Er vindturbinindustri på land et grønt alternativ?
Tekst: Mette Møllerop.
SAFE er en sammenslutning av fagorganiserte i energisektoren. Bør vi ikke da ha en mening om andre energikilder enn bare olje og gass? Vindturbinindustri, for eksempel?
Noregs vassdrags- og energidirektorat, NVE, har på oppdrag fra Olje- og energidepartementet (OED) laget en nasjonal ramme for vindkraft på land. Den nasjonale rammen gjelder bare framtidige utbygginger. Det er allerede gitt konsesjon til nesten 23 TWh vindkraft i Norge. Av dette er rundt 10 TWh i drift eller under utbygging. Gitte konsesjoner står ved lag.
13 nye områder er plukket ut. Kartet side 31 viser de planlagte industriområdene.
NVEs direktør Kjetil Lund sier i en kronikk at «Det store antallet gitte konsesjoner er isolert sett et argument for et roligere utbyggingstempo framover. Muligheten for lønnsom vindkraft til havs om noen år er også et argument for en roligere utbygging av vindkraft på land.» Samtidig signaliserer OED at kostnadene ved vindturbiner til havs er så store og ligger så langt fram i tid, kanskje opp mot ti år, at landindustri er den raskeste løsningen om vi skal hjelpe Europa med fornybar kraft, selv om norsk natur ofres for prosjektet.
Statkraft, kraftinvestorer, myndigheter og en rekke politikere kaller vindturbinene for vindmøller. Industriområdene som legges ut, kalles parker, anleggsveiene som blir permanente veier i landskapet er blitt til et fantastisk tilbud for rekreasjon, hvor man kan jogge, sykle og nyte majestetiske vindmøller. At støynivået gjør det lurt å bruke ørepropper, spiller ingen rolle. Mange løper likevel med musikk i øreproppene.
Motstanden øker hver eneste dag
Det er et folkeopprør mot vindkraft på gang, skriver Jørg Arne Jørgensen i en kronikk i Stavanger Aftenblad, 29. april. Han kaller vindkraften en ond parodi på et grønt skifte.
For å vise parodien, trekker Jørgensen fram denne sammenlikningen:
«Siste nytt: Regjeringen har bestemt at Norge skal samle inn nasjonale kunstskatter og selge til Europa som miljøvennlig brensel. «Brudeferden i Hardanger» og «Vinternatt i Rondane» er foreløpig sendt ned, men mer er i vente. Det vil kun utgjøre noen promille av deres forbruk av biobrensel, men vi må bidra med vårt, uttaler Erna Solberg. Norske malerier er lett antennelige og har god brennkvalitet.
Ødelegger originalen
Selvsagt er en slik situasjon utenkelig. Men det er en parallell til det som nå skjer. Som nestor i norsk naturvern, Sigmund Hågvar har påpekt: På et museum har man ikke engang lov å berøre et landskapsmaleri av for eksempel Tiedemand og Gude. Men originalen – selve naturen – ødelegges i rekordfart, stykkes opp og selges i biter til utenlandske vindkraftselskap, for å bidra med noen promille av Europas kraftbehov.»
Om fornybarhet
Videre skriver Jørgensen dette om Norges skifte til fornybar energi:
«Da Norge signerte EUs fornybardirektiv forpliktet vi oss til å øke vår produksjon av fornybar energi. I praksis betydde det vindkraft. Dette kalles misvisende et «grønt skifte» fordi Norge allerede for hundre år siden har foretatt et grønt skifte, og er mer enn selvforsynt med ren, stabil og fornybar vannkraft. Men nå må vi «skifte» nok en gang, med storstilt utbygging av en ineffektiv, arealkrevende, tilfeldig strømproduksjon som vi ikke trenger, som for Norges vedkommende er særskilt naturødeleggende, fordi vi i motsetning til Europa konsekvent bygger i naturen. Dette er ingenting annet enn en ond parodi på et grønt skifte.»
Flere trekker fram miljøkostnadene som ikke alltid er like lett å få øye på.
