår bærer preg av, som i flere tilfeller skyldes mangel på sikkerhet og mangel på kontinuerlig og høyt prioritert vernearbeid.

Anne Regine kan ikke kommentere noe som kan knyttes til den nye innspillingen. Hun har heller ikke opplevd disse ulykkene. Når du er født i 1995, blir dette historier som kunne ha vært en del av pensum i skolen, men som i liten grad er det.

– Selv om jeg er vokst opp i Stavanger, er min oppvekst preget av en by med velstand, en internasjonal by med de tilbud og goder som større byer har. Jeg forstår jo av historien fra 60-tallet at Stavanger var det jeg har kalt en «Jesusby». Bedehuskulturen sto sterkt her. Stavanger var en by med småbypreg hvor deler av befolkningen vokste opp på «landet», altså utenfor selve byen.

Det gjorde også Anne Regine som bodde på Gausel omgitt av grønne jorder og beitende dyr. Det samme gjorde for så vidt også Arne Rettedal som var bonde på Madla.

Stavangerjente

Med oppvekst i Stavanger ga det deg kanskje en fordel å delta i Lykkeland?

– På en måte ja. Byen er jo blitt helt annerledes på disse 50-60 årene. Når du får med deg historien fra den tida, ser du likhetstrekk på en annen måte. Folk er ikke så selvhøytidelige. Byen er internasjonal i arbeidslivet og som by. Det tror jeg har vært bra for både utviklingen og menneskene. Samtidig er det noe trygt og avslappet over holdningene. Her tror jeg Stavanger skiller seg litt fra andre storbyer. Byen har sin egen sjarm. Jeg tror vi har litt «petroleum» over oss. Treffer du folk utenfor Norge, kjenner de til Stavanger på grunn av oljen.

Ensidig arbeidsliv?

Et skille regner jeg med at de ser, de menneskene som har opplevd hele oljehistorien, sier Hilde-Marit.

– Industrien og arbeidslivet er sterkt preget av olje. Det er etablert utrolig mange bedrifter i Stavangerdistriktet som har tilknytning til olje. Da oljenedturen kom rundt 2014/2015, så vi i praksis hva det betydde for de ansatte. Det var et ras av permitteringer og oppsigelser, og ikke veldig mange alternative arbeidsplasser å søke på.

Ringvirkningene ble også store.

– Ja, hoteller, serveringssteder og underleverandører fikk merke dette. I løpet av noen uker var ikke lenger Stavanger og Rogaland et Lykkeland. Nå har utviklingen til dels snudd, men vi må være forberedt på at endringer kan komme og frata oss plassen på den grønne greina.

Research

Anne Regine har ikke brukt mye tid på historisk research, unntaket er en dokumentar om Arne Rettedal som hun fant på Youtube. Tid har hun derimot brukt på tekniske ting som ville være til hjelp i rollen.

– Jeg har brukt en gammel lærebok om det å være sekretær, sjefens høyre hånd. Jeg lærte og mye av moren til manusforfatter Mette Bolstad som hadde vært sekretær, blant annet lærte jeg en del grunnleggende stenografi.

Det ble kursing i et par måneder, men Anne Regine sier hun ikke ble utlært i faget.

– Jeg syns ikke skriften og tegnene mine var proffe nok, så jeg ba om at de ikke måtte filme for nært når jeg skrev.

Husker du stenografien fortsatt?

– Nei, ikke nå lenger. Du må nok praktisere jevnlig for at det skal sitte.

Også bruk av skrivemaskin måtte læres. Anne Regines rollefigur skulle være veldig dyktig i «sekretær-ting».

– Jeg fikk låne skrivemaskin av en venninne av mamma som samlet på gamle skrivemaskiner. Jeg satt i den lille hybelleiligheten min og øvde. Særlig det å se på papiret, ikke på tastaturet var viktig. Den teknikken sitter. Jeg er blitt mye flinkere til å ikke se på PC-tastaturet nå når jeg skriver.

Visste du at det var sekretærer offshore tidligere, spør Hilde-Marit?

– Plattformsjefene hadde sekretærer i «gamle dager». Som sjefene på land, skulle sjefene til havs ha det samme.

Disse sekretærene er borte nå, men menneskene, altså kvinnene som hadde disse jobbene, fikk andre jobber om bord om de ønsket det.

