Fastpris på kontrakter «dreper» sikkerheten

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Utfordringene står i kø for områdeutvalget for ISO-fagene. Det diskuteres, planlegges og man prøver å finne løsninger som kan snu den negative utviklingen. Fastpris på kontrakter er den største utfordringen for øyeblikket.

Fastprisen for vedlikeholdsarbeidet på installasjonene, er basert på en pris per kubikk og per kvadratmeter, forteller områdeutvalgsleder Hogne Hole.

– Konsekvensene av denne typen kontrakter blir akkordjobbing for oss. Jo raskere vi jobber, jo mer tjener bedriften på dette. Vi presses, og det går på sikkerheten løs.

Hogne Hole legger til at slik situasjonen er i bransjen for tida, vil de ansatte selvfølgelig gjøre det de kan for at bedriften skal gå i pluss. Samtidig må en sikre at ikke arbeidsoperasjoner under tidspress ender med alvorlige hendelser.

– Det er alltid de som har minst fra før, som bærer de største byrdene. Vi, som kalles Nordsjøens jordbærplukkere, hjelper Statoil å spare enda mer penger. Det er en kynisk utvikling.

For lav bemanning

Arbeidslagene er redusert. I forbindelse med stillasbygging i høyden består arbeidslaget normalt av tre til fire stykker.  Nå er de kun to. Det betyr en mann i høyden som bygger, en mann nede som frakter opp materialer. Disse blir mellomlagret på midten, og ligger dermed løst. Faren for at materialer faller ned, er derfor hele tida til stede.

– Da vi var tre på laget, slik vi egentlig skal være, ble materialene ikke mellomlagret, men løftet opp til det øverste stillasnivået.

Flyt og effektivitet i løfteoperasjoner forsvinner om en skulle frakte materialene helt nede fra dekket og opp til toppen av stillaset ved hjelp av en person. Det er med andre ord ingenting å tjene på å kutte laget ned til to personer. Det blir mye unødvendig klatring og logistikken blir tungvint.

– Resultatet blir at bedriften presser oss for å sikre inntjening, og Statoil presser bedriften for å få så nedpinte kontrakter som mulig.

En vond sirkel?

– Ja det kan du trygt si, sier Hole.

Evalueringsprosedyrer

Etter hver endt arbeidstur lages det en evaluering av utført arbeid. Denne evalueringen er de ansatte ikke med på.

– Den skrives av arbeidslederen, helt uten vår medvirkning. Det medfører at innholdet ikke er i tråd med virkeligheten.

Flere av de tillitsvalgte mener at evalueringen lages for å bli kvitt folk, ikke for å lage et bedre grunnlag for sikker arbeidsutførelse.

– Ja, det er det de fleste av oss tror. Så lenge vi verken deltar i evalueringsprosessen eller diskuterer evalueringsresultatet i etterkant, er det ikke mange alternative bruksområder igjen.

Hvor havner denne evalueringen til slutt?

– Den går til HR-avdelingen i bedriften, og som sagt, vi vet ikke hva de bruker den til. Vi vet ikke engang om den lagres slik at den kanskje kunne fått en viss læringsverdi.

Kompetanseheving er et stikkord.

– Ja, bedriften snakker om kompetanseheving, men i virkeligheten bryr de seg ikke om fagbrev og kompetanse, bare folk jobber raskt.

Tiltak

Nå diskuterer både ISO-klubbene og områdeutvalget hvilke tiltak som kan være brukbare for å få et bedre og sikrere arbeidsmiljø. Blant annet inviterte områdeutvalget Roy Erling Furre, HMS-ansvarlig og 2.nestleder i SAFE til møtet for å gi dem noen gode råd.

Første punkt er at dokumentasjon er viktig, sa Roy Erling Furre. Han ba dem blant annet skrive ned, så grundig som mulig, alle hendelser. Her er det viktig å få med dato, klokkeslett, sted, eventuelle vitner, i tillegg til beskrivelse av hendelsen.

Han foreslo og at de bør ta en diskusjon på om det foregår underrapportering av hendelser. I så fall må også disse dokumenteres.

Gode råd?

– Ja, absolutt. Slik arbeidssituasjonen er i dag, er det et stort potensiale for hendelser, og hvis disse ikke medfører skader, blir de kanskje ikke rapportert.

Fastprisen er det viktigste for oss å få gjort noe med. Det er på grunn av den at potensialet for hendelser øker, sier Hogne Hole.

Historisk resultat på Esso Slagen

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Det går så det suser på Slagenanlegget til Esso, men viljen til å dele overskuddet med dem som skaper det, er liten.

I de sentrale forhandlingene hevdet arbeidsgiverne at det var viktig å ta hensyn til frontfagene, forteller 2. nestleder, for tida fungerende leder i SAFE i Esso Slagen, Bjørn Arild Hansen.

Argumentene som ble brukt dreide seg om den samfunnsmessige betydningen av å holde seg innenfor frontfagets rammer.

Frontfagene fikk 2,4 prosent. Tilbudet til medlemmene var langt mindre, kun 1,3 prosent i generelt tillegg, med en ramme på 2 prosent.

– Ledelsen hos oss begrunnet tilbudet med usikkerhet framover. De sa at selv om det går veldig bra her på Slagen, er resultatet skjørt på grunn av vannrabatten.

Hva innebærer vannrabatten?

– Enkelt fortalt har det sammenheng med vanskelige råvarer. Når feltene begynner å bli gamle, blir det mer saltvann i oljen. Slagen er et lite raffineri sammenliknet med de store raffineriene ute i verden. Disse sitter på mye mer komplekst utstyr, til gjengjeld er vi omstillingsvillige. Vannrabatten er fin, og den gjør at vi er konkurransedyktige, men vannrabatten varer ikke evig.

Det er altså en utenforliggende faktor som raffineriet ikke bestemmer over. Det er klubben også enig med ledelsen i. Samtidig er det økonomiske resultatet for fjoråret det beste Esso Slagen noen gang har hatt.

– Det er tidenes beste resultat, og overskuddet øker hver eneste måned i år. Det gjør at vi i hvert fall burde kunne følge frontfagene. Med sterk prisvekst og gode resultater er det etter vår mening ikke urimelig å kreve at vi skal få det samme som øvrige arbeidstakere.

Brudd

Brudd i forhandlingene for landanleggene er et faktum, og meklingsdato var satt til 6. oktober.

– Vi imøteser meklingen med spenning, sier Bjørn Arild Hansen.

Det er brudd på alle landanleggene i SAFE, og det blir felles mekling for disse. Landanleggene har for øvrig streikerett.

– Vi går ikke rundt og håper på streik, om noen skulle tro det. Konflikt er en form for «kollektiv selvskading», men samtidig skal en konflikt koste, og er konflikt den eneste utveien, blir det slik.

Forståelse for situasjonen

Medlemmene på Slagen, 115 i tallet, slutter opp om klubbstyrets beslutning om ikke å godta forhandlingsresultatet.

– Vi har hatt to medlemsmøter om dette, og rundt 80 av medlemmene har vært tilstede.

Har dere tro på at meklingen vil gi et brukbart resultat?

– Vi håper det, men vi tar ingen resultater på forskudd.

Ingen stormende jubel, men greit nok

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Før meklingen i landanleggene startet, var områdeutvalget for land i SAFE samlet for å diskutere krav i forhold til dagens situasjon.

Det er ikke å ta for hardt i om en oppsummerer at klubblederne og de tillitsvalgte på landanleggene var lite fornøyd med den situasjonen de var satt i etter at de øvrige fagforeningene i Statoil hadde signert avtalen med bedriften.

Den økonomiske situasjonen på landanleggene var nemlig god, og det var ingen fornuftig grunn til å signere på et så lavt tilbud som disse nå gjorde.

Landanleggene hviler på en form for betinget enighet om at man løser ting lokalt. Dersom de lokale lønnsforhandlingene ikke fører fram, taper de landansatte i begge ender, både i gode og dårlige tider.  Resultatet blir reallønnsnedgang.

I løpet av diskusjonen på møtet kom flere forslag opp. Et av forslagene som vil bli prioritert framover, er å vurdere selve lønnsfastsettelsen. Her vil de tillitsvalgte kreve et utvalgsarbeid for å finne gode løsninger for landansatte.

Vi må lage en ny avtale på linje med sokkeloverenskomsten, en avtale som er fireårig, var de enige om. Det er den eneste løsningen når vi ikke blir enige lokalt.

Plassoppsigelse

Meldingen gikk ut til medlemmene: 7.september ble det underskrevet bruddprotokoll mellom SAFE/Negotia/Parat og Norsk olje og gass/Norsk Industri. Det sendes derfor plassoppsigelse for medlemmene på landanleggene.

Områdeutvalg for landanlegg i SAFE slår fast at tilbudet fra arbeidsgiverne er ikke akseptabelt. Tilbudet som ble lagt på bordet vil gi medlemmene våre nedsatt kjøpekraft. Arbeidsgiverne viste heller ingen vilje til reelle forhandlinger.

Meklingen omfatter våre medlemmer på oljeoverenskomsten for landanlegg.

Enighet uten streik

Meklingen endte med at SAFE klarte å øke rammen for medlemmene i Shell og Esso utover tilbudene som ble gitt i lokale forhandlinger. Det er vi tilfreds med, sa forbundsleder Hilde-Marit Rysst i etterkant, selv om hun understreker at de SAFE-ansatte på land kunne hatt et bedre utgangspunkt for meklingen enn det de fikk, etter at de øvrige fagforeningene hadde signert de lokale forhandlingene.

Partene kom til enighet på overtid

I tillegg til økt ramme i Shell og Esso har partene forpliktet seg til å nedsette et utvalg som skal se på hvordan lønnsdannelsen skal utvikles framover for å sikre lønnsutviklingen for medlemmene på denne avtalen over tid. Det ble altså gjennomslag for kravet som områdeutvalg land hadde pekt på som svært viktig.

– Det er et utvalgsarbeid SAFE går inn i med ambisjoner og stort alvor, og vi forventer at arbeidsgiverne gjør det samme, sa Rysst.

SAFEs krav om likebehandling av skiftarbeidere og dagtidspersonell i forhold til arbeid på høytidsdager er protokollført. Saken oversendes til hovedorganisasjonene YS og NHO for videre behandling.

Medlemmene få etterbetalt lønnsjusteringen fra 1. juni. Andre tillegg som bedriftene har gitt i lokale forhandlinger kommer i tillegg.

Kontraktskrav og planlegging ved sementeringsarbeid offshore

Tekst: Roy Erling Furre. Foto: Mette Møllerop

Bemanning og arbeidsmiljø i brønnserviceområdet viser at sikkerheten under arbeidsoperasjoner ikke holder vann. Lav bemanning og for få ressurser til å utføre arbeidsoppdrag gir grunn til bekymring, sier et samlet områdeutvalg for brønnservice i SAFE.

Den negative utviklingen innen området har skjerpet seg i takt med nedgangen i oljeindustrien, hvor stadig nye kostnadskutt rammer sikker jobbutførelse.

Situasjonen er nå kommet til et stadium som gjør at det kreves tiltak. SAFE har derfor sendt en bekymringsmelding til Sikkerhetsforum om forholdene i brønnserviceområdet.

SAFE sitt områdeutvalg for brønnservice har fremmet en alvorlig bekymring rundt kontraktskrav og utviklingen av arbeidsforhold for de som arbeider med sementering innen brønnservice.

Det viser seg at jobbene blir kontraktsfestet og planlagt med langt lavere bemanning enn tidligere. Dette medfører store utfordringer knyttet til sikkerhet og helse. Jobbene blir planlagt med for få folk og for lite ressurser til at alle forhold som kreves i regelverket kan ivaretas.

Mangelfulle analyser av arbeidsmiljø

Analyser av arbeidsmiljø og sikkerhet er mangelfulle og uten reell medvirkning og verifikasjon av analyser. Referer regelverkskrav i Styringsforskrift og Rammeforskrift.

De kontraktmessige endringene er inngått uten reell arbeidstakermedvirkning og tilfredsstillende kvalitet på underliggende analyser og forhold som for øvrig er fastsatt som krav i Arbeidsmiljølov, Styringsforskrift, Aktivitetsforskrift og Rammeforskrift.

De manglene som kan påpekes er for mange til at vi vil ramse opp alle paragrafene her.

