Økonomisk likhet viktig for å sikre den norske modellen

Tekst: Siv M. Bjelland. Foto: Audun Hopland

Økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo og forskningsleder ved Fafo, Jon Hippe, trakk opp de store linjene og gløttet lettere bekymret inn i krystallkula på YS-konferansen 19. oktober.

De to ekspertene på arbeidslivet snakket om hvilken betydning den norske modellen har hatt.  Begge var bekymret for utviklingen og trakk fram betydningen av fortsatt små lønnsforskjeller og høy sysselsetting.

Slik oppsto frontfaget

På 1930-tallet var det krise i den eksportorienterte industrien og fagforeningen Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i LO ble bedt om å godta kutt i arbeidernes lønninger. I solidaritetens navn gikk de med på lønnsnedgang mot å beholde jobbene.

Dette var opprinnelsen til solidariske lønnsforhandlinger. De ble lagt etter et mønster fra den eksportrettede industrien, men ikke uten konflikt.

– Det bidro til en heving av det gjennomsnittlige lønnsnivået på en måte vi ikke har sett før, sa Moene.

 Litt lønnshistorie

– Mange tror at velferdsstaten tar fra de rike og gir til de fattige. Flertallet tjener mindre enn gjennomsnittet. Flertallet vil derfor alltid tjene på en omlegging fra de rike til de fattige. Men det er ingen legitimitet i å ta det grepet. Jo høyere inntektene er blant flertallet av befolkningen, jo større kan ekspansjonen av tjenesteproduksjonen gjennom velferdsstaten bli, sa Moene.

– Jo mindre forskjellene er blant folk, dess lettere er det å få legitimitet for velferdsordningene.

Teknologi og lønn

– Vekst og verdiskapning er ikke et mål i seg selv, men veien til det gode liv, sa økonomiprosessor Moene.

– Grensene for omstilling er basert på teknologi. Vi kan ikke ha gammeldags teknologi og høye minstelønninger, sa han.

Arbeidslivet i Norge er mindre hierarkisk enn i andre land.

– Vi har en annen kultur og organisering av arbeidsplassene enn for eksempel tyske arbeidsplasser, sa Moene.

I land med en mindre generøs velferdsstat kan små feiltrinn låse folk fast i fattigdom

Økonomiprofessor Kalle Moene

Det kan illustreres ved omtalen av polske arbeidstakere på norske arbeidsplasser som «pekere». De er ikke vant til å organisere sin egen arbeidsdag. Produktiviteten går ned når de blir sittende og vente på å bli fortalt hva de skal gjøre.

Den «indre jubel»

– Det gir høyere produktivitet når arbeidstakerne kan organisere seg selv, og lettere utløse motivasjon og «indre jubel». Det er det motsatte av det som beskrives av de management-modellene som jeg er veldig skeptisk til, sa Moene.

– Snakk heller om gevinstene ved velferdsstaten enn om kostnadene, de blir først synlige når de faller bort, sa Moene.

– Jeg ville heller spurt; har vi råd til å ikke ha velferdsstaten? I land med en mindre generøs velferdsstat kan små feiltrinn låse folk fast i fattigdom. Det som er kollektivt fornuftig er det beste for alle. Vi må ikke la oss forlede til å tro at det som er best for den enkelte, også er best for fellesskapet, sa han.

 Framtidens velferdsstat

– Jeg er litt bekymret, men det har gått overraskende bra så langt og kan fortsatt gå bra, sa forskningsleder i Fafo, Jon Hippe.

Han nevnte fire utviklingstrekk for å sikre den norske modellen framover: Å produsere likhet, å reformere velferdsstaten, å løse kriser og å samarbeide i mikro.

– Den norske modellen er ikke et system som kan vedtas. Hvordan det går videre handler blant annet om hva som skjer med organisasjoner som YS, sa Hippe.

– Fagforeningene er demokratiske institusjoner. De må ha oppslutning. LO-medlemmene sa nei til Yngve Hågensen i en uravstemning. Har en fagforening ikke legitimitet og makt på toppen kan den ikke levere inn i forhandlinger med de andre partene i arbeidslivet, sa han.

– På veien videre blir arbeidsmarkedet det viktigste, mer enn omfordelingen av godene: Å sikre eksportnæringene og fortsatt små lønnsforskjeller, mente han.

Robotene tar jobbene?

– I Norge tror vi fortsatt at problemer kan løses kollektivt, vi tror at vi fortsatt kan ha økonomisk vekst og stor grad av økonomisk likhet. Det må fortsatt være attraktivt å ha tariffavtale, sa Hippe.

Det er mye snakk om roboter og at de vil overta stadig flere arbeidsoppgaver.

– Det som er typisk norsk er vår evne til å omstille oss. Hvis ikke vi klarer det, hvem skal da klare det?

Kanskje må også fagbevegelsen tenke på å reorganisere seg, var hans retoriske avslutningsreplikk.

Det som er typisk norsk er vår evne til å omstille oss. Hvis ikke vi klarer det, hvem skal da klare det?

Forskningsleder ved Fafo, Jon Hippe

Om Karl Ove Moene og Jon Hippe:

Professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, Karl Ove «Kalle» Moene er økonom og fast spaltist i Dagens Næringsliv. Hans viktigste arbeidsfelt har vært fordelingsspørsmål og sammenlikning av økonomiske institusjoner, særlig i arbeidsmarkedet.

Forskningsleder ved Fafo, Jon Hippes område er velferds- og arbeidslivsforskning og den nordiske modellen. Pensjonsspørsmål er hans spesialområde. Forskningsstiftelsen Fafo er et av Norges største samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer og har som formål å utvikle kunnskap om deltakelse, levekår, demokrati, utvikling og verdiskapning.