Hva skjedde i 2018?

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Av smått og stort, av gode og mindre gode opplevelser og hendelser, er det dette ledelsen i SAFE trekker fram.

Ikke lenge etter at jul- og nyttårshelg var passert, begynte SAFE-klubber og tariffavdelingen i SAFE å tenke lønnsoppgjør. 2018 var et år for hovedoppgjør. Det betyr forhandlinger med konsekvenser, om ikke partene kommer til enighet. Her kunne altså konsekvensene raskt bli en streik, ettersom de forskjellige områdene innen oljesektoren alle hadde mye å ta igjen, etter flere magre år.

Vi forberedte oss godt, forteller forbundsleder Hilde-Marit Rysst.

– Vi var mentalt klare for et godt oppgjør for medlemmene våre.

Slik gikk det ikke. Hovedorganisasjonene YS og LO bestemte seg for samordnet oppgjør, og brukte prioritering av pensjonsordninger som argument for dette. – Vi kjente på skuffelsen. Et samordnet oppgjør fører til at vi ikke har streikerett, og har dermed lite og ingenting å «true» med.

Hele NHO-området var samordnet, og SAFE sto igjen med NR og rederiforhandlingene.

Forventningene til dette oppgjøret var store. Det ble reelle forhandlinger i oppgjøret, selv om NR kastet bort mye tid på å kritisere at arbeidstakerorganisasjonene ikke hadde et samarbeid under forhandlingene.

– Vi gjorde det vanskelig for NR, sa de. I den senere tid har vi flere ganger opplevd at NR verken forholder seg til hovedavtalen eller de tillitsvalgte. At dette krever mye tid og ressurser og gjør det vanskelig for oss, bekymrer ikke NR i særlig grad, sier Hilde-Marit Rysst.

Streiken for å beholde pensjonsrettigheter nedfelt i avtalen, ble vunnet. Vel verd å ta med er også oppslutningen om streiken og stemning og miljø i og rundt streikeledelsen. Mange medlemmer var innom huset for å tilby hjelp og støtte. Det var travle dager, eller kanskje en skal si døgn, men gode historier fra tidligere streiker servert av klubbleder i ESS, Oddleiv Tønnessen, nystekt sjokoladekake fra SAFE-kjøkkenet laget og servert av forbundssekretær Stig-Rune Refvik, var blant ingrediensene som gjorde streikeperioden mindre krevende.

Humper i NR-systemet

Rederiforbundet hadde laget så mange humper og vanskeligheter for tillitsvalgte og medlemmer på arbeidsplassene sine, at det etter hvert endte med rettssaker i arbeidsretten, tingretten og lagmannsretten. Alle sakene ble vunnet! Dommen fra lagmannsretten i 6G-saken har Transocean/NR anket til Høyesterett.

Det er vi ikke særlig glade for, sier nestleder Roy Aleksandersen.

– Vi er kritiske til NRs opptreden i disse sakene. Spesielt misliker vi NR-bedriftenes manglende respekt for hovedavtalen. Det virker som bedriftene har fordelt oppgavene mellom seg, det ser ut til å være en koordinert aksjon for ikke å følge spillereglene i forbindelse med forhandlinger og konflikter. Flere av disse uløste sakene vil ende i retten.

Alt dette «styret» innenfor NR-området hører helt klart til det vi kan kalle mindre gode opplevelser i 2018. Samtidig har en sak to sider. Den gode siden ved dette er en positiv medlemsvekst i SAFE. Det er kanskje en effekt av oppførselen NR-ledelsen ikke hadde forutsett.

Kurs i kø i høst

Fire kurs på rappen i høst med nærmere 80 deltakere fikk veldig gode tilbakemeldinger. Alle var i regi av SAFE-skolen. Deltakerne satte også pris på at den sentrale forbundsledelsen deltok med innlegg og var med i diskusjonene.

Det å få møte medlemmene er det viktigste for oss, sier Hilde-Marit Rysst.

– Vi gleder oss til å jobbe videre med utvikling av kursene og utarbeide nye kurs utover våren.

Verneombudsseminaret ble veldig bra

Dette var i første rekke en oppsummering av status, deling av erfaring fra løste og uløste saker, og meningsutveksling rundt prioritering av de sakene som er viktig å gjøre noe med framover. Kort sagt, faglig påfyll som verneombudene trenger i sitt daglige arbeid.

Seminaret var helt fullt. Det var så mange verneombud som ønsket å delta at vi endte opp venteliste, sier Hilde-Marit Rysst.

– Dessverre var det flere som ikke fikk bli med i denne omgangen. De har en mulighet senere, på en ny konferanse i 2019. Da gjelder å følge godt med på påmeldingsfrister og være tidsnok med påmeldingen.

SAFE gjorde sitt beste for å «presse» folk inn fram til få dager før start, men til slutt møtte seminaret veggen, bokstavelig talt.

Av saker som ble behandlet og diskutert, både i plenum og grupper, var kanskje det viktigste: hvordan være verneombud i praksis, være et talerør «for laget».

Seminaret hadde innledninger fra myndigheter, fra hovedverneombud og fra SAFEs forbundssekretærer og HMS-ledelse. De forskjellige innfallsvinklingene var god mat for viktige diskusjoner.

Tilbakemeldingene var gode, sier Hilde-Marit Rysst og forbundsleder organisasjon, Stig-Rune Refvik, som begge deltok på seminaret sammen med de to hovedansvarlige, Roy Erling Furre og Halvor Erikstein.

– Det beste var at tilbakemeldingene på faglig utbytte var svært bra. I tillegg ligger det en stor gevinst i å bygge nettverk og knytte kontakter. Dette er nyttig for framtida.

Flerbruksfartøy

Problemene med regelverk og manglende arbeidsmiljølovverk på flerbruksfartøy er en enorm utfordring for dem som jobber der. Det groteske eksemplet fra Stavanger i 2015, da en mann fra Filippinene omkom i en klemulykke på Scandi Skansen, eid av rederiet DOF Group, er dessverre et typisk eksempel på problemene en står ovenfor på dette området.  Både politi og arbeidstilsyn ble nektet adgang til fartøyet. Årsaken er at lovverk og norske tilsynsorgan ikke gjelder her, og dermed blokkerer dette også adgangen til fartøyene. Her gjelder kun flaggstatsregelverket. Flaggstatene vil kun ha fokus på maritime systemer som stabilitet og ballast, mens forhold som arbeidstid, arbeidsmiljø, sosial dumping og  petroleumsrelaterte sikkerhetsforhold, neglisjeres.

SAFE og Industri Energi har jobbet med dette i en årrekke. Fagforbundene har deltatt i en rekke grupper og utvalg, også departementsnedsatte grupper, for å komme fram til gode løsninger, uten at man kan oppsummere at 2018 ga store håp om bedring.

Arbeidsgiverne ønsker ikke arbeidsmiljøloven velkommen på flerbruksfartøyer, sier Roy Aleksandersen. Også enkelte sjømannsorganisasjoner har stilt seg på sidelinjen.

– Det ligger et par spennende muligheter foran oss til neste år: Vi venter på hvilke høringssvar som blir levert inn til departementet, og vi jobber med et konkret forslag til hvordan AML kan innføres på flerbruksfartøy.

Honnør til Ptil

Petroleumstilsynet (Ptil) er blitt litt hardere i klypa, konstaterer ledelsen i SAFE.  Som kjent utfordret arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie Ptil under framlegging av stortingsmeldingen om helse, miljø og sikkerhet på norsk sokkel.

– Vi får tilbakemeldinger fra klubber, tillitsvalgte og medlemmer om at Ptil nå snakker med de tillitsvalgte uten at arbeidsgiver er tilstede. Det var en praksis det tidligere skortet noe på. Likevel er det fortsatt utfordringer ved at blant annet opplevd tilsyn ikke alltid samsvarer med rapporten i etterkant.

Vi registrerer nå et større fokus på arbeidsmiljø, sier Hilde-Marit Rysst.

– Dette klinger godt med tanke på budskapet vi har påpekt gjennom lengre tid. Det er positivt!

Arbeidstidsordninger

Dette er fortsatt et arbeidskrevende område med utfordringer for forbundssekretærene i SAFE. Arbeidsdirektoratet har kommet med sentrale føringer som gir oss ekstra arbeid i form av saksbehandling og oppklaring av hvilke rettigheter de ansatte har, sier Stig-Rune Refvik, forbundssekretær organisasjon i SAFE.

– Arbeidsgiverne gir oss stadig ekstra arbeidsoppgaver som krever tid og kompetanse å rydde opp i. På toppen kommer det sentrale føringer fra Arbeidsdirektoratet som påvirker sakene.

I SAFE magasinet 1-2018 sa Refvik blant annet dette:

«- Vi vet at bransjen og riggselskapene har store omveltninger med færre kontrakter å kjempe om. I perioder klarer de ikke å sysselsette alle sine ansatte mens de venter på nye kontrakter. Da kan det ende med permitteringer.

En kjent situasjon

Både NAV, politikere og myndigheter er kjent med situasjonen, men ikke nødvendigvis alle nyanser og ulike ordninger.

– Sett i lys av arbeidsmarkedet og svingningene med sesongbasert arbeid, nasjonale og internasjonale forhold, så er NAV et system som har vært hardt prøvd og utnyttet av ulike parter i arbeidslivet. Dette har igjen ført til innstramninger og ny praktisering av lovverket, etter departementets ønske.

SAFE kontaktet en rekke instanser og har snakket med både saksbehandlere, rådgivere og ledere i NAV, Grensetjenesten og Arbeids- og velferdsdirektoratet. De har alle opplevd et nokså stort påtrykk etter innstrammingene.

Selv om man ikke ser noen endringer i lovverket, jamfør folketrygdloven kapittel 4. Dagpenger under arbeidsløshet, har det likevel kommet rundskriv og anbefalinger som har endret tolkningen av lovverket og praksis for godkjenning og utbetaling av dagpenger, sier Refvik.

– Dessuten har NAV flyttet og samordnet sin avdeling for Arbeid og ytelser til Trondheim. Dermed har en ny gruppe fått saksansvar og nye føringer.»

Utfordringen er fortsatt at arbeidsmarkedet endrer seg kontinuerlig og NR-området får stadig flere sesongarbeidere.

– Alle går ikke lenger 2/4, og etter den kraftige nedgangen har vi fått overflødighet, selv om bransjen som sådan har oppgang. Vi har blant annet poolordninger og dermed også sesongarbeidere, og de sentrale retningslinjene eller føringene vi har fått til nå, er arbeidskrevende å bruke når vi skal finne de riktige løsningene på disse sakene, sier Stig-Rune Refvik.

Aktivitet i klubbene

Vi opplever økende aktivitet og engasjement ute i klubbene, forteller Hilde-Marit Rysst.

De ser at de har behov for mer kunnskap, og de ønsker å lære mer.

Rysst trekker også fram samarbeid mellom klubbene.

– Klubbene er blitt flinkere til å bruke samhandling for å styrke kunnskapsområdene. Kompetansedeling og erfaringsoverføring er viktig for å sikre best mulige resultater, gjerne basert på erfaringer fra andre i lignende situasjoner. Prinsippet om å bygge videre på det arbeidet andre klubber allerede er kommet godt i gang med, gjør det lettere å løse saker på lavest mulig nivå. Det styrker klubben og det styrker SAFE.

SAFE har fått en ny klubb, og har et jevnt tilsig av medlemmer som ønsker å danne klubber. Veksten viser at forbundet er på vei mot medlemsantallet man hadde før krisen startet i 2014. Også antall klubber ser ut til å øke.

– Selv om organisasjonsprosenten i fagforeningssammenheng har gått litt ned i Norge, opplever vi at folk ønsker å jobbe under «ordna forhold».

Heldigvis er det også flere arbeidsgivere som ser fordelen med ordnede forhold. En klubb med godt skolerte tillitsvalgte som kan regelverket og er flinke problemløsere, gjør det enklere å være arbeidsgiver. Det blir mer tid til å utvikle bedrift og gode produksjonstiltak.

Fadderordninger er viktig

I kombinasjon med erfaringsoverføring er fadderordninger et godt prinsipp.

Gamle ringrever, klubbledere med lang fartstid og veldrevne klubber, har ressurser som både nyetablerte klubber og ferske tillitsvalgte får bruke.

– Også vi her på SAFE-huset har stor glede av dette. I løpet av dette året er vi blitt mye flinkere til å bruke den felles «erfaringsbanken» i SAFE, og å utvikle fadderordningen til alle områder, blir stadig mer viktig.

Heldigvis kan vi oppsummere at klubbene og områdene samarbeider godt, sier Hilde-Marit Rysst og Roy Aleksandersen.

Et godt samarbeid gir oss uten tvil de beste resultatene.

I denne sammenhengen er det viktig å nevne at vi var sterke på de lokale lønnsforhandlingene, sier Roy Aleksandersen.

– Sterke og godt drevne klubber oppnådde gode resultater. For noen av klubbene og medlemmene våre ligger nok den beste økonomien i de lokale forhandlingene. Det kom også tydelig frem i de lokale ISO-klubbene, som opplevde det beste resultatet på flere år.

HMS-fanen bæres ikke høyt av arbeidsgivere

Til årets tariffoppgjør leverte SAFE inn flere krav som omhandlet HMS. Et viktig krav var helserisikokartlegging i oljeindustrien. Kravene var behandlet på SAFEs tariffkonferanser både for området innen Norsk olje og gass, og Norges Rederiforbund.

