Bak en veldrevet klubb står en sterk kvinne

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Lett omskrevet sitat, riktignok, men bak SAFE i Bilfinger sto Lillian Bratholmen fjellstøtt i mange år.

Å være klubbleder i ISO-området er ingen dans på roser, men det har i hvert fall vært interessante år, slår Lillian Bratholmen fast. Hun gikk av som klubbleder under klubbens årsmøte 16. mai 2018, og ble samtidig pensjonist fra 1.juni.

– Jeg blir 65 år i januar, og kunne gått av som 62-åring med AFP, men valgte å fortsette noen år ekstra.

Klubben lå på sotteseng før du kom inn i bildet?

– Ja, det stemmer det. Klubben lå brakk i tre år, før vi klarte å få den opp å stå igjen.

Historien bak selskapet Bilfinger er som mange andre selskaper innen denne industrien, oppkjøp, fusjoner, nye navn og ny ledelse. Bilfingers opprinnelse er hentet fra Teknisk Isolering. Teknisk Isolering ble kjøpt opp av Unitor. Unitor ble kjøpt opp av R&M, og endte altså som Bilfinger.

Selv har Lillian et langt arbeidsliv i ISO-bransjen bak seg. Hun har også et nesten like langt medlemskap i OFS/SAFE.

– Jeg begynte i ISO-bransjen i 1986, i Teknisk Isolering som altså via diverse oppkjøp i dag heter Bilfinger. I 1993/1994 da selskapet het Unitor, gikk selskapet til oppsigelse av 70 ansatte. OFS kom på banen og varslet rettssak. Noen dager før saken kom opp, trakk bedriften alle oppsigelsene, alle beholdt jobbene sine, og saken var løst. Det gjorde valget av fagforbund lett. Det ble OFS fra 1. mai 1993, og jeg har aldri vurdert noe annet forbund.

Lav klubbaktivitet i ISO-området

I perioden 2006 til 2009 var Bjørn Tjessem 1. nestleder i SAFE. Han hadde selv bakgrunn fra ISO-industrien, fra Scana, og gikk inn som en slags fadder for ISO-medlemmer og klubber uten aktiv ledelse.

Jeg var nok mer enn fadder, sier Bjørn Tjessem.

– Egentlig var jeg i praksis klubbleder for flere av klubbene og hadde ansvaret for det som måtte til av nødvendig drift for å holde klubbene oppe.

Bjørn så seg rundt blant medlemmene for å finne egnede kandidater til formelt å overta klubbledervervet i Bilfingerklubben. Han kalte inn et stort antall medlemmer, det vil si menn, for det var stort sett menn som jobbet i ISO-bransjen. Ingen menn, men derimot to damer dukket opp, Lillian Bratholmen og Unni Olden.

Lillian viste seg å være en dame med bein i nesen. Hun hadde lang erfaring fra industrien, og hadde hatt tillitsverv i flere år.

Ja, det stemmer det, forteller Lillian. Bjørn kalte oss inn til et møte. Med oss, sikter hun altså til Unni Olden, som var en forutsetning for at Lillian ville ta klubblederjobben. De to laget et interimsstyre, og etter noen måneder fikk de med seg Svenn Ingvaldsen og Roger Løvsjø. Disse fire holdt det gående i lang tid.

– Vi hadde det første årsmøtet i 2010, og alle fire ble valgt inn i styret.

På årsmøtet i 2011 satte de seg et virkelig hårete mål.

– Vi var 165 medlemmer og vedtok at til neste årsmøte skulle vi bli 400 medlemmer.

Klarte dere å nå målet?

– Da 2011 gikk over til 2012, var vi over 600 medlemmer. Målet klarte vi altså med glans!

Medlemstallet holdt seg stabilt fram til nedgangstidene i 2014. Folk ble sagt opp og medlemstallet sank dramatisk.

Det var tøft å være klubbleder, forteller Lillian.

– Det var mange vonde skjebner. Vi prøvde å bestride oppsigelsene, men bedriften gjorde som de ville.