Ganske lik en tidligere sak

En tilsvarende sak oppsto i 2002-2003 da SAFE (den gang OFS) gikk til OD og media med en sak om arbeidstakere innen brønnservice som arbeidet over 40 timer sammenhengende uten hvile.

Den gang ble timelister forfalsket og «harmonisert» ved at de lange øktene ble på papiret fordelt med 16 timer daglig i 14 dager. Årsaken til problemene den gang også, var at jobbene ble planlagt med for liten bemanning slik at dagskiftet måtte jobbe kontinuerlig uten hvile til jobben var utført og boringen eller produksjonen kunne starte opp igjen.

Medieoppslag førte til endring

Etter at SAFE reiste saken i media og gikk til Oljedirektoratet, ble det igangsatt et partsarbeid som blant annet resulterte i vedlagte brosjyre «Vern om den daglige fritiden». Kontraktsavdelingene tok den gang budskapet til seg, og la deretter til rette for at jobbpakkene kunne utføres i henhold til regelverket med maks 16 timers økter. Det er derfor synd å registrere at dagens jag etter kostnadskutt, har resultert i at vi har falt tilbake til gamle synder ved å planlegge oppdragene med for liten bemanning, og for få ressurser.

Tilsynsbehov og opprydning

Siden det ikke er noen reell arbeidstakermedvirkning i dette arbeidet, så klarer heller ikke våre lokale verneombud og tillitsvalgte å påvirke dette problemet lokalt. SAFE ser derfor behovet for å løfte saken opp til Petroleumstilsynet, Ptil, som ved tilsynsaktivitet kan sikre samsvar mellom daglig praksis og regelverkskrav.

Vi ønsker også at saken tas opp i sikkerhetsforum, slik at partene har anledning til å igangsette ett tre-partsarbeid lignende det som ble lagt frem i 2003 og som den gang medførte at man ryddet opp i regelverksbruddene.

SAFE ønsker derfor at Ptil tar de nødvendige initiativ til å gripe fatt i denne saken i de rette fora.

Bekymringsmeldingen fra SAFE er sendt i regi av SAFE sentralt ved 2. nestleder og HMS-ansvarlig, Roy Erling Furre.

Fordreid omtale av streikeresultatet

Tekst: Roy Aleksandersen. Foto: Mette Møllerop

Følgende leserinnlegg ble sendt til Stavanger Aftenblad etter Industri Energis utallige angrep på SAFE etter streiken i brønnserviceområdet.

Under overskriften «Oljeservice-streiken er over – kan tjene opptil 199.000 mer på ti år» lar Stavanger Aftenblad 11.oktober LO-forbundet Industri Energi (IE) bruke avisen som høyttaler for å tegne et fordreid bilde av virkeligheten.

Overskriften henviser til IEs påstand i artikkelen om at «en fagarbeider over ti år vil kunne tjene opptil 199.000 kroner mer på deres oppgjør enn på oppgjøret i SAFE.»

Beskjedent resultat

Det er forstemmende at avisen ikke tar seg bryet med å la SAFE, som angrepet part, få svare på slike mildt sagt finurlige regnestykker. Avisen velger også å overse SAFEs pressemelding som svarer på påstandene, og lar heller IE være herre over «fakta».

Realiteten er at forskjellen mellom SAFEs og IEs avtale er 50 øre på nattillegget – etter tre ukers streik.

Kreativ regning

Regnestykket om at en fagarbeider vil kunne tjene opptil 199.000 kroner mer i en tiårsperiode med IEs avtale, sammenliknet med SAFEs resultat, er i beste fall tariffoppgjørets mest kreative regnestykke. Dette regnestykket forutsetter nemlig at SAFE unnlater å forhandle lønn for sine medlemmer framover. Jeg kan forsikre IE – og alle andre – om at SAFE vil forhandle lønn for sine medlemmer også i framtiden.

I 2016 utgjorde ansiennitetstillegget 10.544 kroner i snitt for arbeidstakerne på matrisen. Det Industri Energi i realiteten har gjort, er å forhandle bort ansiennitetstillegget mot et generelt tillegg på 9.100 kroner til alle på lønnsmatrisen – som er inkludert sokkeltillegg og feriepenger.  Med denne løsningen – innenfor samme rammen som SAFEs oppgjør – ivaretar ikke IE arbeidstakere utenfor lønnsmatrisen. Det er oppsiktsvekkende med tanke på IEs argumentasjon og kritikk av SAFEs forhandlingsresultat i sommer og høst.

Oljearbeideren inn i litteraturen

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Det ble bok av Stein Bredals liv som oljearbeider. Boka er nå skrevet, og trykkes og utgis i slutten av oktober måned.

En av svært få bøker som beskriver livet som oljearbeider, er klar for markedet. Stein Bredals nesten 40 år lange historie i oljeindustrien, hvorav brorparten er brukt på forskjellige rigger og plattformer, og rundt ti år på land som hovedtillitsvalgt, først og fremst konserntillitsvalgt for YS og SAFE i Statoil, er en spennende reise i deler av norsk oljehistorie. Boka er skrevet av Dagbladets journalist Leif Stang.

Også Leif Stang har en tidlig karriere som oljearbeider. «Våren 1977 møtte jeg Stein Bredal første gang Jeg ble kjent med en ung kar som allerede hadde mye å fortelle fra sitt liv, om spennende utenlandsreiser og hvordan han hadde opplevd den nye industrien i Norge. Han hadde allerede jobbet noen år som oljearbeider.

Etter å ha bygd ferdig noen siloer i Florø, reiste Stein til jobb på Friggfeltet mens jeg fikk jobb på Statfjord. Det gikk ikke lang tid før jeg møtte han igjen. Da som hovedtillitsvalgt i Loffland Brothers på Eldfisk Bravo. Jeg ble tillitsvalgt for forpleiningsarbeiderne på Statfjord A og de to hotellplattformene Nortrym og Polymariner.

Stein likte seg så godt som oljearbeider at han droppet studier ved Handelshøyskolen BI. Jeg ble også i næringen noen år, som forpleiningsarbeider, forbundssekretær i fagforbundet NOEMFO og som redaktør for oljetidsskriftet PETRO Magasin. Deretter ble det journalistikk for min del.»

 

Møte i Antibe i Frankrike

Leif Stang og jeg møtes ofte i den franske kystbyen Antibe, forteller Stein.

– Vi var begge nokså irriterte over negasjonene om oljearbeidere som nærmest ble beskyldt for å være skyld i klimaproblemene. Man glemmer at de kun har utført det som er vedtatt av politiske myndigheter.

Stein nevner et sitat fra journalisten Jostein Løvaas i Dagens Næringsliv som eksempel. Løvaas skrev en gang at Oslo-folk er litt som SV-ere. De liker oljeinntekter, men ikke olje.

– Leif Stang og jeg diskuterte problemstillingen og fant ut at det var skrevet mye om for eksempel Jens Evensen og Arve Johnsen, det var mye oppmerksomhet rettet mot toppene innenfor både det politiske liv og ledelsen av oljeselskapene, men lite mot dem som hadde utført jobben.

Jon Michelet har skrevet om krigsseilerne, Kjartan Fløgstad om fabrikkarbeiderne i Sauda, da tenkte vi at vi fikk begynne på en bok om oljearbeiderne, sier Stein.

Uten sammenlikning for øvrig, sier Stein med et smil.

– Det overrasker oss for øvrig at det ikke er skrevet mer om livet i et oljeselskap og på plattformene. Den norske oljearbeider, slik jeg ser det, fortjener ros for arbeidet som er utført og det løftet det har gitt den norske velferdsstaten.

Bøker om olje

Tidligere er det utgitt flere bøker som beskriver forskjellige sider ved norsk oljehistorie. Marie Smith-Solbakken tok blant annet sin doktorgrad på oljearbeiderkulturen, «Historien om cowboyer og rebeller». Nå kommer også «Råolje», boka om Alexander Kiellandulykken som viser hvordan ulykken har preget, og fortsatt preger menneskene som på forskjellig vis var en del av ulykken i mars 1980. Boka gir Smith-Solbakken ut sammen med Tord F. Paulsen. Per Lars Tonstad skrev «Farouk el-Kasim: hemmeligheten bak det norske oljeeventyr». Farouk Al-Kasim ble den første ressursdirektøren i det nye Oljedirektoratet, og skrev den første stortingsmeldingen om norsk oljeforvaltning.

Historiker Helge Ryggvik har gitt ut flere bøker om norsk oljeindustri, blant annet «Til siste dråpe». Utgangspunktet for denne boka er en analyse av oljevirksomhetens spesielle politiske økonomi. Ryggvik ønsket blant annet å dokumentere at det som er godt for Statoil, ikke nødvendigvis er godt for Norge og resten av verden.  Utgangspunktet for denne boka er en analyse av oljevirksomhetens spesielle politiske økonomi. Forfatteren hevder å bevise at det som er godt for Statoil, ikke nødvendigvis alltid er godt for Norge og resten av verden. Den viser hvordan en liten elite har sikret seg den store oljeformuen, og hvordan fundamentet for det som i internasjonal sammenheng står frem som en vellykket norsk oljepolitikk er i ferd med å rives ned.

Utgangspunktet for denne boka er en analyse av oljevirksomhetens spesielle politiske økonomi. Forfatteren hevder å bevise at det som er godt for Statoil, ikke nødvendigvis alltid er godt for Norge og resten av verden. Den viser hvordan en liten elite har sikret seg den store oljeformuen, og hvordan fundamentet for det som i internasjonal sammenheng står frem som en vellykket norsk oljepolitikk er i ferd med å rives ned.

Arnt Even Bøe, Stavanger Aftenblads tidligere oljejournalist, kom i fjor ut med boka «Time is money», en bok om hvordan de statlige oljepionerene fikk regjeringen til ensidig å erklære norsk eierskap over ressursene på kontinentalsokkelen, rett foran nesen på de store oljeselskapene. Bokeksemplene her har det til felles at menneskene som er bøkenes «hovedpersoner» stort sett er statsansatte, politikere eller selskapenes direktører, altså mennesker som ikke har jobbet i produksjonen, men som i kraft av sin stilling har hatt betydning for veivalg i norsk oljepolitikk.

Oljearbeiderens egne erfaringer fra Nordsjøen har det vært lite av. Heller ikke skjønnlitteratur om oljearbeidere og arbeidsplassene deres er skrevet. Hvorfor det er slik, er ikke lett å gi et entydig svar på. Kanskje har det med arbeidets organisering å gjøre, med 12 timer lange arbeidsdager, deretter dusj, mat og søvn, og snaut med tid til sosialt samvær som gir inspirasjon til litterære beskrivelser av oljekulturen. Etter to uker på jobb drar folk hjem til bosted og familie, og kontakt med kolleger og arbeidsplass får mindre fokus. Den felles kulturen og det sosiale livet man får etter arbeidstid når man bor og jobber på et sted som for eksempel i Sauda, gir nok et helt annet og bedre grunnlag for å skrive romaner, slik forfatteren Kjartan Fløgstad gjorde.

Norge hadde dyktige fagfolk fra dag en

Et av de viktige fortrinnene den norske oljeindustrien hadde, var høyt utdannede fagfolk. Dette er også noe av det Stein ønsker å vise fram i boka.

– Først og fremst har jeg lyst til å framheve den norske oljearbeideren. Sannsynligvis har ingen nasjon i verden vært så godt forberedt på et oljeeventyr som Norge.

Det begynte med at sjøfolk var tilgjengelige for den nye industrien i form av godt utdannede maskinister, matroser, kokker og andre fagarbeidere. På land slet industrien på 70-tallet blant annet på grunn av at nybygging av skip gikk ut av landet. I den situasjonen sto en hel generasjon fagfolk klare til innsats for oljeindustrien. Erfarne automatikere og elektrikere tok steget inn i «oljå».

«Da reiser du til Glomar Grand Island i morgen»

Min første tur ut i Nordsjøen ble til Glomar i 1972.  Den startet slik:

«Hei! Er det noen som vil jobbe i Nordsjøen?  Personalsjefen i North Sea Exploration Service ropte ut av vinduet i tredje etasje i selskapets kontorbygning på Strømsteinen i Stavanger. Det ble starten på mitt liv som oljearbeider. Jeg sto nærmest døren til kontorbygget og reagerte spontant da jeg hørte ropet fra tredje etasje. I stor fart løp jeg opp trappene for å komme først fram til personalsjefen. Han målte meg med øynene – høyt og lavt. Det ble registrert at jeg var 188 centimeter høy og 76 kilo tung. Jeg ble spurt om jeg kunne engelsk, og jeg kunne bekrefte at det hadde jeg lært meg gjennom tre år på handelsgymnaset. No problem.