SAFE tariffkonferanse 12.03.2018, Norsk olje og gass.

– Krav om nedsettelse av utvalg for å vurdere mulighet til å få oversikt over helseutfall innen avtaleområdene sokkel, brønnservice og landanlegg.

SAFE tariffkonferanse 10.04.2018, NR-området

– Krav om nedsettelse av utvalg som skal få oversikt over yrke, helseutfall, levealder og dødsårsak for de som har jobbet og jobber innen NR området.

Verken Norsk olje og gass eller Norges Rederiforbund så kravene som aktuelle og viktige for dem som jobber i næringen.

Kapstad-saken

Teksten om Kapstad-saken er hentet fra et innlegg skrevet av Halvor Erikstein, yrkeshygieniker og organisasjonssekretær i SAFE:

Oppdatert 2.februar 2021
Overlege Skogstad har reagert på artikkelen og mener at den gir en uriktig fremstilling av hennes rolle. SAFE har forståelse for reaksjonen og beklager dette. SAFE ser i ettertid at artikkelen er noe unyanserte og oppsummerer et par forhold på en uheldig måte. SAFE beklager at overlege Skogstad ikke ble kontaktet i forkant av publiseringen. Hennes kommentarer er nå tatt inn nederst i artikkelen.

Rettssaken som Bjarne Kapstad har ført mot Tryg Forsikring har gått fra tingretten til lagmannsretten, begge med tap.

Kapstad måtte som 43 åring slutte på Ekofisk i 1997. I mange år ble han avvist med at plagene som svimmelhet, kvalme og dårlig husk kom fra et uhell han hadde hatt i sin fritid hvor han dunket hodet i en gravmaskinskuffe.

Ny utredning gjorde at NAV godkjente hans uførhet som yrkesbetinget og ikke forårsaket av fritidsulykken som selskapet hadde hengt skaden på.

Sammen med sin advokat gikk Kapstad til Tryg Forsikring med krav om å få ut yrkessykdomserstatning. Forsikringsselskapet avviste kravet og forlangte ny utredning. Den nye yrkesmedisinske utredningen konkluderte med at Kapstad ikke hadde skader på nervesystemet forårsaket av kjemisk eksponering (som gir rett til yrkessykdomserstatning), men at symptomene var forårsaket av «kjemisk intoleranse» (den diagnosen gir ikke rett på erstatning).

Saken gikk først i tingretten hvor vitnemålene førte til at den rettsoppnevnte sakkyndige som tidligere hadde konkludert med «kjemisk intoleranse», endret diagnosen til toksisk encefalopati som er en godkjent yrkessykdom. Det holdt ikke for dommerne i tingretten. Det ble tap.

I lagmannsretten stilte Tryg Forsikring med et partsoppnevnt sakkyndig vitne, Marit Skogstad, som ble presentert som forskningssjef overlege dr.med. ved STAMI (Statens Institutt for arbeidsmiljø). Skogstad var også bisitter for forsikringsselskapet. I STAMI har det i mange år vært forbud må å ta slike oppdrag. Retten ble ikke gjort kjent med at Marit Skogstads rolle i rettssaken var et alvorlig brudd på instituttets retningslinjer om upartiskhet.   Dessuten har Skogstad aldri undersøkt Kapstad eller vært offshore.

Det endte med tap i lagmannsretten.

Anken gikk til Høyesterett

Saken ble anket videre til Høyesterett. Sammen med alle dokumentene fulgte også et brev fra STAMI v/direktør Pål Molander som bekreftet opplysningene om Skogstads rolle i retten.

«STAMI har klare retningslinjer for at våre ansatte ikke har anledning til å opptre som partsoppnevnt sakkyndig i rettsvesenet, da vi har erfart at slike vitnemål utilsiktet kan oppfattes som organisasjonens STAMIs syn i saken, til tross for at vedkommende kun vitner i kraft av seg selv som privatperson med fagekspertise. Således kan slike vitnemål bidra til at det kan såes tvil om STAMIs partsnøytralitet og uavhengighet. Å oppfattes som en partsnøytral aktør med høy integritet og faglig kvalitet er viktig for STAMI, og det er svært viktig for vårt statsoppdrag.»

Anken ble sendt Høyesterett 7. desember. Det var en fredag. 11. desember (tirsdag) kom svaret uten begrunnelse. Høyesterett avslo å ta saken.

2 februar 2021
Skogstad sine kommentarer, gjennomgått av STAMI:

«Slik artiklene ble publisert, oppfatter Skogstad artiklene som ærekrenkende og tendensiøse. Det er korrekt at STAMI, som det nasjonale forskningsinstituttet på arbeidsmiljøfeltet i Norge og et statlig forvaltningsorgan, siden 2005 har hatt retningslinjer for ansattes mulighet til å være partsoppnevnt vitne i yrkesskadesaker, av hensyn til STAMIs omdømme og behov for å fremstå som en partsnøytral aktør. Disse retningslinjene var imidlertid ukjent for Skogstad da forespørselen om å opptre som partsoppnevnt vitne kom fra TRYG i 2017.

Skogstad ønsket i utgangspunktet ikke å opptre som partsoppnevnt vitne. Like fullt oppfattet Skogstad det slik at hun hadde møteplikt siden hun tidligere hadde vært involvert i en utredning av Kapstad. En kollega med praktisk ansvar for klinikken ved STAMI ga støtte for at man har møteplikt i retten for å vitne i tilknytning til spesifikke pasientutredninger utført ved STAMI, og at dette er innenfor STAMIs retningslinjer såfremt man kun forholder seg til den spesifikke, avgitte spesialisterklæringen.

Å opptre som partsoppnevnt vitne er ofte honorerte oppdrag som fageksperter utfører som privatpersoner for egen regning. Hovedformålet med STAMIs retningslinjer er forhindre slike økonomiske bindinger. For ordens skyld presiseres at Skogstad ikke mottok honorar for dette partsoppnevnte vitneoppdraget.

Artiklene etterlater inntrykket av at Skogstads vitneutsagn har hatt avgjørende betydning for saken. En slik slutning er det det ikke grunnlag for. Saksøker har tapt i to instanser i tillegg til at saken ikke slapp inn i Høyesterett. Tingretten kom til samme resultat som lagmannsretten. Dette viser med all tydelighet at Skogstads forklaring ikke var avgjørende. Retten tok en selvstendig avgjørelse basert på uttalelser fra flere sakkyndige og den lange tiden det gikk fra sykdommen debuterte til diagnosen ble stilt. Det er altså en samlet bevisvurdering som ligger til grunn for rettens konklusjon. »

Konklusjonen på året som gikk

Sammen med yrkesskadde oljearbeidere har SAFE mye å ta tak i til neste år. Et viktig spørsmål er hvem som har bevisbyrden i slike saker. Skal det være slik at den syke selv skal dokumentere og bevise at arbeidsmiljøet man arbeider i gir skader som fører til uførhet og kanskje død, eller er det selskapet/forsikringsselskapet som skal dokumentere og bevise at arbeidsmiljøet ikke gjør det? Hvem sitter på nøkkelen? Hvem har den nødvendige dokumentasjonen om hvilke stoffer man puster inn, hvilket utstyr som brukes, hva slags verneutstyr trengs, for å nevne noe.  All erfaring viser at det er vanskelig, ja omtrent umulig, å få ut nødvendig dokumentasjon fra selskapene.

Arbeidstakeren tar all risiko for manglende kunnskap om helserisiko, sier Halvor Erikstein.

– De som setter kravene til arbeidsmiljøet og neglisjerer kunnskap og forebyggende tiltak tar selv ingen risiko, men overfører konsekventfritt all risiko til arbeidstakeren. Ved sykdom skal den syke selv bevise sammenheng mellom sykdom og eksponering.

Så, oppsummert er 2018 et år med både fram- og tilbakesteg, sier Hilde-Marit Rysst.

Flere saker er vunnet i rettssystemet, vi hadde en konflikt som fungerte og endte slik vi ønsket, vi har klubber som samarbeider, men også uro over at arbeidsgiver utfordrer på alle fronter, både i etablerte og regulerte spørsmål, og veien synes enda kortere til videre rettsbehandlinger. Ikke minst er det et alvorlig tilbakeslag når rettsvesenet fullstendig endrer  bevisbyrden fra bedrift som ansvarlig for å sikre et helsefremmende arbeidsmiljø, til den enkelte ansatte som fysisk må kunne bevise all form for eksponering ovenfor et forsikringsselskap – som har levert en forsikring på billigste anbud – og bedriften slipper fullstendig unna.

Denne utviklingen vil ikke SAFE la gå stille for seg, og ermene vil brettes opp i 2019! Det kan ikke bli slik at det er den ansatte som eier bevisbyrden. Her må A/S Norge vekkes opp!

Nå skal det bli godt med en pust i bakken, nyte høytid og romjul, før aktiviteten igjen er på topp i januar 2019.

Arbeidsutvalget i SAFE benytter sjansen til å hilse alle som skal holde Norge i gang, mens vi andre skal få samle krefter. Tusen takk!

Hvor kan vi nå spare penger?

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Sykefraværet i Equinors forpleining er nærmere 12 prosent. Likevel fortsetter effektiviseringen.

I 2016 satte Equinor ned en gruppe som skulle kartlegge hva som måtte til for å få ned sykefraværet i bedriften. Prosjektet fikk navnet «Forsterket sykefraværsoppfølging i DPN JOS CA».

Prosjektet inkluderte også en personlig spørreundersøkelse som var rettet mot sykemeldte forpleiningsansatte. Rapporten var klar tidlig sommer 2018. («Rapport om forsterket sykefraværsoppfølging). Rapporten har vært behandlet i diverse organ og på forskjellige nivå i Equinor, og er nå offentlig for alle ansatte. Porfirio Esquivel deltok i gruppa for SAFE-klubben sammen med Industri Energi, områdeleder i forpleining og bedriftshelsetjenesten.

Roger Fimland Maurstad, tillitsvalgt og verneombud i SAFE i Equinor, er fast medlem i forpleinings- AMU. Han er også varamedlem i SU-JOS. Forkortelsen står for Samarbeidsutvalget for Joint Operations, og hører inn under forretningsenheten UPN (Utvikling Produksjon Norge).

Maurstad er kjøkkensjef på Oseberg Feltsenter og har ikke selv vært med å jobbe fram prosjektrapporten, men har deltatt i evalueringen som tillitsvalgt og verneombud.

Selskapet har brukt mye ressurser på å gjennomføre rapporten. Det er positivt, sier han.

– De forpleiningsansatte har et stort eierforhold til både arbeidsplassen og arbeidsoppgavene sine. Det viste også engasjementet for å få denne rapporten laget. Det ble lagt merke til, og er nok en viktig grunn til at vi fikk disse midlene.

Rapporten setter fokus på mange ting de ansatte og deres tillitsvalgte og verneombud har påpekt. Samtidig er altså sykefraværet fortsatt høyt, nærmere 12 prosent.

– Vi har en høy arbeidsbelastning på de ansatte, og det er utfordrende å få arbeidet til å gå i hop. På toppen av primære arbeidsoppgaver kommer også andre oppgaver, som for eksempel beredskap og diverse pålagte møter.

Er det generelt, eller gjelder det enkelte plattformer?

– Det gjelder alle plattformer.

Også forpleiningsansattes alder er en utfordring. Gjennomsnittsalderen er høy, og mange forpleiningsansatte sliter.

Sammenlikning innenfor bransjen

Da prosessen pågikk ønsket Maurstad å få inn bransjerelaterte tall. Forpleiningsenheten ble istedenfor målt mot andre områder og enheter i Equinor, noe som oppfattes som mindre relevant.

– Jeg fikk til svar at andre selskap måler annerledes, derfor var en sammenlikning ikke ønsket. Jeg syns ikke det var noe godt svar. Hadde vi blitt målt, hadde forpleiningsenheten vår kommet godt ut av dette.

Maurstad viste også til hva andre store bedrifter har gjort. Blant annet trakk han fram Hurtigruta og Posten som også har hatt tilsvarende prosjekter og rapporter.

– Ledelsen avviste at disse modellene var alternativer som kunne brukes hos oss. Man kan spekulere i årsakene til ledelsens uvilje, og vi gjør oss selvfølgelig noen tanker om dette.

Trappetrinnmodellen

Denne modellen har et forhåndsdefinert antall forpleiningsansatte i forhold til antall mennesker om bord. I 2013 var innslagspunktet for en kokk 201 mennesker ombord som skulle betjenes. Nå er innslagspunktet hevet til 241.

– Når vi spør ledelsen hvordan de har tenkt at vi skal klare dette med samme bemanning, svarer de at dette er vårt problem, sier Maurstad. «Dere får jobbe smartere og finne flere tilrettelagte produkter», sier de.

Problemet er at det finnes ikke flere slike produkter på markedet i dag.

– Det gir oss store utfordringer framover, ikke minst når vi ser at sykefraværet og trappetrinnmodellen henger sammen. Likevel fortsetter bedriften å presse oss.

Forpleiningsområdet ønsker flere folk på skiftene for å få ned sykefraværet. Rapporten gir en åpning for å sette inn ekstra ressurser. Det betinger at plattformene har sterke forpleiningsledere som bruker denne muligheten. Foreløpig ser det ut til at lederne har et stykke vei å gå, mener Maurstad.

Er det mulig å få tilbake 2013-modellen?

