Reisebrev: SAFE på Sleipner

Tekst: Owe Ingemann Waltherzøe. Foto: Halvor Erikstein.

Vi hadde en fin omvisning på Sleipner, en rigg med synkende produksjon, men antagelig lang fremtid som knutepunkt i Nordsjøen. En organisasjon med stedlig ledelse som viser ekte engasjement og virkelig tror på det de holder på med.

SAFE sentralt fortsetter sin reisevirksomhet med full styrke. Vi har nå besøkt 34 rigger, faste installasjoner og landbaserte arbeidsplasser siden vi startet med å intensivere reisevirksomheten fra SAFE sentralt oktober 2015. Statoil har alene rundt 33 installasjoner i Nordsjøen og det er ressurskrevende å få besøkt alle i løpet av et år. Men SAFE sokkel- klubben ved klubbleder Terje Enes arrangerer ofte videomøter med plattformene. Dette som et supplement til den sentrale reisevirksomheten. Det er særlig forbundsleder Hilde-Marit Rysst og undertegnede som har stått for brorparten av reisevirksomheten. Svært ofte har vi også med oss yrkeshygieniker Halvor Erikstein og selskapets klubbleder på den aktuelle plattformen.

Sleipnerbesøk

Rett før påske besøkte Halvor Erikstein og jeg Sleipner med utreise fra Stavanger, en tidlig torsdag morgen. Vi ble godt mottatt av to engasjerte tillitsvalgte, Olav Mæland som vikarierte som HVO og kjøkkensjef Kjell Magne Fløisvik. I løpet av dagen fikk vi en lengre, interessant samtale med plattformsjefen og selvsagt den sedvanlige kjentmannsrunden. Det er helt tydelig at de aller fleste er stolte av arbeidsplassen sin. Sleipner er litt over gjennomsnittet godt vedlikeholdt. Så har da også Sleipner vært et slags utstillingsvindu for Statoils mange samarbeidspartnere opp igjennom tidene. Dessuten har Sleipner gjort seg attraktiv som et knutepunkt for infrastruktur i det de kan ta imot gass fra omkringliggende installasjoner og sende denne videre til ulike destinasjoner.

Som mange husker fikk Sleipner en noe trang fødsel da hele understellet sank i Gandsfjorden utenfor Stavanger. En regnefeil gjorde at det ble en noe svak konstruksjon som ikke tålte testen understellet ble utsatt for denne morgenen. Noen sier at idet understellet traff bunnen fikk man utslag på jordskjelvmålingene i Oslo på Richters skala. Om det er sant eller ikke vites ikke, men det var en enorm konstruksjon som sank, og den ble totalt ødelagt i det det traff bunnen. Til alt hell ble alle de 22 menneskene om bord denne morgenen i august 1991, reddet i land via en lekter. Ingen kom fysisk til skade, men hendelsen preget mange av konstruktørarbeiderne i lang tid etterpå. At man ganske raskt igangsatte ny bygging, viser at troen på prosjektet Sleipner var stor. I ettertid har det vist seg som en smart investering. Sleipner har tilført Statoil og det norske samfunnet betydelige midler.

Første kvelden avholdt vi et godt besøkt allmøte i kinosalen. Jeg fortalte litt om SAFE organisasjonen, landsmøtet og hvor SAFE står i forskjellige dagsaktuelle saker som berører vår næring. Det ble også påpekt det ufattelig «idiotiske» miljø-budsjettvedtaket til regjerningen som sier at alt drivstoff innen 2020 skal inneholde 20 prosent biomasse. Skal man ikke bruke den kontroversielle palmeoljen som medfører mye barnearbeid og utilsiktede utslipp, må vi ha cirka 10 millioner dyrkbar mark for å dyrke nok raps, mais eller sukkerrør. Om vi skal dyrke raps i Norge for å dekke behovet for 850 millioner liter biodrivstoff må vi båndlegge all dyrbar mark i Norge.

Vi snakket litt om det grønne skiftet og hva som skal bli «den nye oljen». Ennå har ingen klart å komme med en troverdig forklaring på hvem eller hva som skal erstatte statens 10-12 milliarder i inntekter per uke fra vår næring. Det finnes mange gode «luftslott», men lite konkret.

Halvor Erikstein snakket en del om kjemisk eksponering. Særlig er det benzendamp fra ulike avluftninger fra smøreolje- og tetningsoljereservoar som opptar mange av de ansatte om bord, så også på Sleipner. Ikke noen fremmed problemstilling for Halvor. Han har utallige henvendelser fra de aller fleste plattformer angående dette. Det viser seg at teknologi finnes for mange installasjoner. Halvor kan vise til Kristin-plattformen der de delvis har lykkes med å «filtrere» / gjenvinne dampen. Anlegget passer ikke for alle, men Halvor mener dette først og fremst handler om vilje til å investere i folks helse.