Da reiser du ut til Glomar Grand Isle i morgen, med helikopter fra Forus.»

Først i slutten av 1976 begynte Stein på Friggfeltet på plattformen CDP1. Han hadde prøvd å kombinere studier med plattformjobbing:

«I den tiden forsøkte jeg meg også som student på BI i Oslo. Min far hadde et ønske om at jeg skulle overta skobutikkene hans i Stavanger og ba meg om å lære litt om god business».

Plattformjobbing og studier fungerte ikke.

«Jeg måtte erkjenne at jeg ikke var disiplinert nok til å fullføre studiene. På gymnaset hadde det gått greit med skippertak og gode karakterer. På BI i Oslo var kravende mer omfattende.»

Dermed ble Nordsjøen og oljeindustrien arbeidsplassen. Skobutikkene ble ingen karrierevei.

Variert erfaring fra sjøen

Stein forteller at han har vært heldig med jobbene og arbeidsplassene.

– Jeg har fått jobbe både på boreplattformer, jackup-rigger, flyterigger og svært mange faste installasjoner. Jeg har møtt veldig mange hardtarbeidende folk, ikke bare norske, men også en rekke utlendinger som først og fremst jobbet for serviceselskaper.

Hva har arbeidet i Nordsjøen gitt deg, i tillegg til lønn og arbeid?

– Det er klart at når man jobber i denne typen industri, møter du et mangfold av mennesketyper. Her finner du folk fra kysten som dro til sjøs etter folkeskolen, du treffer topp utdannede sivilingeniører fra de beste universiteter i USA. Det gir en bredde i kunnskap og opplevelser å møte så forskjellige levde liv. Jeg blir ydmyk når jeg hører hva folk har opplevd, hvilken livserfaring de sitter på.

I underkant av 30 år ute, 10 år på land

Stein mener han var heldig som fikk så mange år på jobb i Nordsjøen. Selv om han beskriver de påfølgende årene som tillitsvalgt på land som utrolig interessante, er det en uvurderlig erfaring for denne type arbeid å ha den lange arbeidserfaringen i bunn.

– Da jeg ble konserntillitsvalgt for YS og SAFE i Statoil, ble det på mange måter et helt annerledes liv. Man ble bedre kjent med landansatte, både de som satt på Statoilkontorene, og de som jobbet på landanleggene.

Ansattrepresentant i Statoils styre, har det preget deg på noe vis?

– Jeg satt i dette styret i seks år som en av tre ansattrepresentanter. Hvis jeg kort skal oppsummere seks begivenhetsrike år, må jeg vel si at det var på godt og vondt. Spennvidden var stor, fra svært spennende saker til svært opprivende hendelser.

For Stein tok den opprivende delen hardt på. Horton- og Iransaken hvor konsernsjef Olav Fjell måtte gå, og Statoil to år senere måtte innrømme overfor amerikanske myndigheter at de hadde bedrevet korrupsjon, ble en tung bør. Som kjent ble det «honorert» med bøter både i Norge og USA på langt over hundre millioner kroner.

– En slik sak skulle jeg gjerne ha vært foruten.

Varsler ble et negativt ladet ord den gangen.

– Ja, det gjorde det. I den saken ble både jeg, revisjonssjefen og securitassjefen kalt varslere. Offisielt er det et flott ord. I virkeligheten er du stemplet.

Stein er opptatt av den rollen varslere ofte får i selskap og samfunn.

– Mange er kritiske når verneombud og tillitsvalgte går ut og forteller om uakseptable forhold. Vi har kunnet påvise, gang på gang, at saker som er tatt inn i lovlige organer som BU (Bedriftsutvalg) og AMU (arbeidsmiljøutvalg), ikke er blitt korrigert eller rettet opp.

Er det skremmende?

– Ja, det er skremmende. Samtidig må jeg få legge til at SAFE har vært flink til å benytte sin rett til ytringsfrihetsparagraf 100, til å si klart ifra når åpenbare lovbrudd begås av de «store».

Fagforeningenes utvikling

Hvor står fagforeningene i dag?

Fagforeningens posisjon og rolle er viktigere enn noen gang i dag, mener Stein.

– Først og fremst er det viktig at vi har fagforeninger som kan ivareta sikkerheten, altså HMS i sin fulle betydning av ordet. Jeg har også et ønske om at fagforeningene må kunne stå samlet. For et år siden, da vi hadde fellesmarkeringen utenfor Oljemuseet i Stavanger, var markeringen støttet av alle oljeforbundene. Det viste at det er mulig å samle kreftene når dette er nødvendig.

Ser du noen endring i avstanden mellom bunn og topp i selskapene?

– Det er nok blitt en større avstand mellom grunnplan og ledelse. Forandringen består ofte i at avgjørelser som har betydning for arbeiderne blir tatt i forkant, og at såkalte dialogmøter er mer informasjonsmøter enn reell arbeidstakermedvirkning. Det er i strid med arbeidsmiljølovens intensjon om arbeidstakermedvirkning.

Boka er skrevet

Steins erfaringer er nå på trykk, kan leses og forhåpentligvis gi folk nyttig kunnskap til bruk i jobb og fagforeningsarbeid.

– Jeg håper at boka blir solgt og brukt. Det er viktig at folk både i vår egen industri, men ikke minst utenfor oljeindustrien, får et innblikk i livet som oljearbeider.

I den forbindelse har Stein en oppfordring.

– Måtte flere sette seg ned og fortelle sine historier. Vi har mange som har vært med på spennende og flotte ting og opplevd rystende hendelser. Bredden i historiene er nødvendig å få fram i lyset, slik at samfunnet kan få ta del i den industrien som skapte Norge om til et velferdssamfunn i toppklasse, og oljearbeiderne selv kan møte verden med rett rygg og stolt blikk, ikke la seg tynge ned av beskyldninger om at de jobber i en skitten industri.

Arendalsuka ble en god uke for SAFE

Tekst: Owe Ingemann Waltherzøe, redigert: Mette Møllerop. Foto: Ole Gunnar Rasmussen

SAFE var aktiv arrangør under Arendalsuka 2016. På bakgrunn av tilbakemeldinger fra eksterne og interne deltagere kan vi konkludere med at dette var en ubetinget suksess, skriver Owe Ingemann Walterzøe, organisasjonssekretær i SAFE, i sin oppsummering av dagene i sørlandsbyen.

Waltherzøe trekker fram flere sider ved Arendalsuka som ble positivt tatt imot både av folk som besøkte SAFE-aktiviteter, stand og debatt.

SAFE markedsførte seg på en meget positiv måte ved å arrangere en egen debatt om miljøpolitikk i lys av oljeindustrien. Vi inviterte klubbleder Terje Enes, klubbleder i SAFE i Statoil, representant for næringen, Norsk olje og gass, (NOG) ved administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, SAFEs forbundsleder Hilde-Marit Rysst og leder av miljøbevegelsen Bellona ved Frederic Hauge. I tillegg deltok Høyre og Miljøpartiet De Grønne ved henholdsvis Siri Meling og Une Aina Bastholm. Det ble en frisk debatt, ikke så uventet ettersom hovedspørsmålet som ble stilt var: Grønt skifte – en trussel mot olje-Norge?».

NRK/ TV2 journalisten Oddvar Stenstrøm ledet debatten på en profesjonell måte og i tråd med vår «bestilling». Vi ønsket en reell debatt med «temperatur», ikke en rekke innlegg fra «menigheten», slik noen arrangementer har en tendens til å bære preg av.  Både SAFE og tilhørerne satte pris på utfordringene som kom på bordet.

Det ble plassert høyttalere både inne og ute slik at publikum utenfor også kunne høre. Allerede en time før arrangementet startet, skjønte vi at det kom til å bli bra med folk i lokalet. Det kom så mange folk at betjeningen til tider hadde problemer med håndtere mengden mennesker. Daglig leder av restauranten var svært overasket, og hadde bemannet noe lavt, innrømmet han. Debatten ble som bestilt, friske, skarpe uttalelser fra alle hold, og ikke uventet tok Frederic Hauge og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen «mye plass». Men vår egen klubbleder i Statoil, Terje Enes var også på banen i debatten, og leverte meget godt. Det samme gjorde forbundsleder Hilde-Marit Rysst og Miljøpartiet De Grønnes Une Aina Bastholm idet de stilte spørsmål ved hverandres synspunkter ved å henholdsvis foreslå å legge ned, eller å fortsette å ta ut fossilt brennstoff. Debatten ble frisk, men inneholdt også litt humor, og godt humør preget arrangementet. Debatten ble avsluttet med spørsmål fra salen.

Debattleder uttalte i etterkant at dette var noe av det bedre som var arrangert under Arendalsuka. Tilbakemeldingene fra Greenpeace, Bellona, NOG, medlemmer, politikere og øvrig publikum gav oss, stemmer godt med våre egne subjektive vurderinger.

Seilbåt i havna

SAFE disponerte en større seilbåt under hele uka. Den fikk maksimal plassering i indre Pollen (Arendal havn), og ble et populært møtested. Båten var behørig dekorert med SAFE- flagg i riggen. Dette gjorde sitt til at SAFE fikk markedsført seg på en fin måte. Det var nærmest umulig å ikke legge merke til det som etter hvert ble «SAFE-båten» på folkemunne.

SAFE var den første organisasjonen som la en seilbåt innerst i havnen (under Arendalsuka i2015). I år fulgte flere vårt eksempel, noe som gjorde at innerste delen av Pollen ble enda mer attraktivt for publikum. De største mediene, som NRK og TV2, brukte sågar båten som bakgrunn for sine intervjuobjekter, noe som medførte at SAFE- flaggene ble en god bakgrunn for tv-reportasjene. Dessuten fikk vi ofte besøk fra medlemmer som var stolte over å se SAFE sette sitt fotavtrykk i bybildet, og fra folk som ville ha informasjon om SAFE, også med tanke på å melde seg inn hos oss. Båten ble for øvrig brukt som overnattingsted for SAFE sine sentrale tillitsvalgte samt andre deltakere. I tillegg ble det leid overnattingsted for øvrige deltagere fra klubbene. Vi var totalt 10 personer som representerte SAFE under Arendalsuka.

 Godt forberedt

Vi var godt forberedte da Arendalsuka startet.  Programmet var finlest og vi hadde blinket ut debattene vi ønsket å delta på og innleggene vi ville holde. Forbundsleder Hilde-Marit var dessuten invitert til en rekke arrangementer, også som paneldeltager, det gjorde dagene hennes relativt hektiske. Den første dagen ble også brukt til å markedsføre vårt eget arrangement i gatene, og folk ble invitert til Big Horn Steakhouse klokka 19 dagen etter.  Det var der vår debatt ble holdt.

Tirsdagen hadde SAFE fått tid i YS-teltet til å bemanne en av standene. Det var også svært vellykket. En rekke nysgjerrige mennesker kom og ville høre mer om forbundet og oljeindustrien. Flere ønsket og å diskutere oljepolitikk. Det setter vi pris på! Standsantrekket ble valgt med omhu. Vi benyttet anledningen til å kle oss i like hvite SAFE t-skjorter og delte ut en rekke nyttige reklameartikler, som blant annet refleksvester til å ha i bilen. Som kjent: Be SAFE – Be Happy!

En mottakelse om bord i SAFE-båten der vi inviterte andre forbund, politikere, medlemmer og samarbeidspartnere til «mingling» et par timer, ble også godt mottatt. Det gjentar vi absolutt neste gang.

Neste år

SAFE er allerede i gang med å planlegge Arendalsuka 2017. Det er et stortingsvalgår, og Arendalsuka forventes å bli en av de viktigste arenaene for oppstarten av valgkampen med mye mediaoppmerksomhet. Her blir det ekstra viktig å være ute i god tid. Selv om tema for neste års debatt skal være aktuelt og derfor ligger måneder fram i tid, er det likevel lurt å sette i gang tankerekken/diskusjonen om aktuelle temaer.

Vi klarer å holde utgiftene til Arendalsuka på et minimum. Først og fremst er det takket være beskjedne krav og god dugnadsånd.

Derfor; tusen takk til alle som stilte opp og gjorde uka til et svært vellykket arrangement for SAFE.

