Jens Ulltveit-Moe, kaketjuv i dress og slips

Tekst: Idar Martin Herland, elektriker og lokal tillitsvalgt for SAFE

Skal alle løgnene hans få stå uimotsagt? Skal også fotfolket få taletid?

I Klassekampen torsdag 7. januar, tar Ulltveit-Moe nok en gang et oppgjør med det han mener er privilegerte grupper i samfunnet. Han liker hverken oljearbeiderne eller drosjesjåfører og spår at de kommer til å bli automatisert bort. Da jeg startet å lese, trodde jeg at han med «privilegerte grupper» mente seg selv og kumpanene (les: spekulanter og kaketjuer) i Norge. Men nei, det er ikke de han tenker på!

Det er arbeiderene som er dagens store samfunnsproblem!

Kalde fakta

Med de uttalelsene i bakhodet, kan vi jo sammen se igjennom noen kalde fakta om oljebransjen.

På topp, sysselsatte olje- og gassindustrien cirka 330. 000 mennesker over hele landet.

Cirka 7.000 av disse var operatøransatte og arbeidet 2-4 rotasjon (to uker på, fire uker av) ute på sokkelen.

Cirka 26. 000 var leverandøransatte med plattform eller borerigg som «normal» arbeidsplass og tilnærmet 2–4 rotasjon. (Mange leverandøransatte arbeider normalt årsverk, om man ser på totale timer per år. Selv vil de nok ikke si at de arbeider 2–4 rotasjon. De må vise stor fleksibilitet både når det gjelder hvor de skal dra, når de skal arbeide og når de skal ha fri) Denne gruppen har også helt andre lønnsvilkår en de ansatte i operatør selskaper.

Det er et begrenset antall senger på norsk sokkel. Statoil opererer 80 prosent av alle felt, og hadde per desember 2015, kun 4.409 senger tilgjengelig. Om man tar med alle produksjonsplattformer og tilgjengelige borerigger, ligger nok det totale antall senger på sokkelen langt under 20.000. (Altså kan man maksimalt huse 60.000 mennesker på norsk sokkel per år. Statoil kan maksimalt huse cirka 13.000 pr år)

Per desember 2014 hadde cirka 91.000 personer gyldig offshorekurs. Det er kun de som har mulighet til å reise ut på sokkelen. Mange av disse har nok aldri vært offshore. Mange har i løpet av  2015, kun hatt en eller få dager på sokkelen.

Akershus og Oslo klatret i 2015 opp på henholdsvis 3. og 4. plass, på listen over fylker med flest ansatte i oljeindustrien. Over 70.000 av industriens 330.000 sysselsatte bor i disse to fylkene. Jeg tror at de fleste av disse arbeider på land.

Gjennomsnittlig tjente en offshoreansatt 774 000,- pr år i 2012.

Langt under fem prosent av de totale kostnadene i bransjen går til lønn til de som arbeider 2-4 rotasjon ute på sokkelen. Da tar vi fryktelig godt i.

Gjennomsnittlig kostet det 63 kroner å produsere et fat (BOE) på norsk sokkel i 2013. I dag har de fleste oljeselskap kuttet kostnader, så dagens totale produksjonspris burde ligge vesentlig lavere.

Hven tjener seg rike?

Mange tjener svært godt på oljeindustrien. De som tjener aller mest går ikke i kjeledress. Køen av profitører er lang. Svært mange har et sugerør i «oljebransjen», og langt ifra alle tilfører noe av verdi. Antallet «oljemilliardærer» i dress og slips er snart høyere en antallet «oljemillionærer» i kjeledress. Var ikke det rart?

Ulltveit-Moe sammenligner også dagens oljearbeidere og drosjesjåfører med gårsdagens «utgåtte» yrkesgrupper, slik som tekstilarbeidere og sekretærer.

Ja vel? Drosjesjåførene ønsker han jo ikke å kvitte seg med, men han vil «effektivisere» ved å slippe inn flere tilbydere og få presset prisen og lønnskostnadene ned.

Er også drosjesjåførene en av landets «privilegerte» yrker? Ubers «delingsøkonomi» er ikke et teknologisk fremskritt, men skvising av en yrkesgruppe ved hjelp av ny teknologi.

Bort-automatiserte oljearbeidere?

Når Ulltveit-Moe han ønsker å «automatisere» bort jobben min, må jeg få lov til å sitere Liv Signe Navarsete: «Du veit ikke kva du snakkar om!»

La meg bruke plattformen jeg arbeider på som eksempel:

Plattformen er ti år gammel. Den skal etter hva vi vet nå, produsere olje og gass frem til 2034. Altså i 18 år til. Selv om den er over ti år gammel, er den en av de nyeste i Statoil. Til en hver tid opereres den av 34 mennesker som sørger for at den produserer 95 prosent av alle timene i året. Døgnet rundt, året rundt. Den er også laget for å ha folk om bord. Som et nødvendig onde selvfølgelig.  Men den er også helt avhengig av pleie og stell. Døgnet rundt, året rundt. I et år er det cirka 8.800 klokketimer.

På grunn av flinke folk om bord, har vi på ti år produsert verdier for mange hundretalls milliarder. Størsteparten av disse verdiene tilfaller statskassen. Det synes å irritere en del av landets kaketjuver noe voldsomt. Om vi ser til England, tilfaller størsteparten av verdiene private interesser. I disse dager er oljevirksomheten et reint tap for den engelske stat. Men i Norge er det fremdeles først og fremst staten som får overskuddet.

Sammenliknet med en bil

Tenk om bilen din skulle hatt motoren i gang i 95 prosent av årets timer, altså cirka 8.400 timer hvert eneste år, i kanskje tretti år? Og husk; du kan kun stoppe motoren i fem prosent av tiden! Hvor mye stell og service måtte ikke bilen din ha hatt? Tenk på hvor ofte du måtte ha byttet lyspærer og diverse pumper og slikt. For ikke å snakke om olje og oljefilter. Det er grunnen til at man må slå av motoren i fem av tiden. Enkelte ting må man nemlig stanse for å få gjort.

Slik er det på oljeplattformer også. Noen ganger må man stanse for å få gjort noe av vedlikeholdet. Men størsteparten av vedlikeholdet og utskiftingen av delene skjer under full produksjon. 24 timer i sju dager i uken tilpasser menneskene ombord på plattformen seg til plattformens sine behov. Disse menneskene er selvfølgelig et nødvendig onde, og noe mange nok skulle ønsket at de klarte seg uten. Men det er nok et stykke frem. Å «automatisere» alle de gamle plattformene på sokkelen er rett og slett ikke mulig innenfor fornuftige økonomiske rammer. Om vi tenker oss en satellitt, er den designet for å vare en gitt tid, uten vedlikehold, før den slutter å virke. Det er ikke plattformene våre. Teknologisk sett, er plattformene våre på samme nivå som en Opel Kadett, fra 1992.

Dette vet Jens Ulltveit-Moe. Han vet utmerket godt at både han og jeg antagelig ligger seks fot under før verden klarer seg uten fossile energikilder. Plattformen jeg arbeider på skal antageligvis  stenges ned om 18 år. Er det sannsynlig at verden klarer seg uten olje og gass om 18 år? Vil plattformen «min» da fremdeles ha livets rett? Den er, allerede i dag, nedbetalt mange ganger. Å erstatte den med noe annet ville være dårlig butikk, både for lommeboken og miljøet. Han vet også at produksjonskostnadene på engelsk side totalt sett er fire ganger høyere, på tross av relativt sett, billig arbeidskraft. I den spisse enden ute på plattformene, vel å merke.

Så hvorfor er egentlig Jens Ulltveit-Moe så irritert på disse oljearbeiderne?

Jeg tror at det er fordi disse to prosentene av de ansatte i den norske oljeindustrien er den beste garantisten for at fremtidens inntekter fra oljeeventyret fremdeles havner i statskassen, og ikke i lommene til hæren av kaketjuver og spekulanter.