Innlegg på SAFE HMS-konferanse – fullt forsvarlig

Tekst: Dagfinn Wiik, leder i Arbeidsmiljøskaddes Landsforening, ALF. Foto: Mette Møllerop.

Arbeidsmiljøskaddes LandsForening, ALF, ble etablert i 1986 og da under navnet LFFL (LandsForeningen For Løsemiddelskadde). Foreningen byttet navn for cirka 15 år siden, delvis på grunn av at antall løsemiddelskadde heldigvis var nedadgående, men også fordi vi ville forsøke å favne alle typer yrkesskader.

Vi har fire – femhundre medlemmer, og er en frivillig organisasjon uten ansatte. Vi ligger under Norges Handikapforbund, NHF.

Pådriver

Vår organisasjon har vært, og er, en pådriver for å bedre rettighetene til yrkesskadde. Vi var sterkt engasjert forut for innføringen av «Lov om yrkesskade» som trådte i kraft 1/1-1990. Denne lovens intensjon er i de skadelidtes favør, men den praksis som har utviklet seg i forsikringsselskapene og domstolene, går klart imot de skadelidte. Hovedproblemet i dag er praktiseringen av loven som åpner for at forsikringsselskapene kan trenere og utnytte sine økonomiske muskler fullt ut.

Vi tenker her på bevisbyrderegler, definisjon av sykdomsbegrepet, adgangen til gjenopptak og lignende som domstolene nærmest utelukkende har tolket i skadelidtes disfavør i rettspraksis. Det samme gjelder den standardiserte erstatningsutmålingen som nesten alltid resulterer i et dårligere oppgjør for skadelidte enn individuell utmåling. Dette igjen til tross for lovgivers intensjon om at yrkesskadeforsikringsloven skulle gjøre det lettere å få riktig erstatning for den som ble skadet på jobb.

Det er også sterkt problematisk den praksis som utøves ved at forsikringsselskapene leier inn ekspertise som overprøver både NAV og arbeidsmedisinere. Et grelt eksempel er Bjarne Kapstad-saken som verserer i media.  Kapstad ble torpedert i retten med tapt sak som resultat etter at en lege ansatt i STAMI (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) har latt seg kjøpe til å vitne for Tryg forsikring, til tross for at det bryter med både interne regler i STAMI og med argumentasjon som ikke er i tråd med STAMIs offisielle kunnskap og standpunkt.

Vi har nå en dialog med Arbeids og sosialkomiteen på Stortinget hvor vi håper å oppnå at lovgiver vil gi klare føringer om hvordan regelverket skal anvendes. Dette vil sannsynligvis gi en raskere endring av dagens praksis, i og med at forskrifter, forarbeider, uttalelser og så videre kan påberopes i domstolene med en gang de foreligger. Dette er løsninger vi ser for oss på kort sikt, og det diskuteres også nå innad i ALF og med fagforeninger en kort-kort strategi ved å direkte plukke ut ett eller flere forsikringsselskap som vi bli utsatt for en landsomfattende boikott. Dette gjøres ved at sentrale fagforeninger nekter å godta at deres arbeidsgivere/bedrifter kjøper noen form for forsikringer i disse selskapene som lett kan identifiseres som «verstinger»!

Nesten oljepioner

På lengre sikt arbeider vi med å få opprettet et nasjonalt kompetansesenter for yrkesskader. Det er dette jeg er her for å snakke om i dag.

Jeg selv har i programmet fått den ærefulle tittelen «Oljepioner fra Ekofisk» og takker for det, selv om jeg nok ikke var med helt i starten. Jeg begynte å jobbe der for cirka 40 år siden, og da var nok den verste «Boots/Stetsonhatt-tiden» over. Jeg begynte som naiv 21 åring og som roustabout (hjelpearbeider). Jeg gikk gradene, og jeg sier naiv, da jeg levde i den villfarelsen at oljeindustrien tjente så gode penger, at de ikke ville utsette oss som gjorde arbeidet ute i havet for fare, på noen måter.