– Nei, det er ikke realistisk. Det får vi ikke gjennomslag for, men vi skulle ønske vi kunne komme til et kompromiss på 225 personer for det neste trappetrinnet.

De ansatte ønsker dessuten at det innføres en mer dynamisk og fleksibel modell som gir rom for bedre løsninger når det er behov for det.

– Jeg kan nevne et eksempel: bedriften ønsket å fjerne en kokk, slik at vi gikk fra tre til to kokker. Det ble gjort en konsekvensanalyse av dette om bord på plattformen. Resultatet var at vi fikk beholde alle tre kokkene. Dette skulle vi gjerne sett mer av.

Konkurranseutsatt

En annen utfordring er kravet om å hele tida være konkurransedyktig. Det er en grunn til at vi ikke har egen forpleining på Snorre og Statfjord. Den har Coor i dag, forteller Maurstad.

Benchmarking sprer altså om seg også i Equinor.

Forpleiningslederne om bord har ikke god nok kompetanse på inkluderende arbeidsliv (IA), sier Roger Fimland Maurstad. (Equinor er en IA-bedrift)

– Rundt en tredjedel har fått kompetanseløft til nå, men det går sent, opplever vi. Det skal imidlertid komme på plass etter hvert, er vi blitt fortalt.

Inkluderende arbeidsliv er vel ikke et pluss for konkurranseevnen til forpleiningen?

– Nei det kan du si. Trappetrinnmodellen har ikke plass til «halte høns». Det er lite å gå på i den sammenhengen, og man kjenner seg ganske maktesløs nå man kun får beskjed om å jobbe smartere.

Mye tid og arbeid nedlagt i rapporten

Det har vært brukt mye ressurser på lage denne rapporten. Det gjelder både folk, tid og arbeid. Likevel brukes det ikke mye tid på å studere rapporten, sier Maurstad.

– Meningen er jo at vi skal ha nytte av rapporten i arbeidet vårt, og da blir det merkelig å sette av et kvarter til gjennomgangen av den på et HMS-møte. Tillitsvalgte og verneombud sier at dette er alt for lite.

Hva gjør dere med rapporten nå da?

– Vi krever at det brukes mer tid. Vi vil se på hvordan vi skal bruke rapporten videre. Dessuten savner vi et barometer der vi fysisk kan gå inn å se på resultatene av prosessen. For oss er det viktig å sjekke om vi faktisk får en forbedring av sykefraværet. Den store skrekken er at også denne rapporten ender i en skuff.

Bruk tillitsvalgte

Vi oppfordrer de sykemeldte til å ta med seg en tillitsvalgt på møte med bedriften. Særlig gjelder det oppfølgingsmøter hvor den ansatte har vært sykemeldt i to perioder eller mer.

– De tillitsvalgte kjenner systemet og jungelen av paragrafer mye bedre enn en vanlig ansatt. De kan komme med råd og tips om tilrettelegging for å få den sykemeldte i jobbtrening og etter hvert tilbake til normalt arbeid.

I denne sammenhengen er det også viktig å ta med at Equinor for noen år tilbake innførte det de kaller «På topp». Det innebærer at den som er på vei tilbake til jobben etter å ha vært syk, kan få en jobbplassering på toppen av bemanningen ute på plattformen.

– Det gir arbeidstakeren god mulighet til å bli helt restituert før man er i full jobb igjen. I «På topp-prosjektet» er de tillitsvalgte viktige medspillere.

Bruk derfor de tillitsvalgte, er oppfordringen fra Maurstad!

Å ta vare på de sykemeldte

Porfirio Esquivel, nestleder SAFE i Equinor, avdeling Sokkel deltok i gruppa for SAFE-klubben. Han har skrevet en liten artikkel i tillegg som blant annet tar opp tiltak for å ivareta den sykemeldte.

Tiltakene som er beskrevet i rapport ble videreført i linjen. Det er ikke tvil at det å ivareta forpleiningsansatte gjennom et helt yrkesliv er en utfordring. En del av tiltakene vil ikke gi utslag i fraværsoversiktene med en gang, men vi håper det vil bli en tydelig nedgang frem til 2020.

I gruppen innhentet vi oversikter på fravær fra tilsvarende forpleiningsbedrifter, og hotell- og restaurantnæringen i Norge. Vi så fort at det var store mangler i forhold til det vi ønsket å finne ut av i gruppen. Derfor konsentrert vi oss om å heller se på forskjellene internt. Hva er det som gjør at servicearbeidere i Equinor har høyere fravær enn andre som jobber på land eller offshore?

Vi har lagt inn tiltak som skal styrke Equinor til å ivareta den sykemeldte. Det har vi gjort ved å både se på leders kompetanse i IA-arbeidet samt organisasjonens kompetanse til å ivareta den enkelte. Vi har gjort endringer i måten man skal følge opp den ansatt på ved fravær. Det jeg er mest spent på er om den nye helseforsikringen som Equinor innfører 1.1.19 vil ha positive effekter på sykefraværet.

Det å jobbe med endringer i en organisasjon tar tid. Det er gjort en del endringer i arbeidsomfang og forenkling som vi håper vil slå positiv ut etter hvert. Her er det viktig at forpleiningslaget ute tar den muligheten som ligger der, for eksempel å ta ut ekstra bemanning hvis belastningen på laget har vært høyt over tid.

Ny trappetrinnmodell har vært en utfordring. Der har vi som fagforening vært krystallklare i våre tilbakemeldinger. Vi sier at det er viktig med kontinuerlig tilbakemelding fra installasjonene (risiko og konsekvensvurdering), og vi har også krevd at det skal være en årlig evaluering. Det blir viktigere og viktigere å bruke de mulighetene som det kan gi oss. Verken fagforeningen eller Equinor er interessert i et høyt sykefravær, så der er det ikke tvil om at vi har felles mål. Derfor har også tiltakene som gruppen kom frem til blitt innarbeidet i målstyringssystemet til Forpleining. Videre så har man i Forpleining ansatt en egen person som skal følge tiltakene opp. Men som sagt tidligere, endringer tar tid. Det er ikke tvil om at det å ha slike tillitsvalgte som Roger Maurstad er viktig. De er tett på, og driver saken videre.

Bak en veldrevet klubb står en sterk kvinne

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Lett omskrevet sitat, riktignok, men bak SAFE i Bilfinger sto Lillian Bratholmen fjellstøtt i mange år.

Å være klubbleder i ISO-området er ingen dans på roser, men det har i hvert fall vært interessante år, slår Lillian Bratholmen fast. Hun gikk av som klubbleder under klubbens årsmøte 16. mai 2018, og ble samtidig pensjonist fra 1.juni.

– Jeg blir 65 år i januar, og kunne gått av som 62-åring med AFP, men valgte å fortsette noen år ekstra.

Klubben lå på sotteseng før du kom inn i bildet?

– Ja, det stemmer det. Klubben lå brakk i tre år, før vi klarte å få den opp å stå igjen.

Historien bak selskapet Bilfinger er som mange andre selskaper innen denne industrien, oppkjøp, fusjoner, nye navn og ny ledelse. Bilfingers opprinnelse er hentet fra Teknisk Isolering. Teknisk Isolering ble kjøpt opp av Unitor. Unitor ble kjøpt opp av R&M, og endte altså som Bilfinger.

Selv har Lillian et langt arbeidsliv i ISO-bransjen bak seg. Hun har også et nesten like langt medlemskap i OFS/SAFE.

– Jeg begynte i ISO-bransjen i 1986, i Teknisk Isolering som altså via diverse oppkjøp i dag heter Bilfinger. I 1993/1994 da selskapet het Unitor, gikk selskapet til oppsigelse av 70 ansatte. OFS kom på banen og varslet rettssak. Noen dager før saken kom opp, trakk bedriften alle oppsigelsene, alle beholdt jobbene sine, og saken var løst. Det gjorde valget av fagforbund lett. Det ble OFS fra 1. mai 1993, og jeg har aldri vurdert noe annet forbund.

Lav klubbaktivitet i ISO-området

I perioden 2006 til 2009 var Bjørn Tjessem 1. nestleder i SAFE. Han hadde selv bakgrunn fra ISO-industrien, fra Scana, og gikk inn som en slags fadder for ISO-medlemmer og klubber uten aktiv ledelse.

Jeg var nok mer enn fadder, sier Bjørn Tjessem.

– Egentlig var jeg i praksis klubbleder for flere av klubbene og hadde ansvaret for det som måtte til av nødvendig drift for å holde klubbene oppe.

Bjørn så seg rundt blant medlemmene for å finne egnede kandidater til formelt å overta klubbledervervet i Bilfingerklubben. Han kalte inn et stort antall medlemmer, det vil si menn, for det var stort sett menn som jobbet i ISO-bransjen. Ingen menn, men derimot to damer dukket opp, Lillian Bratholmen og Unni Olden.

Lillian viste seg å være en dame med bein i nesen. Hun hadde lang erfaring fra industrien, og hadde hatt tillitsverv i flere år.

Ja, det stemmer det, forteller Lillian. Bjørn kalte oss inn til et møte. Med oss, sikter hun altså til Unni Olden, som var en forutsetning for at Lillian ville ta klubblederjobben. De to laget et interimsstyre, og etter noen måneder fikk de med seg Svenn Ingvaldsen og Roger Løvsjø. Disse fire holdt det gående i lang tid.

– Vi hadde det første årsmøtet i 2010, og alle fire ble valgt inn i styret.

På årsmøtet i 2011 satte de seg et virkelig hårete mål.

– Vi var 165 medlemmer og vedtok at til neste årsmøte skulle vi bli 400 medlemmer.

Klarte dere å nå målet?

– Da 2011 gikk over til 2012, var vi over 600 medlemmer. Målet klarte vi altså med glans!

Medlemstallet holdt seg stabilt fram til nedgangstidene i 2014. Folk ble sagt opp og medlemstallet sank dramatisk.

Det var tøft å være klubbleder, forteller Lillian.

– Det var mange vonde skjebner. Vi prøvde å bestride oppsigelsene, men bedriften gjorde som de ville.

Situasjonen fortsatte slik i 2015 og i deler i 2016, før ISO-området så smått så en lysning i situasjonen.  I dag er det rundt 220 betalende medlemmer. Med pensjonister og lærlinger ligger medlemstallet i overkant av 260.

Medlemmene er spredd over hele Nordsjøen.

– Vi har mange på Ekofisk, Statfjord, ja over alt egentlig, og flere jobber også på landanlegg, fortrinnsvis i Hammerfest og på Slagentangen. Vi får håpe dette fortsetter og at vi slipper flere slike dramatiske nedturer.

ISO-området, vedlikehold og lave lønninger

Som underleverandører i oljeindustrien er ISO-bedriftene avhengig av kontraktstildeling for å ha arbeid å tilby sine ansatte. Kontraktene er nedpinte og det er lite å hente på å barbere utstyr og verktøy. Det er menneskene som er bedriftens ressurser. For å få kontrakter er det lønns- og arbeidsforhold det spares på. Det kan i neste omgang ramme kvalitet og sikkerhet. For mange riper i lakken hos selskapet, kan føre til at kontrakten går til andre selskap.

For ISO-arbeiderne blir arbeidslivet i Nordsjøen preget av usikkerhet. Man vet ikke hvor lenge man har en arbeidsplass å gå til, man har et lønnsnivå som krever overtid og ekstraturer for å opprettholde et anstendig lønnsnivå, og man fristes til å ta shortcuts for å komme i mål med arbeidsoppgavene.

Eksempelet her fra 2010 belyser problemstillingen: SAFE magasinet 3-2010 fra artikkelen Den enes død…

«Statoils kontrakter for ISO-området i Nordsjøen er delt ut.  En rekke ansatte i ”svarteperselskapene” står igjen uten jobb.

Kontraktene som operatørene tildeler underleverandørene i Nordsjøen, varer ikke evig. De er basert på tidsrammer, og nye anbudsrunder følger når kontraktene utløper.

I juli (2010) delte Statoil ut rammeavtalen for isolering, stillas og overflatebehandling, de såkalte ISO-fagene, på sokkelen. Kontrakten har en samlet verdi på 12 milliarder kroner, inklusiv opsjoner, og ble fordelt på flere selskaper. Kontraktene gjelder for fire år, og opsjonen er på like mange år. Åtte år med forutsigbarhet for virksomheten er sannsynligvis nesten like viktig som selve kontrakten for de heldige ISO-vinnerne.

Spenningen på forhånd var stor

For flere av selskapene som har hatt kontrakt med Statoil, har dette vært hovedfundamentet i omsetningen. Uten fornyelse av kontrakten, vil mye av grunnlaget for virksomheten falle bort.

Da tildelingen ble offentliggjort, satt Norisol og StS igjen som taperne. De fikk ingen ting.

I det virkelige livet er det de ansatte som er taperne. De står igjen uten jobb og inntekt, og for de fleste sin del, har de fortsatt lån og renter som skal betales og en familie som skal forsørges.

Omdømme er en isolert sak

Det spekuleres og diskuteres for tiden naturlig nok i grunnlaget for tildelingene.

– At kriteriene er gjenstand for diskusjon, er både viktig og selvfølgelig, sier K-HVO (Koordinerende hovedverneombud), Peter Alexander Hansen i Statoil. Tross alt dreier det seg store økonomiske verdier, og mange arbeidsplasser.

Økonomi er en ting, selskapenes omdømme og HMS-profil, en annen. I hvilken grad tror du de to siste komponentene har hatt innflytelse?

