Offshorelivet sett fra mitt kjøkkenvindu

Tekst: Linda Kleveland. Foto: Privat

«En oljeplattform er en total institusjon – et 24 timers samfunn, hvor arbeid og fritid, sosialt samvær og privatliv er integrert i en felles og avgrenset verden, mer eller mindre avgrenset fra samfunnet utenfor».
Slik beskriver samfunnsforskere en oljeplattform, og slik kan jeg bekrefte at det er.

I den grad noe i livet blir naturlig, ble min arbeidsplass på en oljeplattform i Nordsjøen det. Naturlig. Under andre verdenskrig ble Nordsjøen mellom Sund og Shetland brukt til flukt fra tyskerne som hadde invadert landet vårt.

Min far var en av mange som benyttet seg av denne muligheten. Han møtte sin fremtidige engelske kone i Liverpool under krigen og giftet seg med henne.

Da krigen var slutt, kom de tilbake til Telavåg. De var med på gjenreisningen, og etablerte seg med familie i generasjonsbolig i Telavåg.

– Jeg lengter tilbake til England, sa min mor på dårlige dager.
– På fine dager kan du se Shetlandnaustene fra kjøkkenvinduet, trøstet min far.

I mange år trodde hun på det.

Midt mellom Telavågsnaustene og Shetlandsnaustene ligger Oseberg feltsenter. Det skulle bli arbeidsplass gjennom 25 år. Helt naturlig.

Klondike

Det er midt på 80-tallet og klondike i Nordsjøen. Store felt som Oseberg og Gullfaks er klar for utbygging. Statoil bygger ut Gullfaks, og Hydro får sitt første operatøransvar. Feltet blir kalt Oseberg feltsenter, og det blir viktig for Hydro å vise myndighetene at dette kan de klare.
Nordsjøen trengte mange nyansettelser for å fylle de nye plattformene. Jeg søkte og fikk jobb som kjøkkensjef. Født og oppvokst i Telavåg på 50- og 60- tallet kom jeg fra enkle kår.  Slik de fleste gjorde på denne tiden. Det var ingen overflod i vårt hjem, men vi hadde en god oppvekst i fjæresteinen med utsikt til Nordsjøen.

Ansettelsen i Hydro skulle bli litt av et sjokk. På det tredagers introduksjonskurset vi måtte gjennom, fikk vi servert hvitvin til lunsj. Bortsett fra fargen, visste jeg knapt forskjell på rødvin og hvitvin. Lunsjen og vinen ble dessuten inntatt stående rundt høye bord. Vi skulle sirkulere rundt med høye hvitvinsglass for å bli kjent med de nye kollegene våre. Dette var en helt ny øvelse for meg og for veldig mange av de andre også, registrerte jeg.

– Når vi spiser, sitter vi pent ved bordet, sa min mor alltid.

Slik var det ikke her, men vi skulle komme til å venne oss til alt dette nye. Vi følte vi var spesielt utvalgte til å drifte denne nye plattformen for Hydro, og vi ble også behandlet slik. Vi som var ansatt i forpleining fikk samme gode mottakelsen som alle andre som skulle offshore. Det var ingen forskjell på de som vasket og de som driftet produksjonen. Alle var like viktige.

Denne innstillingen fra bedriften ble en suksess.

Introduksjonskurs, opplæring og sikkerhets- og beredskapskurs ble gjennomført, og vi ble klar for offshorelivet.

Mange fra Sund fikk jobb. Vår tidligere ordfører, Albrigt Sangolt, sa det slik:

– Uten skatteinntektene fra nordjøarbeiderne i Sund hadde det stått dårlig til med økonomien i kommunen.

Vi var med på å skape store verdier og velstand i lokalsamfunnet og for storsamfunnet. Vi følte oss viktige og visste vi gjorde en god jobb for velferdsstaten. Slik var det, og slik skulle det bli i mange år fremover.

Arbeidet begynner

Oseberg A-plattformen ble ferdigstilt i Digernessundet på Stord og slept på plass i Nordsjøen en vakker solskinsdag i juni -88. Jeg var heldig og fikk være med på å gå fra onshore til offshore. Plattformen ble satt på plass med millimeterpresisjon. Arbeidet kunne begynne.
320 menn og kvinner skulle bespises hver tredje time. Fire hovedmåltid og fire mellommåltider døgnet rundt. Her skulle det ikke mangle noe.

-Kun det beste er godt nok, sa ledelsen og gav oss frie tøyler.

Gutta på boredekk og ute i produksjonsanlegget jobbet hardt, og hadde lange dager. Behovet for næringsrik mat var stort. Maten var dagens høydepunkt og var viktig i en sosial sammenheng. Dette visste vi som jobbet på kjøkkenet, og vi anstrengte oss for å tilby det beste vi kunne. Vi lyktes med det.

Positive tilbakemeldinger fra «gutta på golvet» og ledelsen inspirerte oss til å yte enda bedre.

Olje på dekk

Desember samme året fikk vi «Olje på dekk» Dette nesten helt uten datateknologi. Plattformsjefen sa det slik:

– Dataskjermen er fin å henge gule huskelapper på.
Men Hydro hadde klart det, og jubelen ville ingen ende ta. Vi følte at vi hadde vært med på å skrive historie. Forpleining ble tatt med inn i seiersrusen. Det føltes godt, og det gjorde noe med oss.

Vi produserte enorme mengder olje og gass. Oljeprisen var høy, og vi skapte store verdier. På det meste produserte vi over 400 000 fat olje i døgnet. Oljen gikk i rørledning til Sture og derfra ut i verden. Behovet for fossil energi var stort. Jeg elsket jobben min og hadde stor arbeidsglede. Vi som jobbet i forpleining bidro sterkt til trivsel og velvære. Vi dekket de basale behovene til offshorearbeideren: Mat, renhold og velferd. Men det viktigste var at vi også var omsorgspersoner. Vi brydde oss ved å vise omtanke for de som jobbet på boredekk og ute i produksjonsanlegget. Å bry seg om hverandre er avgjørende for å skape et godt arbeidsmiljø.

Nedturen

Noen år senere kom nedturen. Oljeprisen var lav. Drift- og produksjonsutgiftene ble høye. Veldig høye.

-Vi må spare penger, sa ledelsen og låste rekvisitalageret for papir og kulepenner.

Da skjønte vi alvoret. Vi fikk ikke lenger fri tilgang på blyanter og skrivepapir.

Også velferden ble satt under lupen. Alle steiner skulle snus for å spare. Under den ene steinen fant plattformsjefen lørdagsgodterier. Dette var et gode vi hadde hatt i alle år. Til lørdagskvelden ble det satt frem sjokolade, snacks og brus i fellesrommene.

– Det må det bli slutt på, beordret han.

Slik ble det. Folk var rasende. Men til ingen nytte. Det skulle gå lang tid før vi fikk godteriet tilbake.

Antall ansatte gikk ned, og vi måtte øke tempoet. Gutta skulle fortsatt ha sine åtte måltider i døgnet. Det ble et slit. Vi jobbet det remmer og tøy kunne holde. Vi i forpleining ville så gjerne opprettholde samme høye standard. Det gikk på æren løs.

Ledelsen sa «lavere standard er godt nok».

Vi fant en gylden middelvei. Maten ble forenklet og renholdet redusert. De fleste var fortsatt fornøyd, og gleden ved å jobbe offshore var der fortsatt.

Fusjonen

I 2007 fusjonerte Hydro med Statoil. Den så vi ikke komme. Nå skulle det bli en felles driftsmodell på plattformene. For å få dette til, ble det masseflytting av personell. Integrasjon var helt nødvendig. Når en har hatt samme arbeidsplass i 20 år, var det vanskelig å gi slipp. Det ligger mye følelser på en arbeidsplass. Jeg var så glad i jobben min og kollegaene mine. Jeg følte jeg eide jobben. Slik følte de fleste det.

Alt ble nå revet i stykker og skulle bygges opp på nytt. Noen ble igjen, mange nye kom til. Det skulle bli en vanskelig periode.

Det ble gjort store investeringer i boligkvarterene på samtlige plattformer. Golvbelegg ble skiftet ut, nye hjelpemidler kjøpt inn. Alt for å forenkle arbeidet i forpleining og skape en ny, felles entusiasme. Det skulle gå noen år før vi så verdien av dette arbeidet.

Det ble en følelsesreise for alle mens det pågikk. Vi ble lei oss når de gamle gardinene ble skiftet ut med nye. Det lå følelser og identitet i de gamle falmede gardinene. De var våre gardiner.

Fusjonen bød imidlertid også på oppturer. Forpleining fikk ansvar for helidekk på nesten samtlige installasjoner. Dette ga oss økt ansvar, og var svært viktig for selvfølelsen, spesielt til de som gjorde rent. Forpleining fikset dette fint og driftet helidekk på en sikker og effektiv måte. Dette var et smart trekk av ledelsen!

Turøyulykken

Å jobbe i Nordsjøen har i alle år vært en god opplevelse for meg. Jobben har gitt meg mat på bordet og hus å bo i. Jeg har følt meg trygg på plattformen.

Men helikopterturene til og fra har vært en belastning for veldig mange nordsjøarbeidere. Også for meg.
Alle offshorearbeidere kjenner på den gode følelsen når hjemreisedagen er der og man skal hjem til sine og gjøre det en har lyst til. Men inni godfølelsen er det ofte litt usikkerhet. Hvordan er været? Går reisen bra?

Ikke alle kommer hjem. 11 offshorearbeidere og to piloter var syv minutter unna å komme hjem den 29. april 2016 da et helikopter fra Gullfaks B mistet rotoren over Turøy og falt ned. Ulykken gjorde dypt inntrykk på alle og vil for alltid stå som et mørkt kapittel i nordsjøsammenheng.
Vi minnes i respekt, de som helt tilfeldig, mistet livet i denne tragiske ulykken.

Plasthval

I 2017 kom en hval inn fra Nordsjøen og strandet på Sotra. Hvalen var syk og måtte bøte med livet. Den inneholdt mange plastposer. Veldig mange.

Historien om hvalen gikk verden rundt og hvalen ble et svært synlig symbol på plastforurensingen av våre verdenshav. Den ble et symbol på at det grønne skiftet må komme. Også i oljenæringen.

Fremtiden

I 2018 endret Statoil navn til Equinor. Equinor begrunnet navneskifte slik:

«Vi må forme fremtiden, Som en karboneffektiv produsent av olje og gass, men også som en stor leverandør av energi fra vind og sol».

Om noen generasjoner blir det kanskje havvindmøller der Oseberg og Gullfaks står i dag.

Der, midt mellom Telavågsnaustene og Shetlandsnaustene.  

Ocean Ranger-ulykken i Canada

Tekst og foto: Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe

I løpet av 1980-årene havarer tre oljeplattformer med store tap av menneskeliv i Norge, Canada og Storbritannia. Alle de tre ulykkene har vært karakterisert som nasjonale katastrofer og alle førte til at det blir nedsatt store offentlige granskinger som igjen la grunnlag for revidering av sikkerhet, regelverk og konstruksjoner.

Storulykkene som aldri kunne skje

Den største og siste av disse ulykkene er den britiske Piper Alpha ulykken i 1988 med tap av 167 mennesker. Det var en eksplosjonsaktig brann om bord på plattformen. Utredningen etter ulykken resulterte i ramsalt kritikk av en ledelseskultur der det var svært vanskelig å varsle om svikt i sikkerhet og der hensynet til drift gikk foran alt.

Den canadiske og den norske ulykken er mer sammenlignbare. Ulykkene skjer med to års mellomrom i en tidlig fase av oljevirksomhet til havs. Begge plattformene kantrer etter tap av stabilitet. Ulykken i Canada skjedde i 1982 utenfor Newfoundland. Alle de 84 om bord omkom. I Norge kantret Alexander L. Kielland i 1980 hvor 123 omkom og 89 overlevde etter en redningsaksjon hvor flere land var involvert.

Newfoundlandbanken kan ha ekstreme værforhold. Varme havstrømmer fra syd og kalde fra nord møtes og det har vært en lang rekke skipshavari i området. Et av dem var Titanic forliset i 1912 da 1500 mennesker omkom. En spesiell utfordring er isfjell som kommer drivende ned fra Grønland med Labrador-strømmen. Det har ofte vist seg vanskelig å bruke helikoptre i dette området på grunn av ising, dårlig sikt og mye vind. I Canada blir Ocean Ranger havariet i 1982 sammenlignet med Titanic forliset. Når disse havariene blir sammenlignet er det fordi begge havariene skjedde til tross for teknologiske løsninger som skulle kunne tåle alt.

Ocean Ranger havariet var utenkelig. Plattform var sertifisert for å tåle det mest ekstreme uvær og de aller mest belastende klimatiske forhold. Både Ocean Ranger og Alexander L. Kielland var plattformer som ingen trodde kunne havarere. Likevel kantret begge plattformene.

Det har ikke vært oppmerksomhet rundt Kielland-ulykken i Canada. Det er få som har hørt om den norske ulykken og den trekkes lite frem i canadiske utredninger og offentligheten. Grunnen er antakelig at Kielland-ulykken ble forklart med produksjons- og konstruksjonsfeil. Fokuset blir dermed slik at erfaringene fra den norske ulykken i liten grad blir brukt som handlingsgrunnlag for å bedre sikkerheten i Canada.