Den nye oljen

Tekst: Mímir Kristjánsson

Er det laks? Er det IT? Eller er det øl vi skal leve av etter oljen?

Hva blir den nye oljen? Det mangler ikke på håpefulle kandidater som vil overta tronen når olje­næringen en gang abdiserer. Her følger et knippe overskrifter, samlet av medieblogger Thor Bjarne Bore:

«Laks er den nye oljen»
«IT-bransjen er den nye oljen»
«Blåbær er den nye oljen»
«Klarnet smør er den nye oljen»
«Asylmottak er den nye oljen»
«Kunnskap er framtidas olje»
«Empati er den nye oljen»
«Kjærlighet er den nye oljen»
«Image er den nye oljen»
«Reklame er den nye oljen»
«Etter oljen skal vi leve av øl»

Norges desperate jakt på den nye oljen forteller oss at skremmende mange nordmenn ikke har den fjerneste idé om hva olje er for noe.

At abstrakte begreper som kunnskap, empati og kjærlighet blir holdt fram som troverdige erstatninger for Norges suverent viktigste næring, sier noe om hvor metafysisk verdiskaping har blitt for mange av oss.

Det holder ikke å døpe om Olje- og energidepartementet til Kjærlighetsministeriet og satse på at empati skal betale regningene i framtida. Norge er, i likhet med andre små stater, nødt til å ha noe å bringe til torgs på verdens-
markedet.

De første åtte månedene i år eksporterte vi olje og gass for 220 milliarder kroner. Uten disse inntektene ville Norges handels­balanse gått åtti milliarder i minus.

Dersom vi skulle ha tjent disse pengene på å selge for eksempel blåbær, ville vi måttet selge én milliard kilo blåbær i året. Det forutsetter at vi finner noen som vil kjøpe over én million tonn blåbær til den relativt ublu norske utsalgsprisen på 291 kroner kiloen.

Og da har vi ikke engang begynt å tenke på hvordan vi skulle ervervet oss slike inntekter gjennom empati, image eller asylmottak.

Leser man hovedstadsaviser, kan det være vanskelig å forstå hvor viktig oljenæringen er for Norge.

Energien som produseres på Troll-feltet tilsvarer tre ganger årlig norsk vannkraftproduksjon. Bare dette ene feltet dekker 7–8 prosent av Europas daglige gassbehov. Ti millioner husstander får sin gass fra Troll. Det finnes ingen fornybar energikilde vi kjenner til som kan erstatte denne energien med det første.

I februar 2015 jublet mange i norsk industri. Da gjennomførte Hydro den største industri­investeringen i Norge på over ti år. Det nye pilotanlegget på Karmøy vil få en prislapp på 4,3 milliarder kroner når det står ferdig.

Det er mye penger. Men bare neste år vil oljeinvesteringene falle med nærmere 16 milliarder kroner, fire ganger mer enn det Hydro investerer på Karmøy.

Oppdrett er kanskje den næringen som oftest blir holdt fram som den nye oljen. Men tall fra Statistisk sentralbyrå viser at verdi­skapingen per ansatt i olje­industrien er seks ganger høyere enn for hver ansatt i fiskeriene.

Fornybar energi, industri og fisk er i motsetning til empati, image og asylmottak profitable næringer. Men heller ikke de er i nærheten av å kunne erstatte oljen.

Den brutale sann­heten er at det ikke finnes noen ny olje. Om det fantes en næring som var i nærheten av like profitabel som oljen, ville svenskene ha kommet i gang med den for lengst.

Olje og gass vil være vår viktigste næring i mer enn femti år framover. Når den en gang blir avviklet, vil det ikke være fordi en eller annen har kommet opp med en genial idé som kan erstatte oljen. Det vil være fordi vi ikke lenger kan selge olje, enten fordi det er tomt eller fordi politikerne bestemmer seg for at vi ikke skal gjøre det lenger.

Det eneste som venter da, er hardt arbeid. Om noe er den nye oljen, så er det kanskje dét.

Sikkerhetsforums årskonferanse

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Er det rom for forbedring av helse, miljø og sikkerhet, var Sikkerhetsforums spørsmål til deltakerne under årskonferansen i Stavanger 15. juni.

13 forskjellige innledere, ikke alle av den «hardtslående» og spissformulerte typen, vinklet innleggene sine mot «forbedringsrommet», uten å peke på alvorlige sikkerhetsutfordringer som kan vippe hele forbedringsrommet «av pinnen».

Gjennomgangstonen ble «sikkerheten er god nok, men det er alltids noe som kan forbedres. Noen få, hederlige unntak var det imidlertid. En av dem var Petroleumstilsynets direktør, Anne Myhrvold, som sa tydelig ifra om at det var grunn til å være bekymret over sikkerhetssituasjonen i oljeindustrien.

– Jeg mener det er både tid og rom til å jobbe for forbedring. Grunnen til det er den uttrykte bekymringen som jeg har uttalt tidligere, basert på ulykker og hendelser, blant annet risikoresultatene i risikoprosjektet vårt, RNNP (Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet), og det at det skjer så mange endringer, de skjer så fort, og det er et stort omfang av dem.

I tillegg til de 13 innlederne, var det også satt sammen et panel på seks stykker, hvor vår egen Hilde-Marit Rysst var en av innlederne.

Oljedirektoratet

Vi har mistet 38.000 ansatte i direkte og indirekte arbeidsplasser, sa Ingrid Sølvberg, direktør for Utbygging og drift i Oljedirektoratet.

– På riggområdet er det kø for å komme i opplag. Av 40 rigger er 15 i opplag. Ved årets slutt ligger kanskje halvparten i bøyene. På supplyområdet ligger rundt halvparten av flåten i opplag.

Likevel er det ikke helsvart, mente hun og viste til at flere felt er under bygging.

Ingen bedring av sikkerheten

Nå i oktober, fire måneder senere, er det fortsatt oppsigelser, nedbemanninger og mangel på kontrakter som preger nyhetsbildet, i tillegg til kraftig kritikk fra blant annet leverandørindustrien mot Statoils stramme regime på kostnadssiden. I dette nummeret av SAFE magasinet forteller leder av områdeutvalget ISO, Hogne Hole, hvordan situasjonen er blitt for arbeidslagene på riggene, når arbeidsgiveren deres må forholde seg til fastpris på kontrakter. Arbeidsgiver fjerner en mann fra laget, og presser opp tempo. Konsekvensene kan bli fatale.

Hilde-Marit Rysst, forbundsleder i SAFE, advarte i Dagens Næringsliv 16. oktober om et presset sikkerhetsnivå grunnet kostnadskutt de to siste årene. Hun registrerer både mindre vedlikehold og færre oljearbeidere på jobb. Alle de tre hendelsene denne helga, gasslekkasjene på Songa Endurance og Gullfaks A, og brannen i lastepumpa i et utstyrsskaft på Statfjord A, gir grunn til alvorlig bekymring.

– Det er for tidlig å si noe om årsaken til de to hendelsene, men generelt er mange av våre medlemmer bekymret for kutt i vedlikeholdsarbeidet og at man har færre personer til å utføre jobben på plattformen. Vi roper varsko og mener sikkerhetsnivået er i ferd med å utvikle seg feil vei.

Hun forteller om reaksjoner på at kolleger på land tar beslutninger uten å diskutere med fagarbeidere på plattformen. Bekymringene handler blant annet om at tidsintervallene mellom vedlikehold økes, og at utstyr brukes for lenge.

– Bemanningsreduksjoner hos oljeselskaper og leverandørene kan føre til mindre erfarne ansatte på boregulvet. Vi vet at de aller fleste selskap kutter der det er mulig å kutte, og kurs og etterutdanning er et av kuttområdene. Det hindrer folk i å skaffe seg nødvendig tilleggskunnskap og kompetanse.

Investeringstakt et stykke fram i tid  

Pris og kostnadsnivå må gjøre det lønnsomt å drive, sa Ingrid Sølvberg, Oljedirektoratet videre i sin innledning.

– Vi forventer langsiktighet i produksjonen. Vi hadde fire nye felt i 2015. Ni felt er under utbygging, og Goliat i nord er i produksjon. Totalt er 20 felt nedstengt. I 2020 vil 15 til 20 felt bli stengt ned.

Da prognosene ble laget, så ingen oljeprisfallet. Nå har vi tatt hensyn til dette, sa Sølvberg, og påpekte at det nok vil ta lengre tid enn en trodde å få opp investeringstakten.

– I tillegg må vi fortsatt kutte kostnader til et varig, og lavere nivå, uten at det går på bekostning av sikkerheten.

Framtidsutsiktene viser at Norge har store gjenværende reserver som er besluttet produsert. Johan Sverdrup utgjør ni prosent av dette.

I tillegg er det store potensial i uoppdagede ressurser, og det er store verdier i modne felt.

Det forventes at ny teknologi gir en smartere og mer lønnsom produksjon.

– Vi heier på de som tenker nytt så lenge det er innenfor sikkerhetsrammene, altså innenfor rammeverket på norsk sokkel, sa Ingrid Sølvberg.

Arbeidsministeren

For første gang har jeg vært på en plattform, sa arbeidsminister Anniken Hauglie.

– Og ja, jeg følte meg helt trygg i helikopter. Jeg kom over Ølbergstranda med blå himmel, i fint vær. Jeg tenkte på oljearbeiderne som drar på jobb i all slags vær og gleder seg til å komme hjem til familien.

Slik var det også for 13 mennesker. Det var en kraftig vekker for hvorfor det er viktig med trygghet.

– Det dør flere på norske veier, det skal vi være klar over, men går det galt med lufttransport, går det veldig galt.

Hendelser

Hauglie trakk fram Cosl-ulykken og lekteren som var i drift på Valhall.

– Petroleumstilsynet har fortalt om mange arbeidshendelser. Det er alvorlig. Sikkerhetsforum er viktig her. Vi kan ikke ha kostnadskutt på Ekofisk som rammer

Hauglie mente sikkerheten likevel er jevnt over god, men måling viser en svak, negativ utvikling. Det er bekymringsfullt.

Nettopp i nedgangstider er det fristende å ta «short-cuts», sa hun, og stilte spørsmålet om dette var en midlertidig eller en negativ trend?

Hvordan skal vi i så fall snu den negative trenden, spurte hun?

– I 2015 hadde vi ingen rapporterte hendelser, men sikkerhet er ferskvare.

Gode, grundige kost & nytte-vurderinger må til. En høy, effektiv drift må ikke gå på bekostning av sikkerheten, fortsatte Hauglie.

For henne ble Alexander Kielland et vendepunkt.

– Det var dramatiske TV-bilder. I dag har vi et tilsyn. Vi har et regelverk, og trepartssamarbeid er bærebjelker. Det er ekstra viktig når produksjonen effektiviseres.

Jeg har mottatt signaler om at trepartssamarbeidet er under press, sa Hauglie, og pekte på at det tas på alvor.

– Det siste året har tusenvis av oljearbeidere mistet jobben. Det påvirker inntekt og arbeidsfellesskap for den enkelte. Men nedgangstider skal ikke være et påskudd for å senke sikkerheten. Nordsjøen har vært en sikker arbeidsplass. Jeg tror alle gjør sitt beste her. Det skal vi ta vare på

Hun avsluttet sin innledning med å rose turen ut til Sleipner.

– Det var en fantastisk tur. Et utrolig skue med flott vær. Jeg lærte mye, selv om det er begrenset hva man lærer på en dag. Ingen der ute var upåvirket av ulykken. En av kvinnene fortalte hvordan hun måtte «manne seg opp» for å sette seg i helikopteret. Hun hadde vært der i 17 år.

Hauglie viste til at vi er verdensledende på sikkerhet. Vi skal ikke lempe på noen krav.

– Det er ingen snarveier i HMS. Konkrete hendelser har lært meg at dette må vi aldri fire på.

Varsling i lys av sikkerhet

Tre og en halv måned etter Sikkerhetsforums årskonferanse sendte SAFE ved 2. nestleder og HMS-ansvarlig, Roy Erling Furre, svar på regjeringens høringsforslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om varsling.

Et varslingssystem som ikke fungerer, er også en del av et mangelfullt sikkerhetssystem.

Vi har flere ganger opplevd saker der klubbledere og hovedverneombud blir sagt opp etter at de har varslet om vanskelige saker, forteller Roy Erling Furre.

