Spennende diskusjoner venter i Arendal

Tekst: Mette Møllerop, Foto: SAFE arkiv.

SAFE tar debatten om konsekvensutredning av Lofoten, Senja og Vesterålen, LoSeVe, 15. august under Arendalsuka. Debatten er viktig, mener SAFE, som vil sitte i førersetet når problemstillingen diskuteres i valgkampen.

Arendalsuka 2017 nærmer seg. 14.-19. august arrangeres «uka» som etterhvert er blitt kanskje Norges viktigste politiske «verksted» for organisasjoner og politiske partier, sier organisasjonssekretær i SAFE, Owe Ingemann Waltherzøe, som er den som har hovedansvaret for å organisere det praktiske rundt SAFE sitt opplegg.

– Her samles de aller fleste organisasjoner som ønsker å promotere deres syn på viktige saker for dem. Spesielt i år er at det er stortingsvalg og offisiell valgkampåpning med den første partilederdebatten, direkte sendt fra Arendal.

Partilederdebatten skjer allerede på Arendalsukas første dag, mandag 14. august.

SAFE-aktiviteter og SAFE-politikk

SAFE var tidlig ute med å sette i gang arbeidet for et godt opplegg og gode innslag fra forbundet.

– Vi så tidlig at på grunn av stortingsvalget ville dette bli et stort arrangement med mye medieoppmerksomhet. Vi har jobbet knallhardt og målrettet for å sikre oss at vi både blir hørt og sett når viktige saker for oss er på tapetet.

Vi tar debatten om konsekvensutredning av Lofoten, Senja og Vesterålen, populært forkortet til LoSeVe, fortsetter Waltherzøe, og viser til at debatten er en av SAFEs høyt prioriterte saker, og at det derfor er viktig å sitte i førersetet når debatten går.  Dette er sannsynligvis også en sak som ville bli mye diskutert i løpet av valgkampen.

– SAFE ønsker å snu hv1er stein i jakten på å bevare flest mulig oljearbeidere i jobb så lenge som mulig. Vi tror ikke på å avslutte norsk olje- og gassvirksomhet på sokkelen i nærmeste fremtid. AS Norge vil trenge næringens bidrag i minst et par generasjoner til.

Det er urealistisk å tro at vi vil klare oss på fornybar energi på de første tiårene, fortsetter han.

SAFE vil bidra til å få til dette ved å snu flest mulige steiner. Teknologien som skal til for å gå over til fornybar energi må finansieres av fossile kroner.

– Vårt hovedfokus er at vi ønsker oss en samlet faktainnhenting. Det er tidligere gjort diverse fragmenterte utredninger som spriker i alle retninger. Nå er tiden inne, en gang for alle, å ta en helhetlig konsekvensutredning med en tydelig konklusjon på om det er tilrådelig å utvinne olje og gass i disse sårbare områdene, eller ikke.

Spørsmålet SAFE stiller, er hva som i så fall må til for å klare det uten at det skal gå utover fiske, miljø eller havbunnens miljø. Forbundet har ikke noe ønske om å fortrenge annen næring i området, og man ønsker ikke utvinning for enhver pris.

– Vi ønsker ikke å ødelegge korallrev, fiskebestander eller miljø. Vi ønsker å sette fokus på bedre oljevern, bedre beredskap og økt sikkerhet. Kanskje er det mulig å utvinne olje og gass i disse sårbare områdene, med økt fokus på disse sidene av oljevirksomheten vår.

Owe Ingemann Waltherzøe har en viss porsjon skepsis til operatørene og selskapene.

– Skal jeg være helt ærlig, så må nok selskapene vise større vilje til sikrere drift, god bemanning og økt kompetanse ved dagens installasjoner om vi skal vinne folkets tillit til oljeutvinning i nordområdene. Folk flest må ha tro på at det lar seg gjøre, og selskapene har en vei å gå for at å klare det. Også Petroleumstilsynet, Ptil, må bli mye tydeligere ovenfor selskapene og kanskje ikke drive fullt så mye tillitsbasert tilsyn. Ptil må bli mer proaktive og foroverlent. Det gjelder ikke minst når de blir varslet av tillitsvalgte og organisasjoner.

Debatt med sterke deltakere

Forskjellen på SAFE-debatten og andre organisasjoners debatt, er at

både motstandere og forkjempere inviteres til diskusjon. Det er slike diskusjoner man blir klokere av, sier Waltherzøe.

– Ofte blir debattene under Arendalsuka litt kjedelige og bærer preg av menighetens møter med seg selv og sine egne meningsfeller. Vi ønsker oss mer temperatur, og vi er ikke redde for saklig motstand. Til å lede debatten har vi sikret oss, også i år, Oddvar Stenstrøm. Han er kjent fra NRK og TV 2 sine debattprogram og får ofte frem den temperaturen vi ønsker oss.

I panelet sitter i år olje- og energiminister Terje Søviknes, Vice president i Statoil, Bjørn Otto Sverdrup, energitalsperson Terje Andersen i Arbeiderpartiet, Truls Gullowsen, leder av Greenpeace, ordfører fra Vestvågøy, Remi Solberg, forbundsleder i Lederne, Audun A. Ingvartsen, og selvsagt SAFEs forbundsleder Hilde-Marit Rysst.

– Vi samarbeider med Lederne om arrangementet i år. De hadde opprinnelig et arrangement som var veldig likt vårt ombord i båten Sandnes, og det kolliderte også med vårt når det gjaldt tidspunkt. Vi ble derfor enige om å konsentrere kreftene om et felles arrangement på Cafe Victor, innerst i Pollen, tirsdag 15. august klokka 17:45 til 21:00. Tidsplanen er lagt opp med tilstrekkelig tid på slutten slik at vi får til litt «mingling» etter debatten. Vi har fått TV2 nyhetskanalen til å sende direkte fra klokka 18 til 19. Det blir utrolig gøy, og for en fin markedsføring av SAFE da…

Seilbåt også i år

Owe Waltherzøes private seilbåt, en Hanse 445, er stilt til disposisjon i år også. De siste tre årene har den tjent som blikkfang i Arendals indre havn, Pollen. Med sine fem, seks store SAFE flagg og festflagg, har den blitt en snakkis under Arendalsuka, forteller Waltherzøe.

– SAFE var først i å se dette potensialet, og vi fikk tillatelse til å legge båten i Pollen. I år hørte jeg at det var blitt en veldig pågang fra flere organisasjoner.

Pågangen til havnevesenet var i år så stor at hele Pollen vil bli fylt opp med seilbåter, har jeg hørt?

– Ja, men vi har likevel sikret oss en maksimal plassering for å promotere SAFE-navnet. Vi har den innerste båten, først i rekken inn mot Pollen.I fjor fikk vi maksimal reklame da NRK Dagsrevyen valgte «SAFE båten» som bakgrunn for intervju av blant annet utenriksministeren og de fleste innslagene fra Arendalsuka. SAFE- flagget vil også i år gjøre jobben sin forhold til det, håper vi.
Båtens navn er forøvrig «Hard to get», noe jeg synes også passer organisasjonen SAFE godt, ler Owe Ingemann Waltherzøe, og ønsker samtidig flest mulig medlemmer og andre interesserte velkomne til Arendal.

Stedet er altså Cafe Victor, innerst i Pollen, tirsdag 15. august klokka 17:45 til 21:00.

Klubbledermøte og ekstraordinær kongress er åpnet

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Dagen startet med klubbledermøte for å godkjenne regnskapet for 2016 i tråd med gjeldende tidsfrister.  Regnskapet ble enstemmig godkjent.

Dette er en dag for de gode vedtakene som skal bygge organisasjonen for framtida, sa forbundsleder Hilde-Marit Rysst da hun åpnet den ekstraordinære kongressen.

– Ofte er det slik at ekstraordinære kongresser holdes når det er kamper, store stridigheter og krisestemning i organisasjonen. Dette er ikke en slik kongress. Dette er en god dag, en positiv dag, en milepæl i vår historie.

SAFE har en unik mulighet til å gjøre de nødvendige endringer for å styrke organisasjonen fagpolitisk, sa Hilde-Marit Rysst.

– Vi trenger å sko oss for framtida. Forhandlingsklimaet har endret seg radikalt. I dag møter vi ikke bare motpartens «tillitsvalgte», vi møter skarpskodde advokater og jurister i møter og forhandlinger.

Selv om organisasjonen må jobbe hardt for å styrke den fagpolitiske delen, betyr ikke det at ansvaret for klubbene, de tillitsvalgte og medlemmene skal reduseres.

– Vår viktigste oppgave er fortsatt å styrke klubbene, bygge nettverk og heve kompetansen i forbundet.

Det ligge et stor ansvar på oss, på delegatene, å tenke helhet, sa Rysst i det hun ønsket delegatene lykke til med gode diskusjoner og gode, framtidsrettede vedtak.

Det ble gode diskusjoner

Den ekstraordinære kongressen var preget av gode og saklige innlegg fra en rekke delegater. Både størrelse på forbundsstyre, forholdet mellom antall valgte og ansatte på SAFE-huset, ble diskutert og vurdert med bakgrunn i arbeidsoppgaver.

Tor Egil Løvli, SAFE i Statoil sokkel, holdt sin innledning på vegne av det forbundsnedsatte organisasjonsutvalget.

Det åttemanns store utvalget har jobbet grundig, kreativt, og med stor takhøyde for å finne en hensiktsmessig organisering av SAFE som samsvarer med de krav forbundet står ovenfor framover.

Kongressen hadde en viktig oppgave, å behandle forslag til endrede vedtekter på de områdene som trenger fornyelse for at SAFE skal være enda bedre rustet til å løse morgendagens oppgaver, sa forbundsleder Hilde-Marit Rysst.

– Jeg er imponert over kvaliteten på innleggene som ble holdt. Delegatene viste hva de er laget av.

Gjennom diskusjoner basert på kunnskap og kompetanse, var det klart at slett ikke alle var enige i det framlagte forslaget. Likevel var det tydelig at organisasjonens beste var det overordnede målet for alle. Det var veien, midlene man var uenige om, ikke selve målet.  Delegatene ga også skryt til organisasjonsutvalget for det arbeidet som var lagt ned, selv om ikke alle var enige i alt.

Vedtektsendringer trenger to tredjedels flertall for å bli vedtatt. Helheten i forslaget ble utslagsgivende og fikk den nødvendige oppslutning.

Nå har den kommende kongressen i november fått et godt grunnlag for å ta riktige valg som styrker SAFEs posisjon som fagforbund, sa Hilde-Marit Rysst.

– Dagen ble den milepælen jeg håpet på, og vi har gjort vårt for at kongressen får et godt arbeidsgrunnlag å jobbe videre på.

Kongress i november

SAFE-kongressen avholdes fra 7. til 9. november på Clarion Hotel Energy i Stavanger. Arbeidet i forskjellige komiteene er godt i gang, og de respektive fristene for innsending av saker og forslag som skal behandles, er passert. Det er også fristen forslag til kandidater til forbundsstyre, forbundssekretærer og ledelse.

Valgkomiteen har fått en rekke gode kandidater til vurdering, og dette arbeidet starter i disse dager. Forslaget fra valgkomiteen sendes ut 14 dager før kongressen.

Øvrige saksdokumenter er ute hos deltakerne to måneder før kongressen.

Som kjent fyller forbundet vårt 40 år i år. I den anledning jobbes det med å lage en fin markering hvor historiske milepæler, høydepunkter og viktige veivalg vil bli presentert.

SAFEs ledelse, tillitsvalgte og ansatte gleder seg til en spennende kongress, og håper på grundige og gode diskusjoner som legger grunnlaget for et framtidsrettet forbund.