Ocean Ranger

Ocean Ranger var en halvt nedsenkbar oljeplattform som veltet og sank den 15. februar 1982, på Valentindagen. Ulykken skjedde 267 kilometer øst for St. Johns på Newfoundland. Plattformen var designet og eid av Ocean Drilling and Exploration Company (ODECO) fra New Orleans i USA. Boreplattform hadde eget framdriftsmaskineri og et boligkvarter for de som var om bord.  På ulykkestidspunktet var den verdens største halvtnedsenkbare plattform med en kapasitet til å bore på 460 meters dyp og ned til 7600 meter under havbunnen.  Den var godkjent for «unrestricted ocean operations» som betydde at den kunne operere hvor som helst og hadde den høyeste godkjenningen som fantes. Plattformen var beregnet for å kunne tåle vindstyrker på 190 kilometer i timen og bølger på 34 meter. Den var bygget ved Mitsubishi Heavy Industries i Hiroshima i Japan. Plattformen var 121 meter lang, 80 meter bred, hadde en høyde på 103 meter, en vekt på 25.000 tonn og fløt på to 122 meters lange pongtonger som lå 24 meter under havoverflaten. Til forankring brukte den 12 ankre på hvert 20 tonn. Før den kom til Hibernia feltet ved Newfoundland hadde plattformen operert utenfor kysten av Alaska, New Jersey i USA og Irland.

Ulykken

På ulykkesdagen var det tre halvtnedsenkbare plattformer som boret på oljefeltet. De to andre plattformene var den norskeide Zapata Ugland som lå 30.9 kilometer lengre nord og Sedeco 107 som lå 13,7 kilometer nordøst. Den 14. februar hadde plattformene fått melding om at det var en storm i ankomst. Det var faste prosedyrer for å forberede plattformene på dårlig vær. På grunn av store bølger og rask utvikling av stormen forenklet mannskapet på Ocean Ranger prosedyrene. Undersøkelsene etter ulykken avdekket at mannskapet hverken hadde gode nok rutiner og teknisk kunnskap til å kunne stabilisere plattformen og for å sjøsikre den.

Klokken 19.00 ble Sedeco 107 truffet av en stor bølge som skadet gjenstander på dekk og førte til tap av en redningsflåte. Rett etter ble det meldt over radio at et vindu på Ocean Ranger var slått inn og at det hadde kommet vann inn i ballastrommet. Det var diskusjon om hvordan man best kunne reparere skadene. Klokken 21.00 hørte både Sedeco 107 og Zapata Ugland at det var radio samtaler på Ocean Ranger om ventilene på ballast-kontrollpanelet som åpnet og lukket ukontrollert. Vindstyrken var da på 190 kilometer i timen og bølgene var 20 meter høye. Resten av kvelden var det bare rutine kontakt på radio mellom plattformene og støttefartøyene. Forholdene var vanskelige, men det ble oppfattet som om alle plattformene hadde situasjonen under kontroll.

Om natten klokken 00.52, den 15. november, ble det sendt ut nødsignal, ”Mayday”, fra Ocean Ranger. Det ble meldt om stor slagside og bedt om umiddelbar assistanse. Standby fartøyet M/V Seaforth Highlander ble bedt om å legge seg inn mot plattformen, men dette viste seg uten effekt. Det ble varslet rett etter klokken ett til land. Helikoptre fra den canadiske redningstjenesten og Mobil fikk beskjed. Standbybåtene M/V Boltetor og M/V Nordertor fra naboplattformene Sedeco 107 og Ugland Zapata gikk mot plattformen for å gi assistanse.

Klokken 01.30 meldte radiooperatøren at de gikk til livbåtene og at det ikke ville bli sendt flere radiomeldinger. Kort tid etter ble plattformen evakuert. Klokken 02.45 kunne mannskapet om bord på forsyningsskipet M/V Boltenor se plattformen. Den hadde stor slagside, det var ikke tegn til at det var noen om bord og det var ingen synlige livbåter Plattformen kantret og kom under vann mellom klokken 03.07 og 03.13.  Et av redningsfartøyene, M/V Seaforth Highlander, fant en skadet livbåt  som sendte opp nødbluss klokken 02.21. Det var folk om bord på livbåten. Det lyktes å få festet en line til livbåten og en av redningsmennene var innen få fot fra å få tak i en av dem som var om bord. Linen som var festet røk og livbåten kantret. Ingen av de som var om bord overlevde. Søket etter overlevende fortsatte hele natten og neste dag. Det ble funnet to tomme livbåter og flere tomme redningsflåter. Livbåten som M/V Seaforth Highlander hadde prøvd å redde ble senere sett av forsyningsskipet M/V Nordertor. Det ble observert kropper ombord, men det lyktes ikke å få tak i livbåten. Den drev av og ble aldri funnet igjen.

På grunn av værforholdene kom ikke det første helikoptre til ulykkesstedet før klokken 02.30. Det ble plukket opp 22 døde fra havet. Medisinske undersøkelser konkluderte at alle hadde druknet etter sterk nedkjøling.  Neste dag sank det Sovjetiske containerskipet Mekhanik Tarasov lengre ut i havet. Kun fem av de 37 om bord reddet livet.

De omkomne

Identifiseringen av de avdøde ble komplisert av at det ble funnet avdøde fra to ulykker som skjedde samtidig. De sovjetiske avdøde skulle sendes til hjemlandet og de kanadiske skulle gravlegges i sitt land. De canadiske myndighetene var redde for at det kunne skje sammenblanding av de avdøde og identifiseringsprosessen tok tid. Kun 22 av de som omkom ble funnet. I alt 46 av de omkomne var ansatt i Mobil og 38 kom fra ulike kontraktører. Mange av de omkomne var fra Newfoundland og flere små lokalsamfunn ble rammet av havariet.  På Newfoundland har havet vært levevei i generasjoner. Mange familier hadde mistet andre i tidligere ulykker, men oljen hadde inntil ulykken vært regnet for en trygg og sikker arbeidsplass. Nå måtte de leve med at også oljevirksomheten var en farefull virksomhet.

Vraket

Etter ulykken ble plattformen liggende slik at de øverste delene var rundt 30 meter under overflaten.

To dykkere som var med på hevingen og førsøkene på berging av plattformen døde i en undervannseksplosjon den 20. juni. Etter dødsulykkene ble det startet en undersøkelse, men utforskende dykk stoppet da enda en dykker omkom den 26. juni. Det er antatt at det siste dødsfallet skyldtes en fallende gjenstand mens dykkeren var på vei opp til overflaten.

Siden vraket ble ansatt for å være en fare for skipsfarten ble det besluttet at det skulle senkes på dypere vann.  Vraket ble hevet til overflaten slik at pongtongene ble synlige i overflaten og slept ut til dypt vann av det hollandske firmaet Wijsmuller Salvage i august 1983.

Utredningene og debatten

Etter ulykken ble det nedsatt en «Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster» som kom med tre hovedrapporter i 1984 og 1985. I USA lagde den amerikanske kystvakten, US Coast Guard, en egen rapport. Det var omfattende dekning i media og det ble publisert flere studier, bøker og artikler om ulykken.

Årsakene til ulykken ble antatt å være at vann kom inn gjennom et knust vindu og ned i ballastkontroll rommet der kontrollpanelet sviktet. Dette førte til at flere ventiler åpnet etter en kortslutning. Den påfølgende svikt i stabilitet førte til at plattformen krenget, og til ytterligere vanninntrenging, og at den kantret.  Etter ulykken ble det fokusert på fenomenet med uvanlig store bølger. Slike bølger ble omtalt som monsterbølgene eller hundreårsbølgene på norsk og på engelsk «freak waves». De var langt kraftigere enn andre bølger og kunne ha ødeleggende effekt på alt de traff.

Ulykkeskommisjonen fant at mannskapet ikke hadde tilstrekkelig trening, at sikkerhetsutstyret ikke fungerte, at det var vanskelig å få låret livbåtene, at det manglet overlevingsdrakter og annet redningsutstyr og at skipene som kom til assistanse ikke hadde utstyr og prosedyrer for å plukke opp folk fra havet. Kommisjonen fant også at inspeksjoner og regelverk i Canada og USA hadde vært ineffektivt. Sikkerhetsopplæringen av de som var om bord var mangelfull.

Kommisjonen anbefalte at myndighetene måtte sette av midler årlig for utvikling av bedre redningsutstyr, metoder for redning, bedre prosedyrer, sikkerhetsopplæring og påpekte behovet for en rekke konstruksjonsmessige endringer.

Problemene med låring av livbåter og redning over til andre fartøy hadde man også under Kielland-ulykken. Værforholdene gjorde det vanskelig å bruke helikopter. Helikoptrene kom også for sent fram og manglet drivstoffkapasitet for operasjoner over lengre tid til havs. Både de som havnet i havet og de som var om bord på livbåtene ble raskt nedkjølt. Vi ser at de erfaringer man hadde hatt med redningsarbeidet under  Kielland-ulykken to år tidligere ikke hadde ført til nødvendige endringer i oljevirksomheten i Canada.

Konsekvenser

Ulykken førte til en omfattende debatt omkring sikkerheten på maritime installasjoner, om regelverk og evnen og kompetansen til å håndheve nasjonale regler. Ikke minst var dette en utfordring i forhold til flytende installasjoner, som Ocean Ranger, som ofte hadde en annen flaggstat enn det land som hadde territorial farvannet.  De teknisk og maritime sakkyndige påpekte de spesielle utfordringer med plutselige kraftige bølger og under vann spesielle strømforhold og virvler. I senere diskusjoner om stabilitet og flytende oljeplattformer har evalueringene fra ulykken regelmessig vært oppe til diskusjon.  Ulykken førte til en rekke krav om konstruksjonsmessige endringer og spesielle krav til at kontrollrom ble spesielt beskyttet og plassert.

Hvert år etter ulykken har det blitt avsatt spesielle midler til forskning om sikkerhet og krav til installasjoner til havs. De årlige bevilgningene har vært direkte koblet til ulykken. Ikke desto er det stadig store utfordringer både om bord på plattformene, med redningsutstyr, med transportene fra og til plattformene og med beredskapen og utstyret til redningstjenesten.

I en helikopterulykke den 12. mars 2009 omkom det 17 mann. Helikoptret var på vei ut til en oljeplattform med mannskap og måtte nødlande på havet på grunn av teknisk svikt. Kun en mann overlevde. Igjen viste det seg at beredskapen var for dårlig. Det tok for lang tid å få frem redningshelikopter. Denne gangen var det ikke avstand og vær, men simpelthen at alle helikoptre var et annet sted da ulykken skjedde. Skipsulykker har vist at forholdene utenfor Newfoundland ofte er så vanskelige at helikoptre enten ikke klarer å lette eller kommer frem i tide. I praksis er de som er om bord på plattformene eller på skipene overlatt til seg selv om det skulle gå galt.

Fortellingene om ulykken inngår i det kollektive minnet på Newfoundland. Ulykken hadde effekt på langt flere enn de familiene og det nettverket som hadde hatt kontakt med dem som omkom. En rekke bøker, film, dramatiseringer og en omfattende media dekning tok utgangspunkt i ulykken og beskriver belastningen av ulykken på nærstående og lokalsamfunn. Utenfor regjeringsbygningen i Newfoundland er det satt opp et minnesmerke. Ocean Ranger-ulykken har fått regional betydning og inngår som en viktig hendelse i oljehistorien, men er ikke markert på nasjonale arenaer i Canada.

De pårørende som ble rammet av ulykken fikk erstatninger i form av forlik med forsikringsselskapene. Ulempen med forlikene var at det offentlige mistet innsikt. Åpne rettsaker kan være traumatiske for dem som er med, men de har den fordelen at det blir offentlighet rundt lidelsene og ansvarsforholdene.

Forfatteren Lisa Moore har i sin prisbelønte bok, February, beskrevet situasjonen til en oppdiktet ektefelle til en av dem som omkom.  Boken har fått rosende omtaler i media i Canada, Storbritannia og USA. Hun får godt frem hvordan det er å leve med minner som preger livet. Lisa Moore får frem at ulykken er fortsatt er dagsaktuell med vedvarende konsekvenser, og at mange også en generasjon etter lever med den som en daglig utfordring.

Disaster song tradisjonen

Det er lang tradisjon i Canada for å formidle ulykker i form av sang. Forskeren Heather Sparling fra Cape Breton Universitet i Nova Scotia har samlet slike sanger etter ulykker. Prosjektet har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Mange av sangene er skrevet av profesjonelle sangere og tekstforfattere, men det er også mange som er laget lokalt av folk som på en eller annen måte har hatt et forhold til ulykken.

Sangene har representert meningsytringer om ulykken og formidlet hvordan den har rammet enkeltpersoner og miljøer. Heather Sparling forteller at innsamlingen av ”Disaster songs” har bidratt til at mange sanger og dikt som er laget i familier og blant de nærmeste er blitt bevart. Sangene som reflekterer erfaringer og meninger har også vist seg å få stor politisk betydning. Sangene har fått frem følelser og lidelser som ikke har kommet frem i de offentlige og ofte tekniske utredningene. De har også vist at sorgen og traumene er noe som lever videre og som preger enkeltpersoner og hele miljøer. Sangene formidler både arbeiderkulturen på land og sjøfolkenes kultur og  familienes og de etterlattes situasjon.

Økonomisk vekst som overordnet mål

Den canadiske historikeren Sean T. Cadigan, som har skrevet Newfoundland og Labradors historie, understreker at New Foundland hadde en svært dårlig økonomi og mangel på arbeidsplasser på 1960- og 1970 tallet. Lokale politikere så store muligheter i oljeindustrien og var opptatt av å skape økonomisk vekst. Oljevirksomheten som kom var, som i Norge, store internasjonale aktører med betydelig kapital. De skapte en rekke nye arbeidsplasser og ga store inntekter til provinsen. Det var også en rekke kritiske stemmer. Mange var redd for at oljen kunne true fiske og føre til miljøproblemer. I antall var arbeidsplassene innen andre sektorer langt flere, men skatteinntektene fra oljesektoren var langt større enn fra andre bransjer

Newfoundland er en egen provins i Canada, har sitt eget rettssystem og kan opptre selvstendig i kontakten med oljeselskaper og andre utenlandske aktører. De føderale myndighetene, eller Canadas felles myndigheter, påvirket også situasjonen og det var interessemotsetninger mellom provinsens behov for kontroll og de statlige myndigheter. Interessekonflikten gikk i stor grad på hvem som skulle ha inntekter fra oljevirksomheten.

