Oljearbeideren inn i litteraturen

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Det ble bok av Stein Bredals liv som oljearbeider. Boka er nå skrevet, og trykkes og utgis i slutten av oktober måned.

En av svært få bøker som beskriver livet som oljearbeider, er klar for markedet. Stein Bredals nesten 40 år lange historie i oljeindustrien, hvorav brorparten er brukt på forskjellige rigger og plattformer, og rundt ti år på land som hovedtillitsvalgt, først og fremst konserntillitsvalgt for YS og SAFE i Statoil, er en spennende reise i deler av norsk oljehistorie. Boka er skrevet av Dagbladets journalist Leif Stang.

Også Leif Stang har en tidlig karriere som oljearbeider. «Våren 1977 møtte jeg Stein Bredal første gang Jeg ble kjent med en ung kar som allerede hadde mye å fortelle fra sitt liv, om spennende utenlandsreiser og hvordan han hadde opplevd den nye industrien i Norge. Han hadde allerede jobbet noen år som oljearbeider.

Etter å ha bygd ferdig noen siloer i Florø, reiste Stein til jobb på Friggfeltet mens jeg fikk jobb på Statfjord. Det gikk ikke lang tid før jeg møtte han igjen. Da som hovedtillitsvalgt i Loffland Brothers på Eldfisk Bravo. Jeg ble tillitsvalgt for forpleiningsarbeiderne på Statfjord A og de to hotellplattformene Nortrym og Polymariner.

Stein likte seg så godt som oljearbeider at han droppet studier ved Handelshøyskolen BI. Jeg ble også i næringen noen år, som forpleiningsarbeider, forbundssekretær i fagforbundet NOEMFO og som redaktør for oljetidsskriftet PETRO Magasin. Deretter ble det journalistikk for min del.»

 

Møte i Antibe i Frankrike

Leif Stang og jeg møtes ofte i den franske kystbyen Antibe, forteller Stein.

– Vi var begge nokså irriterte over negasjonene om oljearbeidere som nærmest ble beskyldt for å være skyld i klimaproblemene. Man glemmer at de kun har utført det som er vedtatt av politiske myndigheter.

Stein nevner et sitat fra journalisten Jostein Løvaas i Dagens Næringsliv som eksempel. Løvaas skrev en gang at Oslo-folk er litt som SV-ere. De liker oljeinntekter, men ikke olje.

– Leif Stang og jeg diskuterte problemstillingen og fant ut at det var skrevet mye om for eksempel Jens Evensen og Arve Johnsen, det var mye oppmerksomhet rettet mot toppene innenfor både det politiske liv og ledelsen av oljeselskapene, men lite mot dem som hadde utført jobben.

Jon Michelet har skrevet om krigsseilerne, Kjartan Fløgstad om fabrikkarbeiderne i Sauda, da tenkte vi at vi fikk begynne på en bok om oljearbeiderne, sier Stein.

Uten sammenlikning for øvrig, sier Stein med et smil.

– Det overrasker oss for øvrig at det ikke er skrevet mer om livet i et oljeselskap og på plattformene. Den norske oljearbeider, slik jeg ser det, fortjener ros for arbeidet som er utført og det løftet det har gitt den norske velferdsstaten.

Bøker om olje

Tidligere er det utgitt flere bøker som beskriver forskjellige sider ved norsk oljehistorie. Marie Smith-Solbakken tok blant annet sin doktorgrad på oljearbeiderkulturen, «Historien om cowboyer og rebeller». Nå kommer også «Råolje», boka om Alexander Kiellandulykken som viser hvordan ulykken har preget, og fortsatt preger menneskene som på forskjellig vis var en del av ulykken i mars 1980. Boka gir Smith-Solbakken ut sammen med Tord F. Paulsen. Per Lars Tonstad skrev «Farouk el-Kasim: hemmeligheten bak det norske oljeeventyr». Farouk Al-Kasim ble den første ressursdirektøren i det nye Oljedirektoratet, og skrev den første stortingsmeldingen om norsk oljeforvaltning.

Historiker Helge Ryggvik har gitt ut flere bøker om norsk oljeindustri, blant annet «Til siste dråpe». Utgangspunktet for denne boka er en analyse av oljevirksomhetens spesielle politiske økonomi. Ryggvik ønsket blant annet å dokumentere at det som er godt for Statoil, ikke nødvendigvis er godt for Norge og resten av verden.  Utgangspunktet for denne boka er en analyse av oljevirksomhetens spesielle politiske økonomi. Forfatteren hevder å bevise at det som er godt for Statoil, ikke nødvendigvis alltid er godt for Norge og resten av verden. Den viser hvordan en liten elite har sikret seg den store oljeformuen, og hvordan fundamentet for det som i internasjonal sammenheng står frem som en vellykket norsk oljepolitikk er i ferd med å rives ned.