Noen forsvant til forpleining (mat og renhold), og noen begynte i logistikk eller på dokumentsenteret.

Kjønnsfordelingen i Nordsjøen får litt oppmerksomhet i praten mellom Anne Regine og Hilde-Marit.

Det er ikke veldig mange kvinner offshore, dessverre. De fleste er i forpleiningen, men det finnes også kvinner i arbeidsområdene som er knyttet til selve produksjonen, i kjeledress, som jeg pleier å si.  Ellers skiller forpleiningen offshore seg fra tilsvarende område på land, sier Hilde-Marit.

– Offshore jobber det mange menn i forpleiningen. Det finner du ikke i landbasert forpleining.

Starten på eventyret i Lykkeland

Kan jeg bruke ordet romantisk? Anne Regine tenker høyt.

– Det var faktisk romantisk. Det er litt sånn «veien blir til mens du går». Jeg møtte Rettedal-sekretæren, ikke fysisk, selvfølgelig, bare mentalt i rollen. Jeg møtte Anna. Sekretæren ble kastet inn til ulvene, og jeg, Anne Regine, ble kastet inn i filmen. Jeg brukte nervene for å lage rollen, og sekretæren Anna gjorde det samme i rollen.

Anna fra Dirdal må ha vært utrolig nervøs da hun skulle bli selveste Arne Rettedals sekretær?

– Ja, det var hun. Når jeg var usikker og redd for å ikke gjøre rollen godt nok, og kanskje ødelegge hele scenen, føles og vises usikkerheten som sårbarhet. Det tenker jeg også preget Anna. Denne sårbarheten fanger kamera opp. Dette er tilbakemeldinger som jeg også har fått av Petter Næss som er regissør i Lykkelandserien.

Næss har blant annet trukket fram tilstedeværelsen hennes sammen med intuisjon og mot til å vise fram hele følelsesregisteret, og mot til å vise sin sårbarhet.  At hun er et talent, er udiskutabelt, sier Næss om Anne Regine.

Det startet på audition

Jeg har hørt en historie om ditt første møte med Lykkeland. Om bakrus?

– Ja, det stemmer det. Jeg var hjemme for å delta i 50-årsfesten til søskenbarnet mitt. Søndag satt jeg hjemme og var fyllesjuk. På ettermiddagen sendte en venninne en tekstmelding om en audition som skulle være i Stavanger mellom klokka 10 og 14. En rask sjekk viste bilder av noen oljetanker og tekst hvor det sto ordet storsatsing. Klokka var blitt kvart på to.

Anne Regine fikk på seg klær og løp av gårde. Fem på to var hun på plass og ble filmet.   Filmseansen dreide seg om å se på et punkt på veggen, tenke at hun så en gutt hun var forelsket i bli omfavnet av ei annen jente. Deretter dro hun hjem igjen.

På den tida gikk jeg på teaterskole i København. Der fikk jeg beskjed om å sende inn en såkalt self-tape til filmselskapet. En venninne filmet med mobil, og resultatet hadde ikke akkurat topp teknisk kvalitet, men den ble nå sendt inn, sier Anne-Regine.

Det neste som skjedde var at regissør Pål Jackman kom til København. Det ble prøvespilling i Oslo og så var rollen hennes.

– Jeg ventet hele tida på en telefon som sa at dette var en misforståelse, en annen har fått rollen. Den telefonen kom heldigvis aldri. Det var en av de dyreste serier som har vært produsert. Den kostet 96 millioner kroner. Jeg skulle spille mot Pia Tjelta og Per Kjærstad. Det var en ære, men og et stort ansvar.

Individ og kollektiv, film og teater

Filmopptak gjøres ikke kronologisk. Opptaksplaner er basert på hva som er økonomisk og praktisk fornuftig. Det innebærer at du ikke får med deg handlingen som kan være til hjelp når du skal hente ut en stemning eller en følelse. Opptakene henger i løse lufta, på et vis. De blir først til en sammenhengende helhet når de klippes sammen til et sluttresultat.

På teaterscenen spiller du hele historien sammenhengende, og alle skuespillerne er til stede.

Da har dere ikke samme mulighet til å spille hverandre gode, spør Hilde-Marit?

Jo, vi har nok det, men ikke helt på den vanlige måten, svarer Anne Regine.