Provinsens selvstendigheten var et tveegget sverd. På den ene siden skapte det fleksibilitet og rask tilpasning til en ny industris behov, men på den andre siden gjorde det at en liten provins lett ble dominert av interessene til store internasjonale aktører.

Et gammelt utrykk sier ”out og sight – out of mind” . De internasjonale aktørene opererte langt ute på havet og ute av syne.  Det betydde også at de i stor grad var overlatt til seg selv. Håndheving av sikkerhet ble i store grad selskapenes ansvar og det var begrenset med offentlig innsikt og kontroll.  Selskapenes holdning til fagforeninger var negativ og det er først de siste årene at fagforeninger har fått avtaler med oljeselskapene. På det tidspunkt Ocean Ranger ulykken skjedde var det få organiserte.

Teknologien som kom var utviklet for bruk i Mexico gulfen og viste seg å ha store svakheter under nordlige forhold. Både den canadiske granskingen og en gransking av US Coast Guard konkluderte med behov for langt mer solide konstruksjoner og redningsutstyr. Den manglende kompetansen hos de som var ombord og vannet som trengte inn ble årsakene i Canada.  Manglende beredskap, svikt, mangler i redningsutstyr og været førte til at ingen overlevde. Inntrykket blir at ofrene fikk skylda, ”blame the victims”, og at operasjonelle feil ble fokusert foran manglende regelverk, rutiner og opplæring.

Både lokale myndigheter og oljeselskapene ønsket å unngå publisitet som kunne true oljevirksomheten. Det var liten vilje til å gi utenforstående innsikt.  Da Cadigan skrev lokalhistorien var det for eksempel liten vilje til å stille billedmateriell til rådighet.  Oljeselskapene var ikke interessert i uavhengig forskning. De ville ha historien skrevet på sine premisser.

Lærdommen fra alle tre ulykkene

De tre ulykkene fra oljevirksomheten på åtti-tallet gir verdifull kunnskap på mange plan. Ikke minst sier de noe om betydningen av å gi de som er om bord tilstrekkelig kompetanse og utstyr til å møte utfordringene som skjer under ulykker. De gir også kunnskap om betydningen av høy beredskap, lokalt tilgjengelig redningsutstyr og utstyr som er tilpasset de ekstreme vær- og temperaturforhold i nordlige farvann. Dessuten sier de noe om betydningen av en en arbeids- og ledelseskultur der ansatt kan varsle og medvirke.

Ulykkene skjedde innen en internasjonal bransje, men i alle landene har man forholdt seg til dem som nasjonale ulykker. Regelverk og standarder internasjonalt ble også påvirket av ulykkene, men mange av bransjens reguleringer og redningstjenester ble utviklet nasjonalt. Investeringer og rammevilkår i ett land vurderes i forhold til muligheter i andre land. Reguleringer og sikkerhetsvilkår blir dermed et internasjonalt ansvar like mye som et nasjonalt. Erfaringene fra ulykker er en viktig del av grunnlaget for å skape en overordnet forståelse og bedre sikkerhet på tvers av nasjonale grenser. Det er viktig at erfaringer fra ulykker formidles internasjonalt uten at noen fakta holdes tilbake.

Utredningen etter Alexander L. Kielland-ulykken er dessverre et eksempel på det motsatte. Kunnskapen fra Kielland ulykken kunne ha gitt grunnlag for forbedringer som kunne ha bedret sikkerheten på andre lands kontinentalsokler.

Litteratur

Black, Alexander J. (1986). Jurisdiction over Petroleum Operations in Canada. International and Comparative Law Quarterly, Vol 35 (2), side 446 -456.

Cadigan, Sean T. (2013). Newfoundland and Labrador. A history.  University of Toronto Press.

CBC. (2019, 10.08.) Ocean Ranger victim’s photos donated to The Rooms. 13. february 2015 updated 14. February 2015. https://www.cbc.ca/news/canada/newfoundland-labrador/ocean-ranger-victim-s-photos-donated-to-the-rooms-1.2955415

Clauss, Gunter F. (2002). Dramas of the sea: episodic waves and the impact on offshore structures, Applied Ocean Research, Vol 24 (3), side 147 – 161.

Crickard, Fred (1995). Canada’s ocean and maritime security: A strategic forecast. Marine Policy, Vol 19 (4), side 335 – 342.

Dalhousie Ocean Studies Programme og Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster (1984). Safety in the design, construction and operation of offshore oil and gas installations: a comparative analysis of the regulatory structures of Norway, Canada, United States and the United Kingdom: a study undertaken by the Dalhouise Ocean Studies Programme. Halifax: Dalhousie Ocean Studies Programme

Dodd, Susan (2012). The Ocean Ranger: Remaking the Promise of Oil. Halifax: Fernwood

Etheridge, Rod (2019) 18 souls. The Loss and Legacy of Cougar Flight 491. Boulder books.

Hart, Sue (2000). Safety and industrial relations in the Newfoundland offshore oil industry since the Ocean Ranger disaster in 1982. New Solutions (NS) Vol 10 (1), side 117- 165.

Hefferman, Mike (2009). Rig: an oral history of the Ocean Ranger disaster. St. Johns Newfoundland: Creative Publishers

Ismail, Zubaidah; Kong, Keen Kuan; Othman, Siti Zulaikha; Law, Kim Hing; Khoo, Shin Yee, Ong, Zhi Chao og Shriazi, Muniruzzaman (2014). Evaluating accidents in the offshore drilling of petroleum: Regional picture and reducing impact, Measurement, Vol 51, side 18 -33.

Khan, Faisal (2008). Human factors. Journal of Loss Prevention in the Process Industries, Vol 21(3), side 225 -226.

Konovessis, Dimitris; Chua Kie Hian og Vassalos, Dracos (2014). Stability of floating offshore structures. Ships and Offshore Structures, Vol 9 (2), side 125 -133.

Lotsberg, Inge; Olufsen, Odd; Solland, Gunnar; Dalane, Jan Inge og Haver, Sverre (2004). Risk assessment of loss of structural integrity of a floating production platform due to gross errors, Marine Structures, Vol 17 (7), side 551 -573.

Moan, Torgeir (2018). Life cycle structural integrity management of offshore structures, Structure and Infrastructure Engineering, side 2 – 17.

Moore, Lisa (2009). February. Anansi.

Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster (1985). Report Volume 3. Safety offshore Eastern Canada: summary of studies & seminars. St. Johns: Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster

Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster (1985). Report Volume 2. Safety offshore Eastern Canada. St. Johns: Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster

Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster (1984). Report Volume 1. Report on the Loss of the semisubmersible drill rig Ocean Ranger. St. Johns: Royal Commission on the Ocean Ranger Marine Disaster

Sparling, Heather (2019, 10.08.2019). The disaster song tradition.  http://disastersongs.ca

US Coast Guard (1983). Marine Casualty Report: Mobile Offshore Drilling Unit (MODU) Ocean Ranger. Washington: US Coast Guard.

Wiley, Martha (2011). Rig: an oral history of the Ocean Ranger Disaster, The Oral History Review, Vol 38 (2), side 448 – 450.

Alexander Kielland

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Professor ved Universitetet i Stavanger, Marie Smith-Solbakken, og Kian Reme, leder av Kielland-nettverket, var invitert til landsmøtet i SAFE, og oppsummerte arbeidet som er gjort så langt i forbindelse med granskningen av ulykken.

Et av de virkelig gledelige resultatene av dette arbeidet, er nyheten om at Riksrevisjonen nå blir bedt om å foreta en ny granskning. Det er Kontroll- og konstitusjonskomiteen som har fremmet forslaget, og Stortinget behandlet saken natt til 20. juni.

Vi opplever at kravet om åpenhet i saken får stadig større støtte, sa Smith-Solbakken, og både hun og Kian Reme trakk fram SAFE som solid støttespiller gjennom hele prosessen.

I tillegg til SAFE sentralt, har SAFE Sokkel i Equinor støttet nettverket med 25.000 kroner.

Terje Enes, klubbleder i SAFE Sokkel har fulgt arbeidet til Kielland-nettverket med stor interesse.

Vi har diskutert kravet om ny granskning i styret i klubben, og dette, sammen med bevilgningen, står et enstemmig styre bak, fortalte Enes på landsmøtet.

– Klubbstyret ser en ny granskning av Alexander Kielland i sammenheng med endring av rutiner for vedlikehold i Equinor.

Tidligere var det klare tidskrav til gjennomføring av vedlikehold. I dag baseres vedlikeholdet på såkalte risikovurderinger.

Effektivisering og innsparinger, eller kostnadseffektivisering som Equinor kaller det, kan få konsekvenser for sikkerheten.

– Når utsettelse av vedlikeholdet skal gjøres med grunnlag i subjektive risikovurderinger, øker faren for større ulykker.

Terje Enes trakk fram åpenhetsaspektet når store ulykker skjer.

– Skal vi unngå nye storulykker, må alle forhold rundt Kielland-ulykken kartlegges. Det er viktig både for overlevende og etterlatte, og det er viktig for alle som jobber i oljebransjen i dag.

Fagforeningsstøtte er svært viktig

Fagforeningene representerer arbeidstakerne i oljeindustrien, og de vet hvor avgjørende god sikkerhet er, når man er isolert på en arbeidsplass i havet, poengterte Kian Reme og Marie Smith-Solbakken.

Nå jobbes det også med å få LO-forbund med på laget. Industri Energi har så langt ikke ønsket å delta, men Kielland-nettverket er i dialog med andre LO-forbund, først og fremst Fellesforbundet, som har gitt positivt svar.

– Fagbevegelsen er den mest sentrale allierte for oss, sa Reme.

Varslerne står nå fram

Under presentasjonen fortalte Marie Smith-Solbakken at de nå møter stadig flere av de gamle varslerne. Nå tør de endelig å stå fram offentlig.

De er blitt pensjonister, og det ikke lenger noen fare for å miste jobben om de forteller hva de har opplevd.

Eksemplene som kommer fram er mange. Her er noen:

• Livbåtene på Kielland-plattformen fungerte ikke. Kun to ble løsnet, den ene måtte man bruke øks for å få løs.
• Livbåtene på Edda kunne vært brukt, men det ble gitt ordre om å ikke sette dem ut. Edda kunne trenge dem selv.
• Tidsrammer for beredskap fungerte ikke. Det skulle ta maks 25 minutter, men det tok halvannen time å komme fram.
• Flere døde under forsøk på å hjelpe andre.
• Plattformsjef Torstein Sæd hadde sagt til sin familie at han var redd for å reise ut på de siste turene.
• Torstein Sæd hadde observert sprekker og rapportert dette til rederiet, både skriftlig og muntlig. Han ble aldri hørt.
• Hvorfor godkjente Veritas utsettelse av fire-års-kontrollen?
• Nærmere 70 personer ble reddet av kamerater og ved hjelp av seg selv.
• Den franske rapporten fikk ingen oppfølging. Rapporten er heller ikke oversatt til norsk, selv om rapporten sier at sprekken kun var medvirkende, sammen med en rekke andre faktorer, først og fremt feil drift av plattformen.
• Flere av mannskapet registrerte fremmede sveisere ombord dagen før ulykken.
• Sveiserne drev med reparasjonsarbeider i D-staget kvelden/natten før staget brakk.
• Hvem i Phillips hadde gitt ordre om reparasjonene?

Et merkelig rettsforlik

Stavanger Drilling, Phillips og Oljeforsikringspoolen saksøkte det franske verftet og konstruktøren av plattformen. Kravet var på 700 millioner kroner.

Rettssaken endte med et forlik på 6,5 millioner. Dette forliket ble hemmeligstemplet for 60 år.

Ikke nok med det, fortsatte Smith-Solbakken.

– Rederiet hevet forsikringen med 85 millioner kroner ni dager før ulykken. Etter at katastrofen var et faktum, ble forsikringssummen på 400 millioner kroner utbetalt til eierne.

I over tre år ble det sendt ukesrapporter til lands fra Kielland. Disse finnes ikke lenger, og politiet tok ikke beslag i dokumentene. Kian Reme og Marie Smith-Solbakken spør hvorfor?

– Alt tyder på at kvelden etter forliset brukte Stavanger Drilling til å fyre i peisen, sa Kian Reme.

Stabilitet og dokumentasjon

Døra til tårnhuset på E-leggen var sveist fast i åpen posisjon. Døra skulle alltid være lukket. Om døra var åpen, gikk alarmen i kontrollrommet. Det viste seg at alarmen var frakoblet.

E-leggen ble dermed et synke-element i stedet for et flyte-element.

– Vi har bilder av den åpne, fastsveisete døra. Gjennom denne døra viser bildene at det gikk kabler ned i beinet. Vi har også bilder fra kontrollrommet som viser at alarmen var satt ut av funksjon.

Det tok bare 20 minutter fra plattformen gikk fra 30 graders slagside til 180 grader. Det er grunn til å stille spørsmål ved effekten av E-skaftes inntak av vann.

Kontrollkommisjonen var ikke interessert i disse opplysningene. Det var heller ikke granskingskommisjonen.

– Jeg jobber med at dette var en varslet ulykke, sa Marie Smith Solbakken.

Stortinget behandlet saken natt til 20. juni

Manglende vilje til å granske nye opplysninger svekker troverdigheten til det offentlige, og gir grobunn for spekulasjoner. Uten troverdighet knyttet til Kielland, svekkes også tilliten til dagens arbeid med sikkerhet, slik klubbleder Terje Enes i SAFE sokkel, også påpeker.