– De som har brukt varslingsretten og stansingsretten får problemer, enten i forhold til operatørselskapet eller sin egen arbeidsgiver, hvor de får signal om at de ikke er ønsket på sitt eget område.

Regjeringen har foreslått endringer i arbeidsmiljøloven for å styrke vernet for varslere. I en høringsuttalelse til lovforslaget skriver SAFE at forbundet ved flere store oljeutbygginger har mottatt bekymringer og informasjon om alvorlige mangler.

– Det er beintøft å være verneombud og tillitsvalgt i disse dager, spesielt med innsparinger på sokkelen.

Flere klubbledere og hovedverneombud er blitt møtt med oppsigelser i sitt arbeid etter at de har tatt opp vanskelige saker. Disse sakene har påført dem som er rammet store belastninger.

Vernet for varslerne mot gjengjeldelse er altfor svakt, sier Roy Erling Furre og SAFE i høringssvaret til regjeringen.

Hvordan er det for ingeniører?

På Sikkerhetsforums årskonferanse var også NITO tilstede. Forbundet, representert ved visepresident Trude Skogesal, stilte spørsmålet og ga selv svaret.

Hvordan er det for ingeniørene?

I januar 2012 var avisene preget av stor ingeniørmangel. Det ble sagt at vi manglet 16.000 ingeniører i Norge.  Tidlig på året i 2014 begynte selskapene å bemanne ned. Oljeprisen gikk ned fra 110 dollar fatet til 40 dollar. Nå er det kuttet til beinet. I 2012 ble det brukt kreative metoder for å få tak i ingeniører. I dag sitter vi med en rekke triste historier om folk som har mistet jobbene sine.

Skogesal fortalte at ingeniører er omstillingsvillige. Mange har fått seg arbeid i andre kommuner. Mange bytter næring. Mange bytter både jobb og bolig, mange bytter bosted.

Det kan være hardt og utfordrende, men det mangler ikke på omstillingsvilje.

– I dag er det også vanskelig å få tak i riktig kompetanse. Det er feil kompetanse som er ledig.

Hva skal i så fall til for å bygge bro mellom disse kompetansene?

RNNP: NITO er bekymret for at denne rapporten ikke følges opp, sa Trude Skogesal.

– Kostnadskutt må ikke gå på bekostning av sikkerhet. Nedbemanningen går for fort, og næringen mister spisskompetanse. Det er vi bekymret for.

Flere fra Ptil var bekymret for utviklingen

De siste ukers hendelser viser også at det er det all grunn til å være. 17. oktober beskrev direktør for kommunikasjon og samfunnskontakt, Inger Anda, de omtalte hendelsene i oktober på følgende måte til Stavanger Aftenblad: vi ser veldig alvorlig på alle de tre hendelsene. De er alle i en kategori der det er en storulykkesrisiko. Anda fortsetter: alle hendelsene var alvorlige nok til at mennesker kunne mistet livet.

Økning i totalindikatorer

Under konferansen ga Ptils Øyvind Midttun ordet til Torleif Husebø og Sigve Knudsen, begge fra Ptil, med et bekymret spørsmål om vi er på rett vei?

Det er vanskelig å si noe om konsekvenser og risiko.  Begrepet risiko handler om framtid. Det som har skjedd er historie, sa Torleif Husebø.

Husebø har for øvrig en interessant kronikk om dette emnet i forskning.no, skrevet sammen med Terje Aven og Eirik Bjorheim Abrahamsen. Kronikken har tittelen «Kostnadseffektiv regulering av petroleumsindustrien oppnås ikke gjennom tradisjonell økonomisk tenkning», og den sto på trykk 24. oktober.

– Indikatorer kan si noe om framtida, om vi er flinke til å styre risiko. En hendelse, som den på Turøy, sier ingen ting om framtidas sikkerhet.

Det er en økning i totalindikatorer på norsk sokkel fra 2013 til 2015. Det er flest i 2015, og det gjør at vi må stoppe opp. Alvorlige personskader sammenfaller med alvorlige storulykkeindikatorer, sa Husebø.

Sigve Knudsen fulgte opp Husebøs bekymring.

– Utviklingen de siste årene har vært god, men indikatorene viser en nedgang.

Er det grunn til bekymring, spurte han.

– Ja, selv om tallene ikke er store, handler de om framtida. Det er ingen overraskelse at vi ser mange og store endringer.

Ptil er tett på næringen for å sikre en bærekraftig utvikling.

Hvordan påvirker det sikkerheten?

– Hva med konsekvenser, vi hører det ikke skal bli verre, men er det godt nok? Det er ikke alltid at selskapene har satt sine målsettinger sammen med målsettinger for sikkerhet. Det er ikke sikkert at man evner å fange opp negativ utvikling av sikkerheten tidlig nok.

Rammeverket har en påvirkning. Det samme har arbeidstakermedvirkning.

– Granskinger gir oss anledning til å gå i dybden, derfor er også granskinger et godt verktøy. I tillegg har granskingsrapporter et stort læringspotensial.

Et økonomisk innspill

Harald Magnus Andreassen fra Swedbank, ga deltakerne en rask analyse av oljeøkonomien og framtidsutsiktene.

Han stilte spørsmålet svært mange ønsker et svar på: når snur oljenedturen?

Diagrammene viste stadig nedovergående kurver, før de til slutt forsvant ut av diagrammet.

Forsetter det sånn, kan det vel ikke være så veldig lenge til det snur, sa han til almen latter fra deltakerne.

Historien gjentar seg

Lave råvare/oljepriser siste del av 80-tallet, inn på 90-tallet

– Lave investeringer på 90-tallet
– Etterspørselen kom seg, Kina (og andre) overrasket
– Svært høye råvare/oljepriser på 2000-tallet
– øye investeringer utover 2000-tallet + ny teknologi
– Kina bremset ned på 2010-tallet
– Overkapasiteten ble altfor stor
– Lave råvare/oljepriser på 2010-tallet
– Lave investeringer på 2010-tallet

Men det er like uforståelig, sa Andreassen.
– Det snur, men hva snur det til?

Andreassen trakk opp noen punkter.

– Det er uendelig med hydrokarboner i bakken. Det er mye billige hydrokarboner i bakken, kun politikk avgjør tilgang. Det er trolig grenser for hvor mange av dem vi vil slippe ut i atmosfæren. Oljealderen tar ikke slutt på grunn av mangel på olje.

Teknologi vil bidra til å redusere kostnadene.

– Likevel får dere en dårlig nyhet, det blir ikke særlig mye bedre til neste år, men vi ser tegn til stabilisering.

Noen panelinnspill

Ja, det er rom for forbedring, sa Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Norsk olje og gass.

– Selv om 2015 er noe svakere enn 2013 og 2014, er det likevel et godt år.

Vi må alltid strekke oss for å gjøre ting bedre, fortsatte han.

– Vi har ambisjoner om at vi skal være verdensledende på HMS, og her er trepartssamarbeidet viktig. Vi har historisk gode resultater, og dette er en av årsakene.

Er sikkerheten ved et veiskille?

Nei, svarte Schjøtt-Pedersen.

– Men det er alltid mye å forbedre. Så ja, svaret på spørsmålet er derfor ja.

Rom for forbedring

Arbeidstakerne svarer ja, det er rom for forbedring, sa leder i SAFE, Hilde-Marit Rysst.

– Vi vet at vi bor i verdens beste land, alle vi som er her, både arbeidere og politikere. Vi som er her kan også mye om den norske modellen. Dessverre er ikke kunnskapen like god overalt.

Våre tillitsvalgte forteller at de ikke deltar på samme måte lenger, fortsatt Rysst.

– De er ikke med på avgjørelser, de blir bare informert. De får ikke kurs og skolering. De opplever at de har ledere som ikke forstår den norske modellen.

Dette må vi mene noe om, ikke bare trekke det fram i festtaler. Uten den norske modellen får vi ikke varig framgang.

Er vi vet et veiskille?

Ja, det er vi, slo Rysst fast.

– Vi «venter» på en ulykke. Kiellandulykken ble en endring, og vi skal ikke ha en ny Kiellandulykke for å på nytt endre oss tilbake?

Måleutstyret skal lyse grønt, ikke rødt.  Hver enkelt av oss må tenke at det skal lyse grønt på mitt skift.

– Husk, det gjelder ikke bare ulykker og dødsfall, det gjelder også de «stille» sjukdommene.

Høring – forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om varsling

Tekst: Roy Erling Furre. Foto: Mette Møllerop

Varlingsproblematikken er på nytt et tema i mediene. Roy Erling Furre, 2. nestleder og HMS-ansvarlig i SAFE, forteller at både klubbledere og hovedverneombud er sagt opp etter at de har varslet om vanskelige saker.

De som har brukt varslingsretten og stansingsretten får problemer, enten i forhold til operatørselskapet eller sin egen arbeidsgiver, hvor de får signal om at de ikke er ønsket på sitt eget område, sier Roy Erling Furre.

Regjeringen har foreslått endringer i arbeidsmiljøloven for å styrke vernet for varslere. Her er høringsuttalelsen til lovforslaget som SAFE har sendt inn til arbeids- og sosialdepartementet.

SAFE viser til utsendte høring angående forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om varsling. SAFE vil med dette gi våre innspill til denne saken som ofte er relevant hos oss som forbund i en krevende internasjonal bransje. Forsøk på å ta saker til retten har dessverre vært mislykket. Sakene blir tapt fordi loven med forarbeider er for svak. Andre saker der gjengjeldelse etter varsling åpenbart har funnet sted ender ofte med forlik, og at den ansatte slutter i jobben. Vi ser derfor behov for et økt varslervern og nye systemer som bedre ivaretar varslere. Løsere ansettelsesforhold, kontrakter, innleie og midlertidighet forsterker problemene. Det er nå lett å kvitte seg med en brysom varsler. Selv ikke verv som verneombud og tillitsvalgt er ivaretatt.

Varsling i arbeidslivet har lenge vært et vanskelig område å regulere og følge opp. SAFEs medlemmer i petroleumsindustrien arbeider i en krevende og internasjonal industri med høyt storulykkespotensial. Regelverket er risikobasert, målbeskrivende og funksjonelt. Det er lagt opp til høy grad av arbeidstakermedvirkning som en forutsetning for regelverkets og tilsynsregimets organisering. Fagforbundene og vernetjenestens rolle er tillagt stor betydning og er godt forankret både i petroleumsloven og arbeidsmiljøloven. For at verneombud og tillitsvalgte skal fungere godt, må de ha god mulighet å si fra når noe er galt.

Dessverre opplever vi stadig oftere at vilkårene for varsling og HMS-arbeid er svekket.

Flere klubbledere og hovedverneombud har blitt møtt med oppsigelser i sitt arbeid etter at de har tatt opp vanskelige saker. Disse sakene har medført store belastninger for den som er rammet. Sakene så langt har blitt «løst» med forlik der arbeidstakeren har fått sluttpakke som er taushetsbelagt. Derfor er det vanskelig å bruke disse sakene utad i ettertid. Flere enkeltmedlemmer har også møtt gjengjeldelse og store problemer i sitt arbeide når de har tatt opp lovstridige forhold på sine arbeidsplasser. Både de og aktive verneombud blir for eksempel straffet ved at de blir flyttet bort fra sin faste arbeidsplass til nye arbeidssteder som medfører vanskeligheter for de ansatte.

Ulike utspekulerte former for gjengjeldelse er det vanskelig å dokumentere og vinne frem med ovenfor myndighetene. I disse tider med store nedbemanninger er mange ekstra redde for å havne på listene over de som skal sies opp. Få tør derfor heve kritiske stemmer, selv når det er alvorlige mangler i HMS-arbeidet på arbeidsplassen. Ved flere store utbygginger har vi mottatt bekymringer og informasjon om alvorlige mangler som informantene ikke tør varsle om i frykt for gjengjeldelser. Bare tenk på hva samfunnet kunne spart dersom vi hadde kunnet unngått en YME-skandale eller forhindre en Deepwater Horizon-ulykke? Fremtredende jurister sier at selv om målsettingen i arbeidsmiljøloven er god, er forarbeidene for svake til at vi klarer å ivareta varslere i arbeidslivet. Våre politikere må derfor sette inn ytterligere tiltak for at et fullverdig varslervern kommer på plass. I mellomtiden er det klart behov for et varslerombud som kan ivareta behovene for varslere inntil politikerne har rettet opp manglene i lovverket og påtalemyndighetenes oppfølging av kravene. Arbeidsmiljølovens bestemmelser som ligger til grunn for varsling i arbeidslivet må forsterkes.