– Selv om ikke alle er sammen samtidig, er vi jo mange på filmsettet, både skuespillere, regissør, fotograf og lydfolk. Her er det veldig god stemning. Jeg hadde aldri fått dette til så bra hvis jeg ikke hadde følt meg trygg og så godt ivaretatt. Miljøet på settet kan bidra til at alle føler den samme tryggheten og tør gi sitt aller beste.

Da kan det kanskje likevel minne litt om mine erfaringer, svarer Hilde-Marit.

– Jeg tenker først og fremst på tillitsvalgte, både de ferske og de erfarne. De trenger den tryggheten det er å ha klubben og medlemmene i ryggen. De trenger å få diskutert og pratet grundig om saker de skal fronte på vegne av medlemmene. Står du alene, blir du bare en sinna stemme. Når flere er sammen blir det en styrke og en helt annen trygghet for gruppa og for den enkelte.

Undervisning med vekt på grupper

På Nor Universitet i Verdal hvor Anne Regine er student nå, etter at hun var ferdig med et år på danseteater i København, er gruppearbeid en viktig arbeidsmetode for studentene. Undervisningen er basert på fysisk teater, og studentene har bare engelske lærere.

– Her jobber vi i grupper, aldri solo. Vi trener på å bli et sterkt ensemble, og ideologien her er altså kollektiv.

Anne Regine og Hilde-Marit fortsetter diskusjonen om forskjeller mellom mennesker i en gruppe. Hvor viktig det er å ikke bare ha de ekstremt kreative som bobler over av ideer, men like mye de som handler og driver ting framover. Mange har rett og slett ikke talent for å sette ideene sine ut i livet. Vi er avhengige av begge deler, er de enige om.

Hos oss har vi også de tradisjonelle, litt konservative, sier Hilde-Marit.

– Det kan være klubber som ikke tar imot nye forslag til endringer, eller stopper forslag fra nye medlemmer om å gjøre ting på andre måter. «Her har vi alltid gjort det sånn. Slik er vi vant med å ha det». Det hemmer en utvikling som kan være nødvendig.

Rettedal og sekretæren

Jeg har tenkt en del på hvordan forholdet mellom dem kunne ha vært, sier Anne Regine.

– Rettedal har vært en leder som går foran og har en sekretær som gjennomfører. Det er slik jeg tenker om min rolle.

Jeg skulle gjerne ha vært en flue på veggen, fortsetter hun.

– En sekretær blir litt «frøken detektiv» som alltid vet hva oppgavene er, men Anna har mye mer med seg. Anna tenker framover. Hun følger med på diskusjoner og innspill og vurderer hva som vil fungere best for Rettedal og saken. «Hvis jeg legger dette papiret på toppen av saksbunken, så skjønner kanskje Rettedal at det er lurt», tenker Anna. Og Rettedal reagerer. Det var ikke dumt. Du er smart du, kan han si.

Jeg tror kanskje de to er litt like.

– Fra dokumentaren jeg så om Rettedal, forsto jeg egentlig ganske fort at mye sto på spill for Anna. For å få nødvendig oversikt over hva som skjedde i møter, var et hint, et blikk, en liten pause mellom setninger viktig å få med seg for Anna, om hun skulle kunne påvirke utvikling og planer.

I den kommende serien har Anna gått på handelshøyskolen. Det forteller ganske mye om Annas ambisjoner.

Virkeligheten er ikke alltid det den gir seg ut for

Det er viktig å ikke forskjønne virkeligheten. Det har blitt laget mange vrengebilder av oljearbeiderne som går på troverdigheten løs. Hilde-Marit viser til Nordsjødykkerne som for mange har stått i et slags romantisk macho-lys, mens andre har ment at de hadde seg selv å takke for alle skadene, dødsfallene og selvmordene.

– Vi skal huske på at de var bare guttunger. De visste ikke hva de ga seg ut på da de tok jobben som dykkere i Nordsjøen. Når det lages historier, enten det er litteratur eller film, er det viktig at det er en troverdig virkelighet som speiles, selv om det er fiksjon.

Kritikkene som ble skrevet etter at Lykkeland 1 ble presentert, påpeker akkurat dette. Det er en troverdig serie som har tatt seg noen små nødvendige kunstneriske friheter i handlingen, og rollefigurene er både gjenkjennbare og troverdige.

Vi gleder oss til Lykkeland 2!