Selv om det ble et enstemmig flertall i stortinget for en ny gjennomgang, vet vi foreløpig ikke hvor grundige de vil være i arbeidet med å gjennomgå rapporter og dokumenter på nytt, sa Reme under innledningen på SAFEs landsmøte.

– For oss som har arbeidet for en ny granskning er dette i hvert fall en stor seier og en viktig milepæl.

Den som ikke tar fortida på alvor mister troverdighet i forhold til framtida.

Forslaget

Forslaget som lå til grunn fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen var dette: Stortinget ber Riksrevisjonen om å undersøke hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar når det gjelder:
– Gransking og klargjøring av årsakene til at Alexander L. Kielland-ulykken inntraff, og om granskingen har kartlagt ansvarsforholdene rundt ulykken tilstrekkelig.
– Oppfølging av anbefalinger fra granskingsarbeidet, herunder implementering av tiltak for å forebygge og forhindre nye ulykker.
– Oppfølging av de etterlatte og overlevende.

Vedtaket var enstemmig

– Det er en milepæl som er nådd, og gleden over at granskningen nå gjenopptas, er stor, sier Kian Reme og Marie Smith-Solbakken.

I en pressemelding fra Riksrevisjonen sier riksrevisor Per-Kristian Foss dette:

– Alexander L. Kielland-ulykken er den største industrielle ulykken som har rammet Norge, og vi tar oppdraget fra Stortinget på største alvor. Til tross for omfattende granskingsarbeid, er det mange som sitter igjen med ubesvarte spørsmål.

Dette skal vi undersøke

Som hovedregel bestemmer vi selv hva vi skal undersøke, men Stortinget kan i særskilte tilfeller pålegge oss oppgaver. Dette er en slik oppgave. Stortinget har gitt oss et bredt mandat, og har bedt oss om å se på tre deler ved myndighetenes ansvar, granskingen av årsaker og ansvarsforhold, anbefalinger og forebyggende tiltak, oppfølging av de overlevende og etterlatte.

– Vi skal gå i dybden på disse problemstillingene og håper det vil bidra til å belyse noen av de ubesvarte spørsmålene i denne saken. Målet vårt er som alltid å levere konklusjoner til Stortinget som bygger på et solid faktagrunnlag, sier Foss.

Slik skal undersøkelsen gjennomføres

Innen rammene av Stortingets mandat, er det opp til oss å utforme undersøkelsen. Den skal gjennomføres som en såkalt forvaltningsrevisjon – en større, systematisk undersøkelse, der målet er å vurdere hvordan de ansvarlige myndighetene har ivaretatt ansvaret sitt.

Vi vil samle inn data fra relevante kilder og analysere og vurdere den informasjonen vi har. Resultatet sammenfattes så i en rapport, som blir overlevert til Stortinget. Hvordan resultatet behandles videre, er det opp til Stortinget selv å bestemme.

Vi er nå i gang med å legge grunnlaget for undersøkelsen. Arbeidet starter opp til høsten, og det vil trolig ta rundt et år. Det betyr at resultatet sannsynligvis blir overlevert til Stortinget i løpet av høsten 2020.

Åpning av arkivene

Sjøfartsdirektoratet og Conoco Phillips åpner sine arkiver, klassifiseringsselskapet DNV GL vil vurdere henvendelsen om de får en forespørsel.

Et faglig sterkt landsmøte

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Hilde-Marit Rysst, SAFEs forbundsleder, åpnet landsmøtet med en gjennomgang av «rikets tilstand». Hardere linje fra arbeidsgiverne, særlig NR, gir oss mye ekstra arbeid, gledelig er et økende medlemstall.

Hilde-Marit Rysst trakk fram det gode arbeidet som utføres i klubbene, og ga de tillitsvalgte honnør for måten de tar imot nye medlemmer på.

– Vi er sikre på at medlemmene blir godt ivaretatt av dere.

Arbeid og travelhet er et stikkord for året som har gått. Det gjelder både klubber og SAFE-huset. At arbeidsgiverne ikke lenger godtar saker, tolkninger og løsninger partene tidligere har vært enige om, gir forbundet svært mye merarbeid.

– Vi har saker i kø i rettsvesenet, og som oftest er det Norges Rederiforbund som er motpart.

Antall saksbehandlere på SAFE-huset ble redusert i fjor.

– Med økt arbeidsmengde har SAFE vært nødt til å bruke muligheten for ekstra hjelp. Klubbleder i Sodexo, Kai Morten Anda, er inne på huset som saksbehandler i femti prosent ut året. Vi har også et seks måneders vikariat i administrasjonen.

YS på talerstolen

Nestleder i YS, Hans-Erik Skjeggerud, takket for innbydelsen og muligheten til å informere om arbeid og saker som pågår i YS.

Han trakk fram de tøffe utfordringene som preger arbeidslivet, og berømmet SAFEs vilje til å ta utfordringer og takle disse på en meget god måte. Også hovedorganisasjonen YS merker dette godt, og som hos SAFE, ser organisasjonen at arbeidsmengden øker i takt med disse problemstillingene. På medlemsområdet opplever også YS et økende antall nye medlemmer.

Økt organisasjonsgrad er viktig for både forbund og hovedorganisasjoner, og ikke minst viktig for å styrke den norske modellen.

Endringer og utvikling i samfunnet vil prege arbeid og prioriteringer. Skjeggerud viste til demografiske utfordringer, hvor flere eldre og lavere fødselstall gir færre aktive arbeidstakere. Dette vil igjen føre til press på velferdsstaten, selv om Norge har oljeformuen i bakhånd.

Teknologisk utvikling endrer samfunnet både i forhold til kommunikasjon, utførelse av arbeidsoppgaver, kompetansebehov og endringsvilje.

Skjeggerud avsluttet med å legge vekt på det siste, endringsviljen, og lot spørsmålet: hvem vil ha endringer, hvem vil endre seg, henge i lufta.

Saklighet og godt faglig nivå preget landsmøtet

Det ble et faglig godt landsmøte med viktige innledninger, gode innlegg og diskusjoner som styrker valg av retning videre for forbundet.

På landsmøtets første dag ble regnskap, budsjettforslag og beretning lagt fram og diskutert. Landsmøtet kunne konstatere at økonomien er godt i rute, medlemstallene øker, og forbundets aktivitetsnivå er høyt.

Etter lunsj var temaet framtid for olje- og gassindustrien.  Karl Eirik Schøtt-Pedersen, administrerende direktør i Norsk olje og gass, innledet om betydningen norsk oljeindustri har hatt for velferdsutviklingen i landet.

– Jeg hadde stor glede av å følge «Lykkeland», historien om en drøm hvor drømmen ble virkelig: at Norge skulle bli verdens rikeste land, og verdensledende på teknologi, sa Schjøtt-Pedersen.

Summen av velferdsordninger som ble bygget opp, er noe av grunnlaget FN trekker fram når det slås fast at Norge er verdens beste land å bo i.

– Datidens politikere var framsynte. De sikret at rikdommen kom alle til gode.

Schjøtt-Pedersen takket oljens fagfolk og ingeniører for at gullet i havet kunne hentes opp og sikre fundamentet for velferdsstaten og velferdskommunene.

Han trakk fram miljøbevegelsens krav om å lukke døra for videre oljeproduksjon.

– Norsk oljeproduksjon utgjør to prosent på verdensbasis. Legger vi ned, blir de to prosentene overtatt av andre. Norsk oljeproduksjon har lavere utslipp enn de øvrige. På verdensbasis blir ikke utslippene lavere om vi legger ned.

Oljenedturen var tøff, særlig på Vestlandet. Det var ikke bare lave oljepriser som var årsak. Også et høyt kostnadsnivå spilte inn, mente Schøtt-Pedersen.

– Nå er kostnadsnivået redusert, man har bygd ut felt som er blitt lønnsomme å bygge ut. De økte investeringene eliminerer ikke nye funn. Dersom det oppstår usikkerhet rundt rammebetingelser, vil det kunne føre til at ting settes på vent.

Schøtt-Persen trakk også fram klimakrisen og Parisavtalen. Her ble også problemstillinger rundt karbonlagring, omgjøring av gass til flytende hydrogen og utvikling av fornybar energi, tatt opp.

– Med teknologikompetanse i verdensklasse, vil ny virksomhet stå på skuldrene av den gamle.

Ingen skam å jobbe i olja

Bente Nyland, direktør i Oljedirektoratet, satte ord på «mobbingen» oljearbeidere opplever i forbindelse med det grønne skiftet.

– Jeg har vært i denne industrien i 35 år, og jeg har vært stolt av jobben min hele tida, sa hun.

Hun trakk fram land med oljeindustri, som Brasil, som kommer hit for å lære om norsk oljeindustri.

– Vi klarte å snu en negativ trend, nå er industrien på vei opp igjen. I tillegg produseres stadig mer gass. Prosjekter som ikke ble sett på som lønnsomme, hentes nå ut fra «lagre» og kommer i produksjon.

Mer enn halvparten av ressursene på sokkelen er igjen. Mange av disse er i nord.

– Prognosene våre viser at produksjonen kan være på nedadgående etter 2025. Videre prognoser vil være basert på teknologi, smart tenkning og bruke mulighetene.

Nyland viste til en sokkel i endring.

– Vi har fått et stort mangfold av selskaper. De store selskapene endrer porteføljen, mellomstore og små selskaper står for en større andel av produksjonen.

Nyland mener mangfold er bra blant annet fordi man får testet seg mot andre selskap.

Hvem er framtidas oljearbeidere, spurte hun?

Ny teknologi skaper nye verdier.  Olje- gasseventyret er knapt halvveis, sa Nyland.

– Vi er ønsket. Europa ønsker mer gass. At vi kan levere i framtida, er avhengig av kompetente medarbeidere.

Alexander Kielland

Professor ved Universitetet i Stavanger, Marie Smith-Solbakken, og Kian Reme, leder av Kielland-nettverket, var invitert til landsmøtet i SAFE, og oppsummerte arbeidet som er gjort så langt i forbindelse med granskningen av ulykken. Et av de virkelig gledelige resultatene av dette arbeidet, er nyheten om at Riksrevisjonen nå blir bedt om å foreta en ny granskning. Det er Kontroll- og konstitusjonskomiteen som fremmet forslaget, og Stortinget vedtok at Riksrevisjonen skal foreta gransking.

På side 16 kan du lese mer fra innleggene som Marie Smith-Solbakken og Kian Reme holdt om Alexander Kielland på landsmøtet.

Flere resolusjoner ble vedtatt

Her følger kortversjonene. Resolusjonene kan i sin helhet leses på safe.no fra 5. juni 2019.

1. Sykehusstreiken. Vi støtter synet på at en stillingsbrøk på minst 20% for pensjonsopptjening diskriminerer deltidsansatte.
2. CCS Karbonfangst og lagring. SAFE erkjenner at det er utfordring i verden på grunn av utslipp av klimagasser, og hvordan de bidrar til verdens klimautfordring.
3. Innføring av norsk kjøtt og råvarer for alle aktører som opererer på norsk sokkel.
4. Tariffhopping-TIOS. Et samlet LM i SAFE krever at TIOS respekterer gjeldende tariffavtaler, og NR-avtalen i sin helhet. NR-avtalen er, og har hele tiden vært, riktig avtale som ivaretar virksomhet rundt og på levende brønner.

Et skuffende tariff-år!

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Det eneste tariffområdet med reelle forhandlinger var NR-området. Avtalen mellom SAFE og Norges Rederiforbund gir oss forhandlinger hvert år, mens de andre områdene skifter mellom hovedoppgjør og mellomoppgjør. I år var det et samordnet mellomoppgjør, sier tariffansvarlig Reidun Ravndal og nestleder Roy Aleksandersen i SAFE .

I begynnelsen av mai uttalte SAFE klubbene på Sokkeloverenskomsten følgende: vi krever et godt lønnsoppgjør. Etter flere magre lønnsoppgjør er det på tide at arbeidsgiverne åpner lommeboken igjen.  Operatørene referer til fantastiske resultater, høy avkastning til eierne og lederlønninger som forsetter å skyte i været.

– Det er på høy tid at de som skaper verdiene også får sin del av verdiene de skaper. Vanskelige år er lagt bak oss og norsk økonomi er på full fart oppover, sa Roy Aleksandersen da.

Resultatet var ikke noe å skryte av, og SAFE valgte å ikke signere protokollen fra lønnsforhandlingene på Sokkelavtalen. Det ble en uenighetsprotokoll.

Når man ikke har streikerett i mellomoppgjøret, er det ikke lett å sette makt bak kravene. Å appellere til arbeidsgivernes rettferdighetssans var nytteløst. De ønsket ikke å gi sine arbeidstakere sin rettmessige del av selskapenes verdiskapning.

Når aktiviteten øker, med større investeringer og høyere inntjening, er utgangspunktet for et bedre lønnsoppgjør til stede. Oljeselskapene leverer solide resultater og deler ut saftige lønnsøkninger til sine ledere. De samme lederne kjører en knallhard kontraktspolitikk, og tvinger forpleining og boreentreprenørene til å senke prisen på sine tjenester. Vi registrerer at NOG legger lønnsomheten i entreprenørselskapene til grunn, og det bekymrer SAFE dersom dette blir den nye normen for lønnsutviklingen i fremtiden.

Brønnserviceområdet var ikke noe unntak

Brønnservice 14. mai: vi får klare tilbakemeldinger på rovdrift på de ansatte. Turnusordning er en sagablott. Bedriftene ønsker at det jobbes mer intensivt, og de skylder det på operatøren som er oppdragsgiver.
Arbeidsgiver trenerer ansettelser av kompetent personell. I stedet driver de heller rovdrift på de ansatte de har.

Skiftordningene er uforutsigbare, faren er stor for at sykefraværet vil øke, mistrivsel og frafall vil øke, og folk sier opp jobbene sine.