Muskel og skjelettskader på vei opp igjen

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Sykefravær i forpleiningsbransjen fører til tap av helsertifikat. En tredjedel av de tapte sertifikatene, rundt 300 stykker, står på forpleiningsselskapenes konto.

I mine snart 30 år som aktiv tillitsvalgt på ulike nivåer i norsk petroleumsvirksomhet, har temaet sykefravær innen forpleiningsbransjen fått stor oppmerksomhet, forteller klubbleder i SAFE i ESS, Oddleiv Tønnessen.

– Fra tidlig på 80-tallet så vi at sykefraværet i denne krevende bransjen var altfor høyt, og vi måtte gjøre noe. Hundrevis av våre kollegaer har mistet helsesertifikatet og dermed også jobben. Hovedårsaken til denne utstøtningen er begrunnet i muskel- og skjelettskader, en diagnose som fortsatt er dominerende den dag i dag.

«Medisin» mot utstøtning

Gjennom lovlige og ulovlige arbeidskamper har fagforeningen hevdet at jobbsikkerhet ved skifte av arbeidsgiver, lengre kontrakter, operatøransettelse, bemanningsforskrifter, lik lønn for likt arbeid, kompetanseheving, ny teknologi og reell innflytelse på arbeidsforholdene til de ansatte, var rett medisin til forbedring.

Å ha egen forpleining ser ikke ut til å hjelpe på sykefraværet, sier Tønnessen.

– Både Statoil og Hydro, etter hvert også Island Offshore, Wintershall og Dolphin, ansatte forpleiningsarbeiderne som en del av sin driftsorganisasjon. Dette endret ikke forpleiningens sykefravær. Heller ikke utallige undersøkelser, konferanser, tilsyn fra myndighetene og dyptgående analyser som er gjennomført i løpet av årene, har ført til endringer. Fortsatt ligger sykefraværet et godt stykke over det nivået vi ser ellers i kongeriket Norge.

OSO i 2002

I 2002 ble en ny erstatningsordning for tap av helsesertifikat etablert. Den såkalte OSO- ordningen kom på plass gjennom et godt og konstruktivt samarbeid mellom fagforeningene SAFE, Industri Energi og Lederne.

– Den tidligere forsikringsbaserte ordningen ble smadret av skyhøye polisekostnader som i realiteten senket erstatningsbeløpene ned til folketrygdens grunnbeløp.

Oljearbeidernes Sosiale Ordninger – OSO – er en fellesbetegnelse for de sosiale ordninger som drives av fagforbundene på sokkelen for sine medlemmer.

OSO administrerer i dag følgende ordninger:

• Ordningen for tap av helsesertifikat for ansatte innen operatør- bore- og forpleiningsbedrifter. Gjelder innen NOG området. Dette er en ordning som eies av SAFE, Lederne og Industri Energi i fellesskap.
• Pensjonsordningen for ansatte omfattet av riggavtalen med NR.

Hva viser statistikken

Statistikken for perioden 2002 og frem til i dag, viser at over 900 personer har mottatt erstatning for tap av helsesertifikat. Av disse er det over 400 med bakgrunn i muskel- og skjelettskader. Forpleiningsselskapene står alene for over 300 av de tapte helsesertifikatene. I dette tallet inngår ikke forpleiningsansatte i Statoil og Wintershall. Å være fast ansatt i et operatørselskap endrer ikke de helsemessige påkjenningene. Også her sliter forpleiningsarbeiderne med like høy inndragning av helsesertifikat.

– Vi har stadig diskusjoner om sykefraværet er arbeidsrelatert eller ikke. Svært få sykemeldinger inneholder opplysninger som dokumenterer arbeidsrelaterte arbeidsforhold som årsak til sykemeldingen, og dette påpekes fra arbeidsgiversiden. Det kan selvfølgelig være mange forhold som er årsak i sykefraværet, men vi vet jo at tungt og krevende arbeid på sokkelen har sider ved seg som påvirker helsetilstanden til oljearbeiderne.

Tøff industri eter oljeprisfallet

Oljeprisfallet har ført til økt arbeidspress på oljearbeiderne generelt og forpleiningsarbeiderne spesielt.

Rettighetshaverens leting etter kostnadskutt har medført skjerpet konkurranse, og som alltid er det bemanningens størrelse det konkurreres om, sier Tønnessen.

– Bemanningen er redusert og delvis kompensert med ny teknologi og prefabrikkerte matvarer. Samtidig har vi fått en økt gjennomsnittsalder på forpleiningsarbeiderne etter at alle oppsigelsene har medført at den unge garde ble sagt opp og forsvant fra mannskapslistene.

Sammen med alder kommer også skadene etter mange år på plattform, selv om ny teknologi kanskje bøter noe på dette?

– I sum blir det ikke de store forbedringene. En av grunnene er at «stoppeklokkene» har fått en mere sentral plass i driftsmiljøet. Alle pausene skal måles på sekundet og gjerne loggføres. Spørsmål om restitusjon og nødvendig hvile etter harde arbeidsøkter kommer ofte i andre rekke.

12-timers arbeidsdagen

– Jeg har lenge hevdet at det er 100 år siden 12- timersdagen ble avskaffet i kongeriket Norge, men den ble gjeninnført på norsk sokkel.

Oddleiv Tønnessen påpeker at 12- timersdagen er i dag lik for stort sett alle i oljevirksomheten på sokkelen, enten man står i hardt fysisk arbeid med rengjøring og matlaging, på boredekket med alle arbeidsoppgavene tilknyttet boreprosessene, eller sitter godt bakoverlent ute på en støyfri kontorplass eller i et kontrollrom.

– Bruk av «stoppeklokker» i kombinasjon med høyere gjennomsnittsalder og lavere bemanning vil dessverre bli en garanti for høyere sykefravær og utstøtning på grunn av tap av helsesertifikat i de kommende årene.

Hva gjør ESS?

Ledelsen i ESS ønsker at sykdom i friperiodene skal inn som en del av sykemeldingsperioden. Dette støttes av SAFE-klubben.

– Sykdom er kostbart for bedriften. Et tiltak som dette vil uten tvil hjelpe på kostnadene. Det er nå en gang slik at alle bestemmelser knyttet til sykdom, sykemeldinger, arbeidsgiverperioden og så videre, er tilpasset arbeidstidsordningene på land. Dette systemet har alltid gitt bransjen utfordringer.

Ledelsen har varslet klubbene om at det vil komme endringer i sykelønnsordningene dersom kostnadene ved sykefravær ikke bedrer seg.

– Det gir oss nye utfordringer å løse, sier Oddleiv Tønnessen.

Å kjenne på frustrasjonen

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Hva gjør frustrasjon over arbeidsforhold, stoppeklokkementalitet og rammebetingelser som ikke gir rom for litt ekstra service med de forpleiningsansatte?

For å illustrere dette kan vi gå tilbake til slutten av 90-tallet, da det ble innført et ferdigmatkonsept for oljearbeiderne på Ekofisk. Det er uten sidestykke den mest frustrerende og psykososialt utfordrende tiden i mitt over 30 år lange offshoreliv, forteller Johannes Nilssen, kokk i ESS.

Produktene smakte ikke spesielt godt?

– Da er du forsiktig med å beskrive produktene. De var en tragedie. Klagene strømmet på og det ble et massivt press for å bli kvitt denne maten.

Mindre arbeid med matlaging sparer tid?

– Det er riktig. Men får man det mindre travelt av den grunn? Niks! Bakgrunnen for å innføre dette ferdigmatkonseptet var å redusere kostnader for operatørselskapet. For oss som innleid forpleiningsselskap er det ensbetydende med nedbemanning, noe som også ble resultatet. Sykefraværet på denne tiden var også da urovekkende høyt, men man valgte likevel å gå til nedbemanning for å i det hele tatt komme i posisjon til å få forpleiningskontrakten til Ekofisk.

Hva er gjenkjennbart med dagens situasjon?

– Historien gjentar seg, gang på gang. Ved hver ny kontrakt opplever vi press på bemanningens størrelse, noe som resulterer i at sykefraværet er skyhøyt, og tapet av helsesertifikater rekordstort.

Med dette som bakteppe ved kontraktforhandlinger går man likevel inn for enda mer kutt i bemanningene. Det settes ned en arbeidsgruppe som får i oppgave å finne på tiltak som kan gi nedbemanningen en utforming som et HMS-forbedringstiltak.

– Ferdigmatprosjektet som jeg nevner, er et slikt eksempel. Ferdigmaten var arbeidsbesparende, kjempedyr og svært dårlig. Den forsvant litt etter litt, og på slutten av kontraktsperioden, var den så godt som borte. Kjøkkenpersonalet sto igjen med dobbelt arbeid og høyt sykefravær, operatørselskapet med fortjenesten i form av lavere driftskostnader.

Rammebetingelsene

Kontraktene sier hva forpleiningspersonalet skal gjøre og hvor stor bemanningen må være for å få det gjort, men det er forskjell på å ha ansvaret for renhold kontra mat og kjøkken.

Renholderne har sine utfordringer, kjøkkenet har sine.

– De er ulike, men jeg tror likevel at utfordringene vi har på kjøkkenet er mer uoversiktlige og vanskelig å sette fingeren på. Kjøkkenpersonalet er oppe til «eksamen» fire ganger i døgnet (antall måltider), og med hele riggen som sensorer. Dette påvirker selvfølgelig hvor mye personalet presser seg selv.

Kjøkkenpersonalet ønsker å sette fram smakfull mat som ser innbydende ut, med godt tilbehør av frukt og grønt.

– Måltidene er høydepunktene for oljearbeidere som er på jobb 14 dager i strekk, med lange arbeidsdager. Da er det vårt ansvar å sørge for at måltidene blir nettopp dette høydepunktet for folkene. Vi har vår yrkesstolthet å ta vare på, og mennesket er nå engang skapt slik at man ønsker å legge litt ekstra arbeid og sjel i maten slik at gjestene blir fornøyde.

Det er ikke alltid like lett å vise til kontrakter og rammebetingelser når noen ber om noe ekstra fra kjøkkenet?

– Nei det er ikke det. Det skjer jo gjerne og at forpleiningslederen spør, når det for eksempel er bursdager eller anledninger som kan feires med noe ekstra godt. Kan dere lage en kake, er en gjenganger. Det er klart at vi svært gjerne vil bake kaker, men det koster tid, som vi har lite av. Vi gjør det selvfølgelig likevel.

De ansatte strekker seg langt for å se smilende og fornøyde oljearbeidere, selv om de ofrer helsen for å få det til.

– Det er ikke lett å lytte til kroppen når det står firehundre mann og venter på mat. Det er dette folk blir syke av, det er derfor de mister helsertifikatet.

Et sammensatt bilde

Kjøkkenpersonalet har hatt sine tilmålte pauser i løpet av arbeidsdagen, og disse pausene har vært tatt når det var tid og rom for det, og når det var behov for det. Nå kommer lederen med stoppeklokka og passer på at ingen tar et ekstra minutt.

– At vi kanskje har stått ekstra på for å ligge i forkant av arbeidsplanen, at vi har organisert arbeidet slik at vi kunne få en fem minutters pause etter at maten er servert eller kjøkkenet ryddet, tas det ikke hensyn til. Pausene skal tas fra da til da. Denne barnepikementaliteten tar fra folk selvrespekten. Vi har ansvar for vår jobb. Hvordan vi organiserer oss innbyrdes, burde være opp til oss. Som fagfolk har vi denne kompetansen, og vi er fullt ut i stand til å ta dette ansvaret.