De aller fleste var naturligvis veldig opptatte av den vedtatte nedbemanningen og samtidig innføring av prosjektbasert vedlikehold (PBV). Det er vedtatt at Sleipner skal bort med 24 stillinger. Målet er at de fleste stillingene skal utfases i løpet av 2017. Særlig vekker dette uro i prosessfagavdelingen og dekksavdelingen/logistikk. Det antydes at enkelte mellomledere skal utføre deler av oppgavene til stillingene som utfases. Det stilles spørsmål om ikke disse mellomlederne har nok å gjøre i dag, som altså kan påta seg dette i tillegg til den jobben de har i dag. Kan det utgjøre en risiko at enkelte påtar seg for mye? Innføringen av PBV som pilot på Sleipner blir betegnet som en suksess av ledelsen. Dette fordi man peker på en sterkt synkende backlogg på sikkerhetskritisk utstyr. Vi ble midlertid gjort oppmerksomme på at PBV ikke virker etter hensikten. Særlig fordi man har glemt å dimensjonere PBV-gruppen opp mot sykdomsfravær, naturlig fravær, tillitsvalgtarbeid og så videre. Videre har man ikke lyktes i å forankre PBV blant de ansatte. Det har ikke lyktes ledelsen å begeistre eller skape forståelse for PBV. Mange husker selvsagt siste gang dette ble prøvet ut. Det var på slutten av 90-tallet og det var fullstendig mislykket. Men en ny ledelse finner gjerne opp samme hjulet på nytt…

Vi hadde en fin omvisning på hele Sleipner. En rigg med synkende produksjon, men antagelig lang fremtid som knutepunkt i Nordsjøen. En organisasjon med stedlig ledelse som viser ekte engasjement og virkelig tror på det de holder på med. Vi møtte også ledere som ikke helt deler entusiasmen for særlig PBV, men de er villige til å gjøre det beste ut av beslutningen de føler de ikke har hatt noe påvirkning på.

Vi møtte enkelte som kunne fortelle at de var redde for å reise på jobb for første gang på sine mange år. Dette ble begrunnet med et sammensatt bilde der nedbemanning var største faktor. Man frykter faktisk at liv og helse kan gå tapt i det færre øyne skal overvåke, færre skal vedlikeholde, færre skal gjøre like mye som før. Dette skjer sammen med innføring av PBV og all helikoptershutlingen som medfører en risiko i seg selv. Vi ble fortalt at enkelte var oppe i 18 helikoptershutlinger på turen.

Nedbemanningsprosessen i Statoil og tilhørende beslutning fikk uventet drahjelp fra fagforbundene NITO, Tekna og IE idet disse høsten 2016 brøt samarbeidet med de to forbundene offshore som sammen utgjør flertallet i Statoil, SAFE sokkel og Lederne.

Dette var særlig uheldig. Våren 2016 var alle forbundene enige om å ikke gi denne prosessen legitimitet ved å delta i møter der denne prosessen var tema. Dessuten opplevde forbundene at fasiten allerede var satt to streker under og at de ble invitert nærmest som gisler nettopp for å gi prosessen legitimitet i forhold til arbeidstakermedvirkning. Hva som hadde endret seg fra da fagforeningene ble enige om å samarbeide til samarbeidet ble brutt, har vi ikke klart å finne klarhet i når vi spør forbundene.

Gjennom å sette seg til bords sammen med bedriften og i det hele tatt diskutere nedbemanning, har det dessverre gitt prosessen legitimitet ovenfor tilsynsmyndigheten. Dersom NITO, IE og Tekna ikke hadde brutt samarbeidet med SAFE og Lederne, ville denne nedbemanningsprosessen fått en langt trangere fødsel og bedriften måtte ha forankret beslutningen hos tilsynsmyndigheten i stedet. Men her valgte altså forbundene, som «tilfeldigvis» også er forbundene som er representert i Statoils styre, å samarbeide med bedriften om nedbemanningsprosessen og få den besluttet. Dermed kan selskapet «kle seg» i arbeidstakermedvirkning og skrive at beslutningen er forankret i nettopp dette. Noen bevegelse eller påvirkning i positiv retning har ikke vi klart å bringe på det rene, men så hevder man fra de aktuelle forbundene at det er konfidensielle forhandlinger som har foregått.

Personlig er jeg ikke i tvil om at NITO, Tekna eller IE innerst inne er imot enhver form for nedbemanning, men det er nå engang likevel dette som nå er konsekvensen. De må, dessverre, stå for beslutningen sammen med bedriften, om de er uenige i resultatet har lite å si. Det er resultatet som teller. Denne gangen er resultatet at mange flere er bekymret for egen sikkerhet og nesten 600 personer må gå fra sine jobber offshore. Men det er et tankekors at det alt for ofte er fra sine «egne» man skal få det.

Feilslått strategi fra selskapets ledelse og samarbeidende fagforbund vil antagelig koste mange oljearbeidere nattesøvnen i lang tid fremover.

Kanskje skulle man satt en fot i bakken og testet ut PBV- piloten først, og deretter gjort seg erfaringer i forhold til hvor mange man har behov for på plattformen. Å nedbemanne samtidig virker for oss ikke særlig smart og man bør ta på alvor bekymringene rundt sikkerheten. Jeg regner med at vernetjenesten lokalt og særlig sentralt i Statoil vil gjøre en jobb med å risikovurdere driften på de enkelte installasjonene. Og da er kanskje siste ord ikke skrevet i denne saken.

Vi takker for invitasjonen til Sleipner og å komme tilbake dit i løpet av året. Da har forbundsleder Hilde-Marit Rysst lovet å prioritere å bli med. Til alle tillitsvalgte på rigger og installasjoner; vi tar gjerne imot en invitasjon til å besøke din installasjon. Kontakt gjerne Owe Ingemann Waltherzøe hos SAFE sentralt for å avtale et besøk høsten 2017. Fra august til oktober er det fire-fem ledige uker med plass til en eller to turer i.