Hvor lenge vil dette bra? Norge er verdensledende i HMS, og bransjen tåler ikke ulykker! Det gjelder både for folk, materiell og natur.

Det ble ingen enighet i lønnsforhandlingene på Brønnserviceområdet.

Samordnet oppgjør uten konfliktrett er og blir dårlig butikk for ansatte på gulvet. Arbeidsgiverne prioriterer sine egne ledere og eiere og velger igjen å la de som skaper verdiene sitte igjen med knapper og glansbilder.

NR-området startet forhandlingene 27.mai

Forhandlingene i årets mellomoppgjør føres på grunnlag av den økonomiske situasjonen på forhandlingstidspunktet og utsiktene for 2.avtaleår samt pris og lønnsutvikling i 1. avtaleår. Basert på tallene fra lønnsoppgjørene siden 2015 har våre medlemmer på denne tariffavtalen hatt en kraftig reallønnsnedgang. Vi krever derfor et bærekraftig resultat, et realt løft!

Det var klar tale fra rederiklubbene i SAFE.

Det ble brudd og mekling

Kl. 04:00 natt til fredag 28. juni, etter 4 timer på overtid, kom partene til enighet.

Vi er overbevist om at den reelle streikeviljen i organisasjonen spilte en viktig rolle for å nå dette resultatet. Som forhandlingsutvalg var det viktig å ha dette mandatet i ryggen.

Vi må si oss fornøyd med resultatet til tross for at forventningene var noe høyere. Allikevel har vi fått økt det tilbudet som arbeidsgiverne gav oss i forhandlingene betraktelig, sa SAFEs forhandlingsdelegasjon.

Skuffelsen er stor

Selv om realismen i forhold til arbeidsgiverens holdninger til sine ansatte definitivt er på plass, er skuffelsen likevel stor.

– Så lenge næringen går så bra som den nå gjør, og de ansatte står på og jobber hardt for å sikre sine arbeidsgivere en høy verdiskapning, hadde vi forventet mer, sier Reidun Ravndal og Roy Aleksandersen.

Lokale forhandlinger er en utfordring all den tid vi ikke har noe pressmiddel.

– Arbeidsgiverne har dessuten gitt klare signaler om at Nordsjølønningene skal ned på industriarbeidernivå.

Operatørene tar utgangspunkt i lønnsnivået til leverandørindustrien, og 14 dager på sjøen, borte fra familie, venner, samfunnsliv, skal ikke kompenseres. 12 timers skift hvor du tilbringer resten av døgnet på riggen, skal sidestilles med arbeidstid på land hvor man drar hjem etter jobb, og dessuten kanskje er så heldig at man jobber fra åtte til fire.

Hva skjer videre?

Det som har vært, har vært, sier Reidun Ravndal.

– Det blir med i bagasjen til neste år. Vi har vært låst siden 2016 av samordnede oppgjør, og resultatene av dette viser seg i en økende frustrasjon hos arbeidstakerne.

Det er svært betenkelig at operatørene struper leverandørenes rammebetingelser. I dag framstår de som knallharde, legger Roy Aleksandersen til.

– Vi må brette opp ermene for å opprettholde reallønnsvekst, og frontfaget må være golvet, ikke taket for oppgjøret, som arbeidsgiverne sier. Vi trenger også å utvikle tariffavtalene våre, og med samordnede oppgjør får vi ikke gjort dette.

Vi går en spennende og utfordrende vår i møte, slår de to fast.

Redaktør, kollegaer og kamerater

Tekst og foto: Harald Bode.

Dagens pensjonister og dere har vært med å kjempe mot mange urettferdigheter. Hvem skulle trodd at de største urettferdighetene først oppstår når man har blitt pensjonist?

En ting er at beløpet pensjonen beregnes ut fra er lavere enn det mange av dere tjener, for 2018 var det cirka 627.427

Pensjonen din skal da være 66.6% av det beløpet, men siden pensjonen blir beregnet ut fra et antall G (som representere et grunnbeløp) som for pensjonister blir underregulert, er

resultatet at pensjonistene i år har fått redusert kjøpekraften for femte året på rad.

Det er det som kan bli fremtiden også for dagens arbeidstokk, om da ikke fagforeningene tar tak i dette og tar pensjonspørsmålet med i sine årlige lønnsforhandlinger.

Jeg mener faktisk at det må bli en av fagforeningenes, som i aller høyeste grad er en viktig samfunnsaktør, å sørge for at pensjonenes verdi holder seg i forhold til de avtalte 66,6 % og uten at kjøpekraften blir redusert, samt at beløpet som er underregulert blir betalt tilbake til dem det gjelder. Underreguleringen er etter mitt syn rent tyveri.

Pensjonistforbundet vil gjerne ha forhandlings rett? Men jeg kan ikke se at de har så mye å forhandle med, med mindre de klarer å koordinere stemmene ved valgene så alle stemmer likt. Dermed må fagforeningene være med å sikre sine medlemmer også etter at de har pensjonert seg, helst sammen med Pensjonistforbundet.

Jeg har forstått det slik at danskene lenge har klart å holde kontroll på pensjonsspørsmålet.

Vi har flere ganger fått høre fra finansministeren at man må spare til pensjonen, men med Norges skatte- og avgiftstrykk er det nødvendigvis ikke så enkelt for alle, og for sikkerhets skyld har man laget en lov som sier at bankinnskudd ved kriser kan omgjøres til bankens driftskapital og dermed konfiskeres av staten. NB! man har ikke gått ut med hva man mener med krise: krig, resesjon, børscrack? At det kommer økonomiske kriser er vel helt sikkert, men vi kan da ikke ha det slik at hver gang det skjer noe, så må man ta ut sparepengene sine?

Jeg oppfordrer hermed leserne til å ta temaet opp med sine respektive foreninger og forbund, slik at vi kan få reversert utviklingen og leve godt også etter man har pensjonert seg.

Lykke til!

SAFE støtter pensjonskravene

Tekst: Roy Aleksandersen. Foto: Mette Møllerop.

Hvorfor skal pensjonistene som i hele sitt yrkesaktive liv har bidratt til fellesskapet, få sin pensjon underregulert, når pensjonen reguleres?

Undertegnede støtter kampen pensjonistene har startet for at pensjonistene skal få en lønnsutvikling på lik linje med lønnsmottakerne. Kravet fra Pensjonistforbundet om reell forhandlingsrett på reguleringen av løpende pensjon fra folketrygden, støttes.

Videre så støtter undertegnede kampen for at gifte og samboende pensjonister skal ha 100 prosent hver av folketrygdens grunnbeløp i grunnpensjon. Dette er et rettighetskrav og har lenge vært en kampsak for landets pensjonister.

Samme gjelder kampen for opprettholdelse av kjøpekraft på fripoliser som dagens og fremtidige pensjonister mottar. Fripoliser skal gi løpende og livsvarige pensjonsutbetalinger som en skal leve av.

Vi vet at i årene som kommer så blir det færre og færre yrkesaktive som bidrar til fellesskapet, så det er viktig at pensjonen er og blir bærekraftig. Dette har vi råd til.

Høyt faglig nivå på HMS-konferansen

Tekst og foto: Mette Møllerop.

HMS-konferansen «Fullt forsvarlig» hadde flere av verdens mest anerkjente forskere som innledere på problemstillingen; hva skjer med mennesker som eksponeres for eksos og ultrafine partikler?

Rammen rundt konferansen ga deltakerne muligheter for mye og ny kunnskap. Selv om innholdet var på et teoretisk høyt nivå, ble totalbildet som innlederne ga gjennom de to dagene, en «aha»-opplevelse for mange. Om noe var tungt og vanskelig, ble det enklere å forstå når folk som har opplevd et slikt arbeidsmiljø i praksis og blitt syke av det, forteller om sin virkelighet. Begrepet årsak og virkning får en ny mening.

Den første dagen var først og fremst viet ny forskning og nye opplysninger om skadeomfanget som et forurenset arbeidsmiljø påfører arbeidstakerne.

I sin velkommen-tale trakk forbundsleder i SAFE, Hilde-Marit Rysst, fram nettopp dette. Gjennom mange år har SAFE trukket helsefarlig arbeidsmiljø ut i lyset gjennom egne konferanser, innlegg på eksterne konferanser, i artikler i SAFE magasinet og gjennom arbeid i forskjellige utvalg og forum i regi av Petroleumstilsynet og Sikkerhetsforum. HMS-avdelingen i SAFE, med forbundssekretær Roy Erling Furre og yrkeshygieniker Halvor Erikstein i spissen, har sammen med HMS-utvalget i SAFE, jobbet fram en rekke store og viktige arbeidsmiljøsaker og fått dem plassert i det offentlige rom, hvor diskusjon og kartlegging av problemstillingene får stadig flere til å innse at slik kan ikke et arbeidsmiljø i oljeindustrien være.

Forsikringsselskapene ikke på arbeidstakers side

Folk flest tenker vanligvis godt om forsikringsselskap. En dokumentert skade er lik en erstatning. Når det gjelder yrkesskade er virkeligheten snudd på hodet. Det er arbeidsgiver som forsikrer sine ansatte, og for dem er forsikringer noe man «shopper». Forsikringstilbud hentes inn på anbud, og det er liten grunn til å tro at ikke pris spiller en viktig rolle. Resultatet er at arbeidsgiver skifter forsikringsselskap en rekke ganger gjennom en arbeidstakers arbeidsliv. Når en yrkesskade/yrkessykdom er et faktum, og man skal nøste opp eksponeringsmengde, eksponeringsinnhold og eksponeringsomfang i tid, fraskriver forsikringsselskapene seg ansvaret. Begrunnelsen er at arbeidstaker ble syk før de hadde fått anbudet, eller de hadde mistet kontrakten før det var meldt inn noen skade eller dokumentert noen sykdom. At arbeidsgiver er ansvarlig for den ansattes arbeidsmiljø gjennom hele ansettelsesperioden, smuldrer opp fordi arbeidsgiver har overlatt ansvaret til en rekke forskjellige forsikringsselskap.

Det finnes ikke noe historisk register for hvilke oppdrag forsikringsselskapene har hatt gjennom tidene. Det er opptil den enkelte arbeidsgiver å ha, eller kunne dele, en oversikt over hvilke forsikringsselskap som har vært engasjert hos dem.

Dette var problemstillinger som kom fram i spørsmålsrunden under konferansen.

Oljearbeideren Bjarne Kapstad som har tapt tre runder i rettssystemet fordi han ble påført bevisbyrden for kombinasjonen eksponering = sykdom, er et eksempel på manglende ansvar og vilje hos både arbeidsgiver og forsikringsselskap. Det er ikke viktig å be om unnskyldning fordi man har gjort en ansatt yrkesufør, det viktigste er å slippe unna ansvaret for dette.  Nå viser det seg i tillegg at det såkalte «prinsippet» om at den syke skal dokumentere at hun/han ble syk på grunn av arbeidsmiljøet, er misforstått av arbeidsgiver, forsikringsselskap og rettsvesenet. I virkeligheten er det slik: Den skadelidte må sannsynliggjøre å ha en sykdom karakteristisk for sykdom som omfattes av yrkesskadeforskriften. (Listesykdommene). Kan man sannsynliggjøre dette, så snus bevisbyrden hva angår årsakspørsmålet. Dette fremkommer i lov om yrkesskadeforsikring § 11, 2.ledd. Der heter det:

«Skade og sykdom som nevnt i første ledd bokstav b skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet.»

Forskerne på arbeidstakernes side

Hva visste vi fra før om konsekvensene av eksponering av helsefarlige stoffer i arbeidsmiljøet? Jo, vi kjente til faren for kreft. Vi har sett yrkesuføre med ekstreme allergiutslag både på hud og i innvendige organer, etter å ha hatt nærkontakt med olje. Vi har opplevd syke oljearbeidere som har dødd i altfor ung alder etter år med smerter og ødelagte liv. Vi har møtt oljearbeidere med hørselskader og fatique (utmattethet, trøtthet) på grunn av skift- og nattarbeid, for å nevne noe.

Nytt for mange av oss er at eksponering av ultrafine partikler forårsaker hjerte- og karsykdommer. At dette er en av de yrkesskadene som er økende, var også nytt. Oljearbeidere og andre som har jobbet under samme type arbeidsforhold har selvsagt dødd av hjerte- og karsykdommer tidligere og, men vi kjente ikke til disse ultrafine partiklene da, og vi visste slett ikke at de kunne være årsaken til hjerteinfarkt, hjerneslag og blodpropp. Det vet vi nå, etter å ha hørt forskerne legge fram rapporter, resultater og statistikk.

Blant annet var forskerekteparet Marianne Dalene og Gunnar Skarping blant innlederne som brukte tid på dette. Det gjorde også Bendik C. Brinchmann som nylig har tatt sin doktorgrad på dette emnet.

Det ble en omfattende dokumentasjon på saker som var nye for mange av oss, men kjent stoff for flere av innlederne. Disse roste konferansen for et svært høyt faglig nivå, og mente at enkelte innledninger var noe av det beste de hadde opplevd.

For oss som var deltakere, ble det mer «overflatekunnskap» på grunn av mangel på grunnleggende kompetanse, men fordi det var flere innledninger som hadde litt forskjellig tilnærming til stoffet, og vi og fikk med oss oljearbeidere som er blitt uføre på grunn av denne eksponeringen, ble summen av to dagers konferanse, ny kunnskap.

Nærmere 20 innledere var med på konferansen, og presentasjoner av forelesningene deres ligger ute på safe.no

Her er noen flere smakebiter

Bendik Brinchmann, forsker i Folkehelseinstituttet, avdeling for luftforurensing og støy, foreleste om årsakene til at eksos og ultrafine partikler kan gi hjerte- og karsykdommer. Partiklene trenger gjennom inn igjennom lungene og påvirker dermed både lunger og hjerte. Luftforurensing er en gigantisk helsepåvirkning og en global helseutfordring. Urbanisering medvirker til forurensing, og nyere forskning viser at hvert åttende dødsfall kan relateres til forurensing. 6,5 millioner dør for tidlig per år på verdensbasis. I Norge fører luftforurensing til at 1200 dør for tidlig.  (6000 dør i tillegg på grunn av røyking.)