Utgangspunktet for denne boka er en analyse av oljevirksomhetens spesielle politiske økonomi. Forfatteren hevder å bevise at det som er godt for Statoil, ikke nødvendigvis alltid er godt for Norge og resten av verden. Den viser hvordan en liten elite har sikret seg den store oljeformuen, og hvordan fundamentet for det som i internasjonal sammenheng står frem som en vellykket norsk oljepolitikk er i ferd med å rives ned.

Arnt Even Bøe, Stavanger Aftenblads tidligere oljejournalist, kom i fjor ut med boka «Time is money», en bok om hvordan de statlige oljepionerene fikk regjeringen til ensidig å erklære norsk eierskap over ressursene på kontinentalsokkelen, rett foran nesen på de store oljeselskapene. Bokeksemplene her har det til felles at menneskene som er bøkenes «hovedpersoner» stort sett er statsansatte, politikere eller selskapenes direktører, altså mennesker som ikke har jobbet i produksjonen, men som i kraft av sin stilling har hatt betydning for veivalg i norsk oljepolitikk.

Oljearbeiderens egne erfaringer fra Nordsjøen har det vært lite av. Heller ikke skjønnlitteratur om oljearbeidere og arbeidsplassene deres er skrevet. Hvorfor det er slik, er ikke lett å gi et entydig svar på. Kanskje har det med arbeidets organisering å gjøre, med 12 timer lange arbeidsdager, deretter dusj, mat og søvn, og snaut med tid til sosialt samvær som gir inspirasjon til litterære beskrivelser av oljekulturen. Etter to uker på jobb drar folk hjem til bosted og familie, og kontakt med kolleger og arbeidsplass får mindre fokus. Den felles kulturen og det sosiale livet man får etter arbeidstid når man bor og jobber på et sted som for eksempel i Sauda, gir nok et helt annet og bedre grunnlag for å skrive romaner, slik forfatteren Kjartan Fløgstad gjorde.

Norge hadde dyktige fagfolk fra dag en

Et av de viktige fortrinnene den norske oljeindustrien hadde, var høyt utdannede fagfolk. Dette er også noe av det Stein ønsker å vise fram i boka.

– Først og fremst har jeg lyst til å framheve den norske oljearbeideren. Sannsynligvis har ingen nasjon i verden vært så godt forberedt på et oljeeventyr som Norge.

Det begynte med at sjøfolk var tilgjengelige for den nye industrien i form av godt utdannede maskinister, matroser, kokker og andre fagarbeidere. På land slet industrien på 70-tallet blant annet på grunn av at nybygging av skip gikk ut av landet. I den situasjonen sto en hel generasjon fagfolk klare til innsats for oljeindustrien. Erfarne automatikere og elektrikere tok steget inn i «oljå».

«Da reiser du til Glomar Grand Island i morgen»

Min første tur ut i Nordsjøen ble til Glomar i 1972.  Den startet slik:

«Hei! Er det noen som vil jobbe i Nordsjøen?  Personalsjefen i North Sea Exploration Service ropte ut av vinduet i tredje etasje i selskapets kontorbygning på Strømsteinen i Stavanger. Det ble starten på mitt liv som oljearbeider. Jeg sto nærmest døren til kontorbygget og reagerte spontant da jeg hørte ropet fra tredje etasje. I stor fart løp jeg opp trappene for å komme først fram til personalsjefen. Han målte meg med øynene – høyt og lavt. Det ble registrert at jeg var 188 centimeter høy og 76 kilo tung. Jeg ble spurt om jeg kunne engelsk, og jeg kunne bekrefte at det hadde jeg lært meg gjennom tre år på handelsgymnaset. No problem.

Da reiser du ut til Glomar Grand Isle i morgen, med helikopter fra Forus.»

Først i slutten av 1976 begynte Stein på Friggfeltet på plattformen CDP1. Han hadde prøvd å kombinere studier med plattformjobbing:

«I den tiden forsøkte jeg meg også som student på BI i Oslo. Min far hadde et ønske om at jeg skulle overta skobutikkene hans i Stavanger og ba meg om å lære litt om god business».

Plattformjobbing og studier fungerte ikke.

«Jeg måtte erkjenne at jeg ikke var disiplinert nok til å fullføre studiene. På gymnaset hadde det gått greit med skippertak og gode karakterer. På BI i Oslo var kravende mer omfattende.»

Dermed ble Nordsjøen og oljeindustrien arbeidsplassen. Skobutikkene ble ingen karrierevei.

Variert erfaring fra sjøen

Stein forteller at han har vært heldig med jobbene og arbeidsplassene.

– Jeg har fått jobbe både på boreplattformer, jackup-rigger, flyterigger og svært mange faste installasjoner. Jeg har møtt veldig mange hardtarbeidende folk, ikke bare norske, men også en rekke utlendinger som først og fremst jobbet for serviceselskaper.

