Den nye oljen

Tekst: Mímir Kristjánsson

Er det laks? Er det IT? Eller er det øl vi skal leve av etter oljen?

Hva blir den nye oljen? Det mangler ikke på håpefulle kandidater som vil overta tronen når olje­næringen en gang abdiserer. Her følger et knippe overskrifter, samlet av medieblogger Thor Bjarne Bore:

«Laks er den nye oljen»
«IT-bransjen er den nye oljen»
«Blåbær er den nye oljen»
«Klarnet smør er den nye oljen»
«Asylmottak er den nye oljen»
«Kunnskap er framtidas olje»
«Empati er den nye oljen»
«Kjærlighet er den nye oljen»
«Image er den nye oljen»
«Reklame er den nye oljen»
«Etter oljen skal vi leve av øl»

Norges desperate jakt på den nye oljen forteller oss at skremmende mange nordmenn ikke har den fjerneste idé om hva olje er for noe.

At abstrakte begreper som kunnskap, empati og kjærlighet blir holdt fram som troverdige erstatninger for Norges suverent viktigste næring, sier noe om hvor metafysisk verdiskaping har blitt for mange av oss.

Det holder ikke å døpe om Olje- og energidepartementet til Kjærlighetsministeriet og satse på at empati skal betale regningene i framtida. Norge er, i likhet med andre små stater, nødt til å ha noe å bringe til torgs på verdens-
markedet.

De første åtte månedene i år eksporterte vi olje og gass for 220 milliarder kroner. Uten disse inntektene ville Norges handels­balanse gått åtti milliarder i minus.

Dersom vi skulle ha tjent disse pengene på å selge for eksempel blåbær, ville vi måttet selge én milliard kilo blåbær i året. Det forutsetter at vi finner noen som vil kjøpe over én million tonn blåbær til den relativt ublu norske utsalgsprisen på 291 kroner kiloen.

Og da har vi ikke engang begynt å tenke på hvordan vi skulle ervervet oss slike inntekter gjennom empati, image eller asylmottak.

Leser man hovedstadsaviser, kan det være vanskelig å forstå hvor viktig oljenæringen er for Norge.

Energien som produseres på Troll-feltet tilsvarer tre ganger årlig norsk vannkraftproduksjon. Bare dette ene feltet dekker 7–8 prosent av Europas daglige gassbehov. Ti millioner husstander får sin gass fra Troll. Det finnes ingen fornybar energikilde vi kjenner til som kan erstatte denne energien med det første.

I februar 2015 jublet mange i norsk industri. Da gjennomførte Hydro den største industri­investeringen i Norge på over ti år. Det nye pilotanlegget på Karmøy vil få en prislapp på 4,3 milliarder kroner når det står ferdig.

Det er mye penger. Men bare neste år vil oljeinvesteringene falle med nærmere 16 milliarder kroner, fire ganger mer enn det Hydro investerer på Karmøy.

Oppdrett er kanskje den næringen som oftest blir holdt fram som den nye oljen. Men tall fra Statistisk sentralbyrå viser at verdi­skapingen per ansatt i olje­industrien er seks ganger høyere enn for hver ansatt i fiskeriene.

Fornybar energi, industri og fisk er i motsetning til empati, image og asylmottak profitable næringer. Men heller ikke de er i nærheten av å kunne erstatte oljen.

Den brutale sann­heten er at det ikke finnes noen ny olje. Om det fantes en næring som var i nærheten av like profitabel som oljen, ville svenskene ha kommet i gang med den for lengst.

Olje og gass vil være vår viktigste næring i mer enn femti år framover. Når den en gang blir avviklet, vil det ikke være fordi en eller annen har kommet opp med en genial idé som kan erstatte oljen. Det vil være fordi vi ikke lenger kan selge olje, enten fordi det er tomt eller fordi politikerne bestemmer seg for at vi ikke skal gjøre det lenger.

Det eneste som venter da, er hardt arbeid. Om noe er den nye oljen, så er det kanskje dét.