91 prosent av verdens befolkning bor i områder hvor lufta er helsefarlig, og majoriteten av befolkningen bor nå i byer.

Et stort bidrag til forurensing er dieseleksos. Dieseleksos inneholder gasser og partikler i forskjellige størrelser, også ultrafine, som påvirker blodårene.

Sammen med fettavleiring i årene og betennelser, er dette en del av bildet som øker faren for å utvikle sykdommer som hjerteinfarkt og slag.

Partikler generelt kan binde fett, det samme kan også affinitet på overflaten i blodårene. Lever man usunt, har anlegg for høyt kolesterol, og bor urbant i et område med mye forurensing, gir dette store utfordringer for hjerte og lunger. Fettavleiringene i blodårene blir altså verre med forurensing.

Flere innledere med ultrafine partikler, forurensing og utslipp av eksos

Marianne Dalene og Gunnar Skarping, begge professorer ved Institutet för Kemisk Analys Norden, IFKAN, tok for seg utslipp i industrien, spesielt utslipp i forbindelse med varmt arbeid.

Marianne Dalene viste blant annet til at partiklene fra utslipp og forurensing trekkes inn i nesen først, deretter havner de minste partiklene i lungene. Dalene og Skarping har blant annet brukt bilindustrien i Detroit som utgangspunkt for sin forskning, og i denne industrien er som kjent varmt arbeid et av områdene hvor helseutfordringene er store.

– Klapp på bilen, ikke sveis, sa Dalene litt humoristisk.

Det ligger imidlertid alvor bak advarselen.

– Det er utrolig viktig å bruke maske, og den skal ikke tas av, selv om man er ferdig med arbeidet.

Disse skadelige partiklene er fortsatt rundt deg. Det tar tid før de forsvinner fra lufta, viser kontrollmålinger. Her avgjør også vind og vær hvor lang tid det vil ta før lufta er ren nok til å kunne puste trygt. Brannmenns arbeidsområde er nok et eksempel på hvor viktig maskebruk er ved farlig luftforurensing.

Godt måleutstyr er viktig. Utstyret må fungere, sa Marianne Dalene.

Spørsmål fra salen

Det ble stilt spørsmål om kvaliteten på tester av filter.

De er blitt bedre, fastslo Dalene. Det gjelder også testene av hele filtermasker.

Når det gjelder bruken, advarte hun mot å bruke disse filtrene lenger enn det de er ment for.

– En dags bruk er maksimalt. I kaldt vær kan dessuten stoffer komme inn i nese og lunger fordi kulde gjør masken utett.

Mer luft

Peter Christiansen, salgsdirektør i Genano, sa til konferansedeltakerne at virkeligheten ofte er annerledes enn man tror. Det er greit å ha et blikk for realiteter.

– Vi tror vi har den beste og reneste lufta i Norge, men spør du folk i Sverige, Finland, Danmark om det samme, svarer de som oss. Lufta er best hos dem.

Hvem vet hva ultrafine partikler egentlig er? Hvem vet hva slags luft de puster inn til daglig?

Vi tror lufta er bra, men få av oss vet om det stemmer.

Luft er viktig

Vi mennesker klarer oss en liten uke uten mat.

Vi klarer oss en dag uten vann.

Vi klarer oss kun et minutt uten luft og pust.

– Vi er opptatt av hva vi spiser og drikker, men vi tenker lite på lufta. Vi kan velge mat- og vannkvalitet, men vi kan ikke velge hvilken luft vi vil puste inn.

Vi ser at astma og allergi øker og folk tilbringer stadig mer tid innendørs, sa Christiansen.

– Når ultrafine partikler i lufta gjør oss syke, er utfordringen å finne metoder og teknologi som kan fjerne partiklene.

I presentasjonen til Christiansen kan man se hvilke metoder Genano har valgt, og som de mener de har lyktes svært godt med.

NOx-fond

NOx-NOx-avtalen 2018-2025 er en avtale mellom norske myndigheter og næringslivet om å redusere NOx-utslipp i Norge.

Hva er NOx?

Nitrogenoksid (NOx) er en kjemisk forbindelse av oksygen og nitrogen som dannes ved at disse reagerer med hverandre under forbrenning ved høye temperaturer, i hovedsak forbrenning av drivstoff som olje, diesel, gass og organisk materiale. NOx er en fellesbetegnelse for nitrogenoksidene NO og NO2

NOx er kjent som en stor forurenser innen transport, kraft og industri.

NOx er giftig for mennesker ved inhalering, allerede ved relativt lave konsentrasjoner. Det er også NOx som er den viktigste kilden til sur nedbør.

Næringslivet eier NOx

NOx-fondet er stiftet og eid av 15 næringslivsorganisasjoner for å redusere NOx-utslipp i Norge. Virksomheter som melder seg inn i NOx-fondet betaler en innbetalingssats til fondet i stedet for avgift til staten, og innbetalte midler går tilbake til næringen. Tilsluttede virksomheter kan søke NOx-fondet om støtte til NOx-reduserende tiltak

Investering i NOx-reduserende tiltak og miljøvennlig teknologi reduserer NOx-utslipp (og klimagassutslipp) i Norge.

NOx-utslippene er redusert med 36.000 tonn i perioden 2008 til 2017.  Det vil bli dyrere å slippe ut NOx framover. Fondet regner med et forventet utslippsnivå som vil gi en milliard kroner per år.

Virksomheter som er omfattet av avtalen, er rederier, petroleumsvirksomhet, landbasert industri, fly og tog.

Fondet støtter ny teknologi som gassdrevne skip, batteridrevne skip og ferger, drivstoffbesparende teknologi og selektiv katalytisk reduksjon.

OSO, Oljearbeidernes sosiale ordninger

Nestleder i SAFE, Roy Aleksandersen, orienterte deltakerne om OSO og kompensasjon for tap av helsesertifikat.

Operatør, boring og forpleining er omfattet av OSO. Norges Rederiforbund, NR, har en egen tariffestet forsikringsavtale der de fleste NR-bedrifter lar AON (bedriftsforsikringsselskap) forhandle fram forsikringsavtaler. Protector administrerer i dag forsikringen. Tap av helsertifikat dekkes. Operatørområdet har flest ansatte på avtalen. Deretter følger brønnservice og rederi.

Erstatningsbeløpene varierer. Det legges vekt på skadens art og omfang, sosiale forhold, alder og tjenestetid, blant annet. 12 G er maksimalbeløp, og erstatningssummen er basert på skjønn. I tillegg er det variasjoner på maksbeløp i det enkelte område.

Hvem sitter i styret?

I styret for OSO sitter Industri Energi med tre medlemmer, SAFE har to, Lederne en. Norsk olje og gass har en observatør. SAFE har styreleder.

Sekretær for styret har tale- og forslagsrett men ikke stemmerett i styret. Styrets
leder har dobbeltstemme ved stemmelikhet.»

Sykdomsårsaker

Muskel- og skjelettskader topper statistikken med 43 prosent. På de neste plassene kommer kreft og psykisk sykdom. Hjertesykdom og nevrologisk sykdom følger med i underkant av ti prosent av sykdomsårsakene.

Antall saker har økt de siste tre – fire åene. Fra 2016 til 2017 økte sakene med hele 50 prosent. Det ser ut til at årsaken handler om manglende tilrettelegging av arbeidet offshore for ansatte med helsemessige utfordringer.

Selv om man får erstattet det tapte helsesertifikatet, er det  å miste arbeidsplassen sin en vond situasjon for mange.

Folk vil heller jobbe enn å kaste inn håndkleet og gå på land.

Tariffkrav i 2018

SAFEs tariffkonferanser for Norsk olje og gass og NR-området i 2018 krevde at det skulle settes ned et utvalg som skulle få oversikt over yrke, helseutfall, levealder og dødsårsak for de som jobber og har jobbet innen sokkel, brønnservice, landanlegg og NR-området.

SAFE fikk ikke gjennomslag for kravet.

I SAFE magasinet 3-19 vil overlege og forsker ved forskningsavdelingen i Kreftregisteret, Tom Grimsruds innledning og prosjekt presenteres.

Innlegg på SAFE HMS-konferanse – fullt forsvarlig

Tekst: Dagfinn Wiik, leder i Arbeidsmiljøskaddes Landsforening, ALF. Foto: Mette Møllerop.

Arbeidsmiljøskaddes LandsForening, ALF, ble etablert i 1986 og da under navnet LFFL (LandsForeningen For Løsemiddelskadde). Foreningen byttet navn for cirka 15 år siden, delvis på grunn av at antall løsemiddelskadde heldigvis var nedadgående, men også fordi vi ville forsøke å favne alle typer yrkesskader.

Vi har fire – femhundre medlemmer, og er en frivillig organisasjon uten ansatte. Vi ligger under Norges Handikapforbund, NHF.

Pådriver

Vår organisasjon har vært, og er, en pådriver for å bedre rettighetene til yrkesskadde. Vi var sterkt engasjert forut for innføringen av «Lov om yrkesskade» som trådte i kraft 1/1-1990. Denne lovens intensjon er i de skadelidtes favør, men den praksis som har utviklet seg i forsikringsselskapene og domstolene, går klart imot de skadelidte. Hovedproblemet i dag er praktiseringen av loven som åpner for at forsikringsselskapene kan trenere og utnytte sine økonomiske muskler fullt ut.

Vi tenker her på bevisbyrderegler, definisjon av sykdomsbegrepet, adgangen til gjenopptak og lignende som domstolene nærmest utelukkende har tolket i skadelidtes disfavør i rettspraksis. Det samme gjelder den standardiserte erstatningsutmålingen som nesten alltid resulterer i et dårligere oppgjør for skadelidte enn individuell utmåling. Dette igjen til tross for lovgivers intensjon om at yrkesskadeforsikringsloven skulle gjøre det lettere å få riktig erstatning for den som ble skadet på jobb.

Det er også sterkt problematisk den praksis som utøves ved at forsikringsselskapene leier inn ekspertise som overprøver både NAV og arbeidsmedisinere. Et grelt eksempel er Bjarne Kapstad-saken som verserer i media.  Kapstad ble torpedert i retten med tapt sak som resultat etter at en lege ansatt i STAMI (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) har latt seg kjøpe til å vitne for Tryg forsikring, til tross for at det bryter med både interne regler i STAMI og med argumentasjon som ikke er i tråd med STAMIs offisielle kunnskap og standpunkt.

Vi har nå en dialog med Arbeids og sosialkomiteen på Stortinget hvor vi håper å oppnå at lovgiver vil gi klare føringer om hvordan regelverket skal anvendes. Dette vil sannsynligvis gi en raskere endring av dagens praksis, i og med at forskrifter, forarbeider, uttalelser og så videre kan påberopes i domstolene med en gang de foreligger. Dette er løsninger vi ser for oss på kort sikt, og det diskuteres også nå innad i ALF og med fagforeninger en kort-kort strategi ved å direkte plukke ut ett eller flere forsikringsselskap som vi bli utsatt for en landsomfattende boikott. Dette gjøres ved at sentrale fagforeninger nekter å godta at deres arbeidsgivere/bedrifter kjøper noen form for forsikringer i disse selskapene som lett kan identifiseres som «verstinger»!

Nesten oljepioner

På lengre sikt arbeider vi med å få opprettet et nasjonalt kompetansesenter for yrkesskader. Det er dette jeg er her for å snakke om i dag.

Jeg selv har i programmet fått den ærefulle tittelen «Oljepioner fra Ekofisk» og takker for det, selv om jeg nok ikke var med helt i starten. Jeg begynte å jobbe der for cirka 40 år siden, og da var nok den verste «Boots/Stetsonhatt-tiden» over. Jeg begynte som naiv 21 åring og som roustabout (hjelpearbeider). Jeg gikk gradene, og jeg sier naiv, da jeg levde i den villfarelsen at oljeindustrien tjente så gode penger, at de ikke ville utsette oss som gjorde arbeidet ute i havet for fare, på noen måter.

Dette synet har nok endret seg noe etter som årene har gått. Jeg minnes da jeg skulle læres opp til å bli prosessoperatør, og en eldre kollega instruerte meg om at jeg aldri måtte puste inne på labben eller laboratoriet. Labben var for øvrig en ganske enkel kontainer på dekk, uten ventilasjon. Denne fungerte som et feltlaboratorium hvor vi blant annet analyserte oljeprøver fra de ulike brønnene. Den inneholdt kokeplate/reagensrør/sentrifuge og lignende, og selvfølgelig ulike kjemikalier som vi blandet i oljen før oppvarming og sentrifugering. Du må holde pusten her inne, sa han, og når du må trekke pusten, må du gå utenfor døren og deretter inn igjen for å fortsette.

Jeg gjorde dette i starten, men tenkte mye på dette med inntektene til oljeselskapet, og min naivitet overbeviste meg om at dette bare var hysteriske konspirasjonsteorier fra en gammel sjømann. Jeg sluttet derfor med den tungvinte ordningen ut og inn døren, i perioder to ganger per skift og under arbeid med mange brønner.

Dette er bare et lite eksempel på arbeidsoppgaver vi gjorde, som vi i ettertid ser helt klart var meget helsefarlig.

Mistet helsesertifikat

Jeg mistet helsesertifikat i en alder av 42 år, og min sak var avsluttet etter forlik med forsikringsselskapet rett etter at jeg fylte 60 i 2017. Riktignok med noen få år i starten hvor jeg ikke så koblingen til at jeg muligens var påført en yrkesskade på grunn av kjemisk påvirkning. Jeg ble kontaktet av en arbeidskollega med spørsmål om symptom og så videre. og fikk tilbud om medlemskap i ALF.