Situasjonen fortsatte slik i 2015 og i deler i 2016, før ISO-området så smått så en lysning i situasjonen.  I dag er det rundt 220 betalende medlemmer. Med pensjonister og lærlinger ligger medlemstallet i overkant av 260.

Medlemmene er spredd over hele Nordsjøen.

– Vi har mange på Ekofisk, Statfjord, ja over alt egentlig, og flere jobber også på landanlegg, fortrinnsvis i Hammerfest og på Slagentangen. Vi får håpe dette fortsetter og at vi slipper flere slike dramatiske nedturer.

ISO-området, vedlikehold og lave lønninger

Som underleverandører i oljeindustrien er ISO-bedriftene avhengig av kontraktstildeling for å ha arbeid å tilby sine ansatte. Kontraktene er nedpinte og det er lite å hente på å barbere utstyr og verktøy. Det er menneskene som er bedriftens ressurser. For å få kontrakter er det lønns- og arbeidsforhold det spares på. Det kan i neste omgang ramme kvalitet og sikkerhet. For mange riper i lakken hos selskapet, kan føre til at kontrakten går til andre selskap.

For ISO-arbeiderne blir arbeidslivet i Nordsjøen preget av usikkerhet. Man vet ikke hvor lenge man har en arbeidsplass å gå til, man har et lønnsnivå som krever overtid og ekstraturer for å opprettholde et anstendig lønnsnivå, og man fristes til å ta shortcuts for å komme i mål med arbeidsoppgavene.

Eksempelet her fra 2010 belyser problemstillingen: SAFE magasinet 3-2010 fra artikkelen Den enes død…

«Statoils kontrakter for ISO-området i Nordsjøen er delt ut.  En rekke ansatte i ”svarteperselskapene” står igjen uten jobb.

Kontraktene som operatørene tildeler underleverandørene i Nordsjøen, varer ikke evig. De er basert på tidsrammer, og nye anbudsrunder følger når kontraktene utløper.

I juli (2010) delte Statoil ut rammeavtalen for isolering, stillas og overflatebehandling, de såkalte ISO-fagene, på sokkelen. Kontrakten har en samlet verdi på 12 milliarder kroner, inklusiv opsjoner, og ble fordelt på flere selskaper. Kontraktene gjelder for fire år, og opsjonen er på like mange år. Åtte år med forutsigbarhet for virksomheten er sannsynligvis nesten like viktig som selve kontrakten for de heldige ISO-vinnerne.

Spenningen på forhånd var stor

For flere av selskapene som har hatt kontrakt med Statoil, har dette vært hovedfundamentet i omsetningen. Uten fornyelse av kontrakten, vil mye av grunnlaget for virksomheten falle bort.

Da tildelingen ble offentliggjort, satt Norisol og StS igjen som taperne. De fikk ingen ting.

I det virkelige livet er det de ansatte som er taperne. De står igjen uten jobb og inntekt, og for de fleste sin del, har de fortsatt lån og renter som skal betales og en familie som skal forsørges.

Omdømme er en isolert sak

Det spekuleres og diskuteres for tiden naturlig nok i grunnlaget for tildelingene.

– At kriteriene er gjenstand for diskusjon, er både viktig og selvfølgelig, sier K-HVO (Koordinerende hovedverneombud), Peter Alexander Hansen i Statoil. Tross alt dreier det seg store økonomiske verdier, og mange arbeidsplasser.

Økonomi er en ting, selskapenes omdømme og HMS-profil, en annen. I hvilken grad tror du de to siste komponentene har hatt innflytelse?

– Omdømme er en isolert sak, HMS en annen, sier Peter Alexander Hansen. Det er mange sider ved disse kontraktene som belyses. For eksempel, i hvilken grad er selskapet strukturert, selskapets robusthet, hvordan er selskapets økonomi, kunnskap og bemanning. Hvilke typer bemanning opererer selskapet med i forhold til ansatte, og har selskapet lagt fram detaljerte beskrivelser av de ansattes kunnskap.