– Omdømme er en isolert sak, HMS en annen, sier Peter Alexander Hansen. Det er mange sider ved disse kontraktene som belyses. For eksempel, i hvilken grad er selskapet strukturert, selskapets robusthet, hvordan er selskapets økonomi, kunnskap og bemanning. Hvilke typer bemanning opererer selskapet med i forhold til ansatte, og har selskapet lagt fram detaljerte beskrivelser av de ansattes kunnskap.

Det siste du trekker fram, beskrivelser av de ansattes kunnskap, vil vel også fortelle noe om selskapets syn på sine ansatte som viktig ressurs? Det er ikke usannsynlig at det er forskjell på selskapenes kunnskap om ansattes kvalifikasjoner, og i den grad de har denne kunnskapen, vurderer de da kompetansen som et viktig aktivum for selskapet.

– Selvfølgelig. Det er de ansatte som utfører arbeidet, og at de har riktig kunnskap og erfaring for å kunne utføre jobben, er viktig. Statoil som ansvarlig operatør har også behov for en kompetanseoversikt.

Kompetansen hos underleverandørenes ledelse

Et annet viktig moment er ledelsens evne til å håndtere slike oppdrag.

Er det store forskjeller her?

– Jeg opplevde det slik. Jeg så de største forskjellene i kunnskap på toppen. For noens del var det tynt i toppen, om jeg kan si det slik. Til gjengjeld virket det solid i bunnen.

Det er en slags trøst for de som tilhører «bunnen», altså grunnplanet?

– Ja, det håper jeg det er. Det bør bety at de er attraktive arbeidstakere. Det er også viktig å ta med at alle de utførende leddene var godt kvalifisert.»

Pressetalsperson Inger Lise Rettedal i daværende Statoil sa dette om forutsetningene for kontraktstildelingene:

– «Statoil har lagt vekt på å likebehandle alle tilbyderne. Vi har gjennomført en grundig tilbudsevaluering hvor alle tilbud har blitt evaluert opp mot forhåndsdefinerte og objektive kriterier i henhold til forsyningsforskriften. HMS og tekniske kriterier har vært en viktig del av evalueringen, i en kombinasjon med kommersielle vurderinger. Statoil har strenge krav til ivaretakelse av HMS og kvalitet på leveransene. Vi forutsetter og vi følger opp at våre HMS-krav blir etterfulgt. Leveransene skal ikke gå på bekostning av disse kriteriene. Generelt kan vi si at konkurranse ligger til grunn for vår anskaffelsesstrategi og de fire leverandørene som har fått tildelt avtaler med Statoil har levert de beste tilbudene”, sier Inger Lise Rettedal.»

Klubbleder i Norisol, Frode Roberto Rettore:

«Rammekontrakten er skåret ned til beinet.  De nye selskapene som vant anbudsrunden til en samlet verdi av 12 milliarder kroner, har nok i realiteten vunnet sine oppdrag på grunn av priskutt.

Før den nye rammekontrakten for ISO ble tildelt, hadde 1000 innenfor ISO-faget jobb. Disse arbeidstakerne var fordelt på en rekke selskaper. Den nye rammekontrakten gir arbeid for kun 700 arbeidstakere. Hvis dette omfatter like mye arbeid, betyr det økt press på de ansatte. Vi vet og at ansatte i bransjen sliter med å få utbetalt tariffregulert lønn, og det er fortsatt utestående lønnskrav i enkelte selskaper. På bakgrunn av dette er jeg svært bekymret for lønnsnivået til den gruppen som skal utføre arbeidet i den kommende kontraktsperioden.»

Ikke egen tariffavtale

På toppen av alt mangler ISO-området en egen tariffavtale. Avtaleverket er i hendene på YS-forbundet Parat, som selv kun organiserer et fåtall ISO-arbeidere i forhold til SAFE. Å bruke hardere midler enn ordinære forhandlinger er derfor lite sannsynlig fra Parats side når forbundet har en rekke andre store grupper som prioriteres. Det fører til at lønns- og arbeidsforhold står på stedet hvil i forhold til andre grupper nordsjøarbeidere.

Summen av alt dette gir klubblederne, klubbstyrene og de tillitsvalgte store utfordringer. Slitasjen er stor, ikke minst når mye av arbeidet som tillitsvalgt kommer på toppen av skiftarbeidet. At ikke mange følger oppfordringen om å stå i jobb til langt utover ordinær pensjonsalder, er derfor lett å forstå.

Etter ni år som klubbleder i en ISO-klubb var det derfor godt å velge pensjon som inntektskilde framover, mener Lillian.

Livet som pensjonist

De fleste som forlater arbeidslivet og går inn i pensjonisttilværelsen tenker at de skal få bedre tid til å gjøre alt de ikke rakk tidligere. Tid blir imidlertid fort en mangelvare.

Det bekrefter også Lillian.

– Det er travelt å være pensjonist. Rart var det også. Jeg hadde tre uker ferie til gode og måtte ta disse i mai før jeg offisielt gikk av med pensjon. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre 1. juni.

Det endte med at Lillian satte seg i bilen og dro nordover, til Loen og Florø.

– Jeg er en farende fant, liker å reise rundt, og da ble det første «pensjonistmålet» å besøke venner og barnebarn.

Har du mange barnebarn?

– Seks stykker. Tre i Florø, resten i Bergen.

Det eldste barnebarnet er 27 år. Da ligger oldemor-tittelen nær?

– Ja, men det er ikke blitt noe barn der.

Ennå?

Lillian ler.

– Vi får se. Foreløpig er det ikke snakk om det.

Farende fant

Lillian har brukt bilen, en chevrolet van, flittig i sommer.

– Jeg har blant annet vært på «fantetur» østover, på van-treff med doningen. Slike turer ble det ikke så mye av tidligere, så dette er en typisk pensjonist-bonus.

Men du sa det var travelt?

Ja, jeg har det fryktelig travelt, ler Lillian.

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg fikk tid til å gå på arbeid tidligere, men dette er vel et forsøk på å ta igjen alt det jeg ikke fikk tid til da. Det er 44 arbeidsår å ta igjen.

Lillian forteller at drosjesjåføren som kjørte henne fra flyplassen til besøk på SAFE-huset i dag, også var opptatt av tidsklemma til pensjonistene.

«Damene har det alltid travelt, mens mennene detter sammen når de blir pensjonister».

Apropos travelt, Lillian forteller videre at hun fikk en tur med danskebåten i presang fra klubben da hun gikk av som klubbleder.

– Om bord på båten traff jeg hun som satt i resepsjonen i Bilfinger. Hun var blitt pensjonist, og noe av det første hun sa til meg var at «etter at jeg ble pensjonist, har jeg fått det så travelt.»

Det er tydeligvis noe i dette utsagnet.

Musikken betyr mye

Tidligere var Lillian en viktig del av et band med countrymusikk som spesialitet. Det ble for krevende ved siden av jobb og klubblederverv. Bandet ble oppløst og musikerne fant andre band å spille i.

Nå har Lillian tatt fram gitaren igjen.

– Jeg spiller litt igjen nå. På puber og slikt, men nå er det kun meg og gitaren. Det er kjekt det og.

Fortsatt bare country?

– Å ja! Det blir aldri noe annet for meg.

Tidlig opp

Rutinene fra arbeidslivet ligger i blodet.

– På plattformene var det alltid en kamp om avisene. Skulle du slippe å slåss om dem, måtte du vente til natten. Jeg begynte derfor å stå opp rundt halv fire for å få avis, kaffe, røyk, og ro og fred! Det var noen nydelige stunder før alle kollegene sto opp noen timer senere.

I et hektisk arbeidsmiljø var dette gull verd.

Til tross for et langt arbeidsliv med tidlige morgener, har Lillian fortsatt tradisjonen med å stå opp tidlig.

– Jeg liker de tidlige morgenene. Jeg syns jeg får en rolig start, og får mer utav dagene.

Tenker du på klubben og arbeidsoppgavene de «sliter» med?

– Ikke så veldig mye, nei. Men jeg ønsker det nye styret all mulig lykke framover, og håper det går godt med dem og industrien i årene som kommer.

Mer bråk i Island Offshore

Tekst og foto: Mette Møllerop

Nytt selskap vil frata de ansatte NR-avtalen.

I januar kjøpte Oljeserviceselskapet Technip FMC 51 prosent av aksjene i datterselskapet Island Offshore Subsea. Det nye selskapet ble etter hvert omdøpt til TIOS, og de ansatte fikk beskjed om at de skulle overføres til det nye selskapet 1. januar 2019.

Det viser seg imidlertid at TIOS ikke ønsker NR-avtalen med de ansatte. I stedet vil TIOS tilby Verkstedoverenskomsten med Norsk Industri på arbeidsgiversiden.

Verkstedoverenskomsten har dårligere lønns- og arbeidsbetingelser. De har helt andre og dårligere skiftordninger, og ikke minst har de dårligere forsikrings- og pensjonsordninger.

Styremedlem og sekretær i SAFE-klubben, Vegard Risberg er helt klar på at det er uaktuelt å gå over på en ny tariffavtale.

– Vi står sammen om dette, på tvers av fagforeningstilhørighet. Det berører 42 ansatte, og vi er enige om at får vi ikke beholde tariffavtalen, blir konsekvensen at vi ikke blir med i det nye selskapet. Da står vi heller uten jobb.

Dette er et av de største angrepene på arbeidsforholdene på norsk sokkel noen gang, og vi har ikke noe valg, sier Risberg.

– Vi må ta denne kampen.

Det er ikke første gang det kriges om tariffavtale

I nesten to år kjempet SAFE-klubben for å beholde tariffavtalen de ansatte og ledelsen var bundet av.

Etter å ha permittert 160 ansatte ville Island Offshore bemanne to av sine båter med noen av de permitterte, men da på en annen tariffavtale. Da gjaldt det skip og offshoreservice-avtalen som skiller seg fra rederiavtalen på flere viktige punkter, blant annet når det gjelder lønn og skiftordning.

Saken handlet om to av Island Offshores båter, Island Wellserver og Island Frontier som gikk av kontrakt med daværende Statoil i oktober 2017. Alle de 160 ansatte ble permittert. Deretter kom stillingsutlysningen hvor de søkte etter 24 sjøfolk som skulle bemanne de to båtene fram til de igjen skulle på kontrakt med Statoil fra 1. april 2018.

I disse månedene skulle Wellserver gjennomgå en tiårsklassing, mens Frontier skulle utføre vedlikehold.

Vi har en tariffavtale som er signert, da kan ikke Island Offshore bare komme med en ny tariffavtale, selv om de ønsker det, sa klubbleder i SAFE-klubben, Alf Rune Kalland, da saken kom opp høsten 2017.

Arbeidsretten var enig med SAFE: Island Offshore var bundet av gjeldende tariffavtale og kunne dermed ikke permittere personer som skulle brukes i opplagsbemanning. Selskapet må erstatte det økonomiske tapet ansatte er påført.

Nå er det ny «krig» om tariffavtale

Ikke før er den ene saken vunnet, før en ny starter.

Ved virksomhetsoverdragelse har de ansatte reservasjonsrett. Det er denne retten som vil bli brukt om de ikke får med seg avtalen med Norges Rederiforbund (NR-avtalen) inn i det nye selskapet.

Når det gjelder Industrioverenskomsten, er dette avtalen blant annet ISO-arbeiderne går på.  ISO-området omfatter arbeidere som jobber med isolasjon, stillas og overflatebehandling, og har følgelig svært lite å gjøre med rederiansatte som jobber innen SubSea i Island Offshore, Technip FMC og TIOS. VO-avtalen er dessuten en avtale for landansatte, men har også ansatte som har denne typen oppdrag offshore på installasjonene.

ISO-gruppen er kjent for å ha de dårligste lønns- og arbeidsbetingelsene blant offshorearbeidere i Norge. Ikke uten grunn omtales denne arbeidsgruppen som Nordsjøens jordbærplukkere.

En for alle, alle for en

Nestleder i SAFE, Roy Aleksandersen, avviser at Industrioverenskomsten er tilpasset SubSea området.

– Snarere tvert imot. Denne tariffavtalen dekker verken den aktuelle virksomhetstypen eller de stillingene TIOS skal overta. NR-avtalen derimot, er fleksibel. Virkeområdet er norsk sokkel. Skal bedriften jobbe andre steder enn norsk sokkel, må partene utarbeide en avtale som regulerer lønns- og arbeidsbetingelser for den/de ansatte det gjelder. VO-avtalen er heller ikke tilpasset sjømannspensjon og NR-avtalens forsikringer som for eksempel tap av helsesertifikat.

Aleksandersen slår fast at tariffhopping er uaktuelt.

– Vi godtar ikke at arbeidsgiver splitter opp mannskapene og ansetter dem i forskjellige selskap med forskjellige tariffavtaler. Det er et angrep på hele tariffområdet og her er det viktig at vi står sammen. Tilbudet til de ansatte er å jobbe mer, tjene mindre, uavklarte pensjons- og forsikringsavtaler og ingen forutsigbar rotasjon på norsk sokkel.

Island Offshore- ansatte har frist til 11. desember mot å reservere seg fra å bli overført til TIOS. Island Offshore ønsker at TIOS overtar SubSea-mannskapene fra 1. januar 2019.

De ansatte går med på virksomhetsoverdragelse

Rett før magasinet gikk i trykken, kom meldingen om at de ansatte velger å bli virksomhetsoverført til TIOS. De beholder sine rettigheter, slik de har krav på i forbindelse med en slik overdragelse. TIOS har ikke akseptert NR-avtalen og er følgelig ikke bundet av den.

