Må man godta risiko i yrket når man tar en jobb?

Tekst: Ebba Wergeland, redigert og foto: Mette Møllerop

De fleste som skader seg på jobb, er ikke klar over at de straks må skaffe seg bevis for det som skjedde, helst ved å oppsøke lege som kan beskrive skaden og hendelsen i journalen.

Hvis skaden ikke virker alvorlig, vil mange heller vente og se før de går til lege. Men dermed mister de sjansen til å få erstatning hvis skaden gir seinfølger. For både NAV og forsikringsselskap forlanger nå såkalt «hendelsesnær dokumentasjon» som bevis for at du ikke lyver. Hvis skaden ikke går over, og du krever yrkesskadeerstatning, får du ingenting uten et slikt bevis. Derfor må du gå til lege straks for stort og smått, selv om det er misbruk av både din og legens tid.

I gamle dager var det bare arbeidsgiver som kunne melde yrkesskader til trygdemyndighetene. Mange meldte aldri, eller de ga feil opplysninger, uten at det fikk noen konsekvenser for dem. Omsider ble loven endret slik at den skadde selv fikk rett til å melde. Men NAV og forsikringsselskap tror ikke på meldingen din, så sørg for «hendelsesnært» bevis.

Når NAV vurderer om en skade skal gi rett til yrkesskadeerstatning, tenker de fortsatt slik det var vanlig å tenke for hundre år siden: den som har tatt en jobb har også godtatt risikoen i jobben.  En yrkesskade er en skade som skyldes en arbeidsulykke. Men hva er en arbeidsulykke? Et rundskriv til NAVs saksbehandlere sier at en ytre tidsbegrenset påkjenning kan regnes som en arbeidsulykke, men bare hvis den «ligger utenfor rammen av hva vedkommende kan eller bør kunne regne med i en normal arbeidsprestasjon i sitt yrke.» Ankesakene som er gjengitt i det samme rundskrivet viser at domstolene mener du «kan eller bør kunne regne med» ganske alvorlige belastningsskader uten at skaden gir rett til erstatning. Det er for eksempel ikke nok at arbeidsforholdene bryter med kravene i arbeidsmiljøloven.

http://www.ebbawergeland.no/artikler/hva_en_hjelpepleier.html.

Interesserte kan lese rundskrivet her: https://lovdata.no/nav/rundskriv/r13-00

Mye av jusen i yrkesskadesaker bygger på NAVs interne fortolkninger, ofte formulert i rundskriv. Det går utover rettssikkerheten, for dette regelverket er vanskelig tilgjengelig for folk flest.

Lov om yrkesskadeforsikring

Loven var en god ide, den skulle gjøre det mulig å få erstatning for flere slags helseskader enn det yrkesskadetrygden ga, og den åpnet for langt større erstatninger (som for tapt arbeidsfortjeneste). Men noen forsikringsselskap avviser automatisk saker som NAV har avvist, selv om loven sier at de skal vurdere annerledes enn NAV.
Selskapene har bedriftene som kunder, det er dem det gjelder å kapre. De har ingen interesse av å informere dem som har rett til erstatning. Derfor er yrkesskadeforsikringen ukjent for de fleste som er dekket av den, selv om de er forsikret av arbeidsgiver. Den er også lite kjent blant legene.

I boka «Verneombudet» står det mer om dette. Blant annet blir det anbefalt å bruke advokat. Selv om selskapet har godkjent skaden, kan advokathjelp gjøre at du får en mye bedre erstatning enn selskapet tilbød i første runde. Men det må være en advokat som kan dette området. Forsikringsselskapets advokat er oftest en dårlig hjelper. Noen oppfører seg slik at folk blir skremt til å godta selskapets tilbud eller avslag uten å mukke.

Sykdommer som regnes som yrkesskader

Når det gjelder sykdommer, er kravene til årsakssammenheng mellom arbeidsforhold og helseproblemer slik at nåløyet blir svært trangt. NAV avgjør saker ved å bruke legers synsing om årsakssammenheng som om det var vitenskap. Det kan bli viktig for utfallet i en yrkesskadesak, hvilke leger som synser, og hvem de jobber for. Det er umulig å føre bevis for at det er årsakssammenheng mellom et sykdomstilfelle og bestemte arbeidsforhold. Det kan verken pasient, lege eller arbeidsgiver, eller jurist. Men de har alle en mer eller mindre velbegrunnet mening om hvor sannsynlig sammenhengen er. Jurister opererer med «sannsynlighetsovervekt» for årsakssammenheng, og NAV ber derfor legene tallfeste sannsynligheten, men det har ingenting med vitenskap å gjøre. Det er bare synsing fra legenes side. Det står mye om dette under temaet «yrkesskadetrygd og erstatning» på hjemmesida, for eksempel

http://www.ebbawergeland.no/artikler/yrkessykdom.html

http://www.ebbawergeland.no/artikler/rosenborgsaken.html

http://www.ebbawergeland.no/artikler/medisinsk_sakkyndighet.html

Fagforeningsoppfølging

Aktiv oppfølging fra fagforening burde helst vært rutine i alle saker, men da må jo folk organisere seg. Den skadde har lite å stille opp på egenhånd mot motpartens advokater og legespesialister, enten motparten er NAV eller forsikringsselskapene.