Dette synet har nok endret seg noe etter som årene har gått. Jeg minnes da jeg skulle læres opp til å bli prosessoperatør, og en eldre kollega instruerte meg om at jeg aldri måtte puste inne på labben eller laboratoriet. Labben var for øvrig en ganske enkel kontainer på dekk, uten ventilasjon. Denne fungerte som et feltlaboratorium hvor vi blant annet analyserte oljeprøver fra de ulike brønnene. Den inneholdt kokeplate/reagensrør/sentrifuge og lignende, og selvfølgelig ulike kjemikalier som vi blandet i oljen før oppvarming og sentrifugering. Du må holde pusten her inne, sa han, og når du må trekke pusten, må du gå utenfor døren og deretter inn igjen for å fortsette.

Jeg gjorde dette i starten, men tenkte mye på dette med inntektene til oljeselskapet, og min naivitet overbeviste meg om at dette bare var hysteriske konspirasjonsteorier fra en gammel sjømann. Jeg sluttet derfor med den tungvinte ordningen ut og inn døren, i perioder to ganger per skift og under arbeid med mange brønner.

Dette er bare et lite eksempel på arbeidsoppgaver vi gjorde, som vi i ettertid ser helt klart var meget helsefarlig.

Mistet helsesertifikat

Jeg mistet helsesertifikat i en alder av 42 år, og min sak var avsluttet etter forlik med forsikringsselskapet rett etter at jeg fylte 60 i 2017. Riktignok med noen få år i starten hvor jeg ikke så koblingen til at jeg muligens var påført en yrkesskade på grunn av kjemisk påvirkning. Jeg ble kontaktet av en arbeidskollega med spørsmål om symptom og så videre. og fikk tilbud om medlemskap i ALF.

Kort sagt har jeg i så måte gjennom egen sak skaffet meg realkompetanse jeg aller helst skulle vært foruten, men som jeg har bestemt meg for å bruke, til å forsøke å gjøre veien lettere for de som kommer etter meg. Jeg har selv blitt rammet av en ufattelig tragedie i nære relasjoner som direkte kan relateres til kampen man står i og som ikke under noen omstendighet kan kompenseres med penger. Det er altfor lite fokus på de «menneskelige kostnadene» i denne type saker!

Da jeg takket min advokat for jobben i min sak, sa han at du kan først og fremst takke deg selv, da det slettes ikke er sikkert vi hadde vunnet frem uten din egen store og aktive medvirkning. Betyr det, spurte jeg, at en som er mer skadet og syk enn meg hadde stilt svakere? Svaret var et helt klart JA!

Det er vanlig i slike saker at det tar 5-10-15 år før man er i mål, og de fleste ramler av tidlig i løpet på grunn av økonomisk usikkerhet ved sterkt redusert inntekt.  De er ikke i målgruppen for fri rettshjelp. Fri rettshjelp har en grense på maks brutto inntekt for enslige på 246.000 kroner, og drygt 100.000 kroner høyere for et par. Satsene har ikke vært justert på cirka 20 år, og da 30.000 personer fikk endret sin inntekt fra pensjon til trygd i 2015, og bruttoinntekt ble justert opp for å hindre nedgang i utbetalingene, ble det enda mange flere som mistet mulighetene for fri rettshjelp.

Langdryg saksgang

En saksgang som mange opplever i slike saker og da særlig i saker hvor det er umulig å si eksakt tid og sted for hvor skaden ble påført, fører dessverre til store menneskelige kostnader for den enkelte og dennes nærmeste familie. De må leve med usikkerheten i årevis, dårlig økonomi ved å bli ufør, og dermed miste en stor del av inntekten sin. Sakene fører ofte til samlivsbrudd og iblant enda verre tragedier i den skaddes liv. Dette kommer på toppen av den skaden man allerede er blitt påført i sitt arbeid, og som man trodde man var godt forsikret mot.