Det er vanskelig å sette fingeren på en enkelt ting, sier Johannes. Det er et sammensatt bilde hvor brikker mangler, hvor vi har uheldige episoder og ikke minst, for lav bemanning. Til sammen gir dette oss et arbeidsmiljø som ødelegger helsen til folk.

– Selv om forpleiningsarbeid tilsynelatende ikke er tungt, og i utgangspunktet ikke er det heller, så kan en framstilling av hvor mange kilo man må løfte ved servering av eksempelvis helstekt entrecote vise belastningen. Hvis man tar utgangspunkt i cirka 100 kilo kjøtt til serveringen, så vil kjøkkenpersonalet ha løftet et tonn før denne ligger rosa og saftig i serveringsdisken. Så kommer sauser, supper, garnityr og to retter i tillegg før måltidet er komplett.

Hvis ikke bemanningen er dimensjonert for dette, blir det oppskriften på et arbeidsmiljø med stress og slit som til slutt kan føre til at man må kaste inn håndkleet og sykemelde seg. I verste fall ender det med tap av helsesertifikat.

– Så langt er oljehistorien full av eksempler på at dette skjer.

Kan Ptil gjøre noe?

Petroleumstilsynet har mulighet til å gjøre noe med dette, sier Johannes Nilssen.

– Jeg mener bestemt å huske at for en del år tilbake varslet de tilsyn med kontraktstildelingene både på Statfjord og Snorre (Statoil) og på Ekofisk (ConocoPhillips). Bare det at de varslet tilsyn med dette hadde virkning. Jeg mener å huske at brevet om det varslede tilsynet hadde spørsmål og vinklinger som ansvarligjorde operatøren på en slik måte at de ikke kunne ignorere arbeidsmiljøet og HMS-perspektivet, og overlate det til kontraktøren.

Ved at operatørene på norsk sokkel presser prisene på forpleiningstjenester, bidrar de til situasjonen, og har hovedansvaret for det vedvarende og skyhøye sykefraværet i vår bransje, sier Johannes Nissen.

– Ptil burde for alvor begynne å føre tilsyn med nettopp dette.

Arbeidsrelatert sykefravær

Johannes har en rekke spørsmål som han ønsker skal diskuteres med bedriften, på HMS-møter og i relevante fora:

Hva er egentlig arbeidsrelatert sykefravær? Sykefraværsstatistikkene sier at kun to prosent av de 12 prosentene med sykefravær er arbeidsrelatert. Hva med kreft? Hva med hjertesykdom? Hvordan vet vi at ikke dette også er arbeidsrelaterte sykdommer? Forskning viser at stress er en faktor som påvirker nettopp kreft og hjertesykdommer.

Hvorfor har vår gruppe et helt annet sykefravær enn sammenlignbare grupper, når alder, skift og arbeidstid er likt?

– Ptil har ikke hjemmel til å undersøke dette, sier de. Vel, da må de skaffe seg den hjemmelen. Sykefraværsproblematikken er så synlig nå, at det er ikke rom for å sitte på gjerdet og la arbeidsforholdene seile sin egen sjø.

Muskel- og skjelett – et «dameproblem»

Under nedbemanningen er det de sist ansatte som sies opp. Slik må det være, ansiennitet er et viktig kriterium.

Forpleiningen er det yrkesområdet i oljeindustrien med flest kvinner. Denne gruppen arbeidstakere er i overvekt når det gjelder muskel- og skjelettskader.

Jo høyere alder og lengre ansiennitet, jo større er faren for sykdom og tap av helsesertifikat.  Nærværsprosjektet som ble satt i gang i Eurest i 1999/2000, tok opp disse problemstillingene. Den gangen var også sykefraværet mellom 12 og 15 prosent, og helsesertifikatene nærmest rant ut. Daværende personaldirektør i Eurest, Marie Smith-Solbakken, sa på en OFS-konferanse om eldre arbeidstakere i mars 2000: «Bakgrunnen for Nærværsprosjektet er det høye sykefraværet i Eurest. Bedriften har derfor satt seg som mål å redusere sykefraværet i samarbeid med fagforeningene, vernetjenesten og bedriftens ledelse. Målet vårt er å ivareta aller medarbeidere i forhold til ferdigheter, utfordringer og helsetilstand. Vi har derfor valgt å dele opp arbeidstakerne i tre kategorier og sette i gang differensierte tiltak i forhold til hver kategori, eller sone som vi kaller det.»

Sonene fikk farge etter trafikksignaler, og naturlig nok inneholdt grønn sone de friske, mens de som var på rødt, var sykemeldte, ofte langtidssykemeldte og mistet helsesertifikatet. «Denne utviklingen ønsker vi å bryte, og vi har derfor laget en plan som vi håper skal føre til at vår bedrift blir en grønn bedrift, hovedsakelig basert på grønne medarbeidere.» Av tiltakene som ble lagt fram, var spennvidden stor. De strakk seg fra fagopplæring, lederinvolvering og medarbeidersamtaler, til sunn mat, trening og aromaterapi.

Øyvind Hvalen, daværende styremedlem i Eurestklubben, sa i et intervju i OFSA 6-2000, at problemet med hardt arbeidsmiljø og høyt sykefravær oppstår når operatøren Statoil driver en økonomisk politikk som skviser entreprenørselskapene. «Lønnskostnadene for entreprenørene ligger på 70-80 prosent. For å få fortjeneste, reduseres bemanningen. Det fører til at arbeidspresset på de som blir igjen i sjøen blir større».

«Det mest skremmende er ikke fraværstallet (15 prosent) i seg selv, selv om det er veldig høyt, men nettopp det at langtidssykefraværet øker. Halvparten av sykefraværet skyldes muskel- og skjelettskader.»

Historien gjentar seg med andre ord.

Med til historien hører også det faktum at arbeidsgiveren regnet med at folk ikke skulle kunne jobbe i mer enn 10 til 15 år i Nordsjøen, uansett hvor ung eller gammel man var da man startet i jobben. Forhåpentligvis er man ikke der ennå, men når nedbemanning er det viktigste middelet til å få fortjeneste, og den samme mengden arbeidsoppgaver fortsatt skal utføres, er problemstillingen igjen aktuell.

Stresset

Johannes Nilssen har vært ansatt i Eurest og ESS i alle de forskjellige periodene, og ser at problemstillingene rundt sykemelding, langtidssykemelding og tap av helsesertifikat dukker opp igjen og igjen.

– Et samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgiver, operatør og myndigheter er nødvendig for å få et arbeidsmiljø som sikrer at ansatte får et langt arbeidsliv. Det er helt åpenbart at det å jobbe i et godt miljø, gir bedre helse og færre syke, framfor å jobbe i et arbeidsmiljø med høye skuldre og stiv nakke.

I SAFE magasinet 3-17 ser vi på forpleiningen hos operatøren Statoil og forpleiningsselskapet Sodexo.

Forpleining krever både hode og kropp

Tekst og foto: Mette Møllerop.

– Jeg sitter med følelsen av at hver eneste gang det er en ny kontrakt, blir bemanningen skvist, sier klubbleder i SAFE i Coor, Anita Rugland.

Coor har pr i dag en kontrakt der de kun «leier ut» arbeidskraft. Kontrakten innebærer at bedriften ikke handler med varer, bare renhold og forpleining.

– Vi kan ikke tjene penger på gode innkjøpsavtaler med vareleverandører. Det er kun oss ansatte bedriften tjener penger på.

Anita Rugland har jobbet 36 år i Nordsjøen. I løpet av alle disse årene er svært mye forandret.

Utrolig mange arbeidsoppgaver er forsvunnet, og det er dessverre mange av de letteste oppgavene som er borte.

– Et eksempel er renhold av rom. Tidligere ble mange fellesrom rengjort hver dag, ja noen, gjerne flere ganger om dagen. Nå er renholdsintervallene sjeldnere, gjerne bare en gang i uka, og vi møter rom som er derfor er mer skitne og mer arbeidskrevende.

Et annet eksempel på arbeidsoppgaver forpleiningen hadde tidligere, er kjøring av kino. Dette er nå erstattet av teknologi. Alle har tv på rommet og ellers går det i data.

– Teknologien har overtatt en rekke arbeidsoppgaver, og det tyngste arbeidet er hovedsakelig det som er igjen til oss.

At arbeidet er tungt, merkes godt av en arbeidsstokk som også blir stadig eldre. Når nedbemanningene har tatt sitt av den yngste delen av de ansatte, blir det en noe ensidig alderssammensetning som må ta støyten for endrede arbeidsoppgaver, selv om Anita Rugland påpeker at noen tunge arbeidsoppgaver heldigvis har forsvunnet i løpet av årene også.

– Vi blir ikke yngre, og det merkes jo på kroppen. Det vi nå sitter igjen med, er renhold og catering.

Det jobbes etter kravene til INSTA 800, et system som er utviklet for å fastsette, bedømme og bestille renholds kvalitet. Om systemet sier Rugland at det er krevende.

– Det kan være slitsomt å alltid skulle ha hodet med seg og vurdere hva som er godt nok i henhold til kontrakten. Vi har et fysisk tungt arbeid og de forskjellige renholdsnormene krever også at vi virkelig må bruke hodet i tillegg til kroppen. Vi skal vurdere alt inni et rom for å avgjøre hva som skal gjøres for at det blir rengjort etter avtalt kvalitet. Det å vurdere «godt nok» kan kjennes personlig, og enten man vil eller ei, kan det bli en stressfaktor.

Sykefraværet er høyt også i Coor

På lik linje med de øvrige forpleiningsbedriftene er sykefraværet høyt.

– Vi tillitsvalgte blir spurt av ledelsen hva vi kan gjøre for å få sykefraværet ned. Jeg spør meg: er vi riktig bemannet når sykefraværet er så høyt?

Arbeidsmiljø og trivsel er et viktig stikkord.

– Ledelsen er opptatt av om vi har slark i organisasjonen. Med det menes det at har vi ti minutter ledig tid her, fem minutter der, skal det brukes til jobb, ikke pauser. Men med det fysisk tunge arbeidet og de belastningene vi har, er det nærmest utopi å tro at vi kan gå non-stop i 11 timer. Vi må kunne ta en pust i bakken om vi er slitne, utover de tilmålte pausene.

Hva med helsesertifikatene? Opplever dere at stadig flere mister disse?

– Ja, her tenker jeg vi er på linje med de øvrige. Vi har mistet for mange i år, og det er uten tvil en konsekvens av lang og tro tjeneste. Bemanningssituasjonen i kombinasjon med arbeidsmengde gjør nok også sitt.

Medarbeiderinvolvering

Hvem har best grunnlag for å vurdere materialvalg på området gulv, møbler og tilsvarende utstyr. Hvem vet hva som egner seg best og er enklest i forhold til renhold og vedlikehold. Er det de som jobber med renhold av disse elementene til daglig eller er det planleggere på land?

Et eksempel fra nyere tid er problemer med fingeravtrykk på stolene i messa på en av installasjonene. Det har også vært problemer med flisene som ble valgt.

Det er lett å bli forbannet når man som arbeidstakerrepresentant sitter i kjøkkenprosjektet som skal planlegge og legge forholdene til rette for at riktige valg blir gjort, ser at dine vurderinger og forslag ikke blir tatt hensyn til.

– Jeg var arbeidstakerrepresentant for prosjektet, og påpekte tidlig i prosessen at vi måtte få se alternativene på møblene og flisene nettopp for å få se, og ikke minst kjenne på overflatene, for å kunne velge det som var mest hensiktsmessig for bruken og renholdet. Jeg påpekte også nettopp dette med faren for fingermerker på stolene.

Det endte med at noen i Statoil selv bestemte hvilke fliser og møbler som skulle kjøpes inn.