Forbundsleder Hilde-Marit Rysst sier at det var riktig å anbefale medlemmene å gå med på en overføring fordi situasjonen endret seg.

Bedriften har malt fanden på veggen og vi endret strategi, sier Rysst.

– Det ville blitt en dårlig løsning å anbefale arbeidsledighet fra 1. januar, mens bedriften samtidig gikk for fullt.

Kravet om at NR-avtalen skal inn i bedriften står fortsatt ved lag, sier både Hilde-Marit Rysst og styremedlem og sekretær i SAFE-klubben, Vegard Risberg.

– Vi er enige om å starte opp forhandlingene med bedriften igjen tidlig i januar. Får vi ingen løsning da, tar vi med oss saken inn i vårens tarifforhandlinger.

Bedriften har imidlertid signalisert at ønsker å finne løsninger, sier Risberg og Rysst.

For vår det innebærer det at NR-avtalen gjøres gjeldende.

Oljeeventyret – noen betalte/betaler en høy pris.

Lykkeland – men ikke for alle

Tekst: Pensjonist Rolf Wiborg, tidligere direktør i Oljedirektoratet og Phillips Petroleum Norge. Foto: Halvor Erikstein

Kjemikalieskadde offshore arbeidere – våre nye pionerdykkere?

Oppdatert 2.februar 2021
Overlege Skogstad har reagert på artikkelen og mener at den gir en uriktig fremstilling av hennes rolle. SAFE har forståelse for reaksjonen og beklager dette. SAFE ser i ettertid at artikkelen er noe unyanserte og oppsummerer et par forhold på en uheldig måte. SAFE beklager at overlege Skogstad ikke ble kontaktet i forkant av publiseringen. Hennes kommentarer er nå tatt inn nederst i artikkelen.

Mimir Kristjansson skrev i Klassekampen 16. november om virkningene av snart 50 år med olje og gass. «Oljå» gjorde Norge til et materielt lykkeland, men reisen har ikke vært like grei for alle. En uheldig gruppe som ikke var nevnt er de mange pionerarbeiderne som ble syke av kjemikalier, oljedamp og gasser i arbeidet med boring, vedlikehold og produksjon. De første 20-30 årene var det lite fokus på beskyttelse mot å puste inn råoljedamp og kjemikalier. Det viste seg å være mye farligere for helsa enn det vi ble fortalt. Vi gikk også timevis i klær som hadde fått olje og kjemikalier på seg. Ikke smart, – men vi visste ikke bedre.

Mange husker servicefolkene på bensinstasjoner i gamle dager. De fylte blant annet drivstoff for oss. Flere ble senere i livet alvorlig syke på grunn av petroleumsgassene de hadde pustet inn, og de mange stoffene de hadde fått på huden. Arbeidsmiljøskaddes Landsforening (A.L.F.) forsøker å hjelpe skadde med å få det de har rett på av de trygde- og forsikringsordninger som gjelder. Dokumentasjon blir ofte et problem fordi kjemikalieskader først blir alvorlige og livstruende mange år etter at arbeidsforhold er avsluttet. Flere av pionerdykkerne ble rammet av senskader i åtti- og nittiårene. Det tok tiår før sakene deres kom til menneskerettighetsdomstolen, etter flere omganger i norske rettssaler. Den fastslo at myndighetene burde ha fulgt bedre opp, og at dykkerne skulle ha fått enda klarere beskjed om farer og risiko.

Kjemikalieskadde oljearbeidere kom i søkelyset på slutten av nittitallet, og gruppen får dessverre nye medlemmer også i dag. Det slurves med beskyttelse mot kjemikalier og råoljedamp og nye farlige stoff kommer i bruk. Oppdatert kunnskap viser også at langtidsvirkningene, for eksempel av benzen, er alvorligere enn antatt. Likevel sliter mange med å bevise at eksponeringen var «tilstrekkelig» til å kunne forklare helseproblemene. Motparten har rapporter som tilsynelatende beviser at eksponeringspotensialene var for små. Flere personer er blitt avvist, uten at skadene ble vurdert av medisinsk ekspertise. I rettsalen peker motparten på alle mulige andre årsaker. Selvsagt kan slikt ha hatt betydning, men tvilen har ikke kommet skadde til gode i dagens rettspraksis. Bevisbyrden er lagt til personer som ofte har problemer både med hukommelsen og formuleringsevnen. Det er ingen automatikk i å få hjelp, slik dykkerne fikk på plass etter flere års kamp. Hver enkelt må ta stor økonomisk risiko om de velger å prøve saken rettslig.

Politikerne har vært tydelige på at intensjonene med lov og regelverk var at de skadde skulle få hjelp og rettferdighet. Forsikringsselskapene har i stedet mobilisert store ressurser for å unngå utbetalinger. Sakene går i alle rettsinstanser dersom noen våger å la være å inngå forlik. Hittil har taktikken lykkes godt, dessverre også med hjelp fra myndighetsapparatet. Alt i 2007 stilte Åse G. W. Duesund (KrF) daværende statsråd Bjarne H. Hanssen spørsmål om hemmeligholdet omkring kjemikalieeksponeringen offshorearbeidere hadde vært utsatt for. Statsråden brukte mange ord, men Statoil, ConocoPhillips og Petroleumstilsynet ble ikke beordret til åpenhet. Klagenemda for miljøinformasjon nektet i oktober 2010 igjen A.L.F. innsyn i den såkalte ERES-rapporten. Den ble laget av et konsulentselskap, på oppdrag av ConocoPhillips, og rapporten er blitt brukt for å «bevise» at saksøker ikke kunne ha blitt kjemikalieskadd ute i havet. Problemet er at rapporten ikke dekker reparasjons- og vedlikeholdsarbeid. Der var da man ble eksponert for olje og gass og samtidig tok i bruk farlige kjemikalier for å få jobbene gjort fort. Hemmeligholdet av denne rapporten, støttet av myndighetene, er fortsatt en skam for Norge!

I mars 2014 trykket A.L.F. et sammendrag av kampen så langt; «Rapport om pioneroljearbeiderne i Nordsjøen». Artikler, innlegg, historier og bilder viser hvordan de mange som måtte slutte i arbeidet oppdaget at andre led av de samme symptomene. De kartla omfanget etter beste evne og startet kampen for å få medisinsk evaluering og hjelp samt sikre berettigede korrekt utbetaling fra trygd og forsikringer. De siste årene har denne gruppen måttet følge medlemmer til graven. Noen døde med uoppgjorte krav. Kjemikalieskader, med tilhørende depresjoner og mer enn en krefttype, gir korte livsløp. I vedleggene har rapporten referanser til noe av mediedekningen i årene 2001 til 2011. I 2003 var Victor Norman arbeids- og administrasjonsminister og Bjarne Håkon Hanssen nestleder i helse- og sosialkomiteen. Det ble lovet hastegransking, en grundig rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) og oppfølging fra Petroleumstilsynet (Ptil). Dagbladet fulgte godt opp, men også andre media dekket sakene. Dessverre ble det ingen endringer. De skadde er fremdeles prisgitt tilfeldigheter i helsevesen, NAV og rettssystem.

A.L.F. presenterte i 2014 rapporten i flere møter, blant annet med departementet og Stortinget. Vi søkte hjelp hos IE/LO for å forsøke å ta ut et massesøksmål basert på at forsikringsoppgjør/forlik manglet dokumentasjon av beregningsgrunnlaget. Juristene meldte at sakene dessverre var foreldet eller avgjort ved «gyldig» forlik. At forlik kan bli rettslig bindende når polisevilkår, beregningsgrunnlag og eksponeringsforhold ikke ble lagt fram for de skadde strider vel mot de flestes oppfatning av moral og rettsikkerhet. ConocoPhillips nekter fortsatt gruppen innsyn i polisevilkår og avtaler. Forlik er sjelden offentlige, og de bidrar derfor ikke til endring av rettspraksis. Dyre langtrukne rettsprosesser, der skadde ender i bunnløs gjeld, sørger for at det kun er noen få som kan utfordre forsikringsselskapene ved å ta ut sak.

Bjarne Kapstad har ikke akseptert forlik i sin pågående sak mot Tryg forsikring. Tapene i tingretten og lagmannsretten er behørig dekket av Stavanger Aftenblad. Saken er nå anket til høyesterett. Han førte flere vitner som bekreftet at kjemikaliebruk og eksponeringsforhold var slik beskrevet i A.L.F. rapporten. Intet av dette er referert i dommene. I stedet refereres det til Trygs partsvitne, dr. Skogstad fra STAMI, også på at det ikke var fare for kjemikalieskader på plattformene. Riktignok innrømmet hun da hun ble spurt at hun aldri hadde vært der ute, men det er utelatt i dommen. Tryg og ConocoPhillips førte ingen vitner for å motsi eksponeringsforholdene. Dette burde retten ha tatt som aksept for bevisførselen. I stedet skriver lagmannsretten i dommen at det kun er Kapstads egne utsagn som beviser at skader kunne oppstå! Dommen omtaler Trygs vitne Skogstad som «spesielt uavhengig» fordi hun representerer STAMI. Heldigvis greide Halvor Erikstein, yrkeshygieniker i fagforeningen SAFE, og Stavanger Aftenblad i fellesskap å avdekke at Skogstad brøt med interne retningslinjer da hun vitnet. STAMI har i ettertid ryddet opp og skriftlig beklaget det som skjedde. De skriver at hun dagen før fikk beskjed om at dersom hun likevel stilte i retten måtte hun gjøre uttrykkelig oppmerksom på at det var som privat person. Jeg er imponert over tydeligheten i STAMIs svarbrev. Samtidig besvarte de utestående spørsmål om sitt syn på eksponering og skadepotensial. Mange skadde ville ha fått en verdigere behandling og bedre økonomiske oppgjør dersom de svarene hadde kommet alt i 2003-2004. Det blir spennende å se hva Høyesteretts ankeutvalg nå velger å gjøre med alle de nye opplysningene som er kommet fram i Kapstad saken.

Medieomtalen har gitt gruppen nye medlemmer. Arbeidet med et massesøksmål fortsetter. A.L.F. trenger all støtte de kan få. Invitasjonen fra LO Trondheim om å holde en appell på deres konferanse i slutten av januar var derfor ekstra gledelig. A.L.F. jobber for: Et nasjonalt kompetansesenter (slik dykkerne fikk) der alle med miljøskader fra arbeidsforhold kan bli medisinsk vurdert. Senteret må også få ressurser til å bistå de skadde i NAV systemet og sikre de korrekte oppgjør fra forsikringsselskapene. Mye tid og penger kan da spares. Dagens system sliter ut syke mennesker, belaster helsevesenet, beriker advokater og tar opp mye tid i rettssystemet.  Et nasjonalt kompetansesenter for arbeidsmiljøskadde vil være viktig for mange yrkesgrupper.

Det er 15 år siden statsråd Normann lovet kjemikalieskadde oljearbeidere hjelp fra STAMI og andre aktører. STAMI har levert. Da gjenstår det at aktører som ConocoPhillips, Equinor og Ptil også kjenner besøkelsestiden og bidrar til å finne verdige løsninger. Norge trenger ikke den skammen det er å bli hengt ut i Strasbourg enda en gang.

Avslag fra Høyesterett

Høyesterett sendte et ubegrunnet avslag datert 11. desember (tirsdag) etter å ha mottatt et 18 siders prosesskriv sendt inn 7. desember (fredag). Det beviser at lagmannsrettens dom var basert på partsvitne som brøt med det meste, inklusive sin egen arbeidsgiver STAMI.

Saken følges opp videre.

2 februar 2021
Skogstad sine kommentarer, gjennomgått av STAMI:

«Slik artiklene ble publisert, oppfatter Skogstad artiklene som ærekrenkende og tendensiøse. Det er korrekt at STAMI, som det nasjonale forskningsinstituttet på arbeidsmiljøfeltet i Norge og et statlig forvaltningsorgan, siden 2005 har hatt retningslinjer for ansattes mulighet til å være partsoppnevnt vitne i yrkesskadesaker, av hensyn til STAMIs omdømme og behov for å fremstå som en partsnøytral aktør. Disse retningslinjene var imidlertid ukjent for Skogstad da forespørselen om å opptre som partsoppnevnt vitne kom fra TRYG i 2017.

Skogstad ønsket i utgangspunktet ikke å opptre som partsoppnevnt vitne. Like fullt oppfattet Skogstad det slik at hun hadde møteplikt siden hun tidligere hadde vært involvert i en utredning av Kapstad. En kollega med praktisk ansvar for klinikken ved STAMI ga støtte for at man har møteplikt i retten for å vitne i tilknytning til spesifikke pasientutredninger utført ved STAMI, og at dette er innenfor STAMIs retningslinjer såfremt man kun forholder seg til den spesifikke, avgitte spesialisterklæringen.

Å opptre som partsoppnevnt vitne er ofte honorerte oppdrag som fageksperter utfører som privatpersoner for egen regning. Hovedformålet med STAMIs retningslinjer er forhindre slike økonomiske bindinger. For ordens skyld presiseres at Skogstad ikke mottok honorar for dette partsoppnevnte vitneoppdraget.