Det er dessverre slik at det er ren kynisk matematikk med økonomiske motiv som råder for enkelte forsikringsselskap. De vet at ved å trenere sakene, oppnår de at flertallet hopper av underveis i frykt for økonomisk ruin, noen dør, og de som står løpet ut, ender som oftest opp med et forlik. Et forlik er kort forklart den erstatningssummen som i utgangspunktet er beregnet etter norsk lov, og nå blir beløpet det som er igjen etter at man har blitt enige om hvor mye «bonus» forsikringsselskapet fortjener å få etter å ha plaget den enkelte i mange år, og for å unngå enda flere års kanossagang!

Nasjonalt kompetansesenter

Vi i ALF arbeider med planer om et nasjonalt kompetansesenter for yrkesskadde. Ved mistanke om yrkesskade skal den enkeltes fastlege til et tverrfaglig team, hvor man og får oppfølging utover det rent helsefaglige. Det tverrfaglige teamet skal ha fagpersoner som yrkeshygieniker/sosionom/jurist og det som ellers måtte kreves for å få loset den eventuelt skadde gjennom systemet så raskt og smertefritt som mulig. Teamet skal  sørge for at den enkelte har fått etablert en yrkeshistorikk og ellers fått fylt ut de riktige dokumentene før man blir sendt videre til utredning på de ulike yrkesmedisinske avdelingene rundt om i Norge, som St.Olav, Haukeland og så videre. På denne måten vil alle stille mer likt, og ikke som i dag, hvor den som er mest syk eller skadet stiller svakest, og de mest ressurssterke vinner frem.

Vi ser for oss at senteret skal ha en funksjon hvor de sjekker at saker ikke stopper opp unødig i systemet, og har en koordinerende funksjon innen fagfeltet.

Ett slik forløp er langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt. Med grundig faktaregistrering av skader i arbeidslivet og reell kunnskap i samarbeid med STAMI, kan vi i fremtiden redusere det totale antallet yrkesskader. Det vil være en vinn-vinn-situasjon for alle parter, inkludert forsikringsselskapene. Den enkelte kan kanskje ha en restarbeidsevne i behold,  slik at man kan komme tilbake til arbeidslivet helt eller delvis, og kanskje i en annen type jobb.

Status

Status i dag er at vi har en intensjonsavtale med Helseinnovasjonssenteret Kristiansund, HIS, www.helseinnovasjonssenteret.no og vi har nå, i samarbeid med dem, en prosjektsøknad klar for å søke om midler til et forprosjekt. I forprosjektet skal vi nedsette et fagråd med aktører fra alle de felt vi nå ser bør være involvert. Dette fagrådet er meningen skal komme med anbefalinger til staten om hva senteret bør inneholde av faggrupper og hvilket mandat det bør ha.

Om vi lykkes, vil vi nok måtte vente noen år før dette er oppe og går. Vi håper de av dere som er her i dag kan være med å påvirke, slik at dette prosjektet lykkes. SAFE har allerede gitt sin støtte for et par år siden ved å støtte våre planer for et nasjonalt kompetansesenter, men vi trenger dere aktivt i tiden fremover også, både moralsk og på andre måter. Dere er sikkert enige om at jobb nr. 1 for enhver fagforening må være å støtte en arbeidskollega som kjemper for en rettferdig behandling og et korrekt oppgjør etter å ha blitt skadet under  utførelse av sitt arbeid.

Vi var i slutten av januar i år også invitert til å holde et innlegg på Trondheimskonferansen hvor det var samlet cirka 650 fagorganiserte i tillegg til sentrale politikere. Der ble det vedtatt en resolusjon om støtte til kompetansesenteret. I tillegg fikk vi positiv oppmerksomhet fra politisk hold av representanter fra arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget som var tilstede.

Vi har også i etterkant av konferansen fått litt økonomisk støtte fra avdelinger i LO/Fagforbundet. Dette er kjærkomment, og det har stor betydning for veien fremover da vi faller utenfor de fleste offentlige støtteordninger.