Det er direkte klanderverdig at all medvirkning faller bort i sluttfasen når de viktige valgene for arbeidsplassen for renholderne skal tas, sier Rugland.

– Det er vi renholdere som ser fallgruvene og som kan bidra til gode valg av overflater. De dårlige valgene representanter for Statoil har tatt, påvirker direkte vår arbeidsmengde og vårt arbeidsmiljø. Når skal de lære?

Trivsel er god «medisin»

At trivsel på arbeidsplassen er en viktig faktor for å få ned sykefraværet, er det ingen tvil om, mener lederen i Coor-klubben. Vi ser at velferdstilbudet skvises år for år. Rugland mener at for å få ned sykefraværet er det er viktig at folk føler en slik trivsel at de ønsker seg ut på jobb, selv om de har litt vondt, i stedet for å velge å fortsatt være sykemeldt. Med dette mener hun ikke at folk er sykemeldt uten grunn. På ingen måte, men, der de er i overgangen mellom å være syk eller frisk kan en fantastisk trivsel på arbeidsplassen være det som får personen til å velge å gå tidligere tilbake til arbeid.

– Det er operatøren som legger føringene for mengden velferdstilbud, og vi ser jo at det er færre tilbud vi tilgodeses med.

Det kuttes ned på ekstern underholdning, blant annet i høytider som jul og nyttår. Før hadde vi underholdning jul, nyttår, påske, 17.mai, St. Hans, you name it, og det var gøy. I stedet blir nå alle ansatte oppfordret til å lage egen underholdning selv.

– Det gjør noe med folk å bli bedt om å lage underholdning. Noen ganger er det kjekt, men det er ikke alltid man har kapasitet til å være så kreativ etter 12-timer lange

Dere føler dere kanskje litt lite verdsatt?

– Ja, det kan du gjerne si, sier Anita Rugland stille.

Varslingsprinsippet ved et veiskille?

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Når både varslere og fagfolk som jobber med varslingsproblematikk advarer folk mot å varsle, bør det gå kaldt nedover ryggen på både myndigheter og politikere.

Alarmen burde så absolutt også gå hos arbeidsgiverne og deres organisasjoner, men erfaringen viser at her er ofte angrep det beste forsvar.

Konsekvensene for varslene blir for store, er budskapet fra dem som har stått i varslingssituasjoner. Konsekvensene omfatter mange variasjoner av «straff». Selv om en skulle forvente at mottaker ble takknemlig for å bli varslet, skjer alt for ofte det motsatte.

Varsling som fagdag

Petroleumstilsynet arrangerte sammen med Arbeidstilsynet en fagdag, «Er det lov å si ifra», i slutten av mai i år.

Hensikten med fagdagen var å få en situasjonsbeskrivelse av tilstanden for varslinger, diskutere begrepet varsling, og synligjøre arbeidsgivere, varslere og myndigheters roller og ansvar, sa Ptil om sin målsetting med fagdagen. Anne Myhrvold, direktør i Ptil, fortalte at tilsynet har registrert en viss økning i bekymringsmeldinger. De fleste av disse kommer fra fagforeninger og vernetjenesten. 80 prosent av disse gjelder forhold og aktiviteter offshore. 60 prosent gjelder organisatorisk og psykososialt arbeidsmiljø. Det har vært omfattende omstillinger og nedbemanninger i petroleumsindustrien, og Ptil er bekymret for at for kuttene kan føre til at utviklingen går i feil retning.

Som innledere hadde Ptil invitert Borghild Lekve fra Arbeidstilsynet, Anne Mette Ødegård, FAFO, Trond Angeltveit og Marita Scott, Arbeidstilsynet, Bjørn Thomas Bakke, Tilsynsdirektør Petroleumstilsynet, Per Terje Engerdal, tidligere HMS-leder i Politidistrikt Vest. I tillegg var det satt opp et panel med representanter for fagforbundene og arbeidsgiverne. Her stilte  SAFEs nestleder og HMS-ansvarlig, Roy Erling Furre, i tillegg Håkon Bjerkeli, Industri Energi, Heine Nilsen, Fellesforbundet, Jan Line, Altus Invention, Svein Løvås, HMS-leder IKM og konserndirektør K/HMS Odfjell Drilling, Janike A. Myre.

Et mål med sikre rammer for varslere

Det er et mål at varslere i norsk arbeidsliv skal kunne melde fra om kritikkverdige forhold innenfor sikre rammer og uten risiko for gjengjeldelse, sa Borghild Lekve, regionsdirektør i Arbeidstilsynet om tilsynets målsettinger for varsling.

– Fra myndighetenes side vil vi framover arbeide for å sikre at varsler og varslere håndteres profesjonelt og enhetlig. Ytringsfriheten er grunnlovsfestet i norsk samfunnsliv, og den skal sikre en demokratisk meningsutveksling. Så ja, det skal være lov å si ifra.

Arbeids- og sosialdepartementet har satt ned et prosjekt som skal se på myndighetenes mulighet til å samhandle bedre om varsling og varslingsproblematikken. Her er det også viktig å få mer kunnskap og kompetanse om begrepet varsling og håndteringen av varsling.

Næringslivet på Vestlandet er under en sterk omstilling. I en slik situasjon er arbeidsmiljøet under press, sa Lekve.

– Vi har sett en økning av varslersaker. Vi er klar over at under omstilling er arbeidstakeren kanskje bekymret for å melde fra om forhold i bedriften, og redd for å varsle. Som tilsyn har vi begrenset mulighet til å gå inn i varslersaker. Vi kan gi veiledning om regelverket, og vi kan gi pålegg til virksomheten om å få til et system for varsling, men den konkrete varslingssaken har vi altså begrenset adgang til å gå inn i.

Arbeidstilsynet kan føre tilsyn med bedriftens håndtering av varslersaker, og gjør det, gjerne i samarbeid med Ptil.

– Vi har sett en økning i saker og tips der det har vært varslet i linjen, men varsleren har ikke nådd fram med saken. Her kan vi gå inn i bedriften og tilføre kunnskap.

Arbeidstilsynet har opprioritert dette arbeidsområdet og styrket tilsynet med en ekstra stilling som er øremerket varsling.

Færre tør å varsle

Varsling i Norge er forbundet med stor usikkerhet. Norske arbeidstakere har lav tillit til varslersystemet, derfor varsler kun halvparten av dem som har vært vitne til kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, sa Anne Mette Ødegård fra forskningsstiftelsen FAFO.

– Varslene har lav effekt og færre tør å varsle – særlig i tider med omorganisering.

Forskningsstiftelsen har laget en forskningsrapport om ytringsfrihet i norsk arbeidsliv. Rapporten ble gjennomført i 2016 som en breddeundersøkelse hvor 3155 norske arbeidstakere i bedrifter med mer enn ti ansatte deltok.

Det ble også laget en forbundsundersøkelse hvor leger og sjukepleiere ved Oslo Universitetssjukehus deltok sammen med medlemmer i sju fagforbund.

Deltakerne i de to undersøkelsene fikk stort sett de samme spørsmålene.

Noen saker er viktigere enn andre

Hvis ikke noen står fram og varsler om alvorlige forhold, kan det få store konsekvenser.

– Monika-saken er kanskje den mest kjente varslingssaken i Norge. Varsleren i Monika-saken ble advart med oppsigelse. Senere fikk han Fritt Ord honnørpris for å si ifra.

Arbeidstakers mulighet til å stille kritiske spørsmål er viktig både for bedrift og samfunn. Undersøkelsen viser at en fjerdedel av oss sier at man risikerer å bli møtt med motbør eller uvilje om vi kommer med kritiske synspunkt på forhold på jobben. I undersøkelsen er det politiet og legene som kommer dårligst ut i denne problemstillingen.

– Det er vel heller ingen bombe at arbeidstakere som har vært gjennom en omorganisering og er midlertidig ansatte, vurderer det interne klimaet som dårligere enn andre arbeidstakere.

Offentlig ansatte kommer dårligst ut i undersøkelsen. Disse avkreves stor lojalitet av arbeidsgiver, som er i strid med ytringsfriheten.

Skille mellom varsling og kritisk ytring

Det er i mange tilfeller en uklar grense mellom hva som er hva, men Grunnloven skiller ikke mellom ulike former for ytring.

Når går en ytring over til å bli varsling?

– Det kan skje når den som ytrer seg ikke når fram, og må gå videre i systemet med saken. Halvparten av norske arbeidstakere svarer at de har vært i en slik situasjon der de jobber, sier Ødegård.

Her viser undersøkelsen at varslingsrutiner på arbeidsplassen er et gode, og det får betydning for håndteringen av saken.

16 prosent har vært vitne til kritikkverdige forhold. På spørsmål om hvilke forhold dette er, svarer deltakerne destruktiv ledelse som er ødeleggende for arbeidsmiljøet, brudd på etiske retningslinjer, forhold som har medført fare for liv og helse, og trakassering på bakgrunn av kjønn og seksuell legning.

Kun halvparten varslet

Rundt halvparten av de 16 prosentene har varslet.

Hvem varsler man til? Svarene viser at varslerne går linjevei. De varsler til nærmeste leder, og ofte også til den tillitsvalgte. Kun to prosent varsler til myndighetene.

Det er bekymringsfullt at kun halvparten varsler, sier Anne Mette Ødegård.

– Årsaken er at de tror ubehagelighetene blir for store. De er redd for at varsling medfører store personlige belastninger.

«Ødelegger det mine karrieremuligheter?»  «Risikerer jeg gjengjeldelse?»

Dette er bekymringer en eventuell varsler stiller seg.

En vanlig form for gjengjeldelse er å bli fratatt arbeidsoppgaver. Dette er en usynlig gjengjeldelse som kan være vanskelig å bevise.

Forbedring

Har utviklingen de senere årene vist noen tegn til forbedring på varslingsområdet?

Dessverre nei, sier Ødegård.

– Vi hadde en tilsvarende undersøkelse i 2010, og svarene i disse to undersøkelsene viser at det går ikke så kjempebra.

En av fire av varslene har opplevd sanksjoner.

De er blitt refset og irettesatt av leder, de har mistet arbeidsoppgaver, de har blitt utestengt fra fellesskapet, de sykemeldes, karrieremulighetene er ødelagt, de har fått tjenestepåtale, de har selv valgt å si opp, eller de har blitt sagt opp.

I 2010 sa 82 prosent av dem som varslet at de ville ha varslet igjen. I 2016 var prosenten gått ned til 71.

Flere mottar represalier

Det er stadig færre som opplever at varsling fører til endringer. Det er flere som mottar represalier når de varsler, og de kommer derfor neppe til å varsle igjen.

For både bedrifter og samfunn er dette svært beklagelig fordi det rammer muligheten for forbedring. Da snakker man ikke bare om et bedre arbeidsmiljø, men også om høyere produktivitet, bedre og mer effektive løsninger og større grad av tillit i samfunnet.

Oljeindustrien er utsatt

På Vestlandet er det særlig oljeindustrien som har vært rammet. Omstilling og nedbemanning har preget industrien de siste årene. Arbeidstakerne i industrien forteller om de samme erfaringene som deltakerne i FAFO-undersøkelsene viser til.

Bekymringsmeldingene som kommer fra oljeindustrien til Arbeidstilsynet og Ptil er mange.  Arbeidstakere som har vært gjennom denne situasjonen vurderer sine ytringsbetingelser som dårligere. De erfarer at de ikke oppnår endring ved varsling, tvert imot er faren for represalier større enn muligheten for å endre kritikkverdige forhold.