Kort sagt har jeg i så måte gjennom egen sak skaffet meg realkompetanse jeg aller helst skulle vært foruten, men som jeg har bestemt meg for å bruke, til å forsøke å gjøre veien lettere for de som kommer etter meg. Jeg har selv blitt rammet av en ufattelig tragedie i nære relasjoner som direkte kan relateres til kampen man står i og som ikke under noen omstendighet kan kompenseres med penger. Det er altfor lite fokus på de «menneskelige kostnadene» i denne type saker!

Da jeg takket min advokat for jobben i min sak, sa han at du kan først og fremst takke deg selv, da det slettes ikke er sikkert vi hadde vunnet frem uten din egen store og aktive medvirkning. Betyr det, spurte jeg, at en som er mer skadet og syk enn meg hadde stilt svakere? Svaret var et helt klart JA!

Det er vanlig i slike saker at det tar 5-10-15 år før man er i mål, og de fleste ramler av tidlig i løpet på grunn av økonomisk usikkerhet ved sterkt redusert inntekt.  De er ikke i målgruppen for fri rettshjelp. Fri rettshjelp har en grense på maks brutto inntekt for enslige på 246.000 kroner, og drygt 100.000 kroner høyere for et par. Satsene har ikke vært justert på cirka 20 år, og da 30.000 personer fikk endret sin inntekt fra pensjon til trygd i 2015, og bruttoinntekt ble justert opp for å hindre nedgang i utbetalingene, ble det enda mange flere som mistet mulighetene for fri rettshjelp.

Langdryg saksgang

En saksgang som mange opplever i slike saker og da særlig i saker hvor det er umulig å si eksakt tid og sted for hvor skaden ble påført, fører dessverre til store menneskelige kostnader for den enkelte og dennes nærmeste familie. De må leve med usikkerheten i årevis, dårlig økonomi ved å bli ufør, og dermed miste en stor del av inntekten sin. Sakene fører ofte til samlivsbrudd og iblant enda verre tragedier i den skaddes liv. Dette kommer på toppen av den skaden man allerede er blitt påført i sitt arbeid, og som man trodde man var godt forsikret mot.

Det er dessverre slik at det er ren kynisk matematikk med økonomiske motiv som råder for enkelte forsikringsselskap. De vet at ved å trenere sakene, oppnår de at flertallet hopper av underveis i frykt for økonomisk ruin, noen dør, og de som står løpet ut, ender som oftest opp med et forlik. Et forlik er kort forklart den erstatningssummen som i utgangspunktet er beregnet etter norsk lov, og nå blir beløpet det som er igjen etter at man har blitt enige om hvor mye «bonus» forsikringsselskapet fortjener å få etter å ha plaget den enkelte i mange år, og for å unngå enda flere års kanossagang!

Nasjonalt kompetansesenter

Vi i ALF arbeider med planer om et nasjonalt kompetansesenter for yrkesskadde. Ved mistanke om yrkesskade skal den enkeltes fastlege til et tverrfaglig team, hvor man og får oppfølging utover det rent helsefaglige. Det tverrfaglige teamet skal ha fagpersoner som yrkeshygieniker/sosionom/jurist og det som ellers måtte kreves for å få loset den eventuelt skadde gjennom systemet så raskt og smertefritt som mulig. Teamet skal  sørge for at den enkelte har fått etablert en yrkeshistorikk og ellers fått fylt ut de riktige dokumentene før man blir sendt videre til utredning på de ulike yrkesmedisinske avdelingene rundt om i Norge, som St.Olav, Haukeland og så videre. På denne måten vil alle stille mer likt, og ikke som i dag, hvor den som er mest syk eller skadet stiller svakest, og de mest ressurssterke vinner frem.

Vi ser for oss at senteret skal ha en funksjon hvor de sjekker at saker ikke stopper opp unødig i systemet, og har en koordinerende funksjon innen fagfeltet.

Ett slik forløp er langt mer samfunnsøkonomisk lønnsomt. Med grundig faktaregistrering av skader i arbeidslivet og reell kunnskap i samarbeid med STAMI, kan vi i fremtiden redusere det totale antallet yrkesskader. Det vil være en vinn-vinn-situasjon for alle parter, inkludert forsikringsselskapene. Den enkelte kan kanskje ha en restarbeidsevne i behold,  slik at man kan komme tilbake til arbeidslivet helt eller delvis, og kanskje i en annen type jobb.

Status

Status i dag er at vi har en intensjonsavtale med Helseinnovasjonssenteret Kristiansund, HIS, www.helseinnovasjonssenteret.no og vi har nå, i samarbeid med dem, en prosjektsøknad klar for å søke om midler til et forprosjekt. I forprosjektet skal vi nedsette et fagråd med aktører fra alle de felt vi nå ser bør være involvert. Dette fagrådet er meningen skal komme med anbefalinger til staten om hva senteret bør inneholde av faggrupper og hvilket mandat det bør ha.

Om vi lykkes, vil vi nok måtte vente noen år før dette er oppe og går. Vi håper de av dere som er her i dag kan være med å påvirke, slik at dette prosjektet lykkes. SAFE har allerede gitt sin støtte for et par år siden ved å støtte våre planer for et nasjonalt kompetansesenter, men vi trenger dere aktivt i tiden fremover også, både moralsk og på andre måter. Dere er sikkert enige om at jobb nr. 1 for enhver fagforening må være å støtte en arbeidskollega som kjemper for en rettferdig behandling og et korrekt oppgjør etter å ha blitt skadet under  utførelse av sitt arbeid.

Vi var i slutten av januar i år også invitert til å holde et innlegg på Trondheimskonferansen hvor det var samlet cirka 650 fagorganiserte i tillegg til sentrale politikere. Der ble det vedtatt en resolusjon om støtte til kompetansesenteret. I tillegg fikk vi positiv oppmerksomhet fra politisk hold av representanter fra arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget som var tilstede.

Vi har også i etterkant av konferansen fått litt økonomisk støtte fra avdelinger i LO/Fagforbundet. Dette er kjærkomment, og det har stor betydning for veien fremover da vi faller utenfor de fleste offentlige støtteordninger.

Økonomisk oppgjør ved separasjon

Tekst og foto: Vegard Haugen, advokat Legal24 advokatfirma AS

Mange opplever i løpet av livet at de må gjennom en separasjon. Hvis man har felles barn opplever man da at man må finne en løsning hva gjelder fast bosted og samvær for barna. I tillegg skal det gjennomføres et økonomisk oppgjør.

Som medlem i SAFE er du i en slik vanskelig situasjon godt dekket med juridisk bistand både til rådgivning og ved tvist i begge saker. Tema i denne artikkelen er hovedlinjene i et økonomisk oppgjør ved separasjon.

Det må i den forbindelse undersøkes hvor store verdier den enkelte skal ha i oppgjøret. Videre må man bli enige om hvem som skal overta hvilke eiendeler.

1. Verdimessig fordeling

1.1 Verdsettelsestidspunkt

I de fleste saker vil utgangspunktet være at det som skal deles er den formuen som hver av ektefellene hadde da begjæring om separasjon kom inn til fylkesmannen eller da samlivet ble brutt dersom dette skjedde først. Dette omtales i loven som «skjæringstidspunktet».

Det bestemmes videre i ekteskapsloven at når en ektefelle beholder eiendeler som han eller hun eier fullt ut så skal verdsettelsen av eiendelen knyttes til skjæringstidspunktet. I andre tilfeller enn dette skal verdsettelsen, hvis det er et offentlig skifte, knyttes til verdien på utlodningstidspunktet. Det siktes da til den formelle utlodningen. De fleste saker løses heldigvis uten at det er nødvendig med et offentlig skifte. Det fremgår da av loven at verdien skal knyttes til det tidspunktet da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen. Høyesterett har uttalt at det avgjørende i forhold til denne vurderingen er om avgjørelsen om hvem som skal overta eiendelen er bindende mellom partene i den forstand at den ikke ensidig kan omgjøres.

1.2 Utgangspunktet – likedeling

Hovedregelen etter ekteskapsloven, når det gjelder deling av den totale formuen, er at verdien av alle eiendeler i boet skal deles likt etter at eventuell gjeld er trukket fra (felleseie). Lovens hovedregel er at hele formuen i utgangspunktet er felleseie. Dersom f.eks. mannen har kjøpt en båt i løpet av ekteskapet, vil kona ha krav på halve verdien av båten ved delingen, selv om denne står i hans navn og er anskaffet for hans lønnsinntekt.

1.3 Unntak – skjevdeling, særeie og forloddskrav

Eiendeler som en ektefelle har som sitt særeie, skal holdes utenfor delingen. For at en avtale om særeie skal være gyldig må den opprettes ved ektepakt. Hvis dere skulle ønske å opprette en avtale om særeie kan Legal24 gi bistand til dette under advokatforsikringen.

Videre kan man kreve å holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler hver av ektefellene hadde før ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv eller gave. Dette omtaler man gjerne som skjevdelingsregelen. Det er et krav at skjevedelingsmidlene fortsatt er i behold og ikke er forbrukt. Har det skjedd en ombytting av midler som kan holdes utenfor, kan skjevdelingskravet likevel være i behold, dersom den nye eiendelen er i behold. Det er den som krever skjevdeling som har bevisbyrden. Dette er en veldig praktisk viktig regel som mange kommer borti i forbindelse med ektefelleskifte. Dette er det skrevet mer utførlig om i en tidligere utgave av magasinet.

I tillegg har ekteskapsloven en opplisting av andre verdier og rettigheter som kan kreves holdt utenfor delingen. Dette omtales som «forloddskrav». Dette gjelder blant annet eiendeler som utelukkende tjener til ektefellens personlige bruk, familiebilder, rettigheter i pensjonsordninger, den beholdne verdien av enkelte erstatning/trygd eller forsikringsutbetalinger, andre eiendeler og rettigheter som ikke kan overdras eller er av personlig karakter, samt eiendeler som er ervervet til særskilt bruk for barna. Det finnes også her unntak fra disse utgangspunktene.

1.4 Gjeldsavleggelsen

De fleste vil ha gjeld i forbindelse med et økonomisk oppgjør. Hvordan denne skal trekkes fra i det verdimessige oppgjøret er det detaljerte regler om i ekteskapsloven.

En ektefelle som bare har formue som er felleseie, og som ikke holder midler utenfor delingen etter reglene om skjevdeling, kan i sin del av formuen gjøre fullt ut fradrag for den gjelden han eller hun har.

Hvis man har særeie og/eller skjevdelingskrav er reglene mer kompliserte.

2. Fordeling av eiendeler

På tidspunktet hvor man har funnet ut av den verdimessige fordelingen må eiendelene fordeles.

Lovens utgangspunkt er at en ektefelle skal få beholde det han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier med mindre det vil være åpenbart urimelig. Det er lagt til grunn at med «det vesentlige» antakelig tilsier en eierandel på rundt 75 % eller mer i eiendelen. Dette innebærer samtidig at hvis det er en jevnere eierandel har ingen i utgangspunktet noe mer rett enn den andre til å overta eiendelen.

Det er enkelte særregler rundt overtakelse av felles bolig og innbo. Det fremgår blant annet at en ektefelle kan kreve å overta fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig hvis særlige grunner foreligger. Dette gjelder likevel ikke hvis den andre ektefellen har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave. Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner skal det legges vekt på ektefellenes og barna behov. Det er uttalt av Høyesterett at dette beror på en skjønnsmessig vurdering hvor terskelen ikke ligger høyt, men at det må foreligge grunner som skiller seg fra de alminnelige. Det er slått fast at en ønske om salg i markedet fra den andre ikke er en relevant grunn.

Eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene kan hver av dem kreve solgt, med noen unntak. Hvis oppgjøret skjer ved tingretten bestemmer retten hvordan salget skal skje, hvis ikke ektefellene blir enige om det. Hvis oppgjøret skjer privat så kan hver av ektefellene kreve at salget skal skje gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg. Det kreves imidlertid i utgangspunktet at man har det man kaller «tvangsgrunnlag» for salgsretten, typisk dom eller rettsforlik.

3. Avtalefrihet

Til slutt vil det minnes om at ektefellene har full avtalefrihet om oppgjøret. Dette følger direkte av ekteskapsloven. Det stilles heller ingen formkrav for slike avtaler. Dette gjelder imidlertid kun avtaler som inngås i forbindelse med det økonomiske oppgjøret. Forhåndsavtaler om oppgjøret, typisk avtaler om særeie, krever ekteskapsform for å være gyldig.

Vi vil uansett på det sterkeste anbefale at dere inngår en skriftlig skifteavtale i forbindelse med et samlivsbrudd. Vi kan bistå med dette. Det bør fremgå hvordan eiendeler fordeles og hvordan oppgjøret skal gjennomføres.

**

De vil til slutt minnes om at dette kun er en enkel gjennomgang av noen av de viktigste reglene i forbindelse med et skifteoppgjør og alle reglene har flere unntak som kan komme til anvendelse. Vi vil dermed anbefale at dere kontakter oss for bistand i slike saker.

Vi i Legal24 kan bistå dere som har advokatforsikring gjennom SAFE både med rådgivning og i en eventuell senere tvist. Hvis du har et juridisk spørsmål eller en konflikt som har gått i lås, er det bare å ta kontakt så kan vi hjelpe deg med en vurdering av saken og dine muligheter i det videre.

Det juridiske hjørnet

Tekst: Elisabeth Bjelland, Advokat MNA, SAFE. Foto: Mette Møllerop.

Sentrale og nyere rettsavgjørelser fra Høyesterett. I denne utgaven av SAFE-magasinet vil det i juridisk hjørne gis en gjennomgang av nyere og sentrale arbeidsrettslige rettsavgjørelser fra Høyesterett.