Artiklene etterlater inntrykket av at Skogstads vitneutsagn har hatt avgjørende betydning for saken. En slik slutning er det det ikke grunnlag for. Saksøker har tapt i to instanser i tillegg til at saken ikke slapp inn i Høyesterett. Tingretten kom til samme resultat som lagmannsretten. Dette viser med all tydelighet at Skogstads forklaring ikke var avgjørende. Retten tok en selvstendig avgjørelse basert på uttalelser fra flere sakkyndige og den lange tiden det gikk fra sykdommen debuterte til diagnosen ble stilt. Det er altså en samlet bevisvurdering som ligger til grunn for rettens konklusjon.»

Så var det ungdommens tur!

Tekst og foto: Hilde-Marit Rysst og Marius Mastad

Unge SAFE medlemmer i SAFE Sokkel i Equinor møttes i Budapest for noen dager i SAFE regi.

Styremedlem Marius Mastad hadde planlagt et todagers seminar med innledninger og diskusjon på dagtid, etterfulgt av sosiale arrangementer på kveldstid for gjengen på cirka 20 personer.

Deltakerne var fra hele sokkelen og alle yrker representert.

Seminaret inneholdt en generell innføring i fagforenings- og oljehistorie, avtaleverk og sammenhengen mellom tillitsvalgte og verneombud. Roller og oppgaver ble forklart og diskutert.

Forbundsleder Hilde-Marit Rysst informerte om SAFE sentralt, og trakk fram aktuelle saker som forbundet jobber for fullt med nå.

Silje Gammelli, administrasjonssjef i Legal 24, hadde gjennomgang av advokatforsikringen vi har hos dem og hva den inkluderer.

Fra klubbledelsen

SAFE Både klubbleder Terje Enes og nestleder Porfirio Esquivel fra SAFE sokkel i Equinor deltok på seminaret med innlegg.  Terje var soleklar på at medlemmene er det viktigste, og at å besvare henvendelser raskt og riktig har høyeste prioritet. I tillegg må det sørges for jevn, stabil og rett bemanning, at det er egne ansatte som utfører kjerneoppgavene og at det er gode arbeidsvilkår for øvrig. Dette er en viktig del av klubbens daglige arbeid.

Porfirio, populært kalt Moffe, fortalte og forklarte om pensjon og betydningen av tallene i Equinors pensjonspakke. Pensjonen den enkelte får, avhenger veldig av at alle forutsetninger slår til, med maksimum verdi. Om det skjer vil kun fremtiden vise. Det viktigste budskapet ungdommene fikk var derfor: «Begynn å spare!»

Utsikter framover

Bjørn Asle Teige, konserntillitsvalgt for YS i Equinor, holdt et interessant innlegg om Equinor og planene for fremtiden. Det er tydelig at selskapet fortsatt vil være viktig for, og på, norsk sokkel i lang tid framover. Utfordringen er at det er få og små nye funn de senere årene som gjør at det etter 2022 ikke er noen store prosjekter på gang når Johan Castberg er ferdig. For å sikre god produksjon, skal selskapet bore cirka 3000 brønner i årene som kommer.

Nå har vi blant annet Johan Sverdrup og Castberg som gir mange arbeidsplasser både i Equinor og for mange leverandører, men etter 2022 er det lite igjen. Dette gjelder hele bransjen og kan få store ringvirkninger for oljeindustrien og for landet. Mange av feltene til Equinor er modne felt i haleproduksjon, og Equinor kjøper mange andeler i utlandet for å sikre høy produksjon i selskapet. Dette er god business for selskapet, men skaper få arbeidsplasser. Det er viktig å finne mer olje og gass, sikre tilgang til flere områder og få frem nye prosjekter.

Hyggelige kvelder

I tillegg til faglig informasjon og diskusjoner, var det tid til sosialisering og nettverksbygging. Den ene kvelden ble vi sendt ut i Budapest med quiz-oppgaver fordelt på forskjellige historiske monumenter og statuer, og dermed ble det både mosjon, kultur og historie. En artig måte å bli litt kjent med Budapest og hverandre på.

Hva sitter man igjen med?

Etter disse dagene ble man skjønt enige om at slike seminarer er viktige, både for det faglige påfyllet, og for det sosiale nettverket en blir en del av. Og, det ble mye ros til Marius for å ha dradd dette i gang og gjennomført med bravur.

Jeg selv fungerte mere som en konferansier og tilrettelegger, sier Marius noe beskjedent i etterkant.

– Jeg hadde fokus på å engasjere salen og drive nettverksbygging. Jeg brukte tid på å fortelle hvor viktig og givende rollen som tillitsvalgt og verneombud er for fremtiden vår i Equinor. Jeg er helt enig med Hilde-Marit i at dette ble en vellykket samling hvor vi fikk knyttet nettverk oss imellom.

Deltakerne fikk en forståelse av hva fagforening er, og hvor viktig det er å engasjere seg og påvirke positivt egen arbeidsplass. Flere av de som var tilstede skulle stille til valg som tillitsvalgte på sine avdelinger etter samlingen, og alle ønsket å være med på lønns -og tariff forhandlinger i 2019.

Ungdommen ga tilbakemelding på at det var ekstra moro når så mange fra sentrale verv deltok. Det viser igjen at SAFE er et forbund med kort vei fra medlem til ledelse – på alle nivåer. Som forbundsleder er det en glede å få bli invitert og gitt muligheten til å spre informasjon til nysgjerrige unge medlemmer. Det er en trygghet å vite at fremtiden slett ikke er mørk med en sånn gjeng i rekkene!

Trygghet i din hverdag – SAFE advokatforsikring

Tekst: Silje Aune Gammelli, Administrasjonssjef Legal 24 Advokatfirma

Har du og din samboer lenge tenkt på å få skrevet en samboerkontrakt?

Har du og din samboer/ektefelle mine, dine og våre barn, som dere ønsker å sikre i fremtiden?

Har du vært inne på tanken å få utarbeidet et testament?

Har du en leieboer som gjentatte ganger ikke betaler husleien?

Har du en håndverker som ikke har utført arbeidet som avtalt?

Sitter du inne med en av disse problemstillingene eller andre, da må du ta kontakt med en av våre advokater i Lega24 advokatfirma for bistand.

Som SAFE- medlem har du en Advokatforsikring hvor du har 15 timer årlig juridisk rådgivende bistand. I tillegg til 15 timer med årlig juridisk rådgivende bistand, har du også rett til juridisk bistand ved tvist. Bistanden ved tvist gjelder opp til hele 3 000 000,- pr forsikringstilfelle pr år.

Familien din er også dekket

Det er ikke bare du som medlem som er dekket under forsikringen. Forsikringen gjelder også for husstanden. Med dette menes at din kone/samboer og deres barn under 20 år, som bor hjemme, også kan benytte seg av forsikringen.

Våre advokater håndterer daglig saker innenfor familierett og arverett. Samfunnet viser en økning i antall samlivsbrudd. Hvert år opplever rundt 30.000 barn at foreldrene går fra hverandre. I 2/3 av tilfellene er det snakk om skilsmisse, de resterende gjelder samboerskap. (kilde:ssb). Dette skaper ofte behov for bistand med det økonomiske oppgjøret og i foreldretvister om fast bosted og samvær.

Vi ser også at det er økende behov for bistand til opprettelse av testament og annen arveplanlegging. Dette gjelder også bistand etter dødsfallet har funnet sted hvor mange trenger rådgivning blant annet til hvordan praktiske forhold skal håndteres, hvordan fordelingen skal skje etter arveloven/testament og om gjenlevende skal velge uskifte eller skifte.

Vi opplever at når medlemmene trenger bistand i slike belastende situasjoner, oppleves denne ordningen som en stor trygghet å ha i ryggen. Våre advokater er sterke på fagområdene og er genuint interessert i å hjelpe til å løse din sak på best mulig måte, i den situasjonen du og/eller din familie måtte være oppe i.

Kjøp av varer og tjenester

I tillegg til familierettslige problemstillinger dekker også nettopp forsikringen juridiske bistand dersom man har en problemstilling eller en tvist vedrørende kjøp/salg av bil/båt m.m., forbrukerkjøp og håndverkertjenester.

Forbrukerrådets statistikk viser at konfliktnivået blant privatpersoner har økt de siste årene, hvor kjøp og salg av biler topper listen. Dette er fordi slike kjøp har en høy innkjøpskostnad og er helt nødvendig for mange i hverdagen.

Fast eiendom

Hvis du skulle være så uheldig å komme i en konflikt med naboen, eller du er leietaker eller utleier i et leieforhold hvor det har oppstått noen problemer, vil du også kunne få bistand fra advokatene i Legal24 advokatfirma.

Dekningsområdet under forsikringen utvides fra 1.1.19, særlig i forhold til fast eiendom, se under. Dette gjør at vi nå kan yte rådgivning i det fleste saker som gjelder fast eiendomsrettsforhold. I de tilfellene hvor disse sakene blir tvist vil man ofte ha en rettshjelpsdekning i sin bolig-/innboforsikring fra tvistetidspunktet. På denne måten er man dermed i de fleste saker dekket av en forsikring som tar størstedelen av kostandene under hele prosessen.

SAFE medlemmets beste

Vi jobber tett med SAFE for å tilpasse vilkårene til deg som medlem, nettopp for å styrke at forsikringen faktisk dekker ditt praktiske behov. Det vil derfor fra 1.1.19 gjøres følgende endringer i forsikringen:

• Økning i antall rådgivningstimer fra 15 timer til 20 timer
• Rådgivning i saker som gjelder fast eiendom utvides til å inkludere saker vedrørende
  • servitutter (veirett, vannrett, bruksrett, båtrett o.l)
  • festeavtaler
• Saker etter barneloven er begrenset til èn tvist pr barn initiert av sikrede selv
• Dokumentasjonskravet ved førerkortbeslag er tatt ut, dette vil derfor ikke være et krav lengre når man trenger bistand.
• ID- tyveri tas ut, fordi dette har de fleste dekket via sin innboforsikring

Har du et juridisk problem, ta kontakt med en av våre advokater enten på tlf. 21 51 98 30, tastevalg 2 eller epost safe@legal24.no

Med begge hendene på rattet

Tekst: vetle Daler. Foto: Scanpix.

Han har en fortid som ambulansearbeider, og har de siste årene vært leder i YS-forbundet Delta. Nå har Erik Kollerud tatt skrittet helt til topps i YS med ambisjoner om å endre hovedorganisasjonen.

– Det er gøy å lykkes med lønnsforhandlinger, men jeg kan love deg at meningen med arbeidet blir annerledes når man lykkes med å redde et liv.

Erik Kollerud lener seg fram i stolen. Han er nylig valgt til ny leder i YS, og inviterer til kaffe i YS-bygget på Grønland i Oslo. Vi snakker om hans yrkeskarriere, som startet på bensinstasjonen i Drammen. Etter utallige salg av bensin og motorolje utdannet han seg til ambulansearbeider, og det var her karrieren startet for alvor. I jobben ved Buskerud Sentralsykehus i Drammen kom han i kontakt med fagbevegelsen. Fra å være plasstillitsvalgt for ambulansearbeiderne gikk ferden videre via hovedtillitsvalgt og konserntillitsvalgt, til jobben som nestleder og leder i Delta.

Savner miljøet

Erik Kollerud innrømmer at han til tider savner miljøet på ambulansestasjonen.
– Man kommer så tett på kollegaene, man lever nærmest sammen, med vakter til alle døgnets tider. Dessuten gjør du jobben når du er på jobb, så går du hjem uten at noe ligger og venter til neste dag. Når vakten er over, overlater du bilen til andre og du trenger ikke å tenke på jobb før neste gang du skal på vakt. Det er en vesentlig forskjell fra den type jobb jeg har nå hvor oppgavene er der til de er løst, uavhengig av arbeidstid. I jobben jeg har nå, er det dessuten ingen krise hvis vi stopper opp og tenker oss litt om, planlegger, legger strategier, puster rolig og tenker «hva er lurt nå?».

Det er særlig én viktig lærdom den nye YS-lederen har med seg fra tiden bak rattet i ambulansen.
– Man blir god til å lære mennesker å kjenne, fordi man kommer opp i så mange ulike og spesielle situasjoner. Jeg er vant til å prate om det meste med ukjente. Ambulansearbeider er et yrke hvor du blir veldig selvstendig. Når du står på et ulykkessted, kan du kun stole på deg selv og makkeren, forteller han.

Flere møteplasser

Som leder i YS har Erik Kollerud med seg hele to makkere, nemlig 1. nestleder Hans-Erik Skjæggerud og 2. nestleder Monica A. Paulsen. Erik er klar på at det å lede YS ikke er noe soloshow.
– Dette er et prosjekt vi tre og forbundene er sammen om, understreker han.

Det som også er nytt, er at 1. nestleder er frikjøpt på heltid. Det gir større politisk kapasitet i hovedorganisasjonen.

– Vi har en ambisjon om å endre YS, få til mer samarbeid og benytte ressursene i hele felleskapet bedre. Da trenger vi flere møteplasser, og vi trenger å bygge mer tillit til hverandre på tvers av hele YS, sier Erik Kollerud, tydelig engasjert.

– Folk kommer til å bytte jobb og kompetanse mye oftere enn før, da må vi være til stede og være relevant for medlemmene i det daglige. Vi må finne nye løsninger for å organisere folk gjennom et helt arbeidsliv, påpeker han.

YS-lederen har også en klar ambisjon om at YS skal bli mer synlig og tydeligere utad.
– Vi skal påvirke mer, og være mer tydelige. Det viktigste er ikke å være synlig i seg selv, men å få gjennomslag for våre saker. Da er det ikke til å komme fra at synlighet er viktig, sier Erik Kollerud. 