Partssamarbeid

Et sterkt samarbeid, åpenhet og tillit mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er det viktigste for å få færrest mulig varslingssaker, derfor er det viktig å få til et godt partssamarbeid, poengterte Anne Myrvold.

Det er begrenset hvilke områder myndighetene har hjemmel til å følge opp på.

Vi har kun anledning til å følge opp de konkrete forholdene som blir varslet, ikke oppfølgingen av varsleren som person, sa både Anne Myhrvold og Borghild Lekve.  Tilsynsmyndighetene kan heller ikke involvere seg i konkrete tvister av privatrettslig karakter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker; disse sakene må avgjøres i retten.

– Det er lett å forstå belastningen med å varsle, og at dette er vanskelig. Jeg ser at det er et gap mellom hva vi har mulighet til å gjøre, og forventningene varslere har, sa Anne Myhrvold.

– Vi kan ikke gå utover vår rolle og våre hjemler, og gå inn i konfliktsaker og dømme hva som er riktig og galt. Men jeg skjønner frustrasjonen, understreket hun.

Svakt varslervern

Hvem skal ta vare på varsleren når arbeidsgiver ikke klarer det? spurte Per Terje Engedal, tidligere HMS-rådgiver i Vest Politidistrikt.

I fire år preget varslersaken i Bergenspolitiet livet til Engedal på en så brutal måte at han endte med å si opp jobben.

Engedal varslet om ukultur og systemsvikt i Bergenspolitiet, og han understreket at før et skikkelig varslervern er på plass, vil det være vanskelig å få flere varslersaker.

– Dette har stor betydning for samfunnet, og først og fremst er det politikerne som må ta tak i problemet. De må forstå alvoret av å ikke få de varslene som de burde fått, sa Engedal.

Både ledere og ansatte må ha samme virkelighetsforståelse og kompetanse på betydningen av varsling og varslingsbegrepet.  Uten en felles forståelse blir resultatene deretter.

«Man kan ikke snakke om havet med en frosk som bor i en brønn».

Metaforen er en god beskrivelse av situasjonen, sa Engedal.

Alle varslingssakers mor

Denne betegnelsen brukte Engedal om Monika-saken.

– Robin Schaefer varslet om sakens konsekvenser. Jeg varslet om konsekvensene ved at Robben varslet. Det var jo ikke min sak, men det ble min sak.

Jeg skjønte at vi hadde store utfordringer i politiet. Hvordan skulle vi kunne lære av feilene våre?

Hvem har ansvar?

– Det manglet ikke på gode lover. Politiet hadde gode rutiner for varsling, men fulgte dem ikke slik de burde.

Engerdal ble selv utsatt for gransking. Det ble foretatt en rekke separate granskinger og hver gransking hadde sitt spesifikke mandat.

– Det var utfordrende. Det er ikke mange som har fått arbeidet sitt gransket så mye som meg.

Det som burde vært foretatt, var en helhetsgransking. Ingen så på helheten og stilte spørsmålet om hvordan dette kunne skje.

Kultur og læring

Rapportene pekte på en dårlig læringskultur og på en dårlig lederkultur.

Kultur er noe vi bygger sammen, både ansatte og ledelsen. Det er en forutsetning for en riktig virkelighetsforståelse, påpekte Engedal.

– Etaten skapte derimot en lukket virkelighet, en virkelighet som var annerledes enn resten av samfunnet.

Varsling er et tveegget sverd, og kan brukes til å ramme deg, sa Engedal.

Derfor må det snakkes om, slik at det brukes riktig og til beste for organisasjonen.

Med dette utgangspunktet blir læring en endring av atferd.

Ta vare på varsleren

Omsorg og beskyttelse av varsleren er vesentlig.  Før det er på plass, er det vanskelig å få gjort noe med varslersaker.

Først når vi har et system på plass, kan vi håndtere varslersaker riktig.

Engedal pekte på mangelen på forståelse og vilje fra arbeidsgivers side til å bygge et miljø som ivaretar muligheten for varsling.

– Hvem skal ta vare på varsleren når bedriften og arbeidsgiveren ikke klarer det. Hvem har ansvaret når varsleren ikke kan fortsette i jobben?

Per Terje Engedal ble ikke sagt opp. Han valgte å si opp selv. En av konsekvensene er da å stå uten inntekt og økonomisk støtte.

En annen konsekvens når samfunnet er kjent med at man har varslet, er vanskeligheter med å få ny jobb.

– Jeg har søkt på flere hundre jobber jeg er godt kvalifisert til, men blir ikke kalt inn til jobbintervju.

Den ene gangen jeg ble innkalt, ble jeg møtt med «ingen røk uten ild». Det ble ingen jobb da heller.

Et annet alternativ er sykemelding.

– Problemet er at man da må ha en lidelse. Jeg måtte velge en rygglidelse som jeg ikke har. Også det fikk konsekvenser. Da jeg skulle tegne en forsikring ble helsetilstanden min en del av grunnlaget for forsikringen. Det ble satt et unntak i forsikringsvilkårene for mine «ryggproblemer».

Situasjonen gikk etter hvert utover helsen. Engedal ble helt tappet for krefter, og bare den lille jobben med å få unger av gåre til skole og barnehage, ble en stor anstrengelse.

På toppen av alt kom folks redsel for varslere.

– Vi blir oppfattet som kranglefanter og bråkmakere.

Konklusjonen?

Jeg er flau og skamfull over å si det, men det er dette som er virkeligheten i dag. Bit tennene sammen, finn deg en ny jobb. Ikke finn på å varsle. Konsekvensene er alt for store.

– Så lenge det ikke finnes noen økonomisk støtte når man som varsler blir presset til å si opp jobben, så lenge det ikke finnes god varslerkompetanse og en omforent begrepsforståelse, kan jeg ikke oppfordre folk til å varsle.

Partssamarbeid nødvendig

Roy Erling Furre, 2. nestleder i Safe, deler bekymringen til Engedal.

– Det må lages en helt annet kultur og helt nye system for varsling. Vi ser at det er stor motstand mot både vernetjeneste og tillitsvalgte for å få dette til å fungere på en skikkelig måte, slik regelverket beskriver.

Furre beskrev den enorme frustrasjonen man ser ute på arbeidsplassene i dag.

– Slik kan det ikke fortsette. Den delen som Ptil har reist om partssamarbeid, tror jeg det er veldig viktig å få gjort noe med.

Hvis vi går glipp av en varsling som kunne ha forhindret en hendelse som ødelegger hele industrien, da har vi en felles interesse i å gjøre noe med det. Jeg kommer til å følge prosessen med de nye lovendringene tett og vil bidra med innspill til deres arbeid, lovet Furre.

Varsleren må tas vare på

Tekst: Mette Møllerop. Foto: Privat.

At det er et behov for et varslingsutvalg som gjennomgår varslingsreglene i arbeidsmiljøloven, er det ingen tvil om. Situasjonen som ble beskrevet på fagdagen i regi av Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet i mai, viser at dette er et brennhett tema.

Regjeringen satte ned et varslingsutvalg 11. november 2016. Utvalget skal levere sin rapport 1. mars 2018, og utvalget ledes av Anne Cathrine Frøstrup, jurist, og direktør i Kartverket.  Hvilke problemstillinger som blir viktige for utvalget, vil har stor betydning for resultatet av utvalgsarbeidet. I den forbindelse har vi spurt Anne Cathrine Frøstrup hva hun mener er de viktigste problemstillingene i varslingsproblematikken.

Det er mange eksempler på at varsling har vært avgjørende for at lovbrudd, korrupsjon og andre uakseptable forhold har blitt avdekket. Samtidig har mange varslere opplevd et meget dårlig vern, og mange opplever formelle og uformelle begrensninger i retten til å varsle, sier Anne Cathrine Frøstrup.

– Det er derfor bred enighet om at det er behov for å utrede tiltak som kan styrke varslernes stilling. En evaluering viste at det særlig var behov for å bevisstgjøre og å skape holdningsendring til hvordan man ser på varsling i arbeidslivet. Dette er noe av bakgrunnen for at regjeringen nedsatte det utvalget som jeg leder.

Svært mange varslerne har blitt møtt med represalier i forskjellige former når de har varslet. Hva tenker du om advarslene fra varslere om å ikke varsle på nytt, men heller finne en ny jobb?

– Denne form for erfaringer er det dessverre mange som har. Vi i utvalget er svært opptatt av at det er varslet og innholdet i det som må tas på alvor, og at varsleren skal være trygg i situasjonen og bli tilstrekkelig ivaretatt. Dette er krevende på mange måter. Det er ikke «bare» å foreslå nye regler, i og med at jussen kan komme til kort i forhold til hvordan mennesker opptrer i relasjoner til hverandre.

At forskning viser at halvparten av dem som har varslet ikke vil gjøre det på nytt, på grunn av for store konsekvenser, er en side av saken. En annen side er hva bedrifter og samfunn taper på at det ikke varsles.

Vi tror det er store verdier som kan gå tapt når varsling ikke finner sted, sier Frøstrup.

– I varslingssituasjonen er det dessverre ikke uvanlig at det blir mer oppmerksomhet rundt varsleren enn selve varselet. Vi i utvalget vektlegger nettopp de store verdier som kan stå på spill, og hvor varsling er den eneste måten man kan få gjort andre oppmerksomme på det som skjer. For eksempel kan private virksomheter tape store midler på grunn av utro ansatte, og for offentlige virksomheter kan både dette og viktige omdømmemessige verdier som tillit til den offentlige forvaltning bli svekket. Vi har derfor bestilt en analyse av verdien av varsling, nettopp for å prøve å kvantifisere disse verdiene.

Samfunnet går glipp av svært mange varsler og tips om forbedring av forhold. Arbeidsmiljø er et eksempel. Hvilken betydning eller konsekvens har det at det sannsynligvis finnes en rekke ukjente saker og problemområder som vi ikke kjenner til fordi ingen har turt å varsle om dem?

– Som du sier, det vi ikke vet eller kjenner til, er svært vanskelig å ha noe formening om omfanget av, men så lenge vi vet at flere kvier seg for å varsle på grunn av mulige konsekvenser, så er det all grunn til å tro at det er underrapportering av varsling. Vi i utvalget ser nettopp på hvordan det kan bli tryggere å varsle. Samtidig må vi ta hensyn til de som det blir varslet om, herunder arbeidsgiver, blir tilstrekkelig ivaretatt i prosessen.

Partsamarbeid er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv?  Hvor viktig blir det å løse disse sakene sammen, mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og myndigheter?

– Gode, reelle muligheter til å si ifra om feil og mangler er et vesentlig trekk ved et godt arbeidsmiljø og en sunn bedriftskultur.

Varsling er i utgangspunktet noe man kjenner man må gjøre når annet ikke virker.

Derfor kan det ikke understrekes nok hvor viktig det er å sikre et trygt, åpent og inkluderende samarbeid med partene i arbeidslivet for å ivareta et godt arbeidsmiljø og hindre at det blir behov for å varsle. Særlig gjelder dette psykososiale forhold. Korrupsjon og andre økonomiske forbrytelser hindrer man ikke like enkelt ved å sikre et godt arbeidsmiljø.

Samtidig må vi erkjenne at det er og skal være rom for ulike oppfatninger på en arbeidsplass, og det er også ledernes oppgave å prioritere, påpeker Anne Cathrine Frøstrup.

– Hva som er saklig og faglig forsvarlig i forhold til brukere og så videre, kan også være gjenstand for diskusjoner. Men det er ikke gitt at uenighet om dette i seg selv gir grunnlag for en varslingssak dersom ledelsen ikke er av samme oppfatning om hva som er faglig forsvarlig.

Hvor viktig en omforent begrepsforståelse?