Hva har arbeidet i Nordsjøen gitt deg, i tillegg til lønn og arbeid?

– Det er klart at når man jobber i denne typen industri, møter du et mangfold av mennesketyper. Her finner du folk fra kysten som dro til sjøs etter folkeskolen, du treffer topp utdannede sivilingeniører fra de beste universiteter i USA. Det gir en bredde i kunnskap og opplevelser å møte så forskjellige levde liv. Jeg blir ydmyk når jeg hører hva folk har opplevd, hvilken livserfaring de sitter på.

I underkant av 30 år ute, 10 år på land

Stein mener han var heldig som fikk så mange år på jobb i Nordsjøen. Selv om han beskriver de påfølgende årene som tillitsvalgt på land som utrolig interessante, er det en uvurderlig erfaring for denne type arbeid å ha den lange arbeidserfaringen i bunn.

– Da jeg ble konserntillitsvalgt for YS og SAFE i Statoil, ble det på mange måter et helt annerledes liv. Man ble bedre kjent med landansatte, både de som satt på Statoilkontorene, og de som jobbet på landanleggene.

Ansattrepresentant i Statoils styre, har det preget deg på noe vis?

– Jeg satt i dette styret i seks år som en av tre ansattrepresentanter. Hvis jeg kort skal oppsummere seks begivenhetsrike år, må jeg vel si at det var på godt og vondt. Spennvidden var stor, fra svært spennende saker til svært opprivende hendelser.

For Stein tok den opprivende delen hardt på. Horton- og Iransaken hvor konsernsjef Olav Fjell måtte gå, og Statoil to år senere måtte innrømme overfor amerikanske myndigheter at de hadde bedrevet korrupsjon, ble en tung bør. Som kjent ble det «honorert» med bøter både i Norge og USA på langt over hundre millioner kroner.

– En slik sak skulle jeg gjerne ha vært foruten.

Varsler ble et negativt ladet ord den gangen.

– Ja, det gjorde det. I den saken ble både jeg, revisjonssjefen og securitassjefen kalt varslere. Offisielt er det et flott ord. I virkeligheten er du stemplet.

Stein er opptatt av den rollen varslere ofte får i selskap og samfunn.

– Mange er kritiske når verneombud og tillitsvalgte går ut og forteller om uakseptable forhold. Vi har kunnet påvise, gang på gang, at saker som er tatt inn i lovlige organer som BU (Bedriftsutvalg) og AMU (arbeidsmiljøutvalg), ikke er blitt korrigert eller rettet opp.

Er det skremmende?

– Ja, det er skremmende. Samtidig må jeg få legge til at SAFE har vært flink til å benytte sin rett til ytringsfrihetsparagraf 100, til å si klart ifra når åpenbare lovbrudd begås av de «store».

Fagforeningenes utvikling

Hvor står fagforeningene i dag?

Fagforeningens posisjon og rolle er viktigere enn noen gang i dag, mener Stein.

– Først og fremst er det viktig at vi har fagforeninger som kan ivareta sikkerheten, altså HMS i sin fulle betydning av ordet. Jeg har også et ønske om at fagforeningene må kunne stå samlet. For et år siden, da vi hadde fellesmarkeringen utenfor Oljemuseet i Stavanger, var markeringen støttet av alle oljeforbundene. Det viste at det er mulig å samle kreftene når dette er nødvendig.

Ser du noen endring i avstanden mellom bunn og topp i selskapene?

– Det er nok blitt en større avstand mellom grunnplan og ledelse. Forandringen består ofte i at avgjørelser som har betydning for arbeiderne blir tatt i forkant, og at såkalte dialogmøter er mer informasjonsmøter enn reell arbeidstakermedvirkning. Det er i strid med arbeidsmiljølovens intensjon om arbeidstakermedvirkning.

Boka er skrevet

Steins erfaringer er nå på trykk, kan leses og forhåpentligvis gi folk nyttig kunnskap til bruk i jobb og fagforeningsarbeid.

– Jeg håper at boka blir solgt og brukt. Det er viktig at folk både i vår egen industri, men ikke minst utenfor oljeindustrien, får et innblikk i livet som oljearbeider.

I den forbindelse har Stein en oppfordring.

– Måtte flere sette seg ned og fortelle sine historier. Vi har mange som har vært med på spennende og flotte ting og opplevd rystende hendelser. Bredden i historiene er nødvendig å få fram i lyset, slik at samfunnet kan få ta del i den industrien som skapte Norge om til et velferdssamfunn i toppklasse, og oljearbeiderne selv kan møte verden med rett rygg og stolt blikk, ikke la seg tynge ned av beskyldninger om at de jobber i en skitten industri.