Tre meklinger – ingen streik

Tekst og foto: Mette Møllerop, Halvor Erikstein og Statoil

Vi fikk tidlige signaler om motkrav fra arbeidsgiverne i Norsk olje og gass og Norges Rederiforbund, NR. Like tydelige var signalene fra havet: dette aksepterer vi ikke!

Alle krav om svekkelse av tariffavtalen ville medført konflikt, poengterer forbundsleder i SAFE, Hilde-Marit Rysst og 1.nestleder Roy Aleksandersen.

– Samtidig kom meldingen fra medlemmene om å bevare arbeidsplassene og gå for et moderat oppgjør.

Årets hovedoppgjør var vanskelig. Tre av fire oppgjør endte med mekling, til tross for moderate krav.

Det ble altså en gjenganger i oppgjørene.

Lokale forhandlinger gjenstår

De lokale forhandlingene har ikke startet, sier de to SAFE-lederne.

– I de lokale forhandlinger på sokkeloverenskomsten er det ikke konfliktrett. Det er det derimot på oljeoverenskomsten som gjelder landanleggene. Forhandlingene skal være sluttført innen 1. september, og som vi vet, kan landanleggene vise til gode, økonomiske resultater. Det bør gi gode tillegg for de landansatte.

Rederiområdet først med viktig krav

Vårt hovedkrav til Norges Rederiforbund, NR, var to års fortrinnsrett for alle etter oppsigelser som følge av driftsinnskrenkninger. Fortrinnsretten gjøres gjeldende fra 1.6.2016 og ut avtaleperioden.

I praksis betyr det at om du får oppsigelse i april 2018, har du fortrinnsrett til 2020.

– Avtalen har ikke tilbakevirkende kraft, dessverre. Vi prøvde å få det til helt til siste slutt, men vi fikk ikke arbeidsgiverne i NR med på dette. Rent juridisk ville det være vanskelig å få det til, vi ser det.

I lys av situasjonen framover må vi håpe at det snur i tide for de oppsagte, ellers mister vi mange årskull og flinke lærlinger.

Jeg har spesielt lyst til å trekke fram forhandlingsutvalget i denne sammenhengen, sier Hilde-Marit Rysst.

– Det var en glede å oppleve et så samstemt forhandlingsutvalg bak et så viktig krav. Det viste at alle setter tryggheten for enkeltpersoner høyt. Det er viktig, og veldig godt å vite.

Hva er dere mest fornøyd med etter årets forhandlinger?

– Vi er nok mest fornøyd med de tre sakene vi har vært inne på her allerede. Det ene er at vi har gjennomført tre meklinger med akseptable resultater, og vi har unngått konflikt. Det andre er den tryggheten det gir å vite at vi har samstemte forhandlingsutvalg på alle tariffområdene våre. Utvalgsmedlemmene har også med seg sterke signaler fra medlemmene på arbeidsplassene, og vissheten om at vi hadde disse i ryggen, ga oss et godt utgangspunkt da vi forhandlet. Det siste punktet jeg vil trekke fram, er som nevnt ovenfor, fortrinnsretten på to år. Dette betyr mye for medlemmene våre som risikerer oppsigelse på grunn driftsinnskrenkninger.

Vi kan altså si «vel blåst»?

– Ja, det kan vi si, svarer de to SAFE-lederne, Hilde-Marit Rysst og Roy Aleksandersen.

Rom for lønnskrav

Som kjent mente deltakerne på tariffkonferansen som SAFE avholdt i mars at sikring av reallønna måtte prioriteres om ikke kjøpekraften skulle reduseres. Har den vanlige norske lønnsmottaker mindre å rutte med, svekkes norsk økonomi. Dette var en av problemstillingene som ble diskutert av i overkant av 70 SAFE-tillitsvalgte under årets tariffkonferanse

Stein Stugu, rådgiver i De Facto innledet om konsekvensene norsk økonomi står overfor om vi ikke klarer å forhandle oss fram til en reallønnsøkning.

– Kjøpekraft er et nøkkelord. Reduseres den, vil folk, logisk nok, bruke færre kroner på daglige utgifter. Det vil også, logisk nok, gi lavere inntjening til den delen av norsk industri som først fremst er beregnet for hjemmemarkedet. Dette forsterker krisa, sa Stugu på konferansen.

Statistikk med feil

Statistikk over årslønnsvekst gir ikke alltid et riktig bilde av situasjonen. Eksempler på det finnes i områder som rammes hardt av nedbemanning og oppsigelser. Når ansatte med lavest ansiennitet og lønn blir oppsagt først, heves den statistiske gjennomsnittslønnen til de gjenværende.  Oljearbeidere som stadig blir «beskyldt» for å ha millionlønn og fete lønnstillegg, har ikke fått mer penger i lønningsposen, men en «statistisk» lønn. Når arbeidet dessuten skal gjøres med færre ansatte, medfører det overtid. Det gir ikke høyere grunnlønn, men høyere lønn på grunn av ekstraarbeid.

Stugu advarte også mot å gå under det golvet som ligger i tariffavtalen.

Det er vanskelig å komme opp igjen på det opprinnelige lønnsnivået om situasjonen skulle snu. Selv om intensjonen er at alle ansatte skal bære byrdene når bedriften opplever produksjonsnedgang og mister kontrakter, er det ingen god løsning på lengre sikt.

 Reallønnsøkning

Stein Stugu var klar på at et generelt tillegg på 2,8 prosent måtte på plass for at ansatte i industrien skulle opprettholde kjøpekraften. I tillegg må en «ta igjen» reallønnsnedgangen fra fjorårets lønnsoppgjør.

I årets oppgjør ble frontfagenes generelle ramme 2,4 prosent, altså 0,4 prosent under den rammen som ble satt som et minimum for å opprettholde lønnsvekst.

Det gir klubbene en utfordring foran de lokale lønnsforhandlingene om en går for reallønnsvekst.