Nye områder

Hvilke områder «nye» YS skal markere seg på, har YS-lederen mange tanker om. Han mener utfordringer og muligheter i det nye arbeidslivet, skal prioriteres høyt i YS i årene som kommer.
– Enorme endringer står foran oss. Mye blir automatisert og samfunnet endres. Vi får flere eldre og klimautfordringene blir stadig større. Det det betyr at vi må løse oppgaver på andre måter.

Erik Kollerud er opptatt av at utviklingen i arbeidslivet må foregå på riktig måte når samfunnet endres.
– Utviklingen må skje på menneskenes premisser, ikke maskinenes. Her er det et rom som YS kan ta. Vi kan aktivt legge premisser for denne omstillingen, som kommer til å ha konsekvenser for store deler av arbeidslivet. Det krever evne og vilje til å være med på endringene, men samtidig være en tydelig premissleverandør på vegne av arbeidstakerne.

Forbundsløst YS

Tanken om et «forbundsløst» YS er gammel. Mange har tatt til orde for at man bør kvitte seg med inndelingen i forbund og isteden rendyrke YS som merkenavn, hvor medlemmene er direkte tilknyttet hovedorganisasjonen. Kollerud bedyrer at det ikke foreligger planer om dette nå.
– Vi planlegger ikke et forbundsløst YS, men vi skal samarbeide mer, og anerkjenne at vi er avhengig av hverandre. YS skal fortsatt ha en koordinerende rolle, jeg har ingen ambisjoner om at YS skal overta oppgaver fra forbundene eller diktere hva forbundene skal gjøre. YS er bygget på at makten ligger i forbundene, sier den nye YS-lederen.



Går ydmykt til verks

Erik Kollerud beskrives ofte som en hyggelig, skikkelig fyr – blid og omgjengelig, men også tydelig når det trengs. Hvorfor ønsker han å sette seg i en såpass utsatt posisjon som leder i en hovedorganisasjon?
– Fordi jeg liker å ha mulighet til å være med å påvirke. Det er spennende å være med og påvirke utviklingen i arbeids- og samfunnslivet. Jeg tror vi trenger en hovedorganisasjon som YS, svarer Erik Kollerud, som sier han går ydmykt til verks.
– Derfor er jeg opptatt av at man ikke endrer YS kun ved å bytte ut enkeltpersoner. Det må mer til. Jeg er fornøyd med at vi er flere som har som hovedoppgave å lede YS i tida som kommer.

De store linjene

Den tidligere ambulansearbeideren fra Mjøndalen er ikke veldig glad i å snakke om seg selv, men han har likevel noen tanker om sine evner som leder.
– Jeg forsøker å lede gjennom beslutninger i fellesskap. Når det gjelder de store beslutningene, er jeg opptatt av å involvere, lytte, få råd.

Mangeårig kollega i Delta, Lizzie Ruud Thorkildsen, sier hun er imponert over Erik Kolleruds evne til å tenke strategisk. Selv er han enig i den beskrivelsen.
– Det stemmer at jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg er god på å trekke opp de store linjene, finne løsninger og veier rundt. Jeg fascineres av å tenke de større tankene, og synes at det er da jeg fungerer best. Jeg kan lett bli utålmodig og skarp i kantene hvis det er for mange detaljer som ikke er på plass. Jeg må hå ha et mål, og så er jeg ganske pragmatisk på veien til målet, sier Erik Kollerud, og fortsetter:
– I vår tid forandrer imidlertid målene seg hele tida. Det er litt som å skyte på levende vilt. Målet beveger seg, og man må tilpasse strategien hele tiden. Det er en ny måte å drive ledelse på, som kan være utfordrende.



Bruke kroppen

Når han kommer hjem til Mjøndalen etter lange arbeidsdager med møter og papirer, bruker YS-lederen gjerne tiden på noe fysisk.
– Jeg liker å gjøre ting med henda. Få til noe praktiske. Bruke kroppen. Det er deilig å skape noe konkret, praktiske ting som synes. Jeg liker følelsen av å lykkes når jeg ser det ferdige resultatet.

Erik Kollerud hevder han aldri har hatt mål om å klatre i fagbevegelsens hierarki
– Det handler for en stor del om tilfeldigheter Det har åpnet seg muligheter underveis, som jeg har grepet. Jeg har vært utrolig heldig som har fått de mulighetene. Samtidig har jeg vært så heldig å få jobbe sammen med flinke folk. Det er mange som har vært deltakere på reisen, sier han.
YS-lederen reiser seg, må haste av sted til neste møte.
– Det er ikke så mange rundt meg som hadde tenkt tanken på at jeg skulle bli leder i YS. Hadde du spurt noen som kjenner meg fra tidligere hadde de nok ikke tenkt at det var dette jeg skulle ende opp som.

FAKTA
Erik Kollerud
Stilling: YS-leder
Alder: 51
Familie: To voksne sønner
Bosted: Mjøndalen
YS-karriere: Hovedtillitsvalgt på heltid fra 2000. 2. nestleder i Delta fra 2004, 1. nestleder fra 2008. Leder i Delta fra 2012. YS-leder fra 31. oktober 2018.

Hans-Erik Skjæggerud:

Vil bidra til å endre YS

På hvilken måte vil YS endre seg med den nye ledertrioen i spissen?

– Forhåpentligvis vil vi umiddelbart oppleves som mer tilgjengelig for de 13 medlemsforbundene. Over tid er målet at YS-familien står sterkt og tydelig sammen om å løse alt av felles oppgaver og utfordringer, fra drift til politikk.

Hvordan skal man samarbeide mer og bedre på tvers av forbundene?

– Første bud er tillit. Vi må komme dit at vi tror de andre i YS-familien har de beste intensjonene for fellesskapet. Da må vi jobbe mer sammen, møtes og snakkes oftere. Når tilliten mellom hverandre er der, som jeg forøvrig mener er bedre i YS enn noen gang tidligere, vil vi mye lettere oppnå å lykkes sammen om oppgaveløsing.

Er «forbundsløst YS» i og med dette igjen på agendaen?

– Nei, det er hverken på agendaen eller et mål. Vi kan oppnå de samme effektene av å utvikle et tett og godt samarbeid mellom forbundene. Struktur og organisering er bare verktøy for å oppfylle formålet vårt. Målet må være at medlemmene har et så godt tilbud som mulig. Da må vi samarbeide. Om dette samarbeidet fører til en annen struktur og organisering i fremtiden vil det være fordi det er det beste verktøyet.

Hvorfor takket du ja til vervet?

– Fordi jeg vil bidra til å endre YS.

Hva blir din rolle i praksis?

– Vi har ikke kommet så langt som å fordele oppgavene, og kanskje blir vi ikke å dele skarpt heller. Både Erik og jeg er allroundere og liker spennet mellom intern organisasjonspolitikk og eksternt politisk arbeid.

Hva blir forskjellen mellom å være Parat-leder og 1. nestleder i YS?

– Jeg har vært nestleder før og vet at det er stor forskjell mellom dette og ledervervet. Som leder har du ingen å rådføre deg med oppover og du må alltid være beredt på å ta en endelig beslutning. Slik vil det også være i YS. Selv om både jeg og Erik er vant til å være ledere i egne forbund kan det bare være en leder i YS av gangen.

Hvordan er du som leder?

– Jeg ønsker å være en tydelig leder og vil alltid at de jeg snakker med raskt skal vite hva jeg mener. Om jeg klarer det må andre svare på, men stort sett opplever jeg å få god respons på de mål og strategiene jeg kommuniserer og ønsker at folkene mine skal slutte opp om. Jeg er trygg på meg selv og har stor tillit til de jeg jobber. Det innebærer at jeg ikke har behov for å kjenne til alt som skjer eller alle detaljer i alle prosesser. Min erfaring er at folk som får tillit forvalter dette på en ansvarsfull måte og vil gjøre sitt beste for ikke å skuffe eller bryte denne.

Hvor er YS om ti år?

– Om ti år er YS en fremoverlent, relevant og kraftfull hovedorganisasjon som har betydelig flere medlemmer enn i dag.

Hvor er du om ti år?

– Det må tiden vise.

Monica A. paulsen, 2. nestleder

– Hvem har vel ikke lyst til å være med på dette?

Hvorfor takket du ja til vervet?

– YS er i en fase hvor det skal skje en vital endring for å være tydeligere, relevant og skape verdier for alle sine forbund og deres medlemmer. Det innebærer at det vil skje endringer. For å få til dette fordrer det tettere samarbeide mellom forbund og deres administrasjoner og organisasjoner. Det er en spennende tid. Hvem har vel ikke lyst til å være med på dette?

På hvilken måte vil du bidra til et YS som samarbeider bedre på tvers av forbundene?

– Først må jeg nok bruke noe tid på å bli kjent med alle forbund i YS – både deres styrker og hva vi sammen kan bli bedre på. For meg er det veldig viktig å få folk til å forstå at et organisert arbeidsliv er helt nødvendig for å opprettholde en god balanse for alle som er i arbeidslivet. Jeg kommer fra det private næringsliv og vet at våre fagforeninger bidrar til en sunn balanse mellom kapitalens og menneskenes interesser. Jeg ønsker å bidra til at YS kan jobbe for politiske saker som bidrar til å bedre nettopp denne balansen i det norske arbeidslivet.

Hvordan er du som leder?

– Helt grunnleggende må man klare å skape god balanse mellom forbundets økonomiske og strategiske interesser samt å hele tiden ha bevissthet rundt den humane siden av lederskapet. En må greie å engasjere og samtidig skape handlingsrom for at forbundet skal kunne vokse. Jeg jobber hver dag for å levere på dette. Så får andre bedømme om jeg får det til.

Hvor er YS om ti år?

– YS er den prioriterte samarbeidspartner uten politiske bindinger og som hver dag bidrar til balanse i arbeidslivet og en bedre arbeidshverdag for alle forbundenes medlemmer.

Fire om Erik Kollerud

Hans-Erik Skjæggerud, 1. nestleder i YS:

Erik er en fin fyr, åpen og inkluderende. En kreativt tenkende leder med mange og gode ideer.

Monica Paulsen, 2. nestleder i YS:

Han evner å se de store linjer og jeg opplever at han er opptatt av at alle forbund skal involveres. Han er ingen sjef, men en leder som er opptatt av å løfte YS inn i en ny tid.

Trond Ellefsen, nestleder i Delta:

Erik er en av de mest skikkelige og rettskafne menneskene jeg kjenner. Han bruker lang tid på å forankre og sikre at alle er enige, og er en støttende og god leder. Han er aldri redd for å delegere makt og myndighet.

Lizzie Ruud Thorkildsen, leder i Delta:

Erik er strategisk, dyktig og samarbeidsvillig. Han er flink til å se muligheter, og er en visjonær type. Jeg er mest imponert over hans evne til å sette hårete mål. Han tror på det han jobber med, og ser muligheter for et samlet YS.

Endringer i arbeidsmiljøloven i reglene om innleie og i kravene til fast ansettelse

Tekst: Elisabeth Bjelland. Foto: Mette Møllerop og Equinor

Stortinget vedtok 22. juni 2018 endringer i arbeidsmiljøloven (aml) i reglene om fast og midlertidig ansettelse, samt i reglene om innleie fra bemanningsforetak.

Med bemanningsforetak menes typiske vikarbyråer. Lovendringene trer i all hovedsak i kraft 1. januar 2019. Det er ikke grunn til å tro at endringene vil få de helt store konsekvensene i forhold til dagens situasjon. Men det er likevel utvilsomt at Stortinget med disse endringene har foretatt en liten innskjerping av regelverket. Dette er positivt og i samsvar med krav fra et relativt samlet antall av arbeidstakerorganisasjoner. I denne artikkelen gis en kort presentasjon av de aktuelle endringene.

De viktigste endringene i aml er at kravene til fast ansettelse presiseres og skjerpes, samt at mulighetene til å avtale utvidet adgang til innleie fra bemanningsforetak med tillitsvalgte begrenses. Det er kun disse to temaene som omtales i denne artikkelen.

Endringer i krav til fast ansettelse

Hovedregelen i aml har i lang tid vært at folk skal ansettes fast. Unntaksreglene skal tolkes strengt. Også i aml fra 1977 fremgår dette helt klart. De siste årene har det vært stadige diskusjoner om lovligheten av faste ansettelser uten garantilønn, noe som har vært særlig utbredt både i ISO-bransjen og i bemanningsbransjen. De ansatte har ved slike ansettelser gjerne vært forpliktet til å være tilgjengelig og stille på arbeid på svært kort varsel, men har kun fått utbetalt lønn når oppdrag mer eller mindre tilfeldig har dukket opp. Forutberegneligheten i forhold til lønnsinntekt har da vært svært dårlig. Det er typisk med bakgrunn i blant annet slike ansettelsesforhold at Stortinget har ønsket å innskjerpe kravene til fast ansettelse.

Ordlyden i aml § 14-9 blir nå endret til «med fast ansettelse menes i denne lov at ansettelsen er løpende og tidsubegrenset, at lovens regler om opphør av arbeidsforhold gjelder, og at arbeidstaker sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et reelt stillingsomfang».