«Hvis man regner at Norge bygger 3000 turbiner, et ikke urealistisk tall, kreves nærmere 1 500 000 tonn stål produsert med kullkraft, og det brukes fossil energi til bygging av flere tusen kilometer anleggsveier, betongfundamenter og alt annet som kreves for anleggene. For ikke å snakke om fossildrevet utvinning av sjeldne jordartsmetaller og andre metaller til turbinene, med stor lokal forurensing. Og når 9000 turbinvinger, noen av dem lange som en Concorde, skal skrotes etter 20-25 år, får man kolossale avfallsmengder med et ikke gjenvinnbart komposittmateriale. Først nå begynner det å gå opp for Europa hvilket gedigent problem det utgjør.
Det er noe uverdig over dette. Vi reduserer oss til et u-land i klassisk betydning. Et land som inviterer utenlandske aktører inn for å tappe naturressurser, uten at vi verken bidrar med kompetanse eller industriutvikling.»
Kostnadene
I tillegg til de enorme kostnadene man påfører norsk natur hvor miljøkostnadene ikke en gang er med i regnskapet, er investeringene til de største vindkraftanleggene større enn de største enkeltinvesteringene i norsk industri. Det største på Fosen koster mellom ti og tolv milliarder kroner. Vindkraften på land er dessuten subsidiert. Det anslås at verdien av subsidiene vil utgjøre rundt 25 milliarder kroner i 2021, skriver Chr.Anton Smedshaug, daglig leder i Agrianalyse, i en kronikk i Klassekampen 15. mai.
«Satsingen er nær uforståelig idet Norge har kanskje verdens beste energisystem med nok vannkraft som har en produksjonskostnad på om lag fem øre per kWh. Resten er nettkostnader, fortjeneste og skatter.»
Smedshaug, sammen med en rekke andre deltakere i denne debatten, trekker fram forbedringer på dagens vannkraftverk som tilstrekkelig for å møte et økt energibehov.
Sammen med blant annet solenergi og havvind, vil dette koste en bagatell i forhold til de utgiftene norske forbrukere nå påføres i form av økte strømutgifter.
Kolonister
Utenlandske investorer kjøper seg inn i kraftverkene. Stadtwerke München eier landkraftverkene i deler av Trøndelag sammen med Trønderenergi. Verdens største investeringsfond, BlackRock, kjøpte opp Guleslettene vindkraftverk nord for Florø fire dager etter at anlegget var godkjent. «BlackRock vil ifølge beregninger ha tjent en milliard kroner bare på utbytte av «grønne sertifikater» etter 15 år, som du og jeg og bedrifter i Norge finansierer over strømregningen.» (Kronikk Jakt og Fiske s. 73, 4-19)
For å få denne industrien på plass så fort som mulig, bruker Norge penger på import framfor å utvikle industrien selv. Veien mot et Norge som energikolonist, er ikke lang.
Naturens egenverdi
Det er et folkeopprør for å redde naturen. Det er et folkeopprør for å stoppe den landbaserte vindkraftindustrien og utvikle en helhetlig nasjonal plan for framtidas energibehov, først og fremst basert på eksisterende vannkraft.
Folkeraseriet øker, og folk er villige til å gå langt for å stoppe ødeleggelsene.
Jørg Arne Jørgensen skriver på slutten av sin kronikk:
«Vindkraftutbyggingen setter på spill vår viktigste kollektive verdi – gleden over og respekten for naturen. Uten slike kollektive verdier forvitrer et samfunn. Om det er noe som heter folkesjel og nasjonal identitet, så er den definitivt truet nå.»
Det er ekte naturkjærlighet som motiverer. «For hvordan kan vi redde kloden uten det? Men myndighetene messer på mantraet «litt må vi tåle», og krever forståelse for at vi raserer naturen for angivelig å verne den. Absurd og hjerterått. Det vekker bare avsky mot klimakampen. Og det trenger vi virkelig ikke.»
Ekte naturvern må stå på to bein
Klodens mest akutte trussel er tap av natur og biologisk mangfold.
Det kan aldri være en motsetning mellom naturvern og klimakamp. Et ekte naturvern må stå på to bein, skriver Jørgensen.
– Det ene er vern av naturen. Det andre er å få ned utslipp av klimagasser.