De NOUer og forarbeider som ligger til grunn for dagens lovtekst er ikke gode nok. Blant annet Ot.prp.nr. 84 (2005–2006) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling).

Nylig gikk også Politiets Fellesorganisasjon ut og anbefalte sine medlemmer om å ikke varsle om kritikkverdige forhold på sine arbeidsplasser, fordi man risikerte for mye personlige tap. Dette signalet om at noe er galt må tas på alvor. Varsleren Robin Schaefers varsling i Monika-saken er et skoleeksempel på korrekt varsling. Allikevel ble han utsatt for gjengjeldelser som myndighetene ikke har slått ned på.

For å bygge dokumentasjon og underlag har fem fagforbund gått sammen om et nytt prosjekt som er kalt «medbestemmelsesbarometeret». Her ønsker de deltakende forbund i samarbeid med Arbeidsforskningsinstituttet AFI å gjennomføre ulike spørreundersøkelser for å få frem vilkårene for arbeidstakermedvirkning og mulighetene for varsling. Nye ledelsesformer med amerikansk hard HR-ledelse med målstyring og sterke incentivordninger vil medføre ytterligere vanskeligheter for varslere. De mest kjente varslersakene fra media viser også at varslerne sitter igjen som offer etter at de lojalt har varslet om viktige forhold på sin arbeidsplass. Det er også tankevekkende å se tilbake på alvorlige hendelser der man kunne unngått store konsekvenser for samfunn og enkeltpersoner dersom noen hadde varslet i god tid om de manglene som førte til ulykken. Dagens kultur er å jakte på varslere, og belønne de som er tause og overser manglene og feilene på arbeidsplassen sin.

I tillegg til økt varslervern i loven ser SAFE for seg flere andre tiltak som kan forsterke varslervernet:

1. Etablere et varslerombud som støtter og hjelper gjennom prosessen. Et ombud med høy kompetanse på området kan vi verdifull støtte og råd, og kan føre til at flere viktige varslersaker når frem. Ombudet trenger også verktøy til å følge opp saker med gjengjeldelse etter varsling.

2. Etablere rutiner for mottak av varslermeldinger hos de mest relevante offentlige myndigheter. De som mottar varselet må være omfattet av karantenetid, slik at ikke vedkommende plutselig begynner å jobbe hos arbeidsgiver som varslingen gjelder.

Dessverre har viktige saker i vår industri ikke blitt varslet. Dette har medført store konsekvenser for samfunnet der mange milliarder er tapt. Vi viser her til saker med store kostnadsoverskridelser og store økonomiske tap. Eksempel er Yme, Goliat og Statoil’s utenlandssatsing.

HVA GJØR MAN NÅR KONFLIKTEN ER FASTLÅST?

I 2015 var det så mye som 16 000 saker som ble behandlet i tingretten, og antall saker som havner i rettsapparatet øker stadig. Det er særlig tvister mellom foreldre og krangler om penger som øker i omfang.

Vi i Legal24 opplever dessverre at en rettslig konflikt kan gå i lås og at det ikke er mulig å finne en løsning i saken i minnelighet. Et spørsmål vi som advokater ofte må ta stilling til er om vi skal råde klienten til å klage sin sak inn for domstolene. For å øke bevisstheten rundt hva en rettslig prosess for domstolene omfatter vil denne artikkelen i det videre ta for seg de vanligste tvisteløsningsorganer vi er i befatning med i vår hverdag.

Det ordinære rettssystemet

Grunntanken bak rettssystemet i privatrettslige tvister er å sikre at den som har en rettighet eller et krav skal få hjelp til å få effektivisert rettigheten. Hvis man har rett skal man med andre ord få hjelp til også å få rett.

Norske domstoler er allmenne domstoler. Det betyr at en og samme domstol kan avsi dom i alle saker vedrørende alle typer krav, både i sivile saker og i straffesaker. Den første instansen i det norske domstolsystemet er tingretten, og det er her man i utgangspunktet starter en prosess om private forhandlinger mellom partene ikke har gitt resultater.

Det finnes imidlertid andre klagebehandlingstilbud og meklingsinstitusjoner som kan være vel så godt egnet til å løse en fastlåst konflikt.

Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget

I Norge har vi flere utenrettslige klagebehandlingstilbud for forbrukere. Et av dem er Forbrukerrådet som behandler tvister mellom forbrukere og næringsdrivende, herunder særlig tvister om forbrukerkjøp og håndverkertjenester. I Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget arbeider det jurister som er spesialisert på kjøpsrettslige tvister, og de har derfor god kompetanse til å fatte en korrekt avgjørelse i saken.

Som forbruker kan du klage inn en sak direkte til Forbrukerrådet, helt kostnadsfritt. Forbrukerrådet fungerer i utgangspunktet som en meklingstjeneste, der det blir oppnevnt en saksbehandler som skal forsøke å hjelpe partene til å komme til enighet. Saksbehandleren i Forbrukerrådet kommer også som regel med en uttalelse om hva de anser som det korrekte juridiske resultatet i saken om det ikke oppnås enighet mellom partene.

Hvis saksbehandleren ikke klarer å hjelpe partene frem til en enighet kan saken klages videre til Forbrukertvistutvalget. Saken vil her bli vurdert ut fra dokumentene og redegjørelsene partene har sendt inn, og Forbrukertvistutvalget avsier dom i saken. En dom fra Forbrukertvistutvalget er bindende for partene på lik linje med en dom i forliksrådet eller tingretten, og må ankes for å kunne overprøves. Hvis man ønsker å få en overprøving av en avgjørelse avsagt av Forbrukertvistutvalget må det skje ved en stevning til tingretten.

Forliksrådet

Forliksrådet er en meklingsinstitusjon med begrenset domsmyndighet, og hver kommune har et eget forliksråd. I de fleste saker der tvistesummen er under kr. 125 000,- skal saken først behandles i Forliksrådet før den kan klages inn for tingretten. Begrunnelsen for dette er at partene har en lovpålagt plikt til å forsøke å finne en minnelig løsning på konflikten. Forliksrådet er stort sett besatt av lekdommere, det vil si dommere uten juridisk utdanning. Deres oppgave er å forsøke å få partene selv til å komme frem til en løsning. Forhandlingen foregår muntlig.

Dersom partene ikke selv kommer til enighet under mekling, kan Forliksrådet i de fleste tilfeller avsi dom. Denne dommen er bindende for partene, men dommen kan overprøves av tingretten dersom en av partene er uenig i resultatet.  Tvistesummen bør imidlertid være av en viss størrelse om det skal være hensiktsmessig å klage saken videre for domstolene. Dette har sammenheng med sakskostnadene, det vil si hvor mye det koster å få ført saken for domstolene. I realiteten betyr dette at de fleste saker der tvistesummen er relativt lav blir avgjort i forliksrådet.

Vi i Legal24 opplever at å klage inn en sak forliksrådet kan være en god løsning på en fastlåst konflikt. Fordelen med å møte i forliksrådet er for det første at partene får mulighet til å møte hverandre og forsøke å diskutere seg frem til en rimelig løsning. Under meklingen står partene fritt til å komme frem til en løsning. Dette legger til rette for en enkel, rask og rimelig løsning på en konflikt, noe som vil spare partene for en omfattende og tidvis også belastende prosess for domstolene. Meklingen i forliksrådet foregår også med en viss grad av alvor, og forliksrådet kan som nevnt i mange tilfeller avsi dom i saken dersom partene ikke blir enige.

Tingretten

Hvis en av partene er uenig i en dom avsagt i forliksrådet, eller saken er for komplisert til at forliksrådet kan ta stilling til saken, må saken bringes inn for tingretten. De samme gjelder hvis tvistesummen overstiger kr. 125 000,- og begge parter er bistått av advokat. Dette setter i gang en langt mer omfattende rettslig prosess, der begge parter må sende inn sin beskrivelse av saken med bevis samt kort redegjøre for hvorfor deres løsning er den juridisk korrekte løsningen i saken.

Det kreves mye ressurser både av partene, advokatene og dommerne å gjennomføre en dag i retten. Under selve hovedforhandlingen setter dommeren som regel av minst en dag til saken, partene må møte for å forklare seg, og partene har normalt med seg hver sin advokat.

Forberedelser frem mot en sak kan oppleves som belastende for partene og det er også ofte en ytterligere belastning at det ofte tar lang tid før saken kommer opp til behandling. Den tapende part risikerer også å bli idømt motpartens saksomkostninger. En prosess for domstolene kan derfor ofte bli svært kostbar. Dette er også en av hovedårsakene til at ikke alle saker er egnet for behandling i tingretten. Hvis tvisten knytter seg til et pengekrav som er lavere enn kostnadene til advokaten, vil det derfor ofte ikke være forsvarlig å gå til sak.

SAFE-medlemmer er i den heldige situasjonen at advokatforsikringen dekker medlemmenes utgifter til advokathjelp i en rettslig prosess. Som advokater har vi i Legal24 likevel et selvstendig ansvar for å foreta en vurdering av om en konkret sak er egnet til å klages inn for tingretten, til tross for at forsikringen sørger for at en prosess vil bli kostnadsfri for medlemmet.

Hvis saken ikke finner sin løsning i minnelighet må det derfor gjøres en nøye vurdering av om saken er egnet for å bringes inn for tingretten, eller om andre konfliktløsnings- eller meklingsorganer kan være en bedre løsning. Det må da foretas en vurdering av sannsynligheten for å vinne frem med kravet, kravets størrelse og kostnadene forbundet med å sette i gang prosessen.

***

Vi i Legal24 kan bistå dere som har advokatforsikring gjennom SAFE både i rettssystemet og ved klage til et av de alternative tvisteorganene. Hvis du har et juridisk spørsmål eller en konflikt som har gått i lås, er det bare å ta kontakt så vi kan hjelpe deg med en vurdering av saken og dine muligheter i det videre.

Med vennlig hilsen
Legal24 advokatfirma AS

Caroline Kjennerud
advokatfullmektig

YS-konferansen 2016: Diskuterer den norske modellen

Tekst: Liv Hilde Hansen, YS

Hvordan vi skal møte omstillingen er en viktig og nasjonal samtale, mener YS-lederen. I dag skal representanter for 17 YS-forbund, organisasjoner i arbeids- og samfunnslivet og YS’ samarbeidspartnere og leverandører diskutere fremtiden for den norske modellen og samarbeid for omstilling.

– Omstilling har vært et gjennomgangsbegrep i politikken og samfunnslivet de siste årene. Det er en viktig, nasjonal samtale. Og vi vet ganske mye om hvilke utfordringer vi kan vente oss, sa YS-leder Jorunn Berland da hun åpnet YS-konferansen 2016.

– Vi vet at olje- og gassnæringen mest sannsynlig kommer til å bidra med langt mindre til fellesskapet, både i form av lavere inntekter, lavere investeringer og et lavere antall arbeidsplasser. Vi vet at flere av oss lever lenger, med dyrere pensjoner. Vi vet at vi må slippe ut betydelig mindre CO2 for å unngå ubotelig skade på kloden vår, sa Berland.

– Samtidig ser vi at makrotrender som digitalisering, robotisering og sterkere internasjonal konkurranse vil påvirke oss sterkere og sterkere – både som privatpersoner og arbeidstakere, mente hun.

– Med dagens YS-konferanse har vi et ønske om å sette søkelyset på en del av omstillingsdebatten som ikke løftes så ofte; hvordan vi skal videreutvikle den norske samarbeidsmodellen i møte med en ny tid, sa Berland.

– Det er først nå, når pilene snur og endringene kommer raskere og raskere at vi ser hvor godt rustet vi egentlig er. Og det er nå vi må utvikle verktøyene som skal ta oss igjennom de neste tiårene, sa hun.

Økonomisk likhet viktig for å sikre den norske modellen

Tekst: Siv M. Bjelland. Foto: Audun Hopland

Økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo og forskningsleder ved Fafo, Jon Hippe, trakk opp de store linjene og gløttet lettere bekymret inn i krystallkula på YS-konferansen 19. oktober.

De to ekspertene på arbeidslivet snakket om hvilken betydning den norske modellen har hatt.  Begge var bekymret for utviklingen og trakk fram betydningen av fortsatt små lønnsforskjeller og høy sysselsetting.