Det siste du trekker fram, beskrivelser av de ansattes kunnskap, vil vel også fortelle noe om selskapets syn på sine ansatte som viktig ressurs? Det er ikke usannsynlig at det er forskjell på selskapenes kunnskap om ansattes kvalifikasjoner, og i den grad de har denne kunnskapen, vurderer de da kompetansen som et viktig aktivum for selskapet.

– Selvfølgelig. Det er de ansatte som utfører arbeidet, og at de har riktig kunnskap og erfaring for å kunne utføre jobben, er viktig. Statoil som ansvarlig operatør har også behov for en kompetanseoversikt.

Kompetansen hos underleverandørenes ledelse

Et annet viktig moment er ledelsens evne til å håndtere slike oppdrag.

Er det store forskjeller her?

– Jeg opplevde det slik. Jeg så de største forskjellene i kunnskap på toppen. For noens del var det tynt i toppen, om jeg kan si det slik. Til gjengjeld virket det solid i bunnen.

Det er en slags trøst for de som tilhører «bunnen», altså grunnplanet?

– Ja, det håper jeg det er. Det bør bety at de er attraktive arbeidstakere. Det er også viktig å ta med at alle de utførende leddene var godt kvalifisert.»

Pressetalsperson Inger Lise Rettedal i daværende Statoil sa dette om forutsetningene for kontraktstildelingene:

– «Statoil har lagt vekt på å likebehandle alle tilbyderne. Vi har gjennomført en grundig tilbudsevaluering hvor alle tilbud har blitt evaluert opp mot forhåndsdefinerte og objektive kriterier i henhold til forsyningsforskriften. HMS og tekniske kriterier har vært en viktig del av evalueringen, i en kombinasjon med kommersielle vurderinger. Statoil har strenge krav til ivaretakelse av HMS og kvalitet på leveransene. Vi forutsetter og vi følger opp at våre HMS-krav blir etterfulgt. Leveransene skal ikke gå på bekostning av disse kriteriene. Generelt kan vi si at konkurranse ligger til grunn for vår anskaffelsesstrategi og de fire leverandørene som har fått tildelt avtaler med Statoil har levert de beste tilbudene”, sier Inger Lise Rettedal.»

Klubbleder i Norisol, Frode Roberto Rettore:

«Rammekontrakten er skåret ned til beinet.  De nye selskapene som vant anbudsrunden til en samlet verdi av 12 milliarder kroner, har nok i realiteten vunnet sine oppdrag på grunn av priskutt.

Før den nye rammekontrakten for ISO ble tildelt, hadde 1000 innenfor ISO-faget jobb. Disse arbeidstakerne var fordelt på en rekke selskaper. Den nye rammekontrakten gir arbeid for kun 700 arbeidstakere. Hvis dette omfatter like mye arbeid, betyr det økt press på de ansatte. Vi vet og at ansatte i bransjen sliter med å få utbetalt tariffregulert lønn, og det er fortsatt utestående lønnskrav i enkelte selskaper. På bakgrunn av dette er jeg svært bekymret for lønnsnivået til den gruppen som skal utføre arbeidet i den kommende kontraktsperioden.»

Ikke egen tariffavtale

På toppen av alt mangler ISO-området en egen tariffavtale. Avtaleverket er i hendene på YS-forbundet Parat, som selv kun organiserer et fåtall ISO-arbeidere i forhold til SAFE. Å bruke hardere midler enn ordinære forhandlinger er derfor lite sannsynlig fra Parats side når forbundet har en rekke andre store grupper som prioriteres. Det fører til at lønns- og arbeidsforhold står på stedet hvil i forhold til andre grupper nordsjøarbeidere.

Summen av alt dette gir klubblederne, klubbstyrene og de tillitsvalgte store utfordringer. Slitasjen er stor, ikke minst når mye av arbeidet som tillitsvalgt kommer på toppen av skiftarbeidet. At ikke mange følger oppfordringen om å stå i jobb til langt utover ordinær pensjonsalder, er derfor lett å forstå.