Høyesterett er landets øverste ankedomstol. Her avgjøres prinsipielt viktige saker, blant annet innenfor arbeidsrettslige tema. Avgjørelser fra Høyesterett har stor betydning med tanke på å avklare hva som er gjeldende rett. Den rettsoppfatningen som Høyesterett gir uttrykk for, legges til grunn i senere saker. Selvsagt under forutsetning av at faktum og omstendigheter er sammenlignbare. Det anses derfor viktig for både sentrale og lokale tillitsvalgte, samt alle våre medlemmer, å ha en viss kjennskap til sentrale arbeidsrettslige avgjørelser fra Høyesterett. I 2018 og 2019 har det vært flere prinsipielt viktige arbeidsrettssaker inne for Høyesterett, og et utvalg av disse gjennomgås i korte trekk under.

Arbeidstakers valgrett etter virksomhetsoverdragelse

I en sak avgjort 11. oktober 2018 tok Høyesterett stilling til arbeidstaker sin rett til å fastholde arbeidsforholdet med tidligere arbeidsgiver etter en virksomhetsoverdragelse. I den aktuelle saken ville overføring til ny arbeidsgiver innebære at vedkommende ikke kunne ta ut AFP ved fylte 62. Etter arbeidsmiljølovens (aml) § 16-3 har det i flere år vært mulig å reservere seg mot overføring, og loven gir da fortrinnsrett til ny ansettelse hos tidligere arbeidsgiver under gitte forutsetninger. Ordlyden gir imidlertid ingen rett til å fortsette arbeidsforholdet hos tidligere arbeidsgiver. Men over flere år har det i rettspraksis blitt etablert en ulovfestet lære om at dette tillates «i særskilte situasjoner». I den aktuelle saken var det de økonomiske konsekvensene ved tap av AFP som ble vurdert, som i saken ble estimert å være cirka 1,3 millioner kroner. Høyesterett konkluderte med at dette var tilstrekkelig til at vedkommende hadde rett til å bli hos sin tidligere arbeidsgiver. Dette omtales som en utvidelse av valgretten sammenlignet med tidligere praksis. Det er reist kritikk mot dommen blant annet fordi konsekvensene for tidligere arbeidsgiver ikke anses tilstrekkelig vurdert, samt at det stilles spørsmål om retten også vil gjelde ved liknende tap av andre økonomiske goder slik som bonusordninger med mer. Det er derfor grunn til å tro at fremtidig rettspraksis vil avklare dette nærmere, om ikke Stortinget finner det nødvendig å presisere lovteksten.

Felles arbeidsgiveransvar i konsernforhold – Norwegian saken

I en dom avsagt 12. desember 2018 kommer Høyesterett med enkelte nyttige presiseringer av gjeldende rett, selv om det ikke foretas endringer. Det har over flere år blitt etablert en ulovfestet regel om felles arbeidsgiveransvar. Hovedregelen er at det kun skal være en arbeidsgiver, mens det i snevre unntakstilfeller og ved «særskilt grunnlag» har blitt fastslått et felles arbeidsgiveransvar for flere. Dette der det har vært særskilt avtale om dette, der flere selskaper reelt sett har opptrådt som arbeidsgiver eller der arbeidsforholdet har vært kontraktsmessig uklart. Dette siste gjerne til skade for arbeidstakerne.

I dommen presiserer Høyesterett at felles arbeidsgiveransvar er en snever unntaksregel, og at det skal mye til for å idømme et delt/felles ansvar. I den konkrete saken kom Høyesterett frem til at det var tale om et entrepriseforhold mellom morselskapet og underselskapet, og at morselskapet ikke hadde et arbeidsgiveransvar. Verken etter læren om felles arbeidsgiveransvar eller etter reglene om innleie fra vikarbyrå etter aml (Arbeidsmiljøloven). I all hovedsak var begrunnelsen at morselskapet ikke hadde tilstrekkelig ansvar for ledelsen og resultatet for det arbeidet som ble utført. I dommen uttaler Høyesterett en klar skepsis mot å overprøve valgene av selskapsstruktur i en virksomhet. Dette på tross av anførsler fra saksøkerne om at valg av struktur, oppdeling av selskapet og overføring av arbeidstakere var en illojal omgåelse av reglene i aml.

Gyldighet av endringsoppsigelse

I en sak avgjort 15. mai 2019 tok Høyesterett stilling til gyldigheten av en endringsoppsigelse. Tema for saken var om det strenge kravet til saklig grunn ved oppsigelse er noe lavere når det gis en endringsoppsigelse. I en slik situasjon kombineres oppsigelsen med et tilbud om en ny stilling, men på endrede betingelser. I den aktuelle saken ble oppsigelsen vurdert etter reglene i skipsarbeiderloven (sal). Og siden reglene om oppsigelse etter aml og sal skal tolkes likt, er dommen relevant også ved vurdering av endringsoppsigelser etter aml § 15-7.

Dommen innebærer at terskelen for oppsigelse kan anses å være noe lavere når det samtidig gis en endringsoppsigelse, selv om Høyesterett ikke uttaler dette direkte. Denne slutningen følger imidlertid av den konkrete helhetsvurderingen Høyesterett foretok av saken, der både arbeidsgiverens og arbeidstakerens interesser ble vektet mot hverandre. Høyesterett peker på at konsekvensen for den oppsagte naturligvis blir mindre når det samtidig gis tilbud om en annen stilling. I den aktuelle saken var det gitt oppsigelse på grunn av subjektive/arbeidstakers forhold. En overstyrmann på Hurtigruta ble oppsagt som følge av flere navigasjonsfeil som medførte at Hurtigruta grunnstøtte. Ved oppsigelsen ble det gitt tilbud om stilling som førstestyrmann. Høyesterett uttaler at forskjellene mellom de to stillingene må vurderes, og konkluderte i den aktuelle saken på at det var betydelige likhetstrekk. Og videre på grunn av Hurtigrutas krav til sikkerhet og ansattes arbeidsutførelse og skjønn i den anledning, ble endringsoppsigelsen funnet saklig og i samsvar med lovens krav.

Avklarende avgjørelse om hva som ligger i retten til å fortsette i stilling

I en avgjørelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg fra 18. oktober 2018 ble en dom fra lagmannsretten opphevet. I dommen fra lagmannsretten ble det åpnet for en mellomløsning sett i forhold til ordlyden i aml § 15-11. Denne bestemmelsen tilsier at arbeidstakeren arbeider i stillingen og har rett til lønn i påvente av en rettslig avklaring av en bestridt oppsigelse. Lagmannsretten hadde i saken bestemt at den oppsagte arbeidstakeren fikk beholde retten til lønnsutbetalinger, men ikke arbeide i stillingen i påvente av rettssaken. Høyesterett opphevet denne dommen og uttaler at retten til å fortsette i stillingen etter aml § 15-11 forutsetter både en rett til å arbeide i stillingen, og motta lønn. Dette siden retten til å fortsette i jobben har en egenverdi for arbeidstakeren.

Ansiennitetsprinsippet – Skanska saken

I en dom fra Høyesterett fra 28. februar 2019 ble det tatt stilling til vekten av en ansiennitetsbestemmelse i Hovedavtalen mellom LO og NHO. Tema i saken var om arbeidsgiver hadde brutt ansiennitetsbestemmelsen i forbindelse med en masseoppsigelsesprosess i selskapet. Bestemmelsen i Hovedavtalen er likelydende bestemmelsen i YS sin avtale med NHO, og i stor grad sammenfallende med bestemmelsen i flyteriggavtalen/NR-avtalen. Uttalelsene i dommen har derfor absolutt en overføringsverdi for SAFE og våre medlemmer.

Det har versert diskusjoner i pressen og i sosiale medier på hvem av partene som egentlig vant frem med sitt syn i denne saken. Det har også vært diskutert om dommen innebærer en endring av rettstilstanden eller ikke. I denne artikkelen vil jeg ikke konkludere i forhold til noe av dette, men gjengir kun nyttige presiseringer fra Høyesterett i forbindelse med nedbemanningsprosesser og krav til ansiennitet.

Høyesterett uttaler at ansiennitetsprinsippet er gitt en særstilling ved slike tariffbestemmelser, som ellers ikke følger av aml. Dette innebærer at tariffbundne bedrifter må vektlegge ansiennitetsprinsippet, mens det for andre bedrifter vil være et saklig og lovlig argument. Når det gjelder vekten av ansiennitetsprinsippet uttaler Høyesterett at dette skal danne «utgangspunktet» for helhetsvurderingen av utvalgskretsen. I enkelte uttalelser fra arbeidsgiversiden har dette blitt tatt til inntekt for at ansiennitet etter dommen har fått en svakere vekt enn tidligere. Dette siden Høyesterett i dommen ikke ville omtale ansiennitetsprinsippet som en «hovedregel». For ikke jurister så oppfattes nok i stor grad denne diskusjonen som relativt uforståelig. Etter min oppfatning innebærer denne dommen neppe særlige endringer i forhold til tidligere oppfatninger og praksis. Det sentrale er at Høyesterett uttaler at ansiennitetsbestemmelsen danner et pliktig utgangspunkt for vurderingen av en utvalgskrets, der også andre kriterier kan vektlegges.

Følgende sentrale ordlyd inntas fra dommen:

«Utvelgelsen vil måtte bero på en totalbedømmelse, hvor vil inngå på den ene siden ansiennitetenes og ansiennitetsforskjellenes lengde, og på den andre siden styrken i de kriteriene arbeidsgiveren ellers påberoper seg. Vekten av de sistnevnte kriteriene vil kunne variere etter virksomhetens situasjon og behov. I større bedrifter, og ved større nedbemanninger, gjør det seg dessuten ofte gjeldende særlige hensyn, se den nevnte Nokas-dommen også knyttet til behovet for å gruppere arbeidstakerne etter mer objektive kriterier. Endelig må arbeidstakerens individuelle forhold alltid hensyntas, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 andre ledd.»

Høyesterett konkluderte med at det ikke var mulig å oppstille en generell terskel for å kunne fravike ansiennitetsregelen. I den aktuelle saken tapte Skanska og de bestridte oppsigelsene ble kjent ugyldige. Men dette som følge av at utvalgskretsen hadde vært for snever, og dokumentasjonen i forhold til etterprøvbarhet ikke var tilfredsstillende. Det er verdt å merke seg at Høyesterett åpner for at arbeidsgiver kan vektlegge mer skjønnsmessige og subjektive kriterier slik som eksempelvis «kreativitet, selvstendighet og omdømme». Men Høyesterett er imidlertid klare på at det ved vektlegging av slike kriterier påligger arbeidsgiver et særlig ansvar i forhold til «solid dokumentasjon».

Ny sak om utvalgskrets og ansiennitet

Helt til slutt nevnes at Høyesterett i midten av oktober i 2019 skal behandle en ny sak som omhandler begrensning av utvalgskrets ved en større nedbemanning i Telenor. Også i denne saken er det inngått tariffavtale/Hovedavtale med bestemmelse om at ansiennitet skal følges, med mindre det er saklig grunn for å fravike dette. Tema og tvisten i saken er om Telenor er forpliktet til å foreta ansiennitetsvurderingen i forhold til hele bedriften, eller om det var saklig grunnlag for å begrense utvalgskretsen. Høyesterett sine vurderinger og konklusjoner i denne saken blir det svært interessant å lese, særlig med tanke på om ansiennitetsprinsippet etter dommen vil bli styrket eller svekket.

Takk for besøket

En deilig dag i august avsluttes med å gå ned fra riggen mens kvelden siger på. Så kjekt å få reise rundt å snakke med folk. Høre alt fra ferieminner til tanker om arbeidsdagen. Vite at spørsmål om arbeidslivet, helse, rettigheter og krav blir stilt.

Folk er engasjerte. Engasjerte i arbeidsplassen sin, bidrar til at bedriften går best mulig, med færrest mulig uhell – spesielt skader. Dette engasjementet er godt å møte, og jeg håper for all del engasjementet rykker oss alle opp av «velferdsstolen» senest 9.september og tar oss til valglokalene rundt om i det langstrakte land.
Akkurat som på arbeidsplassen betyr din stemme noe. Ved å stemme er du med på å styre veien kommunen din tar, ved å være engasjert bidrar du til å styre arbeidsgiver. Dette er deler av demokratiet som vårt land og vårt arbeidsliv er tuftet på. Ikke la det forringes, ta et valg og gi din stemme til det partiet – den politikeren du mener vil gjøre livet best å leve i din kommune.

Livet i olja, dag etter dag, skift etter skift. Ei som har satt ord på offshorelivet er Linda Kleveland. Les om hennes fortreffelige erfaringer og betraktninger på side 4.

Før sommeren gjennomførte SAFE er sterk og uavhengig HMS-konferanse. Mange viktige temaer ble løftet frem. Godt formidlet av dyktige fagfolk, og vi fikk et innblikk i noen av skjebnene som arbeidslivet vårt skaper. På side 26 kan du lese mer om konferansen.

SAFE sitt engasjement i Kiellandgranskningen fortsetter, og på side16 kan du lese om oppdraget Riksrevisjonen har fått. I tillegg på side 8 er en viktig artikkel om lignende katastrofer som Norge også burde ha lært av. Og, hva er «Disastersongs», og hva kan vi lære av dem?

For engasjerte tillitsvalgte og verneombud er det en spennende høst. SAFE Skolen arrangerer kurs, både trinn 1, 2 og 3 denne høsten. Du har alle muligheter til å få det kompetanseløftet du ønsker, i tillegg til å bli kjent med andre SAFE’ere på tvers i organisasjonen vår. Nettverk knyttes og det sosiale får utvikle seg. Gå inn på hjemmesiden og meld deg på!