Slik oppsto frontfaget

På 1930-tallet var det krise i den eksportorienterte industrien og fagforeningen Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i LO ble bedt om å godta kutt i arbeidernes lønninger. I solidaritetens navn gikk de med på lønnsnedgang mot å beholde jobbene.

Dette var opprinnelsen til solidariske lønnsforhandlinger. De ble lagt etter et mønster fra den eksportrettede industrien, men ikke uten konflikt.

– Det bidro til en heving av det gjennomsnittlige lønnsnivået på en måte vi ikke har sett før, sa Moene.

 Litt lønnshistorie

– Mange tror at velferdsstaten tar fra de rike og gir til de fattige. Flertallet tjener mindre enn gjennomsnittet. Flertallet vil derfor alltid tjene på en omlegging fra de rike til de fattige. Men det er ingen legitimitet i å ta det grepet. Jo høyere inntektene er blant flertallet av befolkningen, jo større kan ekspansjonen av tjenesteproduksjonen gjennom velferdsstaten bli, sa Moene.

– Jo mindre forskjellene er blant folk, dess lettere er det å få legitimitet for velferdsordningene.

Teknologi og lønn

– Vekst og verdiskapning er ikke et mål i seg selv, men veien til det gode liv, sa økonomiprosessor Moene.

– Grensene for omstilling er basert på teknologi. Vi kan ikke ha gammeldags teknologi og høye minstelønninger, sa han.

Arbeidslivet i Norge er mindre hierarkisk enn i andre land.

– Vi har en annen kultur og organisering av arbeidsplassene enn for eksempel tyske arbeidsplasser, sa Moene.

I land med en mindre generøs velferdsstat kan små feiltrinn låse folk fast i fattigdom

Økonomiprofessor Kalle Moene

Det kan illustreres ved omtalen av polske arbeidstakere på norske arbeidsplasser som «pekere». De er ikke vant til å organisere sin egen arbeidsdag. Produktiviteten går ned når de blir sittende og vente på å bli fortalt hva de skal gjøre.

Den «indre jubel»

– Det gir høyere produktivitet når arbeidstakerne kan organisere seg selv, og lettere utløse motivasjon og «indre jubel». Det er det motsatte av det som beskrives av de management-modellene som jeg er veldig skeptisk til, sa Moene.

– Snakk heller om gevinstene ved velferdsstaten enn om kostnadene, de blir først synlige når de faller bort, sa Moene.

– Jeg ville heller spurt; har vi råd til å ikke ha velferdsstaten? I land med en mindre generøs velferdsstat kan små feiltrinn låse folk fast i fattigdom. Det som er kollektivt fornuftig er det beste for alle. Vi må ikke la oss forlede til å tro at det som er best for den enkelte, også er best for fellesskapet, sa han.

 Framtidens velferdsstat

– Jeg er litt bekymret, men det har gått overraskende bra så langt og kan fortsatt gå bra, sa forskningsleder i Fafo, Jon Hippe.

Han nevnte fire utviklingstrekk for å sikre den norske modellen framover: Å produsere likhet, å reformere velferdsstaten, å løse kriser og å samarbeide i mikro.

– Den norske modellen er ikke et system som kan vedtas. Hvordan det går videre handler blant annet om hva som skjer med organisasjoner som YS, sa Hippe.

– Fagforeningene er demokratiske institusjoner. De må ha oppslutning. LO-medlemmene sa nei til Yngve Hågensen i en uravstemning. Har en fagforening ikke legitimitet og makt på toppen kan den ikke levere inn i forhandlinger med de andre partene i arbeidslivet, sa han.

– På veien videre blir arbeidsmarkedet det viktigste, mer enn omfordelingen av godene: Å sikre eksportnæringene og fortsatt små lønnsforskjeller, mente han.

Robotene tar jobbene?

– I Norge tror vi fortsatt at problemer kan løses kollektivt, vi tror at vi fortsatt kan ha økonomisk vekst og stor grad av økonomisk likhet. Det må fortsatt være attraktivt å ha tariffavtale, sa Hippe.

Det er mye snakk om roboter og at de vil overta stadig flere arbeidsoppgaver.

– Det som er typisk norsk er vår evne til å omstille oss. Hvis ikke vi klarer det, hvem skal da klare det?

Kanskje må også fagbevegelsen tenke på å reorganisere seg, var hans retoriske avslutningsreplikk.

Det som er typisk norsk er vår evne til å omstille oss. Hvis ikke vi klarer det, hvem skal da klare det?

Forskningsleder ved Fafo, Jon Hippe

Om Karl Ove Moene og Jon Hippe:

Professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, Karl Ove «Kalle» Moene er økonom og fast spaltist i Dagens Næringsliv. Hans viktigste arbeidsfelt har vært fordelingsspørsmål og sammenlikning av økonomiske institusjoner, særlig i arbeidsmarkedet.

Forskningsleder ved Fafo, Jon Hippes område er velferds- og arbeidslivsforskning og den nordiske modellen. Pensjonsspørsmål er hans spesialområde. Forskningsstiftelsen Fafo er et av Norges største samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer og har som formål å utvikle kunnskap om deltakelse, levekår, demokrati, utvikling og verdiskapning.

Kriterier ved nedbemanning

Innledning og avgrensning

Det er gjennom den siste tiden blitt skrevet og sagt en hel del om oppsigelser, og naturlig nok, tatt i betraktning dagens arbeidsmarked, så har dette i all hovedsak vært oppsigelser som følge av forhold på arbeidsgivers side. Lav oljepris, nedbemanning og masseoppsigelser har preget nyhetsbildet nå over lengre tid.

Arbeidsmiljøloven (AML) har til dels strenge og ufravikelige regler omkring saksgangen i oppsigelsessaker og hvordan en arbeidsgiver skal gå frem når oppsigelser tilsynelatende er eneste utvei.
Eksempelvis plikter arbeidsgiver å avholde drøftingsmøter med de tillitsvalgte i forkant av slike omstillingsrunder. Videre er arbeidsgiver, som hovedregel, pålagt å avholde drøftingsmøte med den enkelte av den eller de som står i fare for å bli oppsagt.

Etter lovens intensjoner skal en oppsigelse aldri komme overraskende på den/de det gjelder, og heller ikke uten at arbeidstaker har fått en grundig redegjørelse for grunnlaget for oppsigelsen og har fått mulighet til å legge frem de konsekvenser en oppsigelse vil få for ham eller henne.  Loven inneholder videre ufravikelige krav med tanke på hvordan oppsigelsen skal overleveres til den oppsagte (personlig eller som rekommandert sending), og hvilke opplysninger som skal fremgå i selve oppsigelsesbrevet. Når oppsigelsen er et faktum, er arbeidstaker gitt en rett til å kreve forhandlinger i forhold til grunnlaget for oppsigelsen. Med andre ord, lovverket søker å sikre at alle oppsigelser skjer på en forsvarlig måte i henhold til både lov og eventuelt avtaleverk. Og i tillegg, at beslutningen om en oppsigelse har vært grundig gjennomtenkt og veloverveid før den fattes.

Det er ikke til å legge skjul på at oppsigelsessaker er tidkrevende prosesser både for arbeidsgivere og for de tillitsvalgte som er involverte. I tillegg vil det som oftest også medføre en dramatisk endring i livssituasjonen for den som faktisk blir oppsagt. Den arbeidstaker som står i fare for å miste jobben sin må derfor kunne stole på at dette skjer på en så ryddig og «god» måte som overhode mulig.

Vi lever heldigvis i et land hvor lovgiver både alene, og sammen med organisasjonene i arbeidslivet, har sagt noe om at selv om arbeidsgiver har styringsrett innenfor sin virksomhet, så ligger det likevel noen klare begrensninger her. Foruten de saksbehandlingskravene som er nevnt innledningsvis, er styringsretten også begrenset av at arbeidsgiver ikke helt vilkårlig og uten grunn kan si deg opp fra ditt arbeidsforhold. Tvert imot har lovgiver sagt at arbeidsgiver ikke kan si deg opp fra jobben din med mindre han/hun har en saklig grunn for å gjøre dette.

I denne artikkelen går vi ikke inn på selve grunnlaget for oppsigelsen, heller ikke saksbehandlingsreglene som gjelder i forkant og i etterkant av en oppsigelse. For en gjennomgang av disse reglene, viser vi til en nylig publisert artikkel på SAFE sine hjemmesider.

I denne artikkelen omtales kun kriterier arbeidsgiver kan legge til grunn i en nedbemanningsprosess. Oppregningen er ikke uttømmende.

Hjemmelsgrunnlaget

Når en bedrift skal nedbemanne, vil et vesentlig spørsmål være: Hvem skal få fortsette i jobben sin, og hvem må gå?

Som tidligere nevnt, du kan altså ikke sies opp fra jobben din med mindre arbeidsgiver saklig kan begrunne dette i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold. Dette følger klart av arbeidsmiljølovens § 15-7, nr. 1. Utover dette sier loven ingenting om hva som ligger i dette saklighetskriteriet.

Det er kanskje enklest å finne kriterier som IKKE er saklige å vektlegge i en nedbemanningssituasjon. Det være seg usaklig diskriminering ved eksempelvis organisasjonstilhørighet, kjønn og religion.

Det er ikke fullt så enkelt å gi en utfyllende beskrivelse av hva som kan være saklige kriterier.
Der har imidlertid, gjennom juridisk teori og rettspraksis, utviklet seg flere prinsipper i forhold til hva som anses som saklig når det gjelder utvelgelse av arbeidstakere ved en nedbemanning. Og der er spesielt tre utvelgelseskriterier som stadig anses som saklige: ansiennitet, kompetanse og sosiale forhold.

Avslutningsvis vil vi også gi en kort omtale av et par andre kriterier vi har sett blitt brukt gjennom de nedbemanningsrundene vi til nå har fulgt.

Det må uansett være et mål at arbeidsgiver, eventuelt i samarbeid med de tillitsvalgte, fastsetter klare og etterprøvbare kriterier for utvelgelse.

Ansiennitetsprinsippet

Å vektlegge ansiennitet (tjenestetid i virksomheten) betyr at den som har lengst tjeneste i virksomheten er den som sist skal måtte forlate arbeidsplassen dersom oppsigelse er eneste utvei.

I dag har de fleste av våre medlemmer tariffavtaler som knesetter dette ansiennitetsprinsippet. Men også for bedrifter uten slike tariffavtaler, vil prinsippet veie tungt.

SAFE er veldig klar på at ansiennitetsprinsippet skal følges i nedbemanningssituasjoner.
Og med ansiennitet her menes sammenhengende tjenesteansiennitet i bedriften, det vil si ansiennitet regnet fra den dagen du startet i virksomheten. Dette helt uavhengig av om det er fast eller midlertidig, eller om du har skiftet jobb og/eller avdeling internt i bedriften underveis. Startdato i virksomheten er startdato for beregning av ansiennitet.

SAFE er videre veldig klar på at det skal veldig sterke grunner til for at ansiennitetsprinsippet kan fravikes. SAFE mener at nettopp de med lengst ansiennitet gjennom et langt yrkesliv har opparbeidet seg en solid kompetanse, som skal veie tungt ved utvelgelsen av hvem som må gå.

Kompetanse

Men selv om SAFE er av den helt klare oppfatning av at ansiennitetsprinsippet skal veie tungt, gir både juridisk teori, rettspraksis og tariffavtalene adgang til å fravike ansiennitetsprinsippet dersom dette kan saklig begrunnes fra virksomhetens side. Det vil i praksis bety at en arbeidstaker med lang ansiennitet i unntakstilfeller vil måtte godta å forlate virksomheten til fordel for andre med kortere ansiennitet.

Og på tilsvarende måte som ved ansiennitetsprinsippet, har der gjennom rettspraksis og juridisk teori utviklet seg et prinsipp om at et saklig begrunnet behov fra arbeidsgivers side om et reelt behov for en eller flere typer særskilt kompetanse, så kan dette medføre at ansiennitetsprinsippet må settes til side.

At arbeidsgiver må beholde «nøkkelpersonell», eller personell med en type kompetanse som er vanskelig å erstatte, at der ikke rom/tid for opplæring av nytt personell, og at der er behov for personell som er kjent med riggen/fartøyet – er argumenter vi stadig møter fra bedriftenes side. Med andre ord, arbeidsgiver vil fravike ansiennitet på bakgrunn av et behov for en kritisk kompetanse med tanke på fortsatt drift og/eller snarlig re-aktivering.