– Det er alltid enklere når man har felles begrepsforståelse. Dette kan være komplisert i varslingssaker fordi det kan være tvil om det er en reell varslingssak. Vi i utvalget arbeider med å prøve å være mer tydelig på hva som er varsling og hva som faller utenom.

Grunnloven skiller ikke på ytringer. Bør samfunnet gjøre det, i så fall hvorfor, eller hvorfor ikke?

– Retten til å varsle er en del av den alminnelige ytringsfriheten. For utvalget er det viktig at det vi gjør er godt forankret i Grunnloven.

Har du noen tanker om framtid for varsling? Tror du arbeidet og konklusjonene som dere legger fram i mars, får betydning? Eller – hvordan sikre at de får betydning?

Hittil i utvalgsarbeidet har vi arbeidet mye med kartleggingen. Nå kommer tiden for å dra sammen til konklusjoner før vi leverer ila 2018. Foreløpig er det for tidlig å si noe om dette, og det er jo også slik at vi mener at statsråden er den som først bør få kjennskap til våre konklusjoner!

Svekket medbestemmelse på arbeidsplassene

Tekst: AFI/Mette Møllerop. Foto: Mette Møllerop.

Ansattes medbestemmelse og medvirkning på arbeidsplassen er under angrep. Det rammer samarbeidsmodellen som har stått sterkt i norsk arbeidsliv, og konflikter, usikkerhet og frykt for å ta opp forhold som handler om sikkerhet og arbeidsmiljø, gjør arbeidsplassen mindre trygg.

Olje- og gassindustrien har dårligst score på undersøkelser om medbestemmelse og medvirkning på arbeidsplassen. SAFEs forbundsundersøkelse fra 2016, laget av Bitten Nordrik, Eivind Falkum og Mari Holm Ingelsrud, bekrefter de inntrykkene og antakelser man har hatt om svekket innflytelse og endrede ledelsesmodeller i industrien.

Denne utviklingen har vi skrevet om i SAFE magasinet i flere artikler tidligere, blant annet i nummer 2 -16, om Medbestemmelsesbarometeret. Her viser det til at kontroll av enheter og enkeltpersoners prestasjoner, holdninger og atferd har etablert seg i bedriftene, og forhandlinger er erstattet med ren informasjon.

Medbestemmelsesbarometeret skal for øvrig overvåke endringene i partsamarbeidet.

I SAFE magasinet 1-17 hadde magasinet en artikkel om Runar Kjørsvik som ble tildelt Zola-prisen for det sivile motet han har vist for «menneskeverd, rettssikkerhet og demokrati».

Runar Kjørsviks sak fra Norske Shells anlegg ved Nyhamna utenfor Molde er med i AFI-undersøkelsen som case-studie.

I dette nummeret av magasinet har varslingsproblematikken fått en sentral plass. Rapporter og inntrykk som ble lagt fram på Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynets fagdag, viser de samme resultater som AFI-undersøkelsen legger fram i SAFEs forbundsundersøkelse.

Dette er viktig stoff og en større artikkel om medlemsundersøkelsen kommer i neste nummer av magasinet. Her tar vi med noen av de aktuelle problemstillingene.

Ledelse uten samarbeid

Forskerne Nordrik, Falkum og Ingelsrud skriver dette om utgangspunktet for undersøkelsen:

«Utgangspunktet er observasjoner over tid som tyder på at ansattes medbestemmelse og medvirkning på arbeidsplassene svekkes, spesielt i olje og gassindustrien.

Ved Nyhamna er det stor uenighet mellom ledelsen på den ene siden og SAFEs medlemmer, tillitsvalgte og verneombud på den andre om hvordan medbestemmelse og medvirkning for ansatte skal praktiseres. Hvordan samarbeidsmodellen praktiseres henger sammen med hvilke styringsprinsipper som innføres og hvordan ledelsen praktiserer disse. Ved Nyhamna har uenighetene ført til konflikter som etter hvert ble personalisert og endte i en oppsigelse av Hovedverneombudet. Oppsigelsen ble meldt inn for arbeidsretten som usaklig, men ble forlikt før behandling ble startet.

For oss har dette arbeidet gitt ny innsikt i hvordan nye organisasjons- og ledelsesprinsipper kan påvirke praktiseringen av den norske samarbeidsmodellen.»

Undersøkelsene

Sammendrag av publikasjonenI 2016 ble Medbestemmelsesbarometeret etablert som en årlig representativ undersøkelse i norsk arbeidsliv. Bak Medbestemmelsesbarometeret står Forbundet for ledelse og teknikk (FLT), Forskerforbundet, Lederne, Legeforeningen, Politiets Fellesforbund og SAFE. Sammen med AFI utgjør de seks forbundene partnerskapet Medbestemmelsesbarometeret. Forbundene tilbys egne medlemsundersøkelser og egne casestudier.

I 2016 valgte SAFE å gjøre sin egen medlemsundersøkelse, i tillegg til case-studien av medbestemmelse, medvirkning og partssamarbeid i Shell Nyhamna. Rapporten viser samsvar mellom SAFEs medlemsundersøkelse,

Medbestemmelsesbarometeret 2016, og funnene i Nyhamna-studien.

14 ansatte ved anlegget i Nyhamna ble intervjuet. 10 av dem var medlemmer i SAFE, fire i andre fagforeninger. De 14 bestod av nåværende og tidligere verneombud, tillitsvalgte og vanlige medlemmer. Ledelsen i AS Norske Shell er intervjuet ved to anledninger.

I SAFE-undersøkelsen er spørreskjemaet sendt ut til alle medlemmene. 2196 medlemmer har besvart undersøkelsen. Undersøkelsen viste blant annet at SAFE medlemmene har mindre innflytelse på organiseringen av arbeidet, på styringen og organiseringen av virksomheten, enn i andre bransjer.

Det er veldig små forskjeller i innflytelsen til medlemmer, verneombud, tillitsvalgte og ledere med personalansvar.

Medlemmene har noe større innflytelse på egen arbeidssituasjon i operatørselskapene og rederiene enn på de andre arbeidsområdene.

To av fem tillitsvalgte i SAFE opplever ofte brudd på hovedavtalen mot nesten en av fem i resten av arbeidslivet. SAFE tillitsvalgte synes oftere enn andre at slike brudd er vanskelige å forfølge.

Over halvparten av de tillitsvalgte opplever at de får mer motstand fra ledelsen enn andre, og en av tre mener de har for liten tid til dette arbeidet. Tre av fire mener tillitsvalgte trenger et sterkere stillingsvern.

Kortfattet konklusjon

Selv om konklusjonene i rapporten vil bli grundig beskrevet i neste artikkel, tar vi med en kort oppsummering her:

Den norske modellen forutsetter gjensidig tillit og respekt mellom partene i arbeidslivet. Den søker å redusere mistillit, frykt, angst og skyld ut fra en antakelse om at det er kontraproduktive krefter på en arbeidsplass. I SAFE undersøkelsen og i Nyhamna-casen har det kommet fram at det å melde fra om kritikkverdige forhold forbindes med frykt for konflikt, represalier og andre negative konsekvenser.

Ansatte i olje og gass generelt, og medlemmer i SAFE spesielt, mener i mye større grad enn andre at deres innflytelse er redusert og at norsk arbeidsliv utvikler seg i en mer autoritær retning.

Eierforhold under samboerskap – ditt, mitt eller vårt?

Det er svært vanlig i Norge i dag at kjærester lever sammen uten å være gift. Dette gjelder spesielt unge i nyetablerte parforhold, der samboerskap i dag er den store hovedregelen. Gjennom de siste 20-30 årene har det skjedd en utvikling i samfunnet, der vi nå ser at også voksne og mer etablerte par velger å leve i ugift samliv. De fleste samboere praktiserer til en viss grad sammenblandet økonomi, og det er ikke alltid like lett å ha kontroll over hvem som bidrar med hva underveis i samboerskapet. Eierforhold mellom samboere er i stor grad gjenstand for tvist ved samlivsbrudd, noe som markerer behovet for å avklare den økonomiske ordningen mellom partene underveis i samlivet. Vet du hvordan du sikrer dine verdier i et samboerskap?

Som et bakteppe for den videre fremstillingen er det viktig å presisere at valg av samlivsform har betydning for det økonomiske oppgjøret ved et samlivsbrudd. Eierforholdene mellom partene vil komme på spissen ved et samlivsbrudd, og det er derfor viktig å ha dette helt klart for seg allerede ved samlivets begynnelse. Reglene etter norsk rett for det økonomiske oppgjøret etter endt samliv mellom to parter er prinsipielt forskjellige avhengig av om man har vært gift eller samboere.

Denne artikkelen skal kort gjøre rede for hovedlinjene i norsk rett om eierforhold mellom samboere, både underveis i samboerskapet og ved et eventuelt brudd.

Fastsettelse av eierforhold

Utgangspunktet i norsk rett er at etablering av samboerskap ikke medfører noen endring i eiendomsretten til de verdier samboerne har. I motsetning til ektefeller, har ikke den ene samboeren krav på noe av de verdier den andre erverver underveis i samlivet. Den store hovedregelen er derfor at hver av samboerne tar med seg alle sine eiendeler, verdier og personlig gjeld ut av samboerskapet ved endt samliv, uavhengig av om eiendelen ble kjøpt før eller etter partene ble samboere.

En slik ordning kan ved første øyekast fremstå både rimelig og ukomplisert, der hver av samboerne går inn og ut av et samboerskap med sine egne eiendeler, verdier og gjeld. Dette utgangspunktet er likevel ikke så ukomplisert i praksis.

I de fleste samboerskap ser man at det praktiseres en viss grad av sammenblandet økonomi. I de parforhold der det også er felles barn, er det ofte lite kontroll over hvem som har betalt for hva og hvem som har bidratt med hvilke penger. I mange tilfeller er de ulike utgiftspostene mer eller mindre tilfeldig fordelt mellom samboerne, og utgifter trekkes kanskje fast fra en konto der samboerne bidrar ulikt. I disse tilfellene er det ofte vanskelig å trekke grensen mellom hva som er «ditt, mitt og vårt».

Eneeie, sameie og medeiendomsrett

Det er vanlig å skille mellom to typer eierforhold i samboerskap: eneeie og sameie. Eneeie betyr at kun den ene samboeren er eier av gjenstanden, mens sameie betyr at samboerne eier gjenstanden i fellesskap.

Eiendeler som er den enkelte samboers eneeie, vil vedkommende i utgangspunktet kunne ta med seg ut av samboerskapet uten å måtte dele med den andre. Slike eiendeler vil også den enkelte samboer ha full rådighet over underveis i samlivet, hvilket betyr at man kan leie ut eller selge denne uten den andres samtykke. Dette gjelder i utgangspunktet også fast eiendom, selv om denne benyttes som samboernes felles bolig.

For eiendeler som er sameie har hver av samboerne rett til å ta med seg ut av samboerskapet verdier tilsvarende vedkommende sin eierandel. Den enkelte samboer kan også råde fritt over sin eierandel underveis i samboerskapet, likevel med visse begrensninger.

Det rettslige utgangspunktet mellom samboere er at eiendeler partene alene eier eller blir eiere av i løpet av samlivet, normalt ikke blir sameie mellom dem. Det kan likevel oppstå et sameie mellom partene i de tilfellene der dette enten er avtalt, eller det foreligger annet rettsstiftende moment. Når begge samboerne har bidratt til ervervelsen, og ervervet anses å være et felles prosjekt, vil samboerne normalt anses å være sameiere. Dette er uproblematisk der samboerne betaler like mye hver for en gjenstand, og eier en halvpart hver.