Etter ni år som klubbleder i en ISO-klubb var det derfor godt å velge pensjon som inntektskilde framover, mener Lillian.

Livet som pensjonist

De fleste som forlater arbeidslivet og går inn i pensjonisttilværelsen tenker at de skal få bedre tid til å gjøre alt de ikke rakk tidligere. Tid blir imidlertid fort en mangelvare.

Det bekrefter også Lillian.

– Det er travelt å være pensjonist. Rart var det også. Jeg hadde tre uker ferie til gode og måtte ta disse i mai før jeg offisielt gikk av med pensjon. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre 1. juni.

Det endte med at Lillian satte seg i bilen og dro nordover, til Loen og Florø.

– Jeg er en farende fant, liker å reise rundt, og da ble det første «pensjonistmålet» å besøke venner og barnebarn.

Har du mange barnebarn?

– Seks stykker. Tre i Florø, resten i Bergen.

Det eldste barnebarnet er 27 år. Da ligger oldemor-tittelen nær?

– Ja, men det er ikke blitt noe barn der.

Ennå?

Lillian ler.

– Vi får se. Foreløpig er det ikke snakk om det.

Farende fant

Lillian har brukt bilen, en chevrolet van, flittig i sommer.

– Jeg har blant annet vært på «fantetur» østover, på van-treff med doningen. Slike turer ble det ikke så mye av tidligere, så dette er en typisk pensjonist-bonus.

Men du sa det var travelt?

Ja, jeg har det fryktelig travelt, ler Lillian.

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg fikk tid til å gå på arbeid tidligere, men dette er vel et forsøk på å ta igjen alt det jeg ikke fikk tid til da. Det er 44 arbeidsår å ta igjen.

Lillian forteller at drosjesjåføren som kjørte henne fra flyplassen til besøk på SAFE-huset i dag, også var opptatt av tidsklemma til pensjonistene.

«Damene har det alltid travelt, mens mennene detter sammen når de blir pensjonister».

Apropos travelt, Lillian forteller videre at hun fikk en tur med danskebåten i presang fra klubben da hun gikk av som klubbleder.

– Om bord på båten traff jeg hun som satt i resepsjonen i Bilfinger. Hun var blitt pensjonist, og noe av det første hun sa til meg var at «etter at jeg ble pensjonist, har jeg fått det så travelt.»

Det er tydeligvis noe i dette utsagnet.

Musikken betyr mye

Tidligere var Lillian en viktig del av et band med countrymusikk som spesialitet. Det ble for krevende ved siden av jobb og klubblederverv. Bandet ble oppløst og musikerne fant andre band å spille i.

Nå har Lillian tatt fram gitaren igjen.

– Jeg spiller litt igjen nå. På puber og slikt, men nå er det kun meg og gitaren. Det er kjekt det og.

Fortsatt bare country?

– Å ja! Det blir aldri noe annet for meg.

Tidlig opp

Rutinene fra arbeidslivet ligger i blodet.

– På plattformene var det alltid en kamp om avisene. Skulle du slippe å slåss om dem, måtte du vente til natten. Jeg begynte derfor å stå opp rundt halv fire for å få avis, kaffe, røyk, og ro og fred! Det var noen nydelige stunder før alle kollegene sto opp noen timer senere.

I et hektisk arbeidsmiljø var dette gull verd.

Til tross for et langt arbeidsliv med tidlige morgener, har Lillian fortsatt tradisjonen med å stå opp tidlig.

– Jeg liker de tidlige morgenene. Jeg syns jeg får en rolig start, og får mer utav dagene.

Tenker du på klubben og arbeidsoppgavene de «sliter» med?

– Ikke så veldig mye, nei. Men jeg ønsker det nye styret all mulig lykke framover, og håper det går godt med dem og industrien i årene som kommer.