SAFE er imidlertid helt klar på at ansiennitetsprinsippet skal være den helt klare hovedregel, og vi stiller strenge krav til begrunnelsen for avvik: kompetansebehovet i virksomheten må kunne dokumenteres på et saklig grunnlag ut i fra arbeidsgivers reelle behov i forbindelse med å kunne opprettholde fortsatt drift, eventuelt ved snarlig re-aktivering.

Kompetanse fremstilles ofte kun som den kompetansen som kan dokumenteres i form av vitnemål, kursbevis og så videre. Men det presiseres at med kompetanse også menes den realkompetanse/erfaring du har ervervet gjennom din tid i arbeidslivet.

Sosiale forhold på arbeidstakers side

Det er erkjent både gjennom lov og avtaleverk at noen arbeidstakere kan ha så tungtveiende sosiale forhold, at ansiennitetsprinsippet må vike også her.

Sosiale forhold kan være en særlig tyngende forsørgerbyrde for barn og/eller øvrig familie, sykdom/nedsatt helse, alder og/eller gjeldsbyrde.

Det er ikke mulig å gi en uttømmende oppregning av hva som regnes som sosiale forhold, det vil igjen være individuelt. Og det er heller ikke mulig å gi en generell regel om når tid «ditt» sosiale forhold er så tungtveiende at det medfører at en med lengre ansiennitet må gå i stedet for deg. Dette må også vurderes konkret.

Det eneste som er helt sikkert er at arbeidsgiver har en plikt, både gjennom lov og avtaleverk, til å foreta en interesseavveining mellom virksomhetens behov for å si deg opp, og de ulemper en oppsigelse vil medføre for deg.

Og vi kan videre med sikkerhet si at rettspraksis på området tilsier at det skal veldig mye til før sosiale forhold anses for å være så tungtveiende at ansiennitet settes til side.

SAFE anbefaler uansett at slike forhold kommer frem i de individuelle drøftingsmøtene som skal gjennomføres før beslutningen om oppsigelse eventuelt fattes, jamfør arbeidsmiljølovens § 15-1. Det er arbeidsgiver som skal foreta den endelig avgjørelse om hvem som skal sies opp, og da er det viktig at «din» sak er så godt opplyst som mulig for at arbeidsgiver skal kunne ta den «rette» avgjørelsen.

Det er i denne forbindelse også greit å merke seg at lang ansiennitet kan ofte sammenfalle med høy alder (som kan være et sosialt forhold), og derav utfordringer i forhold til å skaffe seg ny jobb. Og med høy alder og risikoen for å miste sin AFP-fordel, både opptjent og muligheten til faktisk å få gå av på AFP (da må man ha et arbeidsforhold på minimum 20 prosent med tariffbunden bedrift).

Personlig egnethet

Også kriteriet «personlig egnethet» dukker fra tid til annen opp i protokoller eller i andre dokumenter relatert til omstilling og nedbemanning.

Personlig egnethet er et vidt begrep, men vil typisk bli definert som det å ha forståelse for jobben din uavhengig av utdanning eller erfaring. Samarbeidsevne, både i forhold til dem du jobber direkte med og de du for øvrig møter gjennom arbeidsforholdet. Resultater og generell mål-oppnåelse er også brukt i forhold til om du blir betegnet som personlig egnet for jobben eller ikke.

Våre medlemmer og tillitsvalgte opplever stadig oftere at personlig egnethet blir målt gjennom egne kartleggingsskjema, hvor det settes karakterer på alt fra jobbutførelse, samarbeidsevner og måloppnåelser.

I utgangspunktet ligger det innenfor arbeidsgivers styringsrett å benytte seg av slike evaluerings/kartleggingsskjemaer. Vi i juridisk avdeling er imidlertid noe betenkt med bruken av disse for å måle folk opp mot oppsigelse eller ikke.

For det første er ofte slike skjemaer ensidig utarbeidet av arbeidsgiver, uten at de ansatte/tillitsvalgte har vært involvert.
I tillegg sier det seg selv at et slikt skjema vil nødvendigvis bære preg av en del subjektive vurderinger, som oftest foretatt ensidig av leder.

Som tidligere nevnt mener SAFE at det er viktig at der, i slike nedbemanningsprosesser, settes opp helt klare og etterprøvbare kriterier for utvelgelse. Ved å bruke slike skjemaer med subjektive vurderinger, kan det vanskeliggjøre en objektiv prøving av kriteriene i etterkant.

Driftsmessige hensyn

Vi opplever stadig oftere at virksomhetene bruker «driftsmessige hensyn» som et kriterium ved nedbemanning. Dette kan blant annet gå på behovet for å beholde kritisk kompetanse i forhold til fortsatt drift, eller at det ikke er rom eller penger til opplæring av personell med lang ansiennitet uten den kritiske kompetansen, fordi virksomheten allerede er så presset på penger og tid. Eventuelt også fordi kunden stiller høye krav og sågar definerer en bestemt personellgruppe, helt ned på navn.

Det er vanskelig å svare generelt på om hvor langt virksomheten kan gå i å ta driftsmessige hensyn på bekostning av arbeidstakernes ansiennitet. Rettspraksis har uttalt at dess verre økonomisk situasjon bedriften befinner seg i, jo større er adgangen til å vektlegge driftsmessige hensyn. Vi mener imidlertid fortsatt at hver sak og hver ansatt må vurderes individuelt, og at ingen saker er like. Her skal blant annet skje denne interesseavveiningen mellom virksomheten og arbeidstaker som kan gi forskjellige utslag i den enkelte sak, referer arbeidsmiljølovens § 15-7.

SAFE mener man uansett skal være forsiktig med å signere protokoller som gir arbeidsgiver «in blanco-fullmakt» til å vektlegge driftsmessige hensyn som et kriterium. Dette fordi kriteriet er altomfattende og kan muligens oppfattes som at terskelen for det strenge kravet til saklig begrunnelse som både lov- og avtaleverk oppstiller, senkes.

SAFE mener at ved å følge et strengt ansiennitetsprinsipp, samtidig som vi godtar at dette kan fravikes dersom arbeidsgiver saklig kan begrunnet dette eksempelvis ut i fra kompetanse eller sosiale forhold, er dette tilstrekkelig dekkende for å ivareta også det arbeidsgiver kaller «driftsmessige hensyn» i en nedbemanningssituasjon.

Tillitsvalgtes særlige vern under omstillinger og nedbemanninger

De fleste av våre tariffavtaler gir tillitsvalgte et særskilt vern i forhold til større oppsigelses- og nedbemanningsrunder. Dersom du er tillitsvalgt i en virksomhet som står foran eller er midt oppi en nedbemanning, så må du sjekke opp i tariffavtalen som gjelder for deg og ditt område. Eventuelt ta kontakt med SAFE sentralt for å få råd.

Selv om der ikke finnes bestemmelser om dette i en tariffavtale, så anses tillitsverv for å være et relevant moment som arbeidsgiver likevel må ta hensyn til i en totalvurdering.
Dette blant annet på grunn av den tillitsvalgtes sentrale rolle som bindeledd mellom den ansatte og bedriften.

Utvalgskriterier i prioritert rekkefølge?  

Både for tariffbundne og ikke-tariffbundne virksomheter innenfor vårt område står ansiennitetsprinsippet veldig sterkt. Utover dette er der i utgangspunktet ingen regel om rekkefølge eller prioritet.

Men det presiseres igjen: SAFE er veldig klar på at det skal veldig mye til før man godtar avvik fra ansiennitetsprinsippet, og vi stiller strenge krav til arbeidsgiver i forhold til å dokumentere det forhold som ligger til grunn for avviket.

Arbeidsgiver og organisasjonen kan imidlertid inngå avtaler om prioritering av utvelgelseskriterier. Men, med unntak av ansiennitet som SAFE mener skal veie tyngst, så skal man imidlertid være veldig forsiktig med å inngå slike avtaler. Dette fordi at ved en eventuell senere rettslig prosess, så vil domstolene legge stor vekt på en slik avtale, med den konsekvens at man gjerne har signert på en tilsidesettelse av de prinsipper som SAFE mener skal veie tyngst. Dette kan få veldig uheldige konsekvenser for den enkelte ansatte. Og med en slik avtale i bunn, er der lite eller ingenting å gjøre med dette i etterkant.

Utvalgskrets

I tillegg til at kriteriene skal «settes» vil der også bli spørsmål om utvalgskrets, det vil si hvilke grupper av de ansatte som skal vurderes: hvem skal jeg sammenliknes med når det kommer til tjenestetid/ansiennitet i bedriften? Kan avdelinger vurderes hver for seg?

Det ligger i utgangspunktet innenfor arbeidsgivers styringsrett å definere både utvalgskrets og utvalgskriterier. Men som det har fremgått av denne artikkelen, så ligger det klare begrensninger i styringsretten eksempelvis i forhold til ansiennitetsprinsippet og sosiale forhold som arbeidsgiver er forpliktet til å ta med i vurderingen.

Når det gjelder utvalgskrets er SAFE helt klar på at hele virksomheten skal være nedslagsfelt når en virksomhet skal nedbemanne. Dette følger av de fleste av våre tariffavtaler på området, men følger også av rettspraksis for dem som ikke har tariffavtale.

Våre tillitsvalgte møter ofte arbeidsgivere som ønsker å begrense utvalgskretsen til eksempelvis å gjelde bare èn avdeling, ett fartøy, èn rigg. Rigg A mister kontrakten og går i opplag, og arbeidsgiver ønsker å nedbemanne kun dem som på opplagstidspunktet var tilknyttet rigg A.

Her skal man være svært oppmerksom fordi man veldig fort kan komme oppi en situasjon hvor ansatte med kort ansiennitet får beholde jobben sin fremfor en annen ansatt med lang ansiennitet i virksomheten rett og slett fordi man akkurat på nedbemanningstidspunktet befant seg på «feil» rigg eller «feil» fartøy.

Arbeidsgivere som vil begrense utvalgskretsen vil ofte forsøke å få til en avtale med de tillitsvalgte om dette. Her skal dere imidlertid også være OBS:
SAFE er klar på at hele virksomheten skal være nedslagsfelt ved en omstilling og/eller nedbemanning. Kun unntaksvis kan man gå med på en begrensning her, men dette bør skje i samråd med SAFE sentralt.

Dette fordi en eventuell avtale mellom arbeidsgiver og de tillitsvalgte om en begrensning i utvalgskretsen, vil kunne bli avgjørende ved en eventuell senere domstolsbehandling.

Håper dette kan være til hjelp i disse krevende tider. Ta kontakt med SAFE sentralt dersom du står i en slik situasjon og er usikker på hva du bør gjøre!

Kan du dette?

1. Hva betyr sodomi?
2. Hvilket år døde Elvis Presley?
3. Hva heter det språket som tilhører den romanske språkfamilien, og som kun blir brukt i Sveits?
4. Hvilket fornavn er guttenavn i Norge, men jentenavn i Danmark?
5. Hvilken svart sanger med bakgrunn innenfor rythm’n blues og soul ga i 1962 ut albumet «Mordern sounds in country &western-music»?
6. Hvilket år ble den første Woodstock-festivalen avholdt?
7. Hva er en provisor?
8. Hva het grunnleggeren av speiderbevegelsen?
9. Hva heter Donald Duck i Danmark?
10. Hva heter hovedstaden i Texas?
11. Hvilken amerikansk forfatter har skrevet «Øst for Eden» (East of Eden)?
12. Hva betyr «in flagranti»?
13. Hvilken nordmann ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1969?
14. Hva er fremmedordet for synsk?
15. Hva er pumpernikkel?
16. Hva var den norske tittelen på den amerikanske filmen «Deliverance»?
17. Hva er en autodidakt?
18. Hvor gammel ble Rolf Just Nilsen?
19. Hva betyr en chanteuse?
20. Nevn et annet ord for brilleslange.

Svar på quiz

Kryssord

Send løsningen på kryssordet inn til SAFE, PB. 145 – Sentrum, 4001 Stavanger, innen 15. november og merk konvolutten «Kryssord».

Husk navn og adresse, og si om du ønsker:

1. Gavekort i bokhandel
2. Gavekort i sportsbutikk

Riktig løsning på kryssordet kommer i neste utgave av SAFE magasinet.

Last ned kryssordet her

Last ned SAFE Magasinet kryssord 3-16 (.pdf)

Løsning til kryssord 1-16