I mange tilfeller er det slik at den ene eller begge eier noe fra tidligere, og da særlig bolig. I disse tilfellene oppstår spørsmålet om den andre gjennom ulike bidrag kan bli medeier i disse gjenstandene over tid. Den ene samboeren kan gi eiendomsrett i den andres eneeie dersom det ytes direkte økonomisk bidrag, som for eksempel innskudd av egenkapital, nedbetaling av lån, selvbygging og oppussing. Bidrag kan også skje indirekte, som for eksempel ved hjemmearbeid eller betaling av forbruksutgifter. Et indirekte bidrag vil kunne være av betydning hvor dette har frigjort tid eller kapital for den andre parten til å erverve gjenstanden.

I praksis skal det likevel svært mye til for at den ene samboeren skal kunne oppnå medeiendomsrett til verdier som er den andre samboerens eneeie. Dersom den ene samboeren bruker tid og penger på for eksempel å pusse opp den andre samboerens bolig, får man ikke nødvendigvis noe igjen for dette ved et eventuelt senere brudd. Det er derfor svært viktig at samboere regulerer eiendomsforholdene underveis i samlivet, og da gjennom å lage en samboerkontrakt.

Samboerkontrakt

Vi i Legal24 Advokatfirma anbefaler alltid samboere som har sammenblandet økonomi og/eller eier formuesgoder sammen, å opprette en skriftlig samboerkontrakt. I praksis vil dette være helt nødvendig der to samboere typisk kjøper felles bolig, eller andre formuesgoder av en viss verdi. Ofte vil det ikke være samsvar mellom den eierbrøken som tinglyses på skjøtet til boligen, og det som er det reelle eierforholdet. Det kan for eksempel være at den ene samboeren har bidratt med mer egenkapital ved boligkjøpet enn den andre, eller at samboerne praktiserer ulik fordeling av låne- og felleskostnader hver måned. Dette er typisk i parforhold der den ene tjener mer enn den andre.

Som forklart ovenfor, oppstiller ikke norsk lov en klar løsning for hvordan grensen mellom eierskap, gjeldsforhold og fordeling av verdier etter endt samboerskap skal trekkes opp.

Ved å nedtegne eierforholdene i en samboerkontrakt, sikrer man seg økonomisk ved et eventuelt samlivsbrudd. Dette vil spare samboerne for krangling, tid og penger dersom forholdet går opp i røyk. Samboerne vil også ved å opprette en samboerkontrakt få en oversiktlig og forutsigbar økonomisk ordning underveis i samlivet, noe som vil bidra til å redusere det konfliktpotensialet økonomi ofte representerer i et parforhold. Det er også full avtalefrihet, slik at samboerne selv gjennom dialog med advokat kan få satt opp en skreddersydd ordning som er tilpasset akkurat deres situasjon.

Dersom du er i et samboerforhold og ønsker å opprette en samboerkontrakt, eller du ønsker mer informasjon om hvordan du kan sikre deg økonomisk ved et samlivsbrudd, er vi i Legal24 Advokatfirma her for å hjelpe deg. Ta kontakt, så finner vi en løsning som passer nettopp for dere.

Rikke Dehn Arvesen
Legal24 Advokatfirma

Foreløpig er Super Puma et uaktuelt tema i Nordsjøens helikoptertransport

Tekst og foto: Mette Møllerop.

Selv om Luftfartsmyndighetene opphevet flyforbudet av Super Puma-helikoptre, er det uaktuelt for operatørene på norsk sokkel å sette dem inn i drift igjen.

Motstanden er stor og tydelig fra fagforbundene som har medlemmer som bruker helikopter som transportmiddel til og fra arbeidsplassene sine.

Den er så stor at den i desember 2016 resulterte i en felles uttalelse fra ni forbund sendt til samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen. Her ble det gitt tydelig beskjed om at norske myndigheter ikke måtte la seg presse til å oppheve flyforbudet slik EASA (European Aviation Safety Agency) gjorde i oktober.

I uttalelsen skrev de blant annet:

«Fagforbundene som organiserer oljearbeidere offshore står sammen i kravet om at flyforbudet for Super Puma-helikoptre EC225LP og AS332L2 opprettholdes, slik at disse ikke kan brukes i personelltransport og SAR oppdrag på norsk sokkel. Mange oljearbeidere frykter at de nå kan bli tvunget til å fly med samme helikoptertypen som havarerte ved Turøy 29.april i år, hvor 13 mennesker mistet livet, om flyforbudet blir fjernet.
Forbundene SAFE, Industri Energi, Fellesforbundet, Lederne, Nito, Tekna, DSO, ElogIT og FLT slår fast at mange medlemmer opplever frykt ved tanken på igjen å måtte fly helikoptertypen, og at mange ikke ville klart en slik belastning. Tilliten til de nevnte Super Puma helikoptrene er borte offshore. Fagforbundene mener at myndighetene og oljeselskapene må legge stor vekt på passasjerenes opplevde sikkerhet.»

Glad for operatørenes holdning

Vi er glade for at selskapene fortsatt opprettholder forbudet, sier Roy Erling Furre, 2. nestleder og HMS-ansvarlig i SAFE.

– Samtidig må vi følge med og være på vakt. Når det har gått en tid, og «garden» senkes, kan det skje at Super Puma plutselig er i lufta igjen. Man vet aldri om selskapene plutselig er i en situasjon hvor helikopteret blir en nødløsning, eller forbedringer på helikoptertypen får selskapet til å ta det i bruk igjen.

Det vil ikke bli godtatt?

– Nei, vårt standpunkt er at aldri skal noen som jobber i næringen bli tvunget om bord.

Vil man kunne nekte å gå om bord uten at det får konsekvenser?

– Da er det absolutt en fare for at oljearbeideren kan miste jobben. Det viktigste hinderet vi har mot slike konsekvenser, er å sikre oss at Super Puma-helikoptre ikke tas i bruk igjen.

Er det noen fare for at utenlandske selskaper på norsk sokkel, eller mindre, norske selskap tar helikoptertypen i bruk?

– Det er nok ikke noen stor fare her, men som jeg sa, man skal ikke være naive i forhold til en slik problemstilling. Britiske selskap derimot, har ikke tatt det samme standpunktet som sine norske «kolleger». Britiske oljearbeidere har satt i gang en kampanje for å hindre dette. Norske fagforbund er sterke, men vi tenker likt.

Slik var situasjonen for noen uker siden:

Meldingen fra tilsynet kom i starten på «fellesferien»

På kvelden fredag 7. juli, sendte Det norske Luftfartstilsynet og britiske luftfartsmyndigheter (UK CAA) ut en felles melding der de kunngjorde at de hadde til hensikt å oppheve flyforbudet for Super Puma-helikoptrene H225LP og AS332L2. Disse helikoptrene har stått på bakken i Norge og Storbritannia siden Turøy-ulykken 29. april i fjor, der 13 personer omkom.

Hvem tar ansvaret dersom en skulle få en ny ulykke med Super Puma, spør Roy Aleksandersen, nestleder i SAFE?

– Før Havarikommisjonen har konkludert i en endelig rapport og man er sikre på hvorfor ulykken skjedde, velger Luftfartstilsynet å si ja til å ta i bruk disse helikoptrene igjen.  En vet ennå ikke den bakenforliggende årsaken til at et av planetgirene i helikopterets girboks røk. Så lenge en ikke vet årsaken og feilen utbedret, bør disse helikoptrene fortsatt stå på bakken og ikke tas i bruk igjen på norsk sokkel.

Airbus sine modifikasjonstiltak er ikke nok til at man kan være sikre på at det ikke vil kunne skje en ny ulykke med de aktuelle helikoptrene, mener Aleksandersen.

– Senest på søndag så vi på TV2 nyhetene at det eksisterende deteksjonssystemet i disse helikoptrene bare har 12 prosent sjanse til å fange opp metallspon i girkassen.

SAFE mener det er svært lite tillitsvekkende at det norske Luftfartstilsynet nå velger å følge de europeiske luftfartsmyndighetenes (EASA) spor, og opphever flyforbudet før en endelig rapport foreligger.

– Vi har ikke råd til å sette disse Super Puma-helikoptrene i drift igjen før vi er helt sikre på at det ikke vil skje en tilsvarende ulykke igjen og minner om at det i 2009 skjedde en tilsvarende ulykke på britisk sokkel som kunne forhindret Turøy-ulykken.

Super Puma helikoptrene tas ikke i bruk med det første

SAFE understreker at Super Puma-helikoptrene trolig ikke vil fly offshore i Norge med det første, siden det vil ta tid å klargjøre maskiner som har stått i ro i over ett år og fordi det er nødvendig å utføre en rekke tester og modifikasjoner på helikoptrene. SAFE kjenner heller ikke til oljeselskap på norsk sokkel som er villig til å ta helikoptertypen i bruk igjen.

Ble ikke orientert i forkant.

SAFE ble ikke informert på forhånd om at luftfartsmyndighetene opphever flyforbudet for disse Super Puma helikoptrene.

– Vi er svært skuffet over at vi som representerer passasjerene ikke er orientert om beslutningen i forkant Det er videre lite tillitsvekkende at et norsk myndighetsorgan som Luftfartstilsynet går ut med så viktig informasjon som for tusenvis av ansatte i petroleumssektoren en sen fredag kveld, rett før fellesferien.

Møte 14. juli

Roy Erling Furre, 2.nestleder og HMS-ansvarlig i SAFE, viser til et møte innkalt av Luftfartstilsynet som skulle holdes 14. juli.

– Møtet skal tas etter beslutningen er tatt, og det tyder på at tilsynet ikke regner med at innspill fra partene har noen betydning. Det er svært sannsynlig at dette blir et møte hvor Luftfartstilsynet vil bli stilt til veggs.

Han forteller at det nå jobbes med å få selskapene til å forstå at de bør finne andre og tryggere samarbeidspartnere blant helikopterleverandørene.

Tilliten til både Airbus og Super Puma er nå borte. Foreløpig har selskapene sagt at de ikke vil ta i bruk Super Puma. Det er vi glade for, og vi håper ingen endrer dette standpunktet.

Standpunktet bekreftes av Statoil og Phillips

– Vi tar Luftfartsmyndighetenes beslutning til etterretning, men dette har ingen praktisk betydning for våre operasjoner i Norge, sier ConocoPhillips sin kommunikasjonssjef, Stig Kvendseth til Stavanger Aftenblad.

I Statoils interne informasjonskanal, Entry, bekrefter Statoil det samme standpunktet.

«Statoil vil ikke benytte helikoptertypene Airbus EC225 og AS332 L2
Luftfartsmyndighetene i Norge og Storbritannia vil oppheve forbudet mot å fly Airbus EC225 og AS332 L2 den 14. juli. Statoil har ingen kontrakter som involverer bruk av disse helikoptrene, og har heller ingen planer om å ta helikoptertypene i bruk.
Luftfartstilsynets flyforbud ble innført umiddelbart etter Turøy-ulykken den 29. april i 2016. Sommeren 2016 innførte også de europeiske luftfartsmyndighetene (EASA) flyforbud for disse helikoptertypene. I oktober 2016 opphevet EASA flyforbudet, mens forbudet altså har vært opprettholdt av myndighetene i Norge og Storbritannia inntil nå.
I begrunnelsen for opphevelsen av flyforbudet skriver Luftfartstilsynet at årsaken er at det innføres helt nye, og svært strenge sikkerhetstiltak som vil gjøre det trygt å fly med disse helikoptrene.

Statoil tar luftfartsmyndighetenes avgjørelse til etterretning, men vi har ingen planer om å bruke denne helikoptertypen i våre operasjoner, selv om flyforbudet nå oppheves, sier Philippe F. Mathieu, leder for Felles Driftsstøtte.