I Danmark var det en tid slik at fagforeninger ansatte godt skolerte sosionomer (sosialarbeidere) til å følge opp yrkesskadesaker. De hjalp ikke bare den skadde, men brukte hendelsene til å lære av, og til å stille konkrete krav som kunne forebygge liknende skader og sykdommer. Det hadde vært fint om norske fagforeninger kunne prøve noe liknende.

Hva kunne gjøres?

Skader: Det kunne vært slik at alle skader som skjer på en arbeidsplass i arbeidstida ga rett til erstatning, uansett «skyld» eller «årsakssammenheng». Det ville gjøre det mye mer lønnsomt for den som betalte ut erstatningen å redusere skaderisikoen. Det ville gjelde enten det var arbeidsgiver, forsikringsselskapene eller NAV som fikk regningen. Hvis forebygging ble veldig lønnsomt, vil det stått høyere på prioriteringslista.

Sykdommer

I dag er det stort sett bare leger betalt av NAV eller forsikringsselskapene som tar på seg å å synse om årsakssammenheng, uten motsynsere. Det betyr at sjansen for å få yrkesskadeerstatning for en sykdom er ganske dårlig.

I stedet kunne det gis erstatning til alle som fikk en sykdom og hadde vært utsatt for arbeidsforhold som kunne gitt denne sykdommen. Alle som fikk luftveisproblemer og hadde vært utsatt for tilstrekkelig mye støv og skitt, skulle få erstatning. Det samme for alle med dårlig rygg, nakke eller skuldre med en jobb som kunne gi slikt. Det ville fortsatt bli diskusjoner, men det ville gjøre det litt enklere å få yrkesskadeerstatning for sykdommer. Og de som måtte betale ut erstatningen ville bli mye mer interesserte i å få bort sykdomsrisikoen fra arbeidsmiljøene.

Spørsmålet er: hva gjør vi med erstatningsretten?

Kravene om forbedringer må komme fra fagforeningene, det kommer aldri fra NAV, forsikring eller departement før kravet fra fagforeningene blir sterkt nok.

Det har vært snakk om å slå sammen de to lovene (om yrkeskadetrygd og yrkesskadeforsikring), men det vil ikke bedre rettighetene for den skadde. Det ville først og fremst forenkle situasjonen for forsikringsselskapene.

For å foreslå forbedringer i yrkesskadeerstatningen fra trygd og forsikring, er det viktig å kjenne dagens situasjon. Men det er ikke lett. NAV offentliggjør ikke statistikk over godkjente yrkesskader og sykdommer, slik de gjør i andre nordiske land. På 1970-tallet laget trygdemyndighetene denne statistikken i Norge også. I våre dager er det ikke prioritert, sier NAV. Finans-Norge klarer i motsetning til NAV å offentliggjøre slik statistikk for forsikringsselskapene. Men der er problemet at statistikken er ufullstendig, fordi det bare er noen av selskapene som sender inn tallene sine. Statistikken som viser hvor mange som får yrkesskadeerstatninger i Norge, og hva slags skader og sykdommer det gjelder, blir altså ikke laget.

Statistikk er viktig

I Sverige har de litt andre ordninger for yrkesskadeerstatning enn i Norge, og de har mye bedre orden på statistikken. Derfor kunne de for eksempel oppdage det ingen visste, nemlig at kvinner var mer utsatt for vibrasjonsskader (hvite fingre, leddskader) enn menn, fordi alt av verktøy og maskiner var tilpasset menns håndgrep og muskelkraft.

Statistikken er altså viktig for alle som risikerer en eller annen form for yrkesskade i jobben, det vil si for de aller fleste arbeidstakere. Dessverre har det vært liten politisk interesse for temaet, slik NAVs nedprioritering viser. Kan vi tenke oss at fagbevegelsen tar dette ansvaret når ingen offentlige instanser gjør det? Kan det være en oppgave for hovedsammenslutningene (LO, YS, Unio og AF) å gå sammen om å få et kontor eller et senter som samler den statistikken som trengs?

I Sverige håndteres erstatningene for yrkesskader og yrkessykdommer av AFA Försäkring som er eid av Svenskt Näringsliv, LO og PTK (Privattjänstemannakartellen). Denne modellen er også verdt å diskutere, den ser i alle fall ut til å fungere bedre enn vår, men den bygger på kollektivavtaler, og det kan gjøre den sårbar i dårlige tider.

Ebba Wergeland
Ebba Wergeland
Anita Aarø rydder i lugarene på Åsgard B. Foto: Marit Hommedal, Equinor
Anita Aarø rydder i lugarene på Åsgard B. Foto: Marit Hommedal, Equinor
Fjerning av løse gjenstander i høyden på Kristin. Foto: Marit Hommedal, Equinor
Fjerning av løse gjenstander i høyden på Kristin. Foto: Marit Hommedal, Equinor