Kravet om et reelt stillingsomfang er ikke nærmere definert, men er ment å gi sikkerhet for både arbeid og lønnsinntekt. Stillingsomfang kan avtales i form av angivelse av en stillingsbrøk, eller ved angivelse av eksempelvis dager og/eller timer det skal arbeides. Det er ikke gitt et minimumskrav med tanke på lønnsutbetaling. Men det følger likevel av formålet og forarbeidene at kravet til stillingsomfang skal gi forutsigbarhet for nettopp dette. Det er vedtatt at arbeidsavtalen skal gi den ansatte grunnlag for å beregne når arbeid skal utføres, og hvilken inntekt dette vil gi. Dette selv om arbeid kun skal utføres periodevis, noe loven for så vidt åpner for. Endringen sammenlignet med tidligere er nettopp at arbeidsavtalen skal angi stillingsomfanget på en slik måte at den ansatte er sikret forutberegnelighet. Med dette vil slike «faste ansettelser uten garantilønn» som vi dessverre har sett en del av de siste årene, ikke lenger være lovlige.

Innleie fra bemanningsforetak

Reglene om innleie fra bemanningsforetak i aml § 14-12 forblir i stor grad uendret. Dette innebærer at innleie fra bemanningsforetak kan skje i den grad de strenge unntaksreglene for midlertidige ansettelser i aml § 14-9 (2) a-e, er oppfylt. Bestemmelsens bokstav f) som gir en generell adgang til midlertidige ansettelser i ett år, kan ikke benyttes ved innleie fra bemanningsforetak. I denne korte presentasjonen om endringene i aml, kan det ikke gis en fullstendig oversikt over adgangen til innleie og midlertidige ansettelser. Det presiseres imidlertid at innleie ikke kan benyttes dersom innleide i realiteten utgjør en del av en bedrifts grunnbemanning/kjernebemanning, og dekker et konstant og varig behov for arbeidskraft.

Tidligere har det på visse vilkår vært mulig for bedrifter å inngå avtaler med de tillitsvalgte der det har vært åpnet for en utvidet adgang til innleie. Stortinget har nå vedtatt en endring av denne bestemmelsen, og med dette begrenset denne muligheten. Etter lovendringen vil kun bedrifter som er bundet av tariffavtaler, inngått mellom parter med innstillingsrett etter arbeidstvistloven, kunne inngå slike avtaler. Slik innstillingsrett har bare en arbeidsgiverforening som minst organiserer 100 arbeidsgivere og en fagforening som minst har 10 000 medlemmer. Denne endringen innebærer derfor en innstramming i adgangen til å avtale seg bort fra vilkårene om innleie fra bemanningsforetak. Det blir gitt overgangsregler for eksisterende avtaler frem til 1. juli 2019.

Det juridiske hjørnet

Tekst: Øyvind Vidhammer, advokat (H) i advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig. Foto: Simonsen Vogt Wiig

Vant frem mot forsikringsselskap. OSO – utbetaling (loss of license) skal ikke trekkes fra erstatning etter yrkesskadeforsikringen.

En 64 år gammel offshoreansatt tok ut søksmål mot If skadeforsikring etter at selskapet mente at utbetaling av loss of license – etter Oljearbeidernes Sosiale Ordninger (OSO) – skulle trekkes fra (samordnes) erstatningsbeløpet som var utmålt etter lov om yrkesskadeforsikring.  Få dager før hovedforhandlingen gav selskapet etter og aksepterte at det ikke foreligger tilstrekkelig hjemmel for slik samordning.

Sakens bakgrunn

Saken gjelder en offshorearbeider som, på grunn av en larmskade og tinnitus, fikk inndratt helseattesten til å arbeide offshore. I 2011 fikk han utbetalt loss of license med kr 633.728 fra Oljearbeidernes Sosiale Ordning (OSO).  I 2012 ble han av NAV tilkjent 100 % uførepensjon. I 2014 ble larmskaden godkjent som yrkesskade av NAV. If skadeforsikring erkjente ansvar etter lov om yrkesskadeforsikring, og i 2016 utbetalte selskapet yrkesskadeerstatning med ca. kr 750.000, men da etter å ha gjort fradrag for hele OSO-utbetalingen med kr 633.728 mot det lidte inntektstapet.  If Skadeforsikring påberopte seg det såkalte skal – fradraget i skadeserstatningslovens § 3-1 tredje ledd første punktum.

På bakgrunn av dette ble det tatt ut søksmål mot If skadeforsikring der det ble anført at If skadeforsikring manglet rettslig grunnlag for å kunne foreta en slik samordning mellom yrkesskadeforsikringen og utbetalingen fra OSO. Det ble gjort gjeldende at det i lov om yrkesskadeforsikring ikke finnes nødvendig hjemmel for å kunne forta en slik samordning.

Rettslig grunnlag for å kunne gjøre fratrekk fra yrkesskadeforsikringen

Lov om yrkesskadeforsikring inneholder absolutte og ufravikelige rettigheter. En avtale mellom forsikringsselskapet og skadelidte, der arbeidstakeren samtykker til at loss of license utbetalingen skal kunne trekkes fra ved senere oppgjør av yrkesskadeforsikringen, er ikke gyldig. Yrkesskadeforsikringslovens § 16 er klar punktet: «Avtaler som begrenser arbeidstakeres rettigheter etter loven er ugyldige.»

I vilkårene for OSO er det heller ingen bestemmelser/vilkår om at den kommer til fratrekk for senere oppgjør av yrkesskadeforsikringen.

Det betyr at skal utbetaling fra OSO kunne trekkes fra erstatning etter yrkesskadeforsikringen må dette ha hjemmel i lov.

Det eneste aktuelle hjemmelsgrunnlaget for samordning mellom OSO og lov om yrkesskadeforsikring finner vi i yrkesskadeforsikringsloven § 13, som viser til skadeerstatningsloven (skl) § 3-1 tredje ledd. Denne bestemmelsen kommer til anvendelse for utmåling av lidt inntektstap.

Bestemmelsen i skl. § 3-1 tredje ledd kan uansett ikke samordnes overfor utmåling av standardisert fremtidstap (grunnerstatning) og menerstatning. Eneste muligheten for samordning er mot erstatning for det allerede lidte inntektstapet.

Det sentrale spørsmålet i saken var da om skl. § 3-1 tredje ledd kan anvendes mot utbetaling fra OSO slik If Skadeforsikring mente.

Skl § 3-1 tredje ledd inneholder to aktuelle alternativer. Etter skl. § 3-1 tredje ledd første punktum skal det gjøres fradrag krone for krone ved utbetaling av blant annet «ytelser fra pensjonsordninger i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien.»

OSO-utbetalingen er verken en pensjonsordning i arbeidsforhold eller en forsikringsytelse som er betalt av den erstatningsansvarlige. Arbeidsgiveren betaler riktignok for ordningen, men er altså ikke å anse som den «erstatningsansvarlige». Det kan også diskuteres om OSO er å anse som en forsikringsytelse, ettersom ordningen er fondsbasert og unntatt konsesjonsplikten for forsikringsvirksomhet.  Det første alternativet, dvs. det såkalte skal – fradraget, er dermed ikke en tilstrekkelig hjemmel for samordning.

Det andre aktuelle alternativet finner vi i skl. § 3-1 tredje ledd annet punktum, det såkalte kan – fradraget, hvor det fremgår:

«Videre kan det tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers.»

Det sentrale i bestemmelsen er at det etter denne «kan – regelen» kan gjøres et skjønnsmessig fradrag.

Det forutsettes da at OSO-utbetalingen, i lovens forstand, er å anse som en «vesentlig økonomisk støtte.»

Høyesterett har tidligere uttalt at utbetalingen må være av en viss størrelse for at «kan-fradraget» i det hele tatt er aktuelt. I dette tilfellet var OSO-utbetalingen på kr 633.278. I henhold til Høyesteretts praksis er dermed utbetalingens størrelse langt lavere enn det som etter sikker rett gir grunnlag for å anvende kan –fradraget.   

Dessuten, hvis «kan-fradraget» hadde kommet til anvendelse, så er det kun en mindre forholdsmessig del som hadde kommet til fradrag. Ikke hele utbetalingen.

På bakgrunn av dette valgte If Skadeforsikring å trekke saken, og tilbakebetalte hele OSO-beløpet, som de urettmessig hadde trukket ifra.

Ikke aksepter samordning av erstatning etter yrkesskadeforsikringen mot utbetaling fra OSO

Det er viktig å presisere at denne saken gjelder samordning av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven mot utbetaling fra OSO. Hvis selskapene ønsker å samordne i slike saker, så er vårt klare råd å ikke akseptere det. Forsikringsselskapene har ikke hjemmel til å forta slike fradrag.

Som allerede nevnt kan heller ikke selskapene påberope seg avtaler, eller skriftlige samtykker om samordning, slik enkelte selskaper har praktisert dette tidligere. Slike avtaler er ugyldige.

Til slutt skal det påpekes at det særskilte hjemmelskravet som jeg har omtalt i denne artikkelen gjelder kun i tilknytning til samordning av erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring mot OSO.

Spørsmål om hvorvidt selskapene kan samordne utbetalinger etter andre forsikringsutbetalinger enn yrkesskadeforsikring er en helt annen vurdering.  Der vil det rettslige grunnlaget bero på hva som er avtalt, dvs. hva som fremkommer i de ulike forsikringsvilkårene.

Safe –medlemmet ble i denne omtalte saken bistått av Øyvind Vidhammer, advokat i advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig – som SAFE samarbeider med i yrkesskadesaker.

Her kan dere lese mer om advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig

www.personskadeadvokat.no 

Benzen mye mer kreftfremkallende enn tidligere antatt

Tekst og foto: Halvor Erikstein

Undertegnede var 25.og 26. oktober med da Petroleumstilsynet arrangerte ekspertmøte og et åpent seminar hvor ny forskning på benzen ble framlagt.

Benzen finnes naturlig i olje og gass og kan føre til forskjellige former blod- og lymfekreft. Kreften kan utvikles få år etter eksponering. EU sitt kjemikaliebyrå ECHAS har foreslått at grenseverdien reduseres til 0,05 ppm som er bare 5% av dagens norm på 1 parts pr million (ppm).

Det er mange avluftningspunkter offshore og på landanleggene som kan avgi store mengder benzen. Utrolig nok er fortsatt de fleste avluftningspunktene for benzen fortsatt ikke merket, slik at mange helt uvitende vil være eksponert for denne svært helsefarlige gassen helt ute å vite det. SAFE har i Sikkerhetsforum krevd merking av alle slike utslippspunkter, men arbeidet går svært langsomt.

Krev merking av alle avluftingspunkt som slipper ut helsefarlige kjemikalier!

På tross av at kreft fra benzen kan utvikles etter få år, er det bare gruppen som fylte ut Kreftregisterets skjema i 1998 som følges opp. Det må også legges til at landanleggene IKKE er inkludert i Kreftregisterets oppfølging av krefttilfeller hos oljearbeidere. Det oppleves som svært merkelig at det ikke blir igangsatt oppfølging av alle som har/har hatt sitt arbeid offshore eller på landanlegg.

SAFE har ved mange anledninger tatt opp den store mangelen på kunnskap om helserisiko og helseskader hos oljearbeidere. Ved årets tariffoppgjør ble til og med kravet om nedsettelse av et utvalg som skulle vurdere muligheten til å få kartlagt helseutfall (ulike typer sykdom og helseskader) blankt avvist.

På jakt etter de gode løsningene: Boreslamsbehandling på Askepott

Heldigvis skjer det positive ting på HMS-området.

22.-24. oktober var jeg med klubbleder i KCA Deutag, Bjarte Lygre, ut på Askepott som er en jack-up rigg bygget og eid av Equinor, og driftet av KCA Deutag. Askepott borer brønner på Oseberg H brønnhodeplattform. Det var spesielt interessant å komme om bord i Askepott som istedenfor de tradisjonelle vibrasjonssiktene (shale shakere), har installert MudCube for boreslamsbehandling. Dette er utstyr som renser boreslammet ved bruk av vakuum i et lukket system med en roterende filterduk. (Du finner artikler om MudCube i flere SAFE-magasin og safe.no).

Arbeidsmiljøet var som natt og dag forhold til eksponering for oljedamp, oljetåke, støy, lavfrekvent støy og vibrasjon, men det er fortsatt behov for en del forbedringsarbeid. Det må heller ikke glemmes at ved boring i områder med hydrokarboner er det stor mulighet for at boreslammet blir forurenset med benzen og påfører de som håndterer boreslammet en alvorlig helserisiko.

Etter et krevende år, er det tid for julefred

Vinteren siger på, men for de fleste er det hittil mest mørket. Det er ikke mange som opplever at det hvite pleddet har lagt seg over bakke og trær. Forskere sier at 2018 kan bli verdens varmeste år. Spådommene om været svinger veldig, men det er lett å se at været blir mer ekstremt.

Mer ekstreme opplever SAFE at arbeidsgiverne er også. Spørsmål som partene tidligere ikke har vært uenige om, blir nå utfordret og problematisert. Det virker mer eller mindre som en koordinert plan, hvor bedriftene velger seg imellom hvilke saker de skal utfordre. Dette er veldig ressurskrevende, og vi ser at det dessverre ikke blir færre turer til arbeidsretten. Blant annet står det flere uavklarte saker igjen etter streiken vår i sommer. Typisk for disse tvistene er at det er spørsmål som ikke har vært problemer tidligere, men plutselig nå er det. SAFE gir seg ikke i kampen om å beholde og følge tariffavtalene våre, og spillereglene i arbeidslivet.