Ifølge Norsk olje og gass har heller ingen andre av deres medlemsselskaper umiddelbare planer om å ta i bruk helikoptertypene.»

Ifølge Norsk olje og gass har heller ingen andre av deres medlemsselskaper umiddelbare planer om å ta i bruk helikoptertypene.

Ringene i vannet

Foto: Tord F. Paulsen

Bok nummer to i serien om Alexander L. Kiellandulykken lanseres 31. august på Tou scene i Stavanger.

Ringene i vannet er en visuell dokumentarbok som forteller historien om «Kiellandulykken» på en ny måte. Ved utstrakt bildebruk og førstehåndsberetninger blir leseren tatt inn i en fortelling som strekker seg fra første mayday-signal, og frem til i dag.

Boken ønsker å vise et nyansert og sammensatt bilde av «etter katastrofen» – et helhetlig bilde av ulykken og konsekvensen av den – både på personlig og profesjonelt plan – for individ og samfunn.

Her møter du jenta som ikke var født da ulykken inntraff, politikeren som fortolket hendelsen og satte nye standarder, enken som har lagt det bak seg, kollegene som sluttet, helikoptermannen som løftet overlevende om bord, presten som startet forening for pårørende, oljearbeideren som bygget barnehjem i Bolivia, bygda som mistet flere av sine unge menn, journalisten som ble beordret til å oppsøke pårørende, og dykkerne som lette etter omkomne.

Det er Marie Smith-Solballen og Tord F. Paulsen som står bak boka.

SAFE sin sak vedrørende beregning av lønn i arbeidsgiverperioden

Vi har nå lenge hatt uroligheter med svært mye oppsigelser og permitteringer, noe som har ført til mye arbeid for alle involverte og ikke minst en tøff hverdag for de som har blitt rammet. Dette gjelder så vel den enkelte som familien rundt.

Gjennom disse prosessene har SAFE sett mye godt arbeid blant sine tillitsvalgte.  Det er mange flinke klubber og tillitsvalgte rundt i organisasjonen.

Til tross for dette, er det ikke alltid det har latt seg gjøre å komme til enighet med bedriftene, verken lokalt eller ved hjelp av oss på SAFE huset.

Saken jeg nå skal skrive litt om, omhandler utbetaling av lønn i arbeidsgiverperioden ved permittering. Praksis knyttet til dette er omstridt, men SAFE er per i dag den eneste fagforeningen som har valgt å ta problemstillingen til retten. Målet er å få en avklaring på om en gruppe permitterte arbeidstakere har vært utsatt for en ulovlig og ny praksis og således har et rettmessig krav mot sin arbeidsgiver. Jeg vil komme litt tilbake til dette.

SAFE mener at alle skal ha full lønn i arbeidsgiverperioden ved permittering.

Det følger av permitteringslønnsloven § 3 at ”En arbeidsgiver har plikt til å betale permitteringslønn og annet arbeidsvederlag i en arbeidsgiverperiode på ti dager”. Dette er ikke en del av tvistetemaet i denne saken. De fleste bedriftene betaler ut en arbeidsgiverperiode tilsvarende 10 arbeidsdager offshore i tråd med regelverket og tidligere praksis. Problemet er at noen har begynt å begrense utbetalingen til maks 6G, noe som medfører et tap for flere av våre medlemmer. Dette har ikke vært praksis tidligere selv om regelverket har vært likt i svært mange år.

Vi ble i 2016 varslet av forskjellige SAFE-klubber innenfor området rederi at noen bedriftene valgte å begrense utbetalingen ved permittering i arbeidsgiverperioden til 6G. Vi landet fort på at dette var noe bedriftene ikke hadde hjemmel til å gjøre, og bedriftene måtte utbetale mellomværende til hver enkelt. Det ble forsøkt forhandlet lokalt, med og uten hjelp fra SAFE sentralt og det ble forsøkt tvistet. Samtaler direkte med Norges Rederiforbund ble også forsøkt. Alt uten resultat.

Problemet vårt var at bedriftene anførte at dette kunne de gjøre med hjemmel i permitteringslønnsloven § 4 som angir beregningsgrunnlaget for permitteringslønn, ut fra dens ordlyd og sammenhengen i lovverket.

Bestemmelsens ordlyd er som følger:

”Beregningsgrunnlaget for permitteringslønn er det samme som beregningsgrunnlaget for sykepenger etter folketrygdloven §§ 8-28 til 8-30”.

Bestemmelsen viser til beregningsgrunnlaget ved sykepenger, noe det for øvrig ikke er uenighet om. Det er enighet om at beregningsgrunnlaget tilsvarer sykepengegrunnlaget. Tvisten oppstår når bedriftene videre anfører at folketrygdlovens § 8-10 om et tak for sykepengene på 6 G også skal gjelde ved permittering. Dette er SAFE helt uenig i. SAFE har anført at det ikke finnes grunnlag eller hjemmel for dette, og har tatt ut søksmål mot et av selskapene innenfor området rederi for å få dom for at dette ikke er i tråd med loven.

SAFE har tatt saken opp via forliksrådet i Stavanger. Forliksrådet valgte å innstille saken, noe som i realiteten betyr at det kun ble et stoppested på veien. Saken vil nå bli avgjort av tingretten, hvilket vel også er riktig ut fra sakens prinsipielle karakter.

SAFE får nå inn eposter og spørsmål fra klubber og medlemmer der andre fagforeninger prøver å verve medlemmer ved å samle inn krav og utestående for de som ikke har fått utbetalt fullt beløp i arbeidsgiverperioden ved permitteringen. Svært mange mener de har et utestående krav ovenfor bedriften sin, og at dette må kreves etterbetalt. Det er SAFE på ingen måte uenig i, og det vil også bli gjort.  Men for at krav skal kunne kreves innfridd, må det være klart at de er rettmessige, og det er de i utgangspunktet ikke når de er omtvistet. Inntil SAFE har vunnet fram i denne saken, finnes det derfor ikke et rettmessig krav for noen. Jeg skal forklare dette med kravets rettmessighet litt nærmere med et eksempel.

Dersom Marte låner 10.000 kroner av Peder for senere å betale ham tilbake kun 8.000 kroner er de fleste enig i at Marte fortsatt skylder Peder 2000 kroner. Problemet er at Marte nekter på at hun skylder Peder 2000 kroner. I dette tilfellet kan ikke Peder begynne med å kreve Marte for 2000 kroner, han må først få etablert et rettmessig krav, det vil si bevise at Marte skylder ham 2000 kroner. Når det er gjort kan han også kreve inn de 2000 kronene, noe som normalt vil gå forholdsvis greit når det finnes et rettmessig krav.

Det er nettopp dette SAFE nå arbeider for å få på plass. Den rettslige situasjonen må avklares slik at det blir klart at de aktuelle medlemmene har rettmessige krav.
SAFE har tro på at etter en dom hvor SAFE vinner fram, vil bedriftene som urettmessig har begrenset utbetalingen rette opp dette overfor alle aktuelle ansatte.

SAFE sin klare holdning er det er i strid med loven å foreta en slik begrensning i utbetalingen. Det finnes uttalelser til støtte for SAFES syn på dette spørsmålet flere steder i juridisk litteratur og i kommentarutgaver til loven. I kommentarutgaven til loven står følgende:

”Jf. Ot.prp. nr. 11 (1987-88) s. 41-42. Som det fremgår av foregående note, inneholdt bestemmelsen tidligere henvisning til folketrygdloven 17. juni 1966 nr. 12, og var utformet slik at den ikke henviste til folketrygdloven 1966 § 3-4 fjerde ledd. Begrensningen på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp fikk derfor ikke anvendelse, jf. NOU 1993: 19 s. 11. Etter at bestemmelsen nå er endret ved folketrygdloven 28. februar 1997 nr. 19, fremgår det ikke like klart om begrensningen på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp får anvendelse. Endringen ved folketrygdloven 1997 er imidlertid forutsatt ikke å skulle medføre noen realitetsendring, jf. foregående note. Det synes derfor fortsatt å måtte legges til grunn at begrensningsregelen på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (se nå ftrl. § 8-10 annet ledd) ikke får anvendelse.”

Videre har også Arbeids- og sosialdepartementet etter en gjennomgang av tilsvarende problemstilling kommet til samme konklusjon som SAFE. (brevet er stilet til NITO etter spørsmål derfra).

Den tidligere loven hadde ikke en henvisning til gammel folketrygdlov § 3-4 fjerde ledd (tilsvarer dagens § 8-10 2. ledd) Departementet skriver at det ikke har vært lovgivers intensjon å endre dette, de skriver:  ”Beregningsgrunnlaget for permitteringslønn etter permitteringslønnsloven § 4 er det samme som beregningsgrunnlaget for sykepenger etter folketrygdloven §§ 8-28 – 8-30, men det gjelder ingen begrensning i beregningsgrunnlaget for permitteringslønn”.

SAFE håper saken vil være løst i løpet av høsten, men pr i dag er det ikke satt noen dato for hovedforhandling.

Jeg vil til slutt understreke at selv om SAFE kjører denne saken for sine medlemmer, vil resultatet selvsagt få innvirkning for alle som har blitt rammet av bedriftenes urettmessige begrensning. SAFE er ikke kjent med at noen andre fagforeninger har inngitt tilsvarende søksmål, men vet at mange venter på resultatet av denne saken. Dette gjelder i og utenfor vårt område. Her er det SAFE som står i front, og SAFE som tar kampen, men avgjørelsen vil få betydning langt ut over våre rekker.

Bernt Hodne
Advokat mna
SAFE

Kan du dette?

1. I hvilken amerikansk delstat ligger byen Fort Worth?
2. Hva slags møbel er en kanape?
3. Hva er den norske tittelen på Victor Hugos roman som på fransk heter Les Miserables?
4. Hva heter ungdomsorganisasjonen til Senterpartiet?
5. Hva er fremmedordet for matskjønner?
6. Hvilken norsk forfatter har skrevet romanen Koloss?
7. Hvilken diktform har navn etter en by i Irland?
8. Hvilket år kom Bob Dylans legendariske dobbeltalbum Blonde on Blonde ut?
9. Hva heter hovedstaden i Ukraina?
10. For hvilke to idrettsgrener ble Ole Ellefsæter tildelt Egebergs ærespris?
11. Hvilken farge har edelsteinen safir?
12. Hvilken gruppe vil primært bli forbundet med musikkformen western swing?
13. Hvilket navn på en frukt er samtidig benevnelsen på en kinesisk embetsmann?
14. Hvilket år ble Vest – og Øst – Tyskland slått sammen til en stat?
15. Hvilket grunnstoff har det kjemiske symbolet Au?
16. Hvilket år kom Clash – albumet «London Calling» ut?
17. Hva er den psykiatriske betegnelsen på ungdomssløvsinn?
18. Hva er det norske navnet på den vitenskapen som på engelsk heter «political science»?
19. Hva betyr forstavelsene tele- ?
20. Hvem lot den senere kunstnerboligen i Oslo – Grotten – oppføre?

Svar på quiz

Kryssord

Send løsningen på kryssordet inn til SAFE, PB. 145 – Sentrum, 4001 Stavanger, innen 01. oktober og merk konvolutten «Kryssord».

Riktig løsning på kryssordet i nr. 2 kommer i SAFE magasinet 3-2017.

Vi trekker tre kryssordløsninger som hver får et gavekort på kr. 400,-

Last ned kryssordet her

Last ned SAFE Magasinet kryssord 2-17 (.pdf)

Løsning til kryssord 1-16