En dag på abrigoen

Tekst og foto: Arne Halvorsen

– Statoil er vår viktigste bidragsyter. En stor og hjertelig takk til de fagorganiserte i SAFE og Lederne, som gir faste månedlige bidrag. Siden starten i 2010 har vi til sammen mottatt 919.280 kroner, forteller daglig leder Washingtoh Carlos Dos Santos Silva på mødrehjemmet Abrigo.

Itaborai, Rio de Janeiro

Januar 2016. Det er mandag morgen. En skikkelig blåmandag for den fattige kommunen Itaborai, som er i ferd med å synke til bunns i den verste økonomiske krisen i kommunens historie. Det statlige oljeselskapet Petrobras er ranet til skinnet av grådige og kriminelle politikere, av entreprenører og andre forretningsfolk, som siden 2003 har tappet selskapet for over 100 milliarder kroner. Dermed måtte Petrobras i 2015 utsette byggingen av det store petrokjemiske anlegget, Comperj, som sysselsatte 30 000 anleggsarbeidere. Håpet nå er at arbeidet skal gjenopptas, men ingen vet når. I tillegg svikter inntektene fra oljesektoren. Resultatet er en katastrofe, ikke minst for byens innbyggere.
Og i denne kommunen, vel 60 km fra Rio, ligger Dronning Silvia stiftelse for mor og barn, Abrigo. Eller kort og godt Mødrehjemmet.

Stein og Washingtoh foran hovedhuset
Stein og Washingtoh foran hovedhuset

Stolt og ydmyk

Vi svinger inn porten til Mødrehjemmet. Siden oppstarten i 1989 har det huset mer enn 2000 unge mødre, og 1000 barn er født her.
Den tidligere fagforeningsleder Stein Bredal i SAFE er synlig stolt, og han peker på det flotte hovedhuset, som rommer både tannlege- og legekontor:
– Da jeg kom hit første gang i desember 1999 ble jeg imponert over hvor mange unge enslige kvinner med barn, som fikk hjelp og omsorg av den svenske sjømannspresten Stefan Martinsson. Jeg spurte Stefan hva han ville ha gjort hvis han fikk tilført en slump med penger. Han ville bygge et hovedhus, var svaret. Vel hjemme i Stavanger tok jeg igjen kontakt med Stefan, og sammen skrev vi en søknad til Statoils Jubileumsfond, som i 2001 donerte 500 000 kroner til Mødrehjemmet. Dermed fikk Stefan hovedhuset, og jeg en guddommelig overraskelse. For inne i hovedhuset klarte Stefan å bygge et lite kapell, som ikke var nevnt i søknaden, humrer Stein, mens vi parkerer bilen. Han forteller at flere av SAFEs ledere har vært her, som Sten Atle Jølle, Terje Enes og Bjørn Asle Teige.

Stefan Martinsson registrerer en ny søker til barnehagen
Stefan Martinsson registrerer en ny søker til barnehagen

Toppen to år

Washingtoh tar imot oss med et stort smil. Sammen med Stefan styrer han Mødrehjemmet, som har 17 ansatte. Han er hva du vil kalle en blid mann, med et stort og bankende hjerte for de 11 unge kvinnene og 23 barn som for øyeblikket bor her. Den yngste er 16 år, og de har alle sitt eget lille rom:
– Det ideelle er at de bor her inntil to år. Slik er loven. Men vi kaster ingen på gata, bare så det er sagt. De har arbeidsplikt på kjøkkenet, og de må også reingjøre rommene og spisesalen. Her henger en liste hvor hver enkelt kan se når de har kjøkkentjeneste. I tillegg må de studere, eller ta kurser, som kan kvalifisere dem til en jobb. Noen studere om morgen, andre om ettermiddagen eller kvelden. De får servert tre måltider, frokost, lunsj og middag, forteller Washingtoh, mens vi rusler bort til kjøkkenet og spisesalen.

Vi spiser lunsj – Stein, Monica, Washingtoh og Rachel
Vi spiser lunsj – Stein, Monica, Washingtoh og Rachel

Inspirerende jobb

Klokken er 12 og lunsjen serveres. Vi sitter sammen med sosialarbeider Monica Garcez Costa og sykepleier Rachel de Carvalho, som forteller om utfordringene de daglig står overfor:
– Hver helg tenker jeg på hva godt jeg kan gjøre i uka som kommer. Jeg gleder meg til jobben. Den er konkret og viser resultater i form av at jentene forstår hvilke rettigheter de har i samfunnet. Husk at de fleste kommer fra nedbrutte hjem, mange har havnet på gata, de har prostituert seg for en billig penge, de har gått på stoff og mange har aldri hatt identitetspapirer. Da kommer du ingen vei i Brasil. Når de så er klare til å flytte ut, sjekker jeg bo muligheter for mor og barn, forteller Monica, som får samtykkende nikk fra kollegaen Rachel:
– Jeg sjekker hver nyankommen for sykdommer, spesielt kjønnsykdommer. Mange er uvillige, men det ender med at jeg får tatt blodprøver. Problemet er at de prostituerer seg på gata, de får en kjønnsykdom, og jeg forteller dem om kondomer. Ja, sier de, vi er klar over det. Men de gjør likevel ikke noe for å beskytte seg i de avgjørende øyeblikk, forteller Rachel.

- Jeg er glad I mitt arbeid, sier Monica
- Jeg er glad I mitt arbeid, sier Monica

Tilfellet Bruna

Da vi var her for to år siden, møtte vi Bruna for første gang. Hun var da 18 år, mens sønnen Victor var et halvt år. I dag er Bruna blitt 20 år, og nå venter hun tvillinger. Det er en beinhard historie, men ikke enestående her i Brasil. Den forteller viljen til å overleve og komme seg videre. Bruna ble født på gata, like ved den beryktede stasjonen Central Brasil. Hun var det niende barnet til moren, som selv levde på gata. Bruna ble gitt til faren, som var sterkt alkoholisert. Han mishandlet vesle Bruna støtt og stadig, men aldri seksuelt. Faren overlot henne til bestemoren, hvor hun vokste opp. Da Bruna var 12 år sluttet hun på skolen, slo seg ned hos noen venner, begynte å trekke på gata, og hun ble avhengig av stoff:
– Jeg bodde på gata, våknet opp sulten, var skitten, uten penger, uten mat og verst av alt, uten dop. Dermed prostituerte jeg meg for å skaffe penger, forteller hun, uten noen dramatiske fakter:
– Nå må jeg tenke på fremtiden. Jeg går på et kurs for å utdanne meg til værelsesbetjent på hoteller. I tillegg går jeg på kveldskole fem dager i uka, forteller Bruna, som takker Mødrehjemmet for å ha gitt henne en ny sjanse i livet.

Stein sammen med Bruna og Victor
Stein sammen med Bruna og Victor

Sang og dans

Mødrehjemmet rommer også en barnehage, som for tiden har 32 barn, de aller fleste utenfra:
– Vi tar imot barn fra alenemødre, men også alenefedre, for de finnes også. Vi har stor pågang, men begrenset plass, forteller Washingtoh, som understreker at de har et godt samarbeid med kommunen.
Inne i barnehagen synger og danser en liten barneflokk. De stopper opp og nærmest omringer oss:
– Hvor kommer du fra gringo, spør en gutt på fem år. En annen vil vite om vi spiller fotball. Deretter gjenopptar de dansen og vi forlater Mødrehjemmet vel vitende om at støtten SAFE og Lederne gir, er gull verdt for noen av de svakeste i det brasilianske samfunnet. Unge kvinner som er vokst opp på bunnen av livets stinkende septiktank.
Ramme: Dronning Silvias stiftelse for mor og barn, Abrigo.

Etablert i mai 1989 av sjømannspresten Stefan Martinsson

Innvidd i 1992 av dronning Silvia av Sverige

17 heltidsansatte

Tilgang til lege, tannlege og psykolog. Finnes en barnehage, en førskole og en lekeplass. Tilbudene gjelder også for enslige som bor I kommunen

Mer enn 2000 kvinner har fått hjelp siden oppstarten og over 1000 barn er født her

Januar 2016 huser 11 kvinner og 23 barn

Det drives uten noen form for statlig støtte, og er helt avhengig av private gaver, donasjoner og faste bidrag.

I 2001 fikk Mødrehjemmet tildelt 500 00 kroner fra Statoils Jubileumsfond. I forbindelse med Kong Harald og dronning Sonjas besøk i 2003, donerte Statoils Jubileumsfond kr 100 000

Arbeidstakerorganisasjonen Lederne har siden 2011 overført 869 280 kroner – en kroner per 17 000 yrkesaktive medlem pr. måned. Det har gjort Mødrehjemmet i stand til å åpne en psykoterapeutisk klinikk under profesjonell ledelse.

SAFE i Statoil har siden 2014 overført 50 000 kroner – en krone per medlem.

- Her er vi, roper barneflokken
- Her er